DET ANERKJENNENDE BLIKKET

Det anerkjennende blikket er viktig i pedagogisk sammenheng. Det anerkjennede blikket forteller at det er håp, selv om situasjonen kan virke håpløs. Det dreier seg ikke alltid om et fysisk tilstedeværende blikk. Gjennom skriftlige henvendelser kan en også oppfatte seg som sett og anerkjent. I den pedagogiske anerkjennelsen ligger det en tro på at den andre kan gjøre noe, at en kan få det til og at en vil gjøre noe. Det anerkjennende blikket er derved ikke fordringsløst. Det tiltaler og inviterer til utfoldelse - en utfoldelse den andre selv må finne sine uttrykk for. På denne måte blir det anerkjennende blikket avgjørende i enhver pedagogisk situasjon; mellom lærere og elever i klasserommet eller lærere seg imellom, der de forsøker å utforme en bedre pedagogisk praksis.

Dette gir et inntak til forståelsen av de artiklene som inngår i dette siste nummeret av Norsk Pedagogisk Tidsskrift for i år.

Det er sentralt i Torlaug Løkensgard Hoels artikkel, "Det er fint å vere i same båt." Oppfølging av nye lærarar gjennom e-postgrupper. Løkensgard Hoel eropptatt av hvordan oppfølgingen av nyutdannete lærere kan organiseres slik at lærerne kan være ressurser for hverandre, med en veileder som bakspiller. I artikkelen beskrives det hvordan dette kan la seg gjøre gjennom e -postgrupper. Forskjellige slags problemer viser seg å opptre underveis. Det anerkjennende blikket for hverandres situasjon er det som ofte viser seg å bidra til å forløse den enkeltes egne muligheter, og som gir stimulans og perspektiv til hvordan en videre kan utforme sitt lærerarbeid.

I sin artikkel Forskerblikk på blikket i klasserommet kommenterer Anne-Lise Arnesen det etter hennes mening forunderlige i at pedagogiske forskere og praktikere tilsynelatende har så liten interesse for blikket i klasserommet. Arnesen søker å vise den dramaturgi som foregår og hvordan blikket både kan bidra til nærhet og avstand, til gjensidighet og objektivering.

En ideell veiledningssituasjon er etter Petter Mathisen og Rune Høigaards mening at man er uforstyrret og har nok tid til disposisjon, og mulighet til å snakke sammen og utforske det elevene har på hjertet. Slik er skoledagen imidlertid ikke vanligvis. Derfor mener Mathisen og Høigaard en i større grad må ha blikk for de samtalemuligheter som oppstår spontant i skolen som et resultat av et følt behov hos lærere eller elever, og at en må anerkjenne den pedagogiske betydningen ved disse muligheter. Disse forhold blir nærmere drøftet i de to forfatternes artikkel, De vei­ledningslike samtalene.

Det anerkjennende blikket er også ett som anerkjenner det som er forskjellig fra ens eget. I den samtale Christian Egge her har gjort med professor i biologi, Dag O. Hessen og cand.philol. og filosof Trond Skaftnesmo om skole, livssyn og menneskebilde, får en flere eksempler på det. Når deres forskjellige betraktninger stadig bringes videre, er det nettopp fordi samtalepartene har blikk for hverandres ulike posisjoner. Samtalen tar utgangspunkt i problemstillingen: Naturvitenskapens og humanismens menneskebilde - på kollisjonskurs?

Sist i dette nummeret er det tatt med en bokanmeldelse fra Alfred Oftedal Telhaug av Gustav E. Karlsens bok, Utdanning, styring og marked: Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv.