IDENTITETSKONSTRUKSJON SOM ET LIVSLANGT PROSJEKT

Dette nummeret av Norsk Pedagogisk Tidsskrift handler om måter å utvikle identitet på, om å miste sin identitet, og om å kunne gjenfinne seg selv på nye måter. Identitet har med gjenkjenning, historie og røtter å gjøre. Identitet kan også utvikles gjennom oppbrudd med det som binder og knuger. Avsliping av bestemte sider vil ofte forbindes med foredling av identitet. Avskalling kan imidlertid samtidig innebære å miste noe vesentlig. Dette er sentrale problemstillinger i det følgende.

I sin artikkel, Ein Espen Oskeladd i det norske skolelandskapet, setter Olav Klonteig fokus på betydningen av folkehøgskolens tankegods, som Nordens muligvis eneste originale tilskudd til pedagogikken. Klonteig mener folkehøgskolen særpreges ved de måtene den sikter mot å gi identitet til vårt personlige liv, vårt sosiale liv og vårt demokratiske samfunnsliv - i brudd med en tiltagende målstyringstenkning. Det handler i folkehøgskolen i følge Klonteig om å bryte ut av hverdagsbevissthetens ramme og åpne opp for spørsmål som det ikke er entydige svar på, men som kaster lys over og egger til refleksjon og undring over vår eksistens som mennesker på jorden. Kunnskapen og åndslivet betraktes ikke her som noe som er langt borte og høyt oppe. Det er - hevder Klonteig - noe som kommer til i det personlige møtet med andre og hverandre i de stille stunder, i dikt eller sang så vel som gjennom fagkunnskap, som gir glimt av opplevelser som gjør oss rikere og som gir livsfylde. I dette representerer folkehøgskolens tankegods en motkultur til en instrumentalisme, der den egenverdi som samværet med kunnskap skulle gi er redusert til bytteverdi. Får denne holdningen overtaket mener Klonteig eleven får et utvendig forhold til kunnskapen. Det er dette folkehøgskolen tradisjonelt har lagt vekt på å bryte med. Det er her den representerer noe forbildelig for andre skoleslag. Men hva er i ferd med å skje med folkehøgskolens identitet? Den er i følge Klonteig utsatt for en målstyrt sliping som ikke medfører noen foredling, men snarere en forvitring. Staten har stilt krav om "kvalitetssikring" og målstyrings og management tenkningen har fått innpass. Skolen har blitt mer "pedagogisert". Det er tale om tilsyn, kontroll og ytrestyring. Når skolen invaderes av dette, spør Klonteig om hva som skjer med den ekte, herredømmefrie samtalen - når hele rommet fylles med læring, styrt av læreren: Kan vi da unngå at eleven blir opplært til å tenke strategisk, og at skolen mister noe vesentlig av det som var dens styrke og inspirasjon for andre?, blir det spurt.

Uansett må utgangspunktet være et skolesystem basert på sanne autoriteter med solid fagkunnskap. Dette hevder Odd Gaare i sitt innhogg, Det

menneskelige som problem. Å gjenskape fortiden er ikke noen aktuell problemstilling, framholder han. Skolen må derimot være et bindeledd mellom tider og tradisjoner, slik at skolen også i framtiden kan ha en rolle i samfunnsendringene og framstå med identitet som en danningsinstitusjon. Skal dette kunne skje, mener Gaare vi trenger en utvidelse og rehabilitering av danningsbegrepet. Det er tale om en frigjøring av individet fra å måtte "ha" til å kunne "være". Danning dreier seg slik Gaare ser det om realiseringen av sin menneskelighet - en menneskeforedling, om enn i åndelig betydning. Formålsrasjonaliteten står i følge Gaare derimot i gjeld til herskesyken. Gaare hevder at skolen i så måte er i en dyp identitetskrise. Det farlige ved å tvinge inn mål-middel tenkningen som overordnet og styrende i alle deler av skolens virksomhetsområder, er i følge Gaare at man da gjør den menneskelige samhandlingen, møtet mellom lærer og elev, og selve pedagogikken om til teknikk - samhandlingsteknikk, samtale og møteteknikk, pedagogisk teknikk. Med det avgrenses de muligheter til danning som møtet mellom lærer og elev har latent i seg. Gaare drøfter hvordan dette vil kunne brytes, og hvordan det ut fra dette vil kunne skapes betingelser for en identitetsutvikling som etter hans mening er dannende.

I sitt innhogg om Skolens uutholdelige letthet, nærmer Marit Ulvik seg spørsmålet om identitetsdanning ut fra en annen synsvinkel. På et tidspunkt i livet der mennesker lever mest intenst, går de i en skole der likegyldighet er et framtredende trekk, hevdes det: Mange elever går for halv maskin, de tar ikke i bruk ressursene sine, og ofte spørres det heller ikke om dem. Slik Ulvik ser det, er det behov for en kontinuerlig oppdragelse i skolen, der utvikling og læring ses som en kontinuerlig prosess. Samtidig hevder Ulvik at den diskontinuerlige oppdragelse må sterkere fram, der de eksistensielle møter mellom mennesker kan komme i fokus, og hvor eleven utfordres i forhold til eget interessefelt.

Ruth Ingrid Skoglunds innfallsvinkel er KRL-faget. Er det rom for barns livsspørsmål og livstolkning i KRL-faget?, lyder tittelen på hennes artikkel. Skoglund hevder barns livsspørsmål og livstolkning er fundamental for deres identitetsdannelse, og spør hvilke syn L97 har på barns vilkår for livstolkning i dagens samfunn. Hun viser hvordan KRL-planen forutsetter at barn skal hjelpes i sin personlighetsutvikling, og spør om det er slik at dialogen nødvendigvis må være fraværende på småskoletrinnet, eller om den snarere må anses som grunnleggende for all erkjennelse og dermed meningsskaping.

I artikkelen Studentevaluering av undervisning hevder Vidar Gynnild at evaluering befinner seg i et spenningsfelt mellom en maktakse og en opplysningsakse. Sett i et opplysningsperspektiv kan den nærme seg det emansipatoriske eller det teknokratiske, i maktmessig forstand det kollegiale eller det byråkratiske. En studentevaluering for utvikling mener Gynnild først og fremst forutsetter læringsmodeller framfor instrumentelle tiltak. Han gjør seg i denne sammenheng til talsmann for situert læring. Det betyr å knytte tenkning og handling til en bestemt tid og sted,

og til konkrete utfordringer som involverer studenter og fagmiljø for å skape mening. Å situere læringen vil i følge Gynnild således skje i en kontekst, som del av et arbeidsfellesskap, der dialogen gir grunnlag for handling. I denne sammenheng mener Gynnild at nyttig tankegods kan hentes fra aksjonsforskning, både som forskning betraktet og som utviklingsarbeid. På denne måten mener han at en organisert evaluering vil kunne bli en integrert del av faglærernes undervisning, og ikke bare noe som kommer i tillegg til denne. I denne forstand vil den også bli identitetsskapende. Gynnilds artikkel forteller nærmere om forutsetningene.

Læring av morsmålet og utviklingen av elevenes identitet hører sammen. Samtidig er det i møte med det fremmede at vi blir nærmere kjent med hvem vi er og utvider vår forståelse av oss selv. Dette er utgangspunktet for Aud Marit Simensens artikkel, To fluer i en smekk: Historie på tysk, heimkunnskap på engelsk, musikk på fransk? Simensen drøfter hvordan vi i en slik opplæringskontekst kan stimulere utviklingen av morsmålet, parallelt med utviklingen av ett eller flere fremmedspråk.

Kva er eldrepedagogikk og kvifor treng vi det?, spør Oddgeir Synnes i sin artikkel. Synnes forstår dette dels som en pedagogikk som støtter eldre i sin fortsatte utvikling, og som noe som bryter med forståelsen av alderdom som sykdom og forfall. Slik bringes identitetsperspektivet inn på nytt. Denne allmenne pedagogikken vil i følge Synnes kunne suppleres med kompensatoriske, spesialpedagogiske tiltak, som i blant kan være nødvendige for å muliggjøre en fortsatt utvikling. Etter Synnes oppfatning vil det ut over dette kunne være behov for en sosialpedagogikk, som fungerer som en psykisk støtte i krisesituasjoner og ved tungtgripende endringer som eldre opplever. Synnes mener at det sier mye om vårt samfunn når eldrepedagogikk er bortimot fraværende. Derfor trenger også eldre en "undertryktes pedagogikk", hevder han. Eldre er undertrykt i samfunnets herskestruktur - de er en marginalisert gruppe, de er ikke med i samfunnsproduksjonen, og dermed ikke prioritert i pedagogisk sammenheng. Derfor må det til en eldrepedagogikk, hevder Synnes, for å oppfylle det menneskelige potensialet, ikke for å øke samfunnsproduksjonen. En pedagogikk der det erkjennes at et spørsmål om vekst i retning av "hva" står i strid med selve begrepet vekst, for vekst er et mål i seg selv. På disse premisser viser Synnes også konkret hva en eldrepedagogikk kan innebære, og hvordan det på pedagogikkens grunn kan bidras til de eldres livslange identitetsutvikling.