Når samfunnet endrer seg, endres også kravene til utdanningsinstitusjonene. Dette skaper nye utfordringer for ledere på alle nivåer i utdanningssystemet, og spesielt skoleledelse får derfor ikke uventet mye utdanningspolitisk oppmerksomhet i mange land. Også OECD engasjerer seg sterkere på dette feltet. I desember 2005 godkjente de et omfattende program, «Improving School Leadership». Viktige mål for programmet er i første fase å bidra med informasjon og analyser som grunnlag for «ny politikk» for å utvikle god skoleledelse, og sammenstille forskning og praksis som er gjort med tanke på å forbedre lederskap i skolen. Norsk deltakelse i programmet viser at skoleledelse og lederopplæring settes høyt på den politiske dagsorden også i vårt land. Dette blir bla. fremhevet i St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring. Her understrekes det at skolen trenger både kompetente lærere og skoleledere for å kunne møte de nye utfordringene samfunnet gir, og for å utvikle skolen til en lærende organisasjon. De tiltakene som skal iverksettes, defineres i meldingen som et systemskifte, og de begrunnes ut fra resultatene fra evaluering av Reform 97 og resultater fra internasjonale undersøkelser som PISA, TIMSS og PIRLS. En utdanningspolitisk kursendring er nødvendig da store investeringer i skole og utdanning ikke har gitt de ønskede resultatene, hevdes det. Nasjonalt system for kvalitetsvurdering, nye læreplaner og en særskilt satsing på kompetanseutvikling for lærere, skoleledere og skoleeiere markeres som viktige tiltak i denne sammenhengen. Det er eksplisitt uttalt at gode ledere på alle nivåer er avgjørende for å sikre en god skole.

Ledelse av utdanningsinstitusjoner er utvilsomt blitt både mer mangfoldig og mer krevende de siste årene. I dette temanummeret belyses og problematiseres utdanningsledelse på både en overordnet og en mer spesifikk måte. Det overordnete perspektivet ivaretas ved å drøfte skolen som samfunnsinstitusjon i en norsk kontekst. Mer spesifikt henvises det til hva studier av ledelse både i barnehage og grunnopplæring kan fortelle. I tillegg tematiseres den forventningen som nå rettes mot aktører i høgskolene om at de skal lede utviklingen regionalt og lokalt.

Innledningsvis gir Jorunn Møller en oversikt over skoleledelse som forskningsfelt og hvilke svar forskning om god skoleledelse så langt har gitt. Nordiske studier ses i relasjon til skoleledelse som internasjonalt forskningsfelt hvor den amerikanske forskningen er klart dominerende. Artikkelen gir et mangfoldig bilde av hva som kan karakteriseres som god skoleledelse. Teoretiske og metodologiske perspektiver har en betydning for hvilke konklusjoner som trekkes, og ulike kulturelle kontekster gir ulike betingelser og begrunnelser for god ledelse.

Knut Kjeldstadli analyserer så forandringene i skolen i lys av norsk innvandringshistorie. Med utgangspunkt i spørsmålet om hva historien om endringer fra et monokulturelt til et flerkulturelt samfunn forteller, drøfter han hva som er skolens nye samfunnsprosjekt. Han viser hvordan skolen er innvevd i en læringskultur og et læringsinnhold mange elever ikke er hjemme i. Videre argumenterer han for å slå ring om en felles allmennskole i en tid da en ny privatskolelov kan bidra til å gjeninnføre skoler for de sosiale elitene. Hva betyr det at «det norske» må forstås som mangfold og enhet, som forskjell og fellesskap, og hva blir konsekvensene for skolen, er spørsmål som drøftes. Kjeldstadli konkluderer med å understreke viktigheten av å se skolen som politisk institusjon, noe som innebærer en rekke politiske valg.

Astrid Tolo og Sølvi Lillejord viderefører noen av disse perspektivene når de tematiserer ledelse i den multikulturelle skole. De hevder at det foregår en ansvarsforskyvning i utdanningssektoren, som skjer uten ytre drama og publisitet, men som har konsekvenser for utviklingen av den multikulturelle skolen. Gjennom prosesser preget av at sentralnivået unnlater å utforme en politikk for en multikulturell skole, politiseres nemlig skolelederens arbeidsoppgaver. Forfatterne spør om skolelederne er forberedt på disse utfordringene. En multikulturell skole er utvilsomt et politisk, ikke et teknisk, prosjekt, er deres konklusjon.

Jannicke Sunde og Otto Laurits Fuglestad retter søkelyset mot kommunikasjon, beslutningsprosesser og maktforhold i barnehagen som organisasjon. Med grunnlag i et empirisk materiale fra to ulike barnehager med samme styrer, søker de gjennom et relasjonelt perspektiv å vise hvordan det utvikler seg to ulike praksiser med hensyn til kommunikasjon og beslutningstaking. Ved hjelp av Foucaults tenkning eksemplifiserer de hvordan makt gjennom historiske, kulturelle og sosiale forhold, er til stede i kommunikasjon og relasjoner mellom medarbeiderne. Når makt er å finne i det implisitte, og den formes av historiske, kulturelle og sosiale forhold, har dette konsekvenser for synet på ledelse og beslutningstaking generelt, hevder forfatterne.

Roald Valle drøfter i sin artikkel hvorfor organisering av formell ledelse i skolen til nå har vært lite framhevet i litteratur om skoleledelse. Han mener at noe av årsaken til dette kan være at Opplæringslova slår fast at skolen skal ledes av rektor, og at det derfor finnes få alternative ledelsesmodeller i norske skoler. Intervjuer med personalet ved to ungdomsskoler som er tilnærmet like store, danner et empirisk grunnlag for hans analyser. Mens den ene skolen har en rektor og to inspektører, har den andre delt rektorfunksjonen på tre likestilte ledere. Valle konkluderer med at valg av ledelsesorganisering i seg selv ikke nødvendigvis er det som fører til «gode» resultater. Det fremheves dog at skolen med kollektiv ledelse, har måttet argumentere for sin ledelsesorganisering, spesielt overfor skoleeier, og dette har ført til økt refleksjon og kommunikativ bevissthet rundt ledelse i forhold til skolens oppnådde resultater. Denne økte bevissthet ser ut til å være vel så viktig som valg av organiseringsform, selv om analysen også viser at ulik organisering av ledelse kan ha betydning for hvordan skolens aktører opplever at ledelsen fungerer.

Guri Skedsmo og Marit Aas drøfter på bakgrunn av kvantitative analyser av data fra en bred skolelederundersøkelse i 2005, hvordan skoleledere selv forstår sin egen rolle og hva slags lederfokus som synes å være framtredende i utøvelse av ledelse i skolen. Gjennom faktoranalyse har de konstruert tre ulike lederroller; «Systemutvikleren», «Støttespilleren», og «Inspiratoren». Alle de tre lederrollene gir både uttrykk for hva skolelederne er opptatt av, samt hva de sier at de gjør. I artikkelen har forfatterne også anvendt korrespondanseanalyse for å se lederrollene i sammenheng med respondentenes oppfatninger av sentrale lederoppgaver og ulike rammevilkår. De argumenterer avslutningsvis for en sammensetning av lederteam som fanger opp alle fasettene i de tre lederrollene for å få til en dynamisk balansegang mellom et individuelt og et kollektivt fokus.

I den siste artikkelen rettes blikket mot regional utvikling som ledelsesutfordring. Høgskolenes rolle som dynamisk kunnskapsaktør settes på dagsorden. Øyvind Glosvik har både et analytisk og et normativt siktemål med sin artikkel. For det første analyserer han ved hjelp en teoretisk modell hva det betyr at høgskolene er tildelt en regional utviklingsrolle i en rekke offentlige dokumenter. Det vises til fire ulike måter å fylle rollen som regional utviklingsaktør. En gransking av ledelses- og styringsutfordringene ved Høgskolen i Sogn og Fjordane danner et eksempel på hvordan utfordringene håndteres i praksis. For det andre argumenterer han for betydningen av at høgskolene utvikler seg som lærende organisasjoner. I diskusjonen anvendes Senges fem disipliner som en generell ramme.