Kjære lesere og aktive bidragsytere til norsk pedagogisk tidsskrift!

Året som ligger foran oss, bringer oss inn i et politisk definert «sammenhengende kunnskapsløp» med fokus på «kvalitetssikring», vurderingsordninger og andre pedagogiske utfordringer. Hva dette vil bringe i praksis, er det vanskelig å spå om. Men vi kjenner alle et trykk i retning av mer eller mindre systematisk og vel begrunnede kriteriesystemer for pedagogisk virksomhet. Uansett hvor vi plasserer oss i dette «løpet» bør det fordre innsats fra oss alle i de ulike pedagogiske og fagdidaktiske miljøene.

Vi vet at det foregår mye systematisk og interessant utviklings- og forskningsarbeid og kritiske evalueringer av praksis i all formell utdanning, fra barnehage til høgskole- og universitetsnivå. Vår oppgave som redaksjon er å skape rom for formidling av slike forskningsbaserte resultater og kritisk tenkning rundt pedagogikk og fagdidaktikk. Ustoppelig bør vi minne oss selv om nødvendigheten av formidling på og utvikling av norsk pedagogisk og fagdidaktisk språk. Alle kjenner vi trykket rundt tellekantsproblematikken som presser flere og flere til å skrive på engelsk, og vi er derfor glade for at Norsk Pedagogisk Tidsskrift kan være én viktig arena for formidling på norsk.

Norsk Pedagogisk Tidsskrift er åpent for vitenskapelige bidrag av ulike sjangere. Hovedmengden er etter hvert blitt artikler som er fagfellevurdert eller mer kjent som refereebedømt. Vi har likevel plass for artikler som ikke nødvendigvis svarer til de krav som må stilles til en refereebedømt artikkel. Dessuten ønsker vi gjerne debattinnlegg, bokmeldinger, essays og innhogg av ulik art. Til tider er dessverre ønskene og behovene større enn publiseringskapasiteten. For enkelte av de innsendte artiklene er ventetiden derfor blitt lang, og det er beklagelig. Derfor er vi takknemlige for at tidsskriftet har fått et noe høyere sidetall i 2006, noe som kan gi oss rom til noen flere artikler. Med en oppfølging av en relativt stram praksis på omfang, håper vi også å redusere ventetiden på publisering.

Temanumrene vi startet med i 2004, har vist seg å bli positivt mottatt. Vi er svært takknemlige for samarbeidet vi har hatt med dere som har vært medredaktører så langt, og ser frem til arbeidet med flere i fremtiden. Det er også gledelig at noen av dere har tatt oppfordringen og aktivt meldt deres interesse til redaksjonen. Slik kan det åpnes for en mer dynamisk dialog fagmiljøene imellom.

I året som er gått, har vi i redaksjonen fått innspill fra ulike fagmiljø, via tidsskriftets redaksjonsråd og styre, som vi tolker som konstruktiv kritikk. Vår oppgave er å kommunisere med en målgruppe av pedagoger og fagdidaktikere, forskere og praktiserende lærere i ulike utdanningsinstitusjoner. Som et «bredt», i motsetning til et nisjetidsskrift, lykkes vi i varierende grad med dette. Redaksjonen er takknemlig for både ros og ris som tilflyter oss slik at kvalitetskravene hele tiden kan skjerpes. I dette arbeidet er samarbeidet med redaksjonsrådet uvurderlig. Like viktige er alle de dyktige fagpersonene som har vært villige til å påta seg arbeidet med ekstern fagfellevurdering. Vi takker alle dere som har vært, og stadig er, så positive og stiller opp for tidsskriftet i så henseende. Vi prøver ikke å overbelaste dere. Men miljøet er ikke stort, så vi vet at trykket på enkelte av dere til tider kan kjennes sterkt. Det er derfor flott at vi også kan få benytte oss av danske og svenske fagfeller. Til slutt i dette heftet retter vi en takk til alle dere som har bidratt med refereevurdering fra dette startet systematisk i 2004 og frem til i dag.

Med dette ønsker en delvis ny redaksjon velkommen til en ny årgang av Norsk Pedagogisk Tidsskrift. Redaktør Anne Lea måtte dessverre slutte og har gått tilbake som redaksjonsrådsmedlem. Olgunn Ransedokken er kommet inn i hennes sted. Vi gleder oss til videre samarbeid med dere lesere og forfattere i 2006.

Årets første hefte tar for seg temaer som omhandler fagdidaktiske problemstillinger og strategier for læring på ulike nivå og i ulike utdanninger. Britt Ulstrup Engelsen gir oss i sin artikkel en historisk oversikt over fagdidaktikkens utvikling i allmennlærerutdanningen. Hun hevder blant annet at vi i dagens praksis finner en tendens til at fag og fagdidaktikk smelter sammen, og at fagdidaktikken tenderer til å bli læreplanlojal og ofte relativt metodeorientert. Kravet til forskningsbasert undervisning som skal ligge til grunn for planenes utforming av fagdidaktikken synes ikke å innfris, og hun spør om den utformingen fagdidaktikken i lærerutdanningen får, bidrar til en grunnleggende faglig undervisningsforståelse hos lærerstudentene.

Bjørg Christiansen drøfter didaktiske problemstillinger relatert til den konkrete læringssituasjon og bruk av medstudenter som læringsressurs. Med utgangspunkt i en studie av sykepleierstudenter ser hun på læring av kommunikative ferdigheter. Forfatteren understreker de didaktiske overveielser som må ligge til grunn for at dialog som metode skal styrke læring. Blant annet fremheves behovet for at læreren deltar aktivt og utfordrer studentene. Med dette gjøres dialogen mer rikholdig, sosiale aspekter innveves i det faglige og studentene ser bedre relevansen av og kan øve seg på å anvende vitenskapsbasert teori i skolekonteksten så vel som i yrkespraksis, hevdes det.

Wenche M. Rønning setter fokus på forhold som utfordrer den didaktiske tenkning i høyere utdanning relatert til en stadig viktigere målgruppe for høyere utdanning, den økende gruppen av voksne kvinner i deltidsstudier. Dette drøftes ut fra kontekstuelle, læringsstrategiske og idealistiske perspektiv. Det vises blant annet til hvordan styring og kontroll over egen læring henger nøye sammen med samspillet mellom person og totalkontekst og hvordan studentene bruker selvregulering i forhold til kognitive og affektive dimensjoner så vel som i forhold til sine omgivelser. Mange studenter opplevde det som et dilemma at hverdagen ofte la rammer og tidsbegrensninger som gjorde at de ble presset i retning av strategiske valg som fremmet overflatelæring heller enn dybdelæring. Dette synliggjør noe av ulempene ved fleksible studieløp slik de legges opp i dag, en erfaring som utfordrer de høyere utdanningsinstitusjonene i deres arbeid, hevdes det.

I Vegard Kvams artikkel stimuleres vi til videre didaktiske refleksjoner omkring praksis i skolen. Forfatteren henter frem pedagogen Erling Kristviks parentalisme, og setter hans pedagogiske teori som er dypt inspirert av tysk kulturforståelse inn i en tolkningsramme hvor kulturfilosofisk refleksjon sees i sammenheng med valg av mål for oppdragelsen. Selv om Kristviks pedagogiske program ikke er blitt videreført etter andre verdenskrig, av ulike årsaker som forfatteren peker på, synes det i dag å være en økende interesse for hans pedagogiske teori, blant annet gjenfunnet i ideer som hos Mosse Jørgensen i Forum Ny Skole. Forfatteren konkluderer med at selv om vi i vår tid må tegne ut våre egne pedagogiske program basert på vår egen samfunnsanalyse, har Kristvik med sin parentalisme løftet frem en eksistensiell hovedtanke med livet som også angår vår tids barn, våre hjem og vårt samfunn.

Rune Sarromaa Hausstätter tar oss i sin artikkel inn i et diskusjonsrom omkring mobbing der ambisjonene er å utvide våre perspektiv på mobbing i skolen. Med utgangspunkt i Frankfurterskolens filosofi kommer forfatteren med en alternativ tolkning av mobbeproblematikken som et forsøk på å bringe debatten henimot et mer generelt samfunnsperspektiv. Det hevdes at de to ulike løsningsstrategier som tradisjonelt anvendes innen skolen for å få kontroll over mobbingen, forståelseslinjen med røtter i humanistisk teoritradisjon og nulltoleranselinjen med støtte fra en behavioristisk tradisjon, ikke får bukt med mobbeproblematikken. I følge forfatteren ligger begge løsningsstrategier under den dominerende instrumentelle fornufts regime i skolen – noe som hindrer oss i å gå bakenfor de tydelige tegnene til mobbing vi ser og bygge opp metoder som er basert på en helhetsforståelse av menneskelig sameksistens. Med utgangspunkt i Adornos filosofi, ved å forstå fenomenet mobbing som et dypt sosialt fenomen som kan være en bieffekt av kulturell utvikling, skisserer forfatteren mulige angrepsvinkler for pedagogisk og sosialt arbeid forankret i et annet didaktisk opplegg enn det som begrenses av det instrumentelle pålegg.

Tor Helge Allern hevder i sin artikkel at drama og andre kunstfag ikke uten videre blir forstått som kunnskapsprosesser. Når kunnskap blir knyttet til drama og andre kunstfag, blir den gjerne forstått som en spesiell, estetisk erkjennelse. At kunst, i den grad det blir koblet til tenkning, oppfattes som noe ekstra, som skolen i vår tid knapt har råd til, bør i følge forfatteren problematiseres. I artikkelen drøftes forholdet mellom dramaturgi (fortellemåte) og epistemologi (tenkemåte) i praksisteorien til de engelske dramapedagogene Gavin Bolton inspirert av den klassiske tradisjonen og Dorothy Heathcote av den rituelle og fortellende tradisjon som i sterk grad har preget norsk dramapedagogikk. I sin analyse av Boltons og Heathcotes metoder og den filosofi som ligger bak dramaforløpene, avtegnes et motsetningsfylt bilde som kan bidra til økt refleksjon omkring hvilke epistemologiske konsekvenser valg av dramaturgi, eller kombinasjon av dramaturgier kan ha.

Den siste artikkelen bringer oss inn i den konkrete klasseromspraksis. I May Britt Postholms artikkel relateres didaktiske overveielser til arbeidsformen «prosjektarbeid». Denne blir problematisert og det pekes på de ulike forutsetninger som må være tilstede dersom arbeidsmetoden skal være et tjenlig redskap for elevene i å utvikle sin faglige, metodiske og sosiale kompetanse. Drøftingene er basert på funn fra et omfattende klasseromsforskningprosjekt på ungdomstrinnet. Det fokuseres på lærerens rolle som leder i prosjektforløpet dersom prosjektarbeid skal tjene som et nyttig redskap i elevens kunnskapsproduksjon. Ved konkrete eksempler viser forfatteren hvordan lærere ut fra en helhetlig didaktisk forståelse må lede arbeidsprosessene ved å bygge strukturer i måten de organiserer aktiviteter og samhandling på, og ved å kontinuerlig være i dialog med elevene.