Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Prekærbegrepene – en teoretisk fristelse og forbannelse

The precarity concepts – a theoretical temptation and curse
Stipendiat, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Nyansene i begrepene om det prekære blir sjelden helt synlig, noe som er empirisk og teoretisk uheldig. Artikkelen sorterer prekærbegrepenes (prekaritet, prekarisering, prekariatet) teoretiske antakelser og visualiserer et uforutsigbart teoretisk terreng ved å kaste lys over hvordan innholdet i begrepet om det prekære har endret seg. Artikkelen illustrerer fire teoretiske distinksjoner og plaserer prekærbegrepene i en bredere arbeidslivsteoretisk ramme. Hva som er ansett som prekært er kontekstuelt avhengig, og som sosiologisk instrument må det settes i relasjon til det som betraktes som norm.

Nøkkelord: Arbeid, kapitalisme, prekariatet, prekaritet, prekært arbeid

The nuances in the precarity concepts rarely become completely visible, which is empirically and theoretically unfortunate. This article sorts the precarity concepts (precarity, precarisation, the precariat) theoretical assumptions and visualises an unpredictable theoretical terrain by shedding light on how the content of the concept of the precarious has changed. The article illustrates four theoretical distinctions and places the concepts in a broader frame within working life theory. What is considered precarious is contextually dependent and as a sociological instrument, it must be put concerning what is considered the norm.

Keywords: Capitalism, labour, precarious work, the precariat, precarity

Prekærbegrepene: en teoretisk fristelse og forbannelse

I denne artikkelen viser jeg hvordan prekærbegrepene (prekaritet, prekarisering, prekariatet) har forandret seg historisk og illustrerer hvordan fire perspektiver preger prekærbegrepene. Jeg vil argumentere for at det finnes en styrke i prekærbegrepene siden de ofte implisitt inkluderer beskrivelser av økonomiske og historiske endringer, samtidig som det subjektive kan inkluderes, men hva som er «prekært» må bevises empirisk.

Jeg sorterer prekærbegrepenes historie og bruk i fire perspektiv. Deretter diskuterer jeg det prekæres relevans for arbeid og arbeidsmarkedsorganisering og prekærbegrepenes potensial i en nordisk kontekst. Det sentrale budskapet er at prekærbegrepene er tomme hvis det ikke demonstreres hva som er prekært, uansett om det skal brukes for å definere en tilstand (prekaritet), en gruppe (prekariatet) eller en prosess (prekarisering) (Jørgensen, 2016). Hvis det prekære demonstreres, har prekærbegrepene potensial for å forstå risiko, utsatthet og instabilitet med verdi for både empirisk og teoretisk sosiologi. Prekærbegrepene, som analytisk instrument i en nordisk sammenheng, må settes i relasjon til velferdsstaten, det som betraktes å være norm, og det må demonstreres ut fra institusjonelle forutsetninger. Selv om mange i og utenfor akademia tar utgangspunkt i Guy Standings (2011) forståelse av prekariatet, hvor ideen om fremveksten av en ny samfunnsklasse med utspring i et endret arbeidsliv er sentral, har begrepene en lengre historie og en mangefasettert betydning som åpner for flere fortolkninger. I Norge blir begrepene brukt for å beskrive både nåtid og mulig fremtid, men her finnes teoretiske uklarheter og forskjellige oppfatninger om hva prekærbegrepene beskriver og hvordan de skal brukes.

Debatten rundt prekærbegrepsfamilien er sammensatt. Diskusjonen om hvordan og hvorvidt begrepene kan, skal, eller i det hele tatt bør brukes, stammer fra forskjellige oppfatninger av hva som egentlig beskrives. Begrepet prekariat økte i popularitet da Standing (2011) publiserte boken Prekariatet (figur 1). Standings argument lot seg ikke stå uimotsagt lenge. Kritikerne mente at prekariatet som klasse ikke skiller seg fra en «arbeiderklasse» (Breman, 2013; Seymour, 2012; Wright, 2016) og at analysen burde kompletteres av sentraleuropeiske (Dörre, 2014) og ikke-vestlige nyanseringer (Munck, 2013). Det finnes mange teoretiske dypdykk i bruken av de engelske ekvivalentene av begrepene om det prekære (precarity, precariousness) og prekariatet (the precariat) hvor det gjøres forsøk på å etablere begrepsdefinisjoner (se f.eks. Armano et al., 2019; Choonara, 2019, 2020; Kalleberg & Vallas, 2017a; Schierup & Jørgensen, 2017). Til tross for liten enighet i den internasjonale litteraturen om hva som er prekært og hva begrepet om det prekære egentlig betyr, brukes prekariat for å tegne opp sentrale kjennetegn ved norsk samtid (se f.eks. Eldring & Ørjasæter, 2018; Elstad & Heggebø, 2019; Halvorsen, 2017) og andre variasjoner brukes for å tegne opp betingelser i arbeidslivets randsoner (Knudsen & Mathisen, 2020).

Figur 1

Dekning over tid

Kilde: Retriever

Artikkelens bidrag er å sortere prekærbegrepet og visualisere et uforutsigbart terreng ved å identifisere og fremheve teoretiske trekk. De teoretiske perspektivene jeg skisserer i artikkelen kan, i en sosiologisk analyse, verken være implisitte eller ubevisste. De fire perspektivene er henholdsvis: (i) livssituasjon, hvor livet utenfor arbeidsplassen og arbeidsmarkedet beskrives å være det prekæres utgangspunkt og konsekvens; (ii) et arbeidsorientert perspektiv på hva som er og skaper prekaritet; (iii) en politisk tilnærming der virkelighetsbeskrivelse og forandring står i sentrum; (iv) og en sosiologisk tilnærming. Det livssituasjonelle og arbeidsorienterte perspektivet finnes i både de politiske og sosiologiske perspektivene. Perspektivene bør ikke betraktes som definitive, men som uttrykk for et ønske om tydeliggjøring. I artikkelen går jeg også nærmere inn på prekærbegrepenes kobling til arbeidsmarkedsorganisering og et nordisk arbeidsmarked. Det prekære rammer inn en situasjon, men forklarer ikke hva som er prekært. Hvis fraværet av empirisk dokumentasjon blir for stort i et sosiologisk perspektiv, risikerer prekærbegrepet å falle på sin egen definisjon og lokke sosiologer, likt sirenene lokket Odyssevs med sang, ut på teoretiske eventyr. Videre i artikkelen tegnes først de fire perspektivene opp. Etter det diskuterer jeg hvordan prekærbegrepene kan relateres til arbeidsmarkdesorganisering og prekaritet i en nordisk kontekst.

(i) Livssituasjon

Det engelske begrepet precarious har sin etymologiske bakgrunn i det latinske precarius (bønn/å spørre). På 1700-tallet utviklet det seg til precarious og senere precarity (Barbier, 2011). I engelskspråklig vitenskapelig litteratur brukes i dag precarious work (prekært arbeid) for å beskrive arbeidsrelaterte situasjoner som usikre, utrygge, ustabile, uforutsigbare og særpreget av risiko for arbeidstakeren (Kalleberg, 2009). Innholdet i begrepet precarious har imidlertid endret seg og har ikke alltid vært assosiert til arbeid eller arbeidsforhold, det har også vært brukt for å beskrive livssituasjoner.

Ved å følge kapitalismens historie, er det umulig å unngå hvordan Karl Marx, i sin kritikk av den politiske økonomien og sine beskrivelser av proletariatets arbeidsvilkår, integrerer beskrivelser av prekære arbeidsforhold: Arbeidernes prekære arbeidsvilkår er tett knyttet til kapitalakkumulasjon, som er både forutsetningen for og resultatet av den kapitalistiske produksjonsformen og bør forstås som drivkraften bak prekarisering. Det viktige i den marxistiske fremstillingen er å forstå proletariatets situasjon, beskrevet som prekær, som et historisk produkt (Jonna & Foster, 2016).1 Samtidig med Marx brukte den franske økonomen og sosiologen Eugène Buret i 1840 begrepet précaire i sin bok De la Misére des classes laborieuses en Angleterre et en France. Etter andre verdenskrig ble begrepet om det prekære liv mer sammenflettet med fattigdom (se f.eks. Day, 1952).

Det franske begrepet précarité ble på 1970-tallet brukt til å beskrive situasjoner der familier og husholdninger går over i fattigdom. Denne definisjonen var da løsrevet fra både sosial status og ansettelsesvilkår (Barbier, 2002). I den franske tradisjonen har Pierre Bourdieu brukt précarité for å beskrive en form for «domination characterised by a feeling of insecurity» (Choonara, 2019, s. 37). På tidlig 60-tall brukte Bourdieu (1963) begrepet i arbeidene fra Algerie. Her er det den marxistiske forståelsen av prekære liv som er utgangspunktet for begrepsbruken (Jonna & Foster, 2016). Den italienske økonomen Paolo Sylos Labini (1964) beskrev, samtidig som Bourdieu, arbeidsforholdene på Sicilia med begrepet prekært arbeid. I senere arbeider brukte Labini begrepet om filleproletariat for å beskrive forskjellen i økonomisk utvikling mellom de nordlige og sørlige delene av Italia (Betti, 2018). Sylos Labini avgrenser i større grad begrepets innhold til arbeid enn Bourdieu. På 90-tallet sikter Bourdieus (1998, s. 83) bruk av begrepet mot å beskrive en tilstand som påvirker alle arbeidere og som potensielt kan skape en «demoralisering» i underutviklede land, men som fremtrer som en kollektiv mentalitet i land som Frankrike (Choonara, 2019).

I fransk kontekst på 90-tallet endret konseptet betydning slik at det beskrev «[…] risk and uncertainty associated with employment situations, after having been used only to indicate situations similar to poverty» (Barbier, 2002, s. 4). Med dette løsrives beskrivelsen fra sin opprinnelige konnotasjon til fattigdom. I stedet relateres fenomenet til arbeid. I europeisk kontekst, rundt tusenårsskiftet, ble bruken av lignende begreper mer vanlig i Italia og Spania. Her dominerte ofte ansettelsesformen innholdet i begrepet, men andre tilstander kunne også inkluderes. Her kan engelske precarity sees som en neologisme mot precariousness, der begrepets hensikt er å inkludere den mangefasetterte franske begrepsbruken (Choonara, 2019, s. 38).

Judith Butler (2004) bruker en definisjon som kan kategoriseres som et livssituasjonelt perspektiv og beskriver ontologisk prekaritet, der vilkår og forhold utenfor individets kontroll påvirker livet i sin helhet. En slik definisjon brukes av Neilson og Rossiter (2008, s. 58) som studerer «… convergence between precarity at work and ontological precariousness, which associates with the vulnerability and susceptibility to injury of the human animal». Livssituasjonsperspektivet fanger inn en bredere forståelse i bruket av prekærbegrepet: Her er det forhold som preger livet i sin helhet som er i søkelyset. Det livssituasjonelle perspektivet eksemplifiseres av en tidlig fransk tradisjon, med Pierre Bourdieu i spissen, der prekære livssituasjoner beskrives med nøkkelord som fattigdom og utsatthet, men begrepet har altså vært brukt før det. Også Butlers (2004) definisjon på prekære liv kan figurere som eksempel for livssituasjonsperspektivet, der mennesket i sin helhet preges av en «ontologisk prekaritet».

(ii) Arbeidsorientert

Et perspektiv som står i kontrast til det livssituasjonelle, er det arbeidsrettede. En utfordring ved å finne meningen i hva som er «prekært» når det gjelder arbeid, er at en rekke synonymer brukes for å beskrive løse tilknytningsformer.2 Ulikt fra livssituasjonsperspektivet, som fanger inn vanskelige levekår, kan det arbeidsorienterte perspektivet primært beskrive mangelen på gode arbeidsforhold (se f.eks. Kalleberg, 2018; Kalleberg & Vallas, 2017a; Lorey, 2015; Standing, 2011).

Selv om det arbeidsorienterte perspektivet tar utgangspunkt i arbeidets økonomiske og juridiske rammer, påvirker det også livet utenfor arbeidet. De analytiske perspektivene baseres dog ikke bare på økonomiske og juridiske element og bør dermed ikke betraktes som en objektiv målestokk på hva som er prekært. Begrepet om det prekære arbeidet beskriver heller ikke bare arbeidsmarkedsmessige forhold, men også historiske endringer i arbeidets organisering og økonomiske og strukturelle forandringer. Implisitt i det arbeidsorienterte perspektivet er hvordan arbeidsmarkedet blir delt opp i dårlige og gode jobber, løse og atypiske tilknytningsformer kontra fast ansettelse – arbeidsmarkedets organisering er dualisert, med en kjerne på ene siden og mer perifere arbeidstakere på den andre.

I Norge oversettes precarious work til prekært arbeid og brukes ofte synonymt med uforutsigbart arbeid og dårlige lønns- og arbeidsvilkår (Alsos et al., 2017). I tillegg brukes ofte løsarbeid synonymt med dette.3 Ett av de norske bidragene som retter søkelyset på prekære arbeidsforhold er Line Eldring og Elin Ørjasæters (2018) bok Løsarbeidersamfunnet. Forfatterne forsøker å ta et samlet grep rundt arbeidsvilkår og samfunnsforandringer og kaller samtidens arbeidsliv for et løsarbeidersamfunn.

Guy Standing er sentral i dette perspektivet. Han argumenterer for at samfunnet har endret seg så radikalt at tidligere klassemodeller er utdaterte. Klasse må istedenfor forstås gjennom individets mulighet til trygghet – mangelen på godt arbeidsmiljø, trygg ansettelse, kontinuitet i og muligheter for utvikling i arbeidet og mangel på representasjon – i tillegg til et subjektivt element der identifikasjon med profesjonen inkluderes og skaper en ny klasse.4 Denne nye klassen, som er under utvikling, kaller Standing for «prekariatet» (Standing, 2011, 2012, 2014).5 Prekariatet inngår i en større klassepyramide med en «elite», som er absurd rike, på toppen, under disse en «fulltidsklasse» (salariat) med stabile fulltidsstillinger med pensjoner og ferier. Ved siden av fulltidsklassen finnes «profeknikere» (proficians) med gode lønnsvilkår, men ikke i fast ansettelse. Deretter finnes den gamle «arbeiderklassen», stadig minkende. Under disse fire gruppene finnes prekariatet, flankert av arbeidsledige og utstøtte. Robert Castel og Klaus Dörres (Castel, 2003; Castel & Dörre, 2009) analyse ligger nær Standings, men her hevdes det at usikkerheten ikke er ny, og at prekariatets klasseinteresser ikke kontrasterer arbeiderbevegelsen (Lekve, 2020). Eldring og Ørjasæter (2018) bruker en mer juridisk-økonomisk forankret definisjon av prekariatet, mens Elstad og Heggebø (2019) beskriver utfordringene ved å måle arbeidsmarkedsdeltakelse og bruker prekariat-begrepet til å beskrive grupper som lever på eksistensminimum – men selve prekariatet inneholder mer enn bare inntekt.

Standings argument bør imidlertid betraktes som en deskriptiv observasjon av samfunnsmessige trekk og ikke som en årsakssammenheng. Fremgangen til Standing bør heller forstås i lyset av Kallebergs (2009) påstand: Forståelsen av hva som skaper prekære arbeidsforhold var uutforsket da Standing introduserte prekariat-konseptet, så det var oppstått et teoretisk vakuum. Så til tross for teoretiske svakheter fikk Standings analyse stor oppmerksomhet på grunn av mangelen på tidligere helhetlige teoretiseringer.

(iii) Politisk perspektiv

Det politiske perspektivet beskriver en politisk bruk av prekariatbegrepet der det prekære, som politisk verktøy, handler mer om virkelighetsbeskrivelse enn om visjon (Casas-Cortés, 2014). I London i 2004 ble manifestet The Middlesex Declaration of Europe’s Precariat (Foti, 2017a) presentert.6 Manifestet var en liste med krav skrevet av prekariatet for prekariatet, og var et forsøk på å skape et europeisk politisk venstreorientert, anti-globaliseringsnettverk. Nettverket som formulerte manifestet, også kalt EuroMayDay, begynte på tidlig 2000-tall å organisere seg som en motkraft mot nyliberal globalisering og brukte begrepet precarity for å markere utsattheten som nye velferdsreformer skapte (Downing, 2011). I løpet av 2004 hadde begrepet the precariat (en sammensetning av prekær og proletariat) formet bevegelsens politiske agenda (Choonara, 2019). Nesten ti år før Guy Standing skrev sin bok om prekariatet hadde prekariatet døpt seg selv (Foti, 2017b).

EuroMayDay-nettverket mobiliserte aktiviteter i Milano, Barcelona, Hamburg, Berlin, Helsinki, Paris, Liège, Malaga, Sevilla, Lisboa, Ljubljana, Stockholm og København (Foti, 2017a). I Italia tiltrakk bevegelsen seg også arbeidskollektiver og helgenen «San Precario» ble skapt som et symbol for den prekære tilstanden og ble helgen for de utsatte. San Precario ble gestaltet, som en symbolsk markering, i form av et bønnekort som ofte syntes på arbeidsplassene til de som identifiserte seg politisk med «prekariatet» (Foti, 2017a). Med begrepet precarity prøvde EuroMayDay-bevegelsen å beskrive et system som retter søkelyset på utnyttelse og som differensierte seg fra tidligere politiske inndelinger. Begrepets popularitet i akademia bør sees som en reaksjon på den politiske kampen mot prekære forhold på 2000-tallet. I 2008 falt oppslutningen kraftig i den politiske bevegelsen, paradoksalt nok samtidig som medias og akademias oppmerksomhet på fenomenet økte (Papadopoulos, 2017).

Selv om finanskrisen i 2008 kunne styrket den politiske bevegelsen, ble den etter hvert absorbert av bredere bevegelser. Det som kjennetegner den tidlige politiske bevegelsen, er at bruken av prekariat-begrepet har et mål om forandring og at den ikke bare tar utgangspunkt i prekært arbeid. Den inkluderte alle aspekter av samfunnet som ble ansett som prekære: Kvinners rettigheter, bosteder, utdanning, migrasjon, etc. I tillegg var det en kritikk mot det gjeldende systemet og en jakt på et nytt samfunnssystem (Papadopoulos, 2017). Casas-Cortés (2014) beskriver utviklingen av begrepet «precarity» i de spanske politiske nettverkene i Europa: Her er det velferdsstatens endring og arbeidets nye forutsetninger som står i sentrum.7

(iv) Sosiologisk perspektiv

I det politiske og sosiologiske perspektivet finnes både livssituasjonelle og arbeidsorienterte perspektiver. Mens det politiske perspektivet tar utgangspunkt i identifikasjon som basis og forandring som formål, er det sosiologiske perspektivet spørrende. Det politiske og sosiologiske perspektivet kan beskrives som to hovedretninger, mens de livssituasjonelle og arbeidsorienterte perspektivene beskriver to empiriske tilnærminger til hva som skaper prekaritet og konsekvensene av det. Det sosiologiske og politiske perspektivet illustrerer en skillelinje som grunner i målet om endring. Det sosiologiske perspektivet sentreres rundt et prøvende og operasjonalisert begrepsbruk og står i kontrast til det politiske perspektivet når det gjelder håndtering av empiri.

Jørgensen (2016) foreslår en tredelt kategorisering av prekærbegrepet med begrepsbrukens konsekvenser som utgangspunkt. Han bruker aktivistenes egen definisjon og viser til Frassanito-network (2005) og Neilson og Rossiter (2005). De tre kategoriene som Jørgensen foreslår er prekaritet (tilstand), prekariatet (identitet) og prekarisering (prosess).8 Jørgensens typologi står ikke i kontrast til distinksjonene over, som bygger på Choonaras (2020) begrepsbruk, men ved å bruke aktivistenes definisjon får Jørgensens tredeling en politisk ramme. Det å ordne de samfunnsvitenskapelige begrepene utifra den offentlige debatten gir ikke nødvendigvis begrepsmessig oppklaring. Jeg skiller derfor det politiske og det sosiologiske perspektivet fra hverandre. Enhver kategorisering gjøres dog på bekostning av noe, og inndelingen ovenfor mister deler av maktaspektet Jørgensen (2016) inkorporerer. Det finnes et handlingspotensial i det prekære som konsept som kan relateres til identitet og klassebevissthet. Det er imidlertid uklart hvorvidt solidaritet og kollektivisme finner grunnlag i prekært arbeid alene, siden gruppen som omfattes er meget heterogen.

Ved å tegne opp et skille mellom et sosiologisk og et politisk perspektiv formaliseres en grense som i stor grad er flytende. Her er det viktig å skille mellom samfunnsskapte forståelser og vitenskapelige begreper: «It is rather the case that sociology is to a large extent characterized by the fact that it simply takes over prescientific definitions of problems, often from the political sphere» (Bourdieu et al., 1991, s. vii). Det sosiologiske perspektivet i bruken av prekærbegrepene referer til en samfunnsvitenskapelig konseptualisering av prekaritet og utelater, til viss grad, den politiske halen. Det paradoksale med sosiologien er at den fremstår som en produsent av virkeligheten, samtidig som den undersøker den samme.

På den andre siden har mye sosiologisk teori en moralistisk åre (Andersen, 1990) med en iboende vilje til å forandre samfunnet – sosiologien, i sin reneste form, spør dermed hva som er et godt samfunn. Denne motsetningen er den samme som Dag Østerberg (1971, s. 50–52) trekker frem mellom subjektivitet og objektivitet (da med forutsetningen at et fenomen ikke er dialektisk). For å håndtere denne motsetningen må en analytisk sosiologi fremstille flertydige forhold som enhetlige og fremstille fenomenet, i dette tilfelle det som er prekært, som objektivt. Derfor er det også en forskjell mellom det som skaper innholdet i den samfunnsmessig skapte versjonen av prekaritet og den analytiske versjonen av begrepet. Skillet mellom det politiske og sosiologiske må betraktes som en teoretisk grense, siden en strikt grense mellom politikk og samfunnsvitenskap i praksis er et umulig prosjekt. Det politiske perspektivet sentreres om å tegne opp en virkelighetsbeskrivelse og har ikke et krav om empiri slik samfunnsvitenskapen har. Fraværet av empiri i den politiske bruken av begrepet bør dermed ikke betraktes som et svakt punkt.

Distinksjonene i artikkelen illustrerer forskjellige perspektiver i bruken av prekærbegrepene og bør ikke forstås som idealtyper som prøver å forklare handling eller en typologi som kobler sammen mikro og makro. Enhver kategori kan dog ikke fraskrives koblingen til et større teoretisk rammeverk og kan dermed bidra til å dra linjer til de underliggende teoretiske antagelsene. Utfordringene oppstår når prekærbegrepene brukes for å påvise endringer i arbeidslivet uten å demonstrere prekariatet empirisk.

Dualistiske arbeidsmarkeder og organisert kapitalisme

Det er ikke noe nytt i å beskrive arbeidsmarkedet som segmentert. Et dualistisk perspektiv er basert på ideen om multiple arbeidsmarkeder som skiller seg fra hverandre gjennom arbeidsvilkårene, noe som skaper et primær- og sekundærmarked (Bulow & Summers, 1986; Doeringer & Piore, 1971; Piore, 1979). Primærmarkedet beskrives som en sektor med stabile arbeidsforhold, gode betingelser og relativt god intern mobilitet. Sekundærmarkedet beskrives som primærmarkedets negative kontrast, en sektor uten struktur, med få muligheter og som ofte er avhengig av tilbudet av arbeidskraft fra andre deler av verden eller av unge (Fine, 1998, s. 122–123). En tanke som ligner segmenteringsteorien, er insider-outsider-teorien. Den beskriver en innside av vinnere og en utside av tapere: Kategoriseringen av gruppene er basert på subjektive mål og ifølge modellen antas det at outsider-gruppen ønsker mindre stillingsvern fordi det forenkler muligheten til å komme inn på arbeidsmarkedet (Rueda, 2005). Insider-outsider-modellen sentreres rundt det at arbeidsmarkedsstabilitet skapes gjennom å være uavhengig, mens segmenteringsmodellen tar utgangspunkt i nødvendigheten for fleksibel arbeidskraft (Alfonsson, 2020, s. 158; Lindbeck & Snower, 2001). Segmenteringsmodellen følger det som kan kalles en neoklassisk økonomisk logikk og legitimerer usikkerhet hos de ansatte gjennom økonomiske argumenter om at likevekt på arbeidsmarkedet oppnås om den er uregulert. Et viktig poeng hos Piore (1979) er hvordan migrasjon fyller en sentral rolle og nyere forskning viser hvordan arbeidsmigranter i visse bransjer er konsentrert i lavere segment av arbeidsmarkedet i Norge (Slettebak, 2020).

I diskusjonen om prekaritet finnes flere argumenter mot en dualistisk eller altfor hard segmentert inndeling av arbeidsmarkedet. Kalleberg (2011, s. 86), som tidligere har argumentert for at arbeidsmarkedet er dualistisk, hevder at tankegangen ikke lenger beskriver samtiden, fordi det er vanskelig å skille mellom hvilke arbeidstakere som inngår i de respektive gruppene når prekært arbeid har spredd seg til alle arenaer av økonomien. Fine (1998, s. 5) har tidligere bemerket at arbeidsmarkeder er fundamentalt forskjellig strukturert, dog sammenkoblet, og at de skiller seg fra hverandre i både resultat og reproduksjon. Han beskriver også hvordan en individuell arbeidsmarkedsteori eller et analytisk begrep som forklarer hvordan arbeidsmarkeder fungerer er umulig. Ut fra denne logikken argumenterer Choonara (2019, s. 183) for at arbeidets prekære situasjon heller ikke er nok til å separere segmentet av arbeidstakere som helhet: «It is highly unlikely that precarity constitutes a structure demarcating a particular segment of the labour force as a whole in the manner suggested by dual labour market theory approaches.» Den dualistiske oppdelingen og segmenteringsteorien inkluderer heller ikke kjønn, etnisitet, nasjonalitet, migrasjon eller andre identitetsskapende kategorier i særlig grad. Bonacichs (1973) tanke om «split labour market» viser at både arbeidsgivere og insiders bør regnes til én gruppe og outsiders som en annen – arbeidsmarkedet er ikke delt opp i kjerne-periferi, men er segmentert i komplekse konfigurasjoner.

For å forstå arbeidsmarkedets konstituerende elementer er det derfor nødvendig å heve blikket og se på hvordan arbeidskraften reproduseres utenfor spesifikke organisasjoner. Historisk har arbeid som fulltidssysselsetting i den moderne kapitalismen i stor grad vært forbeholdt menn, noe som også gjør at prekært arbeid får forskjellige konsekvenser avhengig av kjønn og begrepets definisjon. Betti (2018) skriver at prekaritet i den vestlige kapitalismen, i akademia, nesten utelukkende brukes for å studere og forklare lønnsarbeid. Det utelukker dermed uformelt arbeid, noe som er uheldig siden det er en nøkkel for å forstå utsatthet. Kjønnsperspektivet må inkluderes, ettersom fremveksten av økonomiske mønstre og arbeidets forutsetninger ikke kan separeres fra de kjønnsnormer som har skapt arbeidsmarkedets inndeling. Arbeidsmarkedet er ikke noe som naturlig konstituerer seg selv, men noe institusjonelt som skapes gjennom sosiale krefter og historiske prosesser (Polanyi, 1968, 1975). Arbeidsmarkedets konstituering er tett koblet sammen med statens organisering der reproduksjon av arbeidskraften sentreres rundt individets mulighet til restitusjon (fritid er atskilt fra arbeidstid) og statens tjenester (omsorg, sosial hjelp, etc.), noe som også ligger til grunn for kjønnsdelt reproduksjon (Choonara, 2019). Å bruke prekærbegrepet uten å ta hensyn til hva som er prekært, hva som ikke er det og hva som skaper denne oppdelingen, gjør det analytiske perspektivet tannløst. Å beskrive prekaritet uten å inkludere omgivelsene innebærer en risiko for å redusere og isolere det og å gjøre begrepet ahistorisk (Jonna & Foster, 2016).

Det prekære blir av mange forklart med koblinger til nyliberal styringsstrategi og reflekterer også en maktoverføring fra arbeid til kapital (Foti, 2017a; Kalleberg & Vallas, 2017b). Isabell Lorey (2015) skriver at prekarisering ikke er et marginalt fenomen i Europa. Fenomenet har spredd seg til arenaer som tidligere var ansett som trygge og har blitt et instrument for styring, og på samme tid, en base for kapitalakkumulasjon som fungerer som sosial kontroll. Et slikt syn på den økonomiske utviklingen betyr ikke bare at prekært arbeid blir synonymt med fleksibilitet, men også at det er synonymt med utviklingen av kapitalismen: Fra «organisert kapitalisme» til dets etterfølger (Kalleberg & Vallas, 2017b). Det prekære fremstår her som et konsept for å beskrive en samfunnsendring og markedets krav om fleksibilitet og blir et produkt av nyliberalismen (se f.eks. Foti, 2017a), der dyrkning av det frie og fleksible individet også har en legitimerende ideologisk funksjon (Boltanski & Chiapello, 2005). Arbeidets organisering kan ikke studeres isolert fra de forhold (tekniske nyvinninger, kulturelle, økonomiske politiske endringer) som skaper arbeidslivets forutsetninger.

Å trekke et skarpt skille mellom kapitalismens historiske epoker er sjeldent fruktbart for en nøktern beskrivelse av økonomisk utvikling. Frisvold og Leiulfsrud (2003) rettet kritikk mot teoretiseringen av et «nytt» arbeidsliv og satte spørsmålstegn ved portretteringen av arbeidslivet som fragmentert. Beskrivelsen av overgangen fra en organisert til en fleksibel kapitalisme risikerer å male opp arbeidslivet som mer fragmentert enn det er – arbeidslivet kan også illustreres ved kontinuitet og stabilitet. I fremstillingen av utviklingen fra en type kapitalisme til en annen, risikerer vi å fremstille det prekære arbeidet som et enhetlig fenomen. Det finnes forskjellige forutsetninger for prekaritet i eksempelvis koordinerte markedsøkonomier kontra liberale markedsøkonomier for velferd og sosiale ordninger (Kalleberg, 2018) og i andre varianter av kapitalismen (Hall & Soskice, 2001).

Prekaritet i Norden?

Velferdsordninger og arbeidsmarkedsinstitusjonenes innvirkning på det prekæres konsekvenser risikerer å havne i skyggen av argumentet om et globalt prekariat (Standing, 2011). I sin beskrivelse av prekære liv skiller Kalleberg (2018) mellom koordinerte markedsøkonomier (Tyskland, Japan, Norden) og liberale markedsøkonomier (USA, Storbritannia, Canada). Kollektive forhandlinger og sterke relasjoner mellom arbeidslivets parter er karakteristisk for koordinerte markedsøkonomier, mens desentraliserte forhandlinger i arbeidslivet og lite samarbeid mellom arbeidslivets parter kjennetegner liberale markedsøkonomier. Typologiene fungerer bra når store trekk skal beskrives, men det er store institusjonelle, kulturelle og økonomiske forskjeller mellom landene.

En måte å måle tilstedeværelsen av kollektive partsforhold i arbeidslivet på er se på organiseringsgraden. I Norge er 1 av 2 yrkesaktive organisert og organisasjonsgraden har vært stabil de siste tiårene. En annen måte er å se på tariffavtaledekning: I privat sektor dekkes cirka 50 prosent av arbeidstakerne av tariffavtale (Nergaard, 2020). Poenget med å inkludere organisasjonsgrad og forholdet mellom arbeidslivets parter, som et uttrykk for maktforhold, er at et jevnere forhold mellom partene også reduserer individuelle arbeidstakeres utsatthet. Sett over tid har andelen som oppgir at de arbeider på midlertidige kontrakter vært stabil det siste tiåret (Nergaard, 2018), og inkluderes andre former for arbeidslivstilknytning9 har andelen minsket fra 30 prosent i 2000 til 29 prosent i 2015 (Nergaard, 2019). Også i Danmark, Sverige og Finland har utviklingen av atypiske ansettelsesformer vært stabil i samme tidsperiode, selv om usikkerhet koblet til arbeid og inntekt er mer vanlig i Sverige og Finland (Rasmussen et al., 2019). Norge og Danmark har høyere mobilitet på arbeidsmarkedet, noe som forklares av sosiale ordninger, i motsetning til Sverige der usikkerhet knyttet til arbeid og inntekt oftere er relatert til atypisk arbeid. Rasmussen et al. (2019) beskriver at den relativt høye mobiliteten indikerer at arbeidsmarkedet er lite segmentert, mens arbeidsmarkedet i Sverige er noe mer segmentert. På tross relativt stabile relasjoner, kan norsk arbeidsliv også sies å være i endring (Lekve, 2020).

Arbeidskraftens demografiske sammensetning påvirker velferdsordningene. Hvem som er aktiv i arbeidslivet er nært knyttet til hvilken politikk som føres og til erfaringen av prekært arbeid (Kalleberg, 2018) – her er kjønn, alder og migrasjon tre viktige faktorer. Jo flere kvinner som er i arbeid, desto mer øker behovet for velferdsordninger som tillater kvinner å være i arbeid. Kvinner, som tradisjonelt har vært i bunnen av lønnsfordelingen, har forbedret sin posisjon på arbeidsmarkedet noe (Barth & Østbakken, 2021), samtidig som kvinner har en høyere andel med midlertidig jobb sammenlignet med menn (Strøm & Simson, 2020). Norge får en stadig mer eldredominert befolkning (SSB, 2020), noe som stiller høyere krav til velferdssystemet og muligheten til å innfri velferdstilbud. Innvandrere tenderer også til å være mer konsentrerte i spesifikke bransjer (Friberg, 2016; Orupabo & Nadim, 2020; Slettebak, 2020). Det er derfor ikke nok å bruke et fåtall enkelte variabler for å fange det prekære empirisk, verken i livssituasjonen eller i arbeidet. De institusjonelle kontekstene, med utgangspunkt i sosiale sikkerhetsnett, må inkluderes i enhver empirisk beskrivelse av prekaritet.

Ved å bruke inntekt som utvalgskriteria for å beskrive gruppen med prekariat-begrepet (Elstad & Heggebø, 2019), risikerer man å miste noe av prekariatets teoretiske bredde. En stabil midlertidighet stiller også spørsmål ved hvorvidt det er legitimt å beskrive det norske samfunnet som et «løsarbeidersamfunn» (Eldring & Ørjasæter, 2018). Eldring og Ørjasæter (2018) beskriver prekariatet ut fra økonomiske og juridiske perspektiv, ikke som en sosial klasse. I teoretisk mening er det å være en del av prekariatet ikke det samme som å være løsarbeider, det økonomiske og juridiske perspektivet utelater elementet av identifikasjon som Standing bruker for å beskrive prekariatet som klasse. Dermed er det å tilhøre et sekundærmarked alene ikke nok for å kunne plassere noen i prekariatet som gruppe. Andelen midlertidige kontrakter kan være konstant, men arbeidstakerens rettigheter kan forandres og arbeidslover kan skrives om, og de varierer mellom land. Andre variabler er derfor nødt til inkluderes for å kunne nærme seg det prekære empirisk (Choonara, 2019).

På den ene siden finnes det mye som taler mot at det eksisterer et prekariat på det nordiske arbeidsmarkedet. Stabile velferdsordninger gjør et prekariat mindre utsatt i økonomisk forstand, og en stabil organisasjonsgrad fører til at arbeidstakersiden i det norske, og nordiske, arbeidslivet ikke er maktesløse. På den andre siden blir alle arbeidsmarkedets nyanser, prekære livssituasjoner eller prekært arbeid, sjeldent synlige gjennom å ha hele arbeidsmarkedet som utgangspunkt. Eksempelvis er plattformøkonomiens selvansatte gig-arbeidere skjult i statistikken gjennom «falske» selvansettelser (Strøm & Simson, 2020) og gir dermed ikke utslag på gjennomsnittet. Ulik andel atypisk arbeid i forskjellige bransjer (Larsen & Ilsøe, 2021) forsterker utfordringen med å beskrive Norges arbeidsmarked som ett arbeidsmarked. Studier av prekaritet og prekariatet må derfor ta utgangspunkt i konkrete sektorer, som f.eks. preges av migranter, kvinner, unge, lav inntekt og høy utsatthet, og studie av hvordan arbeidet og arbeidets konsekvenser oversettes i praksiser må utføres.

Konklusjon

Jeg har vist hvordan prekærbegrepenes teoretiske fundament kan sorteres i fire forskjellige perspektiver og portretteres utfra enten et politisk og forandrende eller sosiologisk og spørrende perspektiv, enten det primært er arbeid eller livet i sin helhet som preges av prekaritet. Artikkelen er et forsøk på å skape distinksjoner mellom perspektivene og viser hvordan prekærbegrepene har et sosiologisk potensial for å forstå risiko, utsatthet og instabilitet som kan ha verdi for både teoretiske og empiriske arbeider. Prekaritet må derimot demonstreres og institusjonelle betingelser må inkluderes. Med de fire perspektivene som er skissert, håper jeg å ha klargjort hva som beskrives når perkærbegrepene brukes og å ha tydeliggjort formålet ved begrepsbruken.

Begrepene om det prekære beskriver, i motsetning til eksempelvis usikkert eller atypisk arbeid, en endring i økonomien og en historisk prosess som gjør begrepene virkningsløse utenfor sin kontekstuelle ramme. Som begrep lykkes «prekært arbeid» med det andre begreper, som utsatthet eller sårbarhet, ikke gjør: Å inkludere atypisk og usikkert arbeid i konseptualiseringen av subjektive dimensjoner. I forhold til begreper som risiko, sårbarhet eller fleksibilitet, som kan brukes for å beskrive lignende omgivelser, er begrepet om prekært arbeid relativt unikt med sin politiske dimensjon, der relasjonen til en sosial bevegelse som arbeider mot nyliberalistisk politikk er sentral (Mesic, 2017, s. 16). Begrepet om det prekære inneholder dermed også et visst rom for handling hos aktøren.

Dualistiske og segmenterte arbeidsmarkedsbeskrivelser er i tett slektskap med prekarisering, prekært arbeid og prekariatet, det finnes en innside, og en utside – noe som er prekært, og noe som ikke er det. Sammenlignet med segmenterte arbeidsmarkedsbeskrivelser klarer prekærbegrepene å inkludere kjønn, etnisitet, nasjonalitet, migrasjon og andre kategorier. Beskrivelsene av det prekære liv og arbeid flettes ofte sammen med en beskrivelse av forandringen fra en organisert kapitalisme til en annen der arbeidsmarkedet er oppdelt i segmenter av de som er innenfor og de som er utenfor arbeidsmarkedet. Nettopp hva som er prekært og hvem som bør inkluderes i prekariatet er derimot vanskeligere å avgjøre, det prekære er avhengig av å stå i kontrast til noe – uten mørke, ingen lyse punkt.

Å vise til konflikt, makt, hierarki, arbeidsoppgaver og arbeidsprosesser er en forutsetning for å forstå arbeidslivets endringer (Frisvold & Leiulfsrud, 2003). For å bevise empirisk hva som er prekært, kan oppdelingen mellom prekært arbeid og prekære ansettelser være to essensielle nivåer å skille mellom (Dörre, 2014). Prekærbegrepene gir oss mulighet til å forstå risiko, utsatthet og ustabilitet innenfor en ramme og gir sosiologien metodologiske muligheter når det kommer til empiriske undersøkelser av prekariatet eller prekært arbeid. Det som fortsatt fremstår som blanke felt, og i mange tilfeller blir tatt for gitt i bruket av prekariatet, er hvorvidt det sosiale og subjektive aspektet egentlig skaper identitet, fellesskap og solidaritet.

Referanser

Alfonsson, J. (2020). Alienation och arbete: Unga behovsanställdas villkor i den flexibla kapitalismen. Akriv förlag.

Alsos, K., Jesnes, K., Sletvold Øistad, B. & Nesheim, T. (2017). Når sjefen er en app. https://www.fafo.no/index.php/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/nar-sjefen-er-en-app-2

Andersen, H. (1990). Morality in Three Social Theories: Parsons, Analytical Marxism and Habermas. Acta Sociologica, 33(4), 321–339. https://doi.org/10.1177/000169939003300405

Armano, E., Bove, A. & Murgia, A. (2019). Mapping Precariousness, Labour Insecurity and Uncertain Livelihoods: Subjectivities and Resistance. Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315593838

Barbier, J.-C. (2002). A Survey of the Use of the Term Précarité in French Economics and Sociology. http://ceet.cnam.fr/medias/fichier/19-precarite-france_1508414679138-pdf?ID_FICHE=1050492&INLINE=FALSE

Barbier, J.-C. (2011). ‘Employment Precariousness’ in a European Cross-national Perspective. A Sociological Review of Thirty Years of Research (CES Working Paper 78).

Barth, E. & Østbakken, K. M. (2021). Fortsatt polarisering i det norske arbeidsmarkedet? Søkelys på arbeidslivet, 38(1), 23–40. https://doi.org/10.18261/issn.1504-7989-2021-01-02

Betti, E. (2018). Historicizing Precarious Work: Forty Years of Research in the Social Sciences and Humanities. International Review of Social History, 63(2), 273–319. https://doi.org/http://dx.doi.org/10.1017/S0020859018000329

Boltanski, L. & Chiapello, È. (2005). The new spirit of capitalism. Verso.

Bonacich, E. (1973). A Theory of Middleman Minorities. American Sociological Review, 38(5), 583–594. https://doi.org/10.2307/2094409

Bourdieu, P. (1963). Travail et Travailleurs en Algérie. Mouton et Co.

Bourdieu, P. (1998). Acts of resistance: against the new myths of our time. Polity Press.

Bourdieu, P., Chamboredon, J.-C. & Passeron, J.-C. (1991). The craft of sociology : epistemological preliminaries. Walter de Gruyter.

Breman, J. (2013). A bogus concept? New Left Review, (84), 130–138.

Bulow, J. I. & Summers, L. H. (1986). A Theory of Dual Labor Markets with Application to Industrial Policy, Discrimination, and Keynesian Unemployment. Journal of Labor Economics, 4(3, Part 1), 376–414. https://doi.org/10.1086/298116

Butler, J. (2004). Precarious Life: The Powers of Mourning and Violence. Verso.

Casas-Cortés, M. (2014). A Genealogy of Precarity: A Toolbox for Rearticulating Fragmented Social Realities in and out of the Workplace. Rethinking Marxism, 26(2), 206–226. https://doi.org/10.1080/08935696.2014.888849

Castel, R. (2003). From Manual Workers to Wage Laborers: Transformation of the Social Question. Transaction Publishers.

Castel, R. & Dörre, K. (2009). Prekarität, Abstieg, Ausgrenzung: die soziale Frage am Beginn des 21. Jahrhunderts. Campus Verlag.

Choonara, J. (2019). Insecurity, precarious work and labour markets: challenging the orthodoxy. Palgrave Macmillan.

Choonara, J. (2020). The Precarious Concept of Precarity. Review of Radical Political Economics, 52(3), 427–446. https://doi.org/10.1177/0486613420920427

Day, D. (1952). Poverty and Precarity. The Catholic Worker, (6), 1–4. http://www.catholicworker.org/dorothyday/articles/633.html

Doeringer, P. B. & Piore, M. J. (1971). Internal labor markets and manpower analysis. Heath Lexington Books.

Downing, J. D. H. (2011). Encyclopedia of Social Movement Media (s. 180–182). SAGE Publications, Inc. https://doi.org/10.4135/9781412979313

Dörre, K. (2014). Precarity and Social Disintegration: A Relational Concept. Journal für Entwicklungspolitik (JEP), 30(4), 69–89. https://doi.org/10.20446/JEP-2414-3197-30-4-69

Eldring, L. & Ørjasæter, E. (2018). Løsarbeidersamfunnet. Cappelen Damm akademisk.

Elstad, J. I. & Heggebø, K. (2019). Et voksende prekariat? Langvarige tilknytninger til arbeidslivet blant kjernegruppene i arbeidsmarkedet. Søkelys på arbeidslivet, 36(03), 139–157. https://doi.org/10.18261/issn.1504-7989-2019-03-03

Fine, B. (1998). Labour market theory: A constructive reassessment. Routledge.

Foti, A. (2017a). General theory on the precariat. Institute of Network Cultures.

Foti, A. (2017b). The precariat for itself: Euro May Day and precarious workers’ movements. I E. Armano, A. Bove & A. Murgia (Red.), Mapping Precariousness, Labour Insecurity and Uncertain Livelihoods (s. 149–157). Routledge.

Frassanito-network. (2005, 5. juni). Precarious, Precarization, Precariat? https://reinventinglabour.wordpress.com/2010/06/05/precarious-precarization-precariat/

Friberg, J. H. (2016). Arbeidsmigrasjon: Hva vet vi om konsekvensene for norsk arbeidsliv, samfunn og økonomi? (Fafo Rapport 02). https://www.fafo.no/index.php/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/arbeidsmigrasjon

Frisvold, B. S. & Leiulfsrud, H. (2003). Samtidsdiagnoser i sosiologien – forestillinger om ’det nye arbeidslivet’. Sosiologisk tidsskrift, 11(2), 154–118. http://www.idunn.no/st/2003/02/samtidsdiagnoser_i_sosiologien_-_forestillinger_om_det_nye_arbeidslivet

Hall, P. A. & Soskice, D. W. (2001). Varieties of capitalism : the institutional foundations of comparative advantage. Oxford University Press.

Halvorsen, K. (2017). Sosiale problemer: en sosiologisk innføring (2. utg.). Fagbokforlaget.

Haakestad, H. (2019). Folkeopplysning om prekariatet på norsk. Agora, 36(1), 282–287. http://www.idunn.no/agora/2019/01/folkeopplysning_om_prekariatet_paa_norsk

Jonna, R. & Foster, J. (2016). Marx’s Theory of Working-Class Precariousness Its Relevance Today. Monthly Review, 67(11), 1–19. https://doi.org/10.14452/MR-067-11-2016-04_1

Jørgensen, M. B. (2016). Precariat – What it Is and Isn’t – Towards an Understanding of What itDoes. Critical Sociology, 42(7–8), 959–974. https://doi.org/10.1177/0896920515608925

Kalleberg, A. L. (2000). Nonstandard Employment Relations: Part-time, Temporary and Contract Work. Annual Review of Sociology, 26(1), 341–365. https://doi.org/10.1146/annurev.soc.26.1.341

Kalleberg, A. L. (2009). Precarious Work, Insecure Workers: Employment Relations in Transition. American Sociological Review, 74(1), 1–22. https://doi.org/10.1177/000312240907400101

Kalleberg, A. L. (2011). Good Jobs, Bad Jobs: The Rise of Polarized and Precarious Employment Systems in the United States, 1970s–2000s. Russell Sage Foundation.

Kalleberg, A. L. (2018). Precarious Lives: Job Insecurity and Well-Being in Rich Democracies. Polity Press.

Kalleberg, A. L. & Vallas, S. P. (2017a). Precarious Work. Emerald Publishing Limited. http://search.ebscohost.com/login.aspx?direct=true&db=e000xww&AN=1595572&site=ehost-live

Kalleberg, A. L. & Vallas, S. P. (2017b). Probing Precarious Work: Theory, research, and Politics. I A. L. Kalleberg & S. P. Vallas (Red.), Precarious Work (s. 1–30). Emerald Publishing Limited.

Knudsen, A. G. & Mathisen, B. R. (2020). Sårbarhet og avmakt? Arbeidsvilkår for norske mediefrilansere i en endringsutsatt bransje. Søkelys på arbeidslivet, 37(03), 150–167. https://doi.org/10.18261/issn.1504-7989-2020-03-02

Larsen, T. P. & Ilsøe, A. (2021). Comparative perspectives on non-standard work in the Nordics: definitions and overall trends. I T. P. Larsen & A. Ilsøe (Red.), Non-standard work in the Nordics: troubled waters under the still surface. Nordic Council of Ministers. TemaNord, No. 503.

Lekve, I. (2020). Arbeidskamper i det nye arbeidslivet. Norsk sosiologisk tidsskrift, 4(01), 19–33. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2020-01-02

Lindbeck, A. & Snower, D. J. (2001). Insiders versus Outsiders. Journal of Economic Perspectives, 15(1), 165–188. https://doi.org/10.1257/jep.15.1.165

Lorey, I. (2015). State of insecurity: Government of the precarious. Verso.

Mesic, N. (2017). Negotiating Solidarity: Collective Actions for Precarious Migrant Workers’ Rights in Sweden [Doktorgragsavhandling]. Linköpings universitet. https://doi.org/10.3384/diss.diva-134148

Munck, R. (2013). The Precariat: a view from the South. Third World Quarterly, 34(5), 747–762. https://doi.org/10.1080/01436597.2013.800751

Neilson, B. & Rossiter, N. (2005). From precarity to precariousness and back again: Labour, life and unstable networks. The Fibreculture Journal, 5. http://five.fibreculturejournal.org/fcj-022-from-precarity-to-precariousness-and-back-again-labour-life-and-unstable-networks/

Neilson, B. & Rossiter, N. (2008). Precarity as a Political Concept, or, Fordism as Exception. Theory, Culture & Society, 25(7-8), 51–72. https://doi.org/10.1177/0263276408097796

Nergaard, K. (2018). Tilknytningsformer i norsk arbeidsliv. Sluttrapport 2018:38 (Fafo Rapport 38). https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/tilknytningsformer-i-norsk-arbeidsliv-sluttrapport

Nergaard, K. (2019). Atypical labour markets in Norway (Fafo Brief 7). https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/item/atypical-labour-markets-in-norway

Nergaard, K. (2020). Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2017/2018 (Fafo Rapport 12). https://www.fafo.no/images/pub/2020/10332.pdf

Orupabo, J. & Nadim, M. (2020). Men doing women’s dirty work: Desegregation, immigrants and employer preferences in the cleaning industry in Norway. Gender, Work & Organization, 27(3), 347–361. https://doi.org/10.1111/gwao.12378

Papadopoulos, D. (2017). Two Endings of the Precarious Movement. I E. Armano, A. Bove & A. Murgia (Red.), Mapping Precariousness, Labour Insecurity and Uncertain Livelihoods (s. 137–148). Routledge.

Piore, M. J. (1979). Birds of Passage. Migrant Labor and Industrial Societies. Cambridge University Press.

Polanyi, K. (1968). The Economy as Instituted Process. I G. Dalton (Red.), Primitive, Archaic and Modern Economies: Essays of Karl Polanyi (s. 139–174). Beacon Press.

Polanyi, K. (1975). The great transformation. Octagon Books.

Rasmussen, S., Nätti, J., Larsen, T. P., Ilsøe, A. & Garde, A. H. (2019). Nonstandard Employment in the Nordics – Toward Precarious Work? Nordic journal of working life studies, 9. https://doi.org/10.18291/njwls.v9is6.114689

Rueda, D. (2005). Insider–Outsider Politics in Industrialized Democracies: The Challenge to Social Democratic Parties. American Political Science Review, 99(1), 61–74. https://doi.org/10.1017/s000305540505149x

Ryggvik, H. (1995). Oslo stein-, jord- og sementarbeideres forening gjennom 100 år: 1895–1995. Foreningen.

Schierup, C.U. & Jørgensen, M. B. (2017). Politics of precarity: migrant conditions, struggles and experiences. Brill.

Seymour, R. (2012). We Are All Precarious – On The Concept Of The ‘Precariat’ And Its Misuses.

Slettebak, M. H. (2020). Labour migration and increasing inequality in Norway. Acta Sociologica, 64(3), 1–17. https://doi.org/10.1177/0001699320930261

Standing, G. (2011). The Precariat: The New Dangerous Class. Bloomsbury.

Standing, G. (2012). A Precariat Charter: From Denizens to Citizens. Bloomsbury.

Standing, G. (2014). Understanding the Precariat through Labour and Work. International Institute of Social Studies, 45(5), 963–980. https://doi.org/10.1111/dech.12120

Strøm, M. & Simson, K. v. (2020). Atypisk arbeid i Norge, 1995–2018: Omfang, arbeidstakervelferd og overgangsrater (ISF Rapport 12). https://samfunnsforskning.brage.unit.no/samfunnsforskning-xmlui/handle/11250/2686995

Sylos Labini, P. (1964). Precarious Employment in Sicily. International Labour Review, (89), 268–285.

Wright, E. O. (2016). Is the Precariat a Class? Global Labour Journal, 7(2), 123–135. https://doi.org/10.15173/glj.v7i2.2583

Østerberg, D. (1971). Meta-sosiologisk essay. Universitetsforlaget. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011008221

1Se Jonna og Foster (2016) for en nærmere beskrivelse av den marxistiske tradisjonen og det prekære arbeidet.
2Den engelske litteraturen inneholder flere begreper som beskriver forskjellen mellom det tradisjonelle fulltidsarbeidet og variasjoner som står i kontrast, eksempelvis non standard employment, alternative work arrangements, market-mediated arrangements, non traditional employment relations, flexible staffing arrangements, flexible working practices, atypical employment, vagrant/peripheral employment, vulnerable work, precarious employment, disposable work, new forms of employment og contingent work (Kalleberg, 2000).
3I Norge ble Løsarbeiderforbundet opprettet i 1888, det var en av Norges første fagforeninger og organiserte bland annet grovarbeidere og sesongarbeidere (Haakestad, 2019, slutnote 5; Ryggvik, 1995).
4Se Munck (2013), Wright (2016), Seymour (2012) og Breman (2013) for kritikk mot Guy Standings prekariat.
5Prekariat-begrepet kan dog spores lenger tilbake ifølge Jørgensen (2016): Fransk arbeiderbevegelse brukte begrepet allerede på 1980-tallet og italiensk fagbevegelse på 90-tallet.
6Alex Foti er veteran i den autonome politiske bevegelsen og har organisert seg i den tidlige autonome bevegelsen.
7For mer detaljerte beskrivelser av den politiske historien, se blant annet Foti (2017a, 2017b), Papadopoulos (2017), Casas-Cortés (2014).
8Oversatt fra: Precarity (condition), precariat (identity), precarisation (process).
9Midlertidig kontrakt, deltid, selvstendig næringsdrivende.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon