Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Minnesteder som respons på terror – en sammenligning av den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli med tilsvarende prosesser utenfor Norge

Memory sites as responses to terrorism – a comparison of the national memorial process after July 22 and similar processes outside Norway.

Prosessen med å etablere nasjonale minnesteder i Oslo og ved Utøya etter terroren 22. juli 2011 har vært lang og krokete. Ulike aktører, både med tilskrevne og tilkjempede maktposisjoner, har engasjert seg i arbeidet med å definere minnestedenes innhold, form og funksjon. Deres motstridende interesser har ført prosessen i uforutsette retninger. Hvordan fortoner denne minnestedsprosessen seg sammenlignet med prosesser bak nasjonale minnesteder etter terror i andre vestlige demokratier? Til tross for ulike sosiale, politiske og kulturelle omstendigheter omkring terroren og det påfølgende minnearbeidet, har prosessene i og utenfor Norge flere trekk til felles. Artikkelen bygger på enkeltstående studier av minnestedsprosesser etter terror i Europa og USA, med et særlig søkelys på den norske prosessen og eksemplene The Oklahoma City National Memorial og New Yorks National 9/11 Memorial. Gjennom en sammenlignende analyse, løfter den fram og diskuterer likhetstrekk som til sammen peker på en gjennomgående og paradoksal tendens ved denne typen minnearbeid, forstått som respons på terror. Dette er tendensen til at sentrale aktører tar valg som bidrar til å usynliggjøre den politiske dimensjonen ved hendelsene og ved det å minnes dem.

Nøkkelord: Minnested, kollektivt minnearbeid, terror, avpolitisering

The process of establishing national memorials in Oslo and Utøya after the twin terror attacks on July 22, 2011 has been long and cumbersome. Various actors have engaged in the endeavor to define the content, form and function of the memorial sites. Their conflicting interests have led the process in unforeseen directions. How does this case compare to national memorial processes after terrorism in other Western democracies? Despite various social, political and cultural circumstances surrounding the terror and the subsequent memory work, the processes in and outside Norway have several features in common. The article builds on individual studies of memorial processes after terrorism in Europe and the United States, with particular focus on the July 22 national memorials, the Oklahoma City National Memorial and New York’s National 9/11 Memorial. Through a comparative analysis, it highlights and discusses similarities which point to a pervasive and paradoxical tendency in this type of memory work, understood as response to terror. This is the tendency that key actors make choices that veil from view the political dimension of the historical events and the act of remembering.

Keywords: Memorials, collective remembering, terror, depoliticization

Innledning

Arbeidet med nasjonale minnesteder etter 22. juli 2011 var i gang kort tid etter hendelsene. 22. desember samme år annonserte den norske regjeringen at den ville etablere minnesteder ved begge åstedene for terroren. Stedene skulle minnes de 77 menneskene som ble drept da høyreekstremisten Anders Behring Breivik detonerte ei bombe utenfor Høyblokka i regjeringskvartalet og deretter bega seg til Utøya i Tyrifjorden for å skyte deltakere på sommerleiren til AUF. Stedene skulle også hedre hjelpemannskap og frivillige som stilte opp under og etter terroren. Når dette skrives, pågår arbeidet med de nasjonale minnestedene fortsatt. Prosessen har vært lang og krokete. Den har tatt uforutsette vendinger. Og det første minnestedet vil tidligst stå ferdig til tiårsmarkeringen sommeren 2021.

De planlagte nasjonale minnestedene etter 22. juli føyer seg inn i en rekke av lignende offentlige minnesteder etter terrorangrep andre steder i Europa og i USA de siste tiårene: I Oklahoma City sto et nasjonalt minnested ferdig i 2000, etablert til minne om 168 mennesker som ble drept i et bombeangrep mot The Murrah Federal Building 19. april 1995 – et angrep som, på samme måte som 22. juli-terroren, var motivert av et høyreekstremt tankegods. Tre nasjonale minnesteder er etablert til minne om de 2977 menneskene som ble drept 11. september 2001, i Al Quaida sine terrorangrep mot USA. Disse minnestedene – i Washington DC, New York og Shanksville i Pennsylvania – ble innviet i henholdsvis 2008, 2011 og 2015. I Madrid sto et nasjonalt minnested ferdig i 2007, til minne om 192 mennesker som mistet livet da jihadister gjennomførte koordinerte angrep mot fire tog 11. mars 2004. Og i London etablerte nasjonale myndigheter et minnested i 2009 for de 52 menneskene som ble drept i et lignende angrep mot tre T-baner og en buss 7. juli 2005.

Til tross for ulike omstendigheter omkring terrorangrepene og omkring minnearbeidet, har den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli og prosessene bak disse andre stedene flere trekk til felles. De mest iøynefallende likhetene gjelder prosessenes tempo og åstedenes betydning. Men prosessene ligner hverandre også når det gjelder interaksjonen mellom involverte aktører og når det gjelder arbeidet med å gi stedene form. I denne artikkelen vil jeg løfte fram og drøfte disse fellestrekkene, på grunnlag av mine egne og andre forskeres enkeltstående undersøkelser av de nevnte prosessene (Allen & Brown, 2016; Carchidi, 2010; Hjorth & Gjermshusengen, 2017; Hjorth, 2018; Hjorth 2019; Hjorth, 2020a; Joralemon, 2015; Linenthal, 2001; Low, 2004; McKim, 2008; Sturken, 2004; Tanovic, 2019; White & Emili, 2018; Young, 2006). Jeg legger spesiell vekt på å sammenligne minnestedsarbeidet ved Utøya med prosessene bak minnestedene i Oklahoma City og på Ground Zero i New York. I den eksisterende forskningslitteraturen er de komplekse sosiale, kulturelle og politiske prosessene omkring disse minnestedene gjenstand for undersøkelser som gjør det mulig å identifisere både klare paralleller og kontraster mellom dem.

Målet med artikkelen er å forstå hvordan nasjonale minnesteder brukes som redskap for å respondere på den typen terror som har preget nyhetsbildet i den vestlige verden de siste tiårene. Det vi si ideologisk eller religiøst motivert politisk vold, som er utført for å legge press på statlige myndigheter og på samfunnet for øvrig og som har et stort antall sivile ofre. Hva slags ytringer er disse minnestedene? Hvem sine ytringer er de? Og hva kan prosessene med å etablere dem fortelle om terrorens virkninger på minnearbeid som sosial aktivitet? Min tilnærming til emnet springer ut av en forståelse av kollektivt minne som en prosess eller aktivitet som utspiller seg mellom individer og sosiale grupper på ulike kollektive nivåer. Denne forståelsen bygger på teoretiske perspektiver hos blant andre antropologen James Wertsch (2002) og sosiologen Jeffrey Olick (2010). Begge beskriver minneaktivitet som komplekse samspill mellom aktører som interagerer og ytrer seg om fortida ved hjelp av kulturelle redskaper. Sosiologen Jeffrey C. Alexander (2004) forklarer kollektive traumer på lignende vis, som sosialt medierte fenomen, skapt ved at medlemmer av et samfunn former fortellinger om historiske hendelser som brudd i og trusler mot en felles identitet eller selvforståelse. Minnestedsmediet er et av mange kulturelle redskap som inngår i disse prosessene og brukes for å skape varige representasjoner på vegne av hele samfunn.

Med denne artikkelen vil jeg vise at arbeidet med å skape slike uttrykk etter 22. juli-terroren følger noen mønstre som kan gjenkjennes i tilsvarende prosesser utenfor Norge. I det følgende redegjør jeg først kort for den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli. Deretter løfter jeg fram sentrale trekk som denne prosessen har til felles med internasjonale eksempler. Dette er (1) den temporale og stedlige forbindelsen til de historiske hendelsene, (2) spenninger og motsetninger mellom prosessens aktører og (3) strategier i formgivningsarbeidet. Til slutt drøfter jeg hvordan disse fellestrekkene potensielt innebærer en avpolitisering av terroren og av minnet om den.

Den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli

Minnestedsprosessen etter 22. juli 2011 startet som nevnt formelt ved regjeringsvedtak fem måneder etter terroren. Ideen om nasjonale minnesteder var imidlertid ikke født i regjeringskontorene. Den var tema for offentlig samtale helt fra de første ukene etter hendelsene. Mange var spesielt opptatte av at de spontane minnestedene som folk var med på å lage på offentlige plasser og torg over hele landet, burde avløses av mer varige installasjoner. Gjennom hele høsten strømmet det forslag og spørsmål om offentlige minnesteder, fra befolkningen til lokale og nasjonale myndigheter (Hjorth & Gjermshusengen, 2017, s. 6–12). Flere ideer ble også satt ut i livet på privat initiativ denne høsten – det gjelder både de såkalte Widerberg-monumentene som nå finnes i 52 eksemplarer rundt om i dødsofrenes hjemkommuner og prosjektet Jernrosen, som ble ferdigstilt høsten 2019 og som nå er å se i form av en skulptur utenfor Domkirken i Oslo.1

Etter regjeringsvedtaket gikk arbeidet med de nasjonale minnestedene gjennom flere faser. Aller først en nokså lukket planleggingsfase, der en styringsgruppe og et kunstutvalg etter tur hadde hånd om arbeidet. Denne fasen endte i en internasjonal konkurranse om utforming av stedene vinteren 2013–2014. Deretter kom en fase preget av intens offentlig oppmerksomhet, debatt og konflikt omkring vinnerforslaget for minnestedet ved Utøya: den svenske kunstneren Jonas Dahlberg sitt Memory Wound, formet som et kutt gjennom odden Sørbråten.2 Denne fasen endte sommeren 2017 med at regjeringen skrinla alle planer og satte i gang en helt ny prosess. Etter den tid foregikk arbeidet i stor grad i det stille. I regjeringskvartalet ble et midlertidig minnested etablert på rekordtid sommeren 2018, mens arbeidet med det permanente minnestedet i Oslo ble satt på vent. Ved Utøya innledet Statsbygg et mer møysommelig planleggingsarbeid, med sikte på å etablere et nasjonalt minnested på Utøyakaia innen tiårsmarkeringen i 2021.

Prosessen har to avgjørende vendepunkt: Først kåringen av vinnerforslaget i februar 2014, deretter beslutningen om å starte på ny sommeren 2017. Et nærmere blikk på omstendighetene rundt disse vendepunktene gir en forståelse av hvordan den norske minnestedsprosessen har artet seg som komplekst sosiokulturelt fenomen.

27. februar 2014 pekte kunstutvalget ut Jonas Dahlberg sitt forslag til vinner blant åtte finalister i den internasjonale konkurransen om utforming av minnestedene. Forslaget til minnestedet ved Utøya tiltrakk seg voldsom oppmerksomhet, både i og utenfor Norge. Reaksjonene var til å begynne med overveldende positive. Men noen reagerte også svært negativt. Det gjaldt spesielt en gruppe blant naboene til det planlagte minnestedet. De protesterte både mot utforming og plassering og mot manglende involvering av lokalsamfunnet i minnestedsprosessen (Hjorth & Gjermshusengen, 2017, s. 22–24).

Illustrasjon 1

Jonas Dahlberg (2014), vinnerforslag til nasjonalt minnested på Sørbråten.

Foto: Jonas Dahlberg Studio

I løpet av planleggingsfasen hadde regjeringen vært opptatt av å sikre interessene til direkte berørte av terroren. De hadde derfor gitt representanter for AUF og den nasjonale støttegruppen plass og stemme både i styringsgruppen og i kunstutvalget. Men innbyggerne ved Utøya og Sørbråten, noen av dem i høy grad berørt av terroren 22. juli, var i liten grad konsultert underveis, og slett ikke i forbindelse med valget av utforming. I debatten som vokste fram omkring vinnerforslaget viste det seg spenninger og motsetninger, som ikke hadde vært synlige i den tidlige fasen av minnestedsprosessen (Hjorth & Gjermshusengen, 2017; Hjorth, 2018). Det gjaldt forståelsen av 22. juli som en hendelse av nasjonal betydning: Var dette historien om et land og et folk som hadde møtt ondskapen med kjærlighet, og som var kommet styrket ut av det hele? Eller var det historien om et ubearbeidet nasjonalt traume, om sår som ennå ikke var grodd? Det gjaldt forståelsen av hensikten med å etablere nasjonale minnesteder: Skulle minnestedene virke beroligende, identitetsbekreftende og trøstende? Eller skulle de legge til rette for konfrontasjon med smerten som terroren hadde forårsaket, for kritisk selvrefleksjon eller for terapeutisk bearbeiding? Og det gjaldt forståelsen av hvem minnestedene skulle være for, og hvilke hensyn som skulle prioriteres: Skulle minnestedene først og fremst være for nasjonen, for verdenssamfunnet og for framtidige generasjoner? Eller skulle de være for direkte berørte av terroren? Hvem skulle i så fall regnes som berørte? Og skulle de positive vurderingene og aksepten av vinnerutkastet fra nasjonale og internasjonale eksperter telle mer eller mindre enn de negative reaksjonene blant lokalbefolkningen?

I løpet av det første året etter vinnerkåringen vokste den lokale motstanden mot Dahlbergs Memory Wound. Naboer som ikke ønsket minnestedet velkommen, kjempet for innflytelse. Og de forsøkte å styrke budskapet sitt på flere måter: De identifiserte seg som direkte berørte og ofre, både av terroren og minnestedsplanene; de organiserte seg og mobiliserte til støtte for synet sitt blant andre berørte og den øvrige befolkningen; og til sist engasjerte de advokat for å vinne fram med loven i hånd (Hjorth, 2020a, s. 66).

I juni 2016 stevnet nabogruppen den norske staten for retten, for å få stoppet minnestedsplanene. Forsøk på å forhandle førte ikke fram, og rettssaken ble berammet til april 2017. Noen måneder før den skulle begynne, gikk støttegruppen etter 22. juli, AUF og historiker Tor Einar Fagerland sammen om å foreslå å flytte det nasjonale minnestedet fra Sørbråten til kaia vis à vis Utøya. Regjeringen øynet en løsning på konflikten og ga Statsbygg i oppdrag å utrede forslaget.

Statsbygg la fram sin rapport i juni 2017. På bakgrunn av den besluttet regjeringen straks å skrinlegge planene for Sørbråten og sette i gang en helt ny prosess. Målet var å etablere et «verdig og lavmælt» nasjonalt minnested på Utøyakaia, og å skape «en verdig avslutning på debatten» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), 2017). Hovedargumentet for den nye plasseringen var at Utøyakaia allerede var et «22. juli-sted», fordi det var herfra både deltakerne på sommerleiren og terroristen hadde blitt fraktet over til øya, og fordi det var her mange av de overlevende var blitt hjulpet i land (KMD, 2017; Statsbygg, 2017, s. 19).

Siden har Statsbygg hatt hånd om arbeidet med dette nye minnestedet. De har forhandlet med grunneiere, holdt møter med AUF, støttegruppen og lokalbefolkningen, samt knyttet til seg en gruppe arkitekter etter en åpen anbudsrunde. Gruppen, som involverer fem arkitekter fra Norge, Belgia og Sverige, la fram de første skissene sommeren 2019. Her er det nasjonale minnestedet, bestående av en rad med 77 tre meter høye bronsesøyler ved vannkanten på nordsiden av kaia, tegnet inn som del av en omfattende bearbeiding av hele kaiområdet (Manthey Kula & Bureau Bas Smets, 2019).

Illustrasjon 2

Manthey Kula og Bas Smets (2019), skisse til nasjonalt minnested på Uytøyakaia. Foto: Statsbygg / Manthey Kula arkitekter.

Den lokale konflikten omkring minnestedssaken var imidlertid ikke løst i og med beslutningen om å flytte minnestedet til Utøyakaia. Forhåndsuttalelser til varsel om planoppstart i 2018 viser at det fortsatt var betydelig motstand mot planene blant beboere i området (Statsbygg, 2019). Våren 2020 gikk noen av naboene på ny til søksmål for å hindre etableringen av minnestedet (NTB, 28.5.2020). Denne gangen ble rettssak avholdt, men uten at saksøkerne vant fram. 8. februar 2021 avslo Ringerike tingrett naboenes krav om forbud mot å oppføre minnestedet (Ringerike tingrett, 2021). Arbeidet med ferdigstilling til tiårsmarkeringen sommeren 2021 kunne dermed fortsette. Til tross for den vedvarende motstanden som endte i denne rettslige behandlingen, er det verdt å bemerke at det har vært betydelig mindre offentlig oppmerksomhet omkring minnestedsprosessen etter at Statsbygg overtok ansvaret for den. Siden sommeren 2017 har de lokale protestene i langt mindre grad fått legge premissene for det offentlige ordskiftet om minnestedene.

Minnestedsprosesser etter terror – mønstre på tvers av landegrenser

Hvordan fortoner så den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli seg sammenlignet med tilsvarende prosesser utenfor Norge? Den amerikanske sosiologen Neil J. Smelser understreker at minnearbeid etter terror er intimt betinget av den nasjonale konteksten som omgir det. Om det amerikanske samfunnets respons på angrepene 11. september 2001, skriver han:

The events occurred in the context of American society and American culture at the beginning of the twenty-first century, and the shape of the national reaction was intimately conditioned by that context. The reactions to similar events in other national contexts would have unfolded differently. (Smelser, 2004, s. 270)

Når jeg i det følgende sammenligner den norske minnestedsprosessen med andre prosesser etter terror i Europa og USA, er jeg oppmerksom på betydningen av den spesifikke sosiale, politiske og kulturelle konteksten som er med på å bestemme prosessenes karakter og som skiller dem fra hverandre. Men selv om historien bak ethvert kulturelt traume er unikt (Smelser, 2004, s. 280), er det også mulig å identifisere likhetstrekk på tvers av kontekster. Slike likhetstrekk er også tema for den franske sosiologen Gérôme Trucs analyser av sosiale reaksjoner etter terrorhendelsene i USA i 2001, Madrid 2004, London 2005 og Paris 2015. Truc identifiserer mønstre i skriftlige ytringer som folk la ned på spontane minnesteder like i etterkant av angrepene og bruker dette som grunnlag for utformingen av det han kaller en attentatenes sosiologi, «une sociologie des attentats» (Truc, 2018). I de nasjonale prosessene som jeg tar for meg, er det særlig tre forhold som danner mønster: den temporale og stedlige forbindelsen til terrorhendelsene; interaksjonen mellom aktørene i minnearbeidet og de formale grepene som vinner fram i arbeidet med utforming av minnestedene. Nedenfor løfter jeg fram disse forholdene etter tur og viser hvordan de til sammen synes å reflektere en gjennomgående og paradoksal tendens ved denne typen minnearbeid, forstått som respons på terror. Dette er tendensen til at sentrale aktører tar valg som bidrar til å usynliggjøre den politiske dimensjonen ved hendelsene og ved det å minnes dem.

Den temporale og stedlige forbindelsen til de historiske hendelsene

En iøynefallende likhet mellom de nevnte prosessene i Europa og USA, er hvor raskt de kommer i gang. I alle tilfellene går det bare få måneder fra terroren inntreffer til lokale eller nasjonale myndigheter engasjerer seg aktivt i en målrettet prosess for å etablere minnesteder (se Allen & Brown, 2016, s. 25; Carchidi, 2010; Linenthal, 2001, s. 175–230; Low, 2004; Tanovic, 2019, s. 148–155; White & Emili, 2018, s. 33–36; Young, 2006). I alle tilfellene synes det også å ligge et press eller en forventning fra befolkningen bak beslutningen om å gå i gang med dette arbeidet. Presset eller forventningen kommer til uttrykk i massivt engasjement rundt spontane minnesteder like etter terroren og i en mengde henvendelser til politiske ledere, med ideer og forslag til etablering av varige minnesteder. Den brede tilslutningen til målet om å gjennomføre nasjonale minnetiltak reflekterer en umiddelbar konsensus om at terroren hadde rammet alle, og følgelig var et nasjonalt traume (Smelser, 2004, s. 280). Trykket fra befolkningen skapte imidlertid også utfordringer. I intervju med historikeren Edward T. Linenthal uttalte ordføreren i Oklahoma City følgende: «we couldn’t have all these different memorial agendas; the city needed to take control of this» (Linenthal, 2001, s. 176). Utsagnet forteller at beslutningen om å sette i gang en formell prosess, nærmest var oppfattet som en nødvendighet og som en måte å lede fellesskapets respons inn i ordnede former på.

En annen gjennomgående likhet er at plasseringen av minnestedene er noe av det første som blir bestemt, og at forbindelsen til åstedet for terroren holdes fram som et sentralt kriterium for valg av sted. I USA er alle de nevnte eksemplene på minnesteder plassert åstedet. Sentrale aktører definerte raskt stedene som «sacred ground», hellig grunn (se f.eks. Doss, 2010, s. 122; Linenthal, 2001, s. 190–194; Sturken, 2004, s. 314–315; White & Emili, 2018, s. 38). Flere ga uttrykk for at de oppfattet ideer om annen (inkludert opprinnelig) bruk av stedene som respektløse. I Oklahoma uttalte komiteen som organiserte arbeidet med minnestedet at «this area is considered ‘sacred ground’ (…) It is a hallowed place deserving of the respect and solemnity associated with great loss» (Linenthal, 2001, s. 192).3

I eksemplene fra Europa er ingen av de nasjonale minnestedene plassert direkte på, men i stedet i nærheten av åstedene. I Madrid er det plassert ved togstasjonen Atocha, dit de fire bombede togene var på veg, og i London er det plassert i det sørøstlige hjørnet av Hyde Park, nær aksen mellom stedene for eksplosjonene. Forståelsen av åstedene som hellig grunn er mindre framtredende her, noe som i alle fall delvis kan ha å gjøre med at angrepene skjedde flere steder samtidig.

Også i Norge ble det av pragmatiske grunner besluttet å plassere de nasjonale minnestedene i nærheten, og ikke på, åstedene. For Utøyas vedkommende handlet det om at stedet måtte være allment tilgjengelig, noe som var vanskelig å legge til rette for på øya. AUF, som eier øya, kommuniserte dessuten bestemt at de ikke ønsket et nasjonalt minnested der. Dette sa Tonje Brenna, AUFs representant i styringsgruppen for arbeidet med minnestedene, i intervju i 2015:

Det viktigste for AUF var at det nasjonale minnesmerket måtte være på land, og ikke på øya (…) Det var det viktigste for AUF: å få trykket vekk fra oss. Fordi vi på en måte fikk ansvaret for å håndtere det nasjonale traumet. (Hjorth & Gjermshusengen, 2017, s. 14)

Siden har AUF på eget initiativ gjennomført flere tiltak på øya, uavhengig av den nasjonale minnestedsprosessen, i tett dialog med overlevende og etterlatte (Fagerland, 2016). De har bygd læringssenteret Hegnhuset omkring bevarte deler av kafébygningen, der 13 av ungdommene ble drept, og de har etablert minnestedet Lysningen på nordsiden av øya. Men det nasjonale minnestedet ble altså gitt en plassering på landsiden. Først på odden Sørbråten, som ikke hadde annen tilknytning til hendelsene enn den geografiske nærheten og utsikten over Tyrifjorden til Utøya. Deretter på Utøyakaia, der forbindelsen til de historiske hendelsene ble presentert som avgjørende.

Forbindelsen til de historiske åstedene utgjør et kraftfullt virkemiddel i alle de nevnte eksemplene på minnesteder etter terror. Kraftfullt, fordi det bidrar til å skape opplevelser av nærhet til hendelsene. Samtidig kan denne vektleggingen av stedets egenkraft også ha den effekten at det toner ned innflytelsen til handlende aktører bak minnestedsetableringen. Ved å presentere minnet om hendelsene som naturlig nedfelt i stedet, flyttes oppmerksomheten vekk fra minnestedet som resultat av noens vilje, interesse og aktive valg – og vekk fra uenigheten som alltid omgir denne typen offentlige minnetiltak (Hjorth, 2018, s. 260–261).

For det er også et gjennomgående trekk i minnestedsprosessene etter terror at de arter seg som intense og krevende forhandlinger mellom enkeltmennesker og grupper med ulike perspektiver og interesser. For de som har formelle roller i prosessene, handler arbeidet i stor grad om å håndtere spenninger og motsetninger mellom aktører som har vidt forskjellige utgangspunkt og mål for sin deltakelse. I alle de nevnte minnestedsprosessene etter terror har det oppstått meningsbryting og mer og mindre opphetede debatter underveis. Prosessene har likevel artet seg ulikt i de ulike kontekstene. Dette skyldes i hovedsak maktforholdene mellom aktørene som har hatt hånd om eller engasjert seg i prosessene.

Spenninger og motsetninger mellom prosessenes aktører

I alle de nevnte minnestedsprosessene etter terror har representanter for offentlige myndigheter hatt sentrale roller, om enn på litt forskjellige vis. Arbeidet med minnestedene er kommet i gang på ulike måter de forskjellige stedene, og det er også ulikt hvordan minnestedene har fått sin nasjonale status. I de europeiske tilfellene er det nasjonale myndigheter som har hatt ansvaret for prosessene like fra begynnelsen. I USA har den nasjonale statusen blitt tildelt stedene underveis eller etter etablering. I Oklahoma City var det ordføreren som tok initiativet og organiserte prosessen som et bredt lokalsamfunnsprosjekt (Linenthal, 2001, s. 176). Der kom nasjonale myndigheter på banen to år inn i prosessen, med statlige midler og et formelt vedtak om at dette skulle bli et nasjonalt minnested (Oklahoma City National Memorial Act, 1997). I New York kom prosessen i gang gjennom et samarbeid mellom offentlige aktører på lokalt nivå og delstatsnivå, og private, kommersielle aktører. Der fikk minnestedet nasjonal status først i 2016, mer enn fire år etter at det var ferdigstilt (9/11 Memorial Act, 2016).

I tillegg til offentlige myndigheter, er det flere andre typer aktører som går igjen i alle prosessene. I alle tilfellene har ofrenes etterlatte en særstilling, og deres stemmer blir fra starten av og i alle stadier av prosessene ansett som viktige å lytte til. Representanter for de etterlatte er i alle tilfellene involvert i planleggingskomiteer og -utvalg. I alle prosessene spiller dessuten eksperter en sentral rolle, både som medlemmer av komiteer, utvalg og juryer, og – når det gjelder kunstnere og arkitekter – også som formgivere. Ved siden av disse aktørene som tar eller blir tilskrevet formelle roller og innflytelse, preges alle prosessene også av at det er videre sirkler av mennesker som opplever at minnestedsetableringen angår dem. Det kan være fordi de var øyevitner til terroren, fordi de kjenner noen som er berørt eller fordi de anser seg som del av et fellesskap som er rammet av terroren. I alle tilfellene er det spenninger og motsetninger både i og mellom disse ulike aktørgruppene. Flere steder blir disse motsetningene til konflikter som spiller seg ut i gjentatte konfrontasjoner, slik vi har sett det mellom deler av lokalbefolkningen ved Utøya og aktørene med tilskrevne posisjoner i den norske prosessen.

Også i Oklahoma og i New York var naboer til åstedet og minnestedet blant de som ville ha en stemme med i laget og som dermed bidro til å synliggjøre motsetninger mellom egne og andre gruppers perspektiv på det offentlige minnearbeidet. I Oklahoma protesterte naboer mot at minnestedet skulle okkupere et helt kvartal, noe som innebar å stenge av et gateløp som hadde vært åpent før bomben gjorde sine ødeleggelser. De ga uttrykk for et behov for å finne tilbake til stedet slik det var før terroren, og uttrykte frykt for at det nå skulle ta form som en turistattraksjon og forbli en konstant påminnelse om hendelsen. En av dem skrev til de lokale myndighetene:

For a long time we have awaited the reopening of Fifth Street and wished that this would not become a tourist attraction. However, the city is helping to ruin these wishes. [Opening the street would] remove what is an obvious and constant reminder of that tragedy. (Linenthal, 2001, s. 191)

I New York var det lignende bekymring blant beboere på Nedre Manhattan, for at minnestedet skulle komme til å bli fullstendig dominerende i deres hverdag. I intervju med antropologen Setha M. Low påpekte en av dem at «the family members can choose whether or not to go to the memorial. If you live across the street you don’t have that choice. It’s there. So you are looking at it every day.» En annen uttalte at «[e]veryone has an opinion on the memorial and what it should be. Basically though, we don’t want to live in a memorial» (Low, 2004, s. 335).

Det finnes klare paralleller til disse ytringene fra de to amerikanske prosessene i diskusjonene om Memory Wound på Sørbråten. Et eksempel er følgende sitat fra en høringsuttalelse undertegnet beboere på Utstranda 6. mars 2014:

Dere glemmer at det er noen som skal bo midt oppe i alle disse minnene og sorgen! 22. juli 2011 ble vi sjokkerte vitner til en av verdens verste terrorhandlinger […] Beboerne på Utstranda er også ‘ofre’ i denne saken. Vi har også sår som skal gro. Vi har også krav på respekt! Vi vil også komme videre og ikke ‘dvele’ ved tragedien på Utøya i all overskuelig framtid! […] Dette er vår HVERDAG! Dette er ikke noe vi kan VELGE å oppsøke! (Hjorth, 2019, s. 12)

Flere har påstått om planene for minnestedet ved Utøya, at det er noe helt spesielt og nytt at et så stort minnested blir forsøkt lagt til et boligområde (se f.eks. KMD 2014/5896–14, nr. 5, 6 og 8). Det stemmer altså ikke. Boligområdene ved disse ulike minnestedene er bare av veldig ulik karakter. Det som er helt spesielt og uten parallell i noen av de andre eksemplene, er at protester fra naboer kom til å få så mye å si for det videre forløpet i prosessen.

I Oklahoma fikk aldri naboperspektivet vokse seg stort og bli noen sterk motstemme i minnestedsarbeidet. Trolig hadde det å gjøre med at prosessen var organisert som et bredt lokalsamfunnsprosjektet, der både etterlatte, overlevende, hjelpearbeidere, frivillige og andre i nærområdet ble inkludert helt fra start og oppmuntret til å delta i ulike typer arbeidskomiteer for minnestedet (Linenthal, 2001, s. 175–230). På den måten var muligheter for medvirkning til stede for enhver som ønsket å engasjere seg. Det betydde ikke nødvendigvis at naboperspektivet fikk større gjennomslag, men det hadde som konsekvens at det etablerte seg et sterkt eierskap til stedet lokalt – og dette eierskapet ble vedlikeholdt og dyrket gjennom hele prosessen, også etter at eksperter fra kunst- og arkitekturfeltet var koplet på utenfra (Linenthal, 2001, s. 186–190). I denne sammenhengen er det viktig å være oppmerksom på en vesentlig forskjell mellom situasjonen i Oklahoma og i området ved Utøya: I Oklahoma City tilhørte de ulike gruppene som var berørt av terroren og involvert i minnestedsarbeidet det samme lokalsamfunnet. Det var ikke tilfellet ved Utøya, der de fleste ofrene for terroren var tilreisende til AUFs sommerleir.

I New York var misnøyen blant lokalbefolkningen langt større enn i Oklahoma. Der ble motsetningene forsterket av at beboere omkring Ground Zero opplevde å ikke bli inkludert i arbeidet med utviklingen av området (Low, 2004, s. 233–236). Minnestedsprosessen på Ground Zero var fra start preget av rollen som kommersielle aktører hadde. Eiendomsselskapet Lower Manhattan Development Corporation var en særlig mektig part i forhandlingene om innholdet, funksjonen og formen til minnestedet. Setha M. Low (2004, s. 337) holder fram at det var kommersielle interesser, sammen med interessene til høytstående politiske aktører i byen og delstaten, som avgjorde hvilke andre aktører som ble lyttet til. Som det framgår av dette sitatet fra antropologens intervjuer, opplevde naboer til minnestedet i stor grad å bli ignorert:

There is a sense of anger at the politicians and powers that be that are ignoring that we are victims too… No one acknowledges us. They only see the victims, the dead, and their families as victims. We are not comparing ourselves with them, just saying that there are many types of victims and we should be acknowledged. (Low, 2004, s. 336)

Det var den samme opplevelsen av mangel på anerkjennelse gjennom inkludering som fikk sinnet og frustrasjonen til å vokse blant lokalbefolkningen ved Utøya. Det var riktignok bare et fåtall som engasjerte seg aktivt for å få stoppet minnestedsplanene på Sørbråten. Det avgjørende var at det ikke var noen andre i området som på samme måte engasjerte seg for å få planene gjennom. De etterlatte og overlevende, representert av Støttegruppa og AUF, hadde ingen sterk tilknytning lokalt, annet enn til AUF sin eiendom på Utøya. Disse gruppene forholdt seg også i hovedsak nokså passivt støttende til planene for Sørbråten. Så lenge Kunst i offentlige rom (KORO) og Dahlberg hadde dem i ryggen, holdt nasjonale myndigheter fast på vedtaket om å realisere Memory Wound. Men da støtten falt, fordi verken AUF eller støttegruppa vurderte det som verdt å forsvare minnestedet i en rettssak, kollapset prosjektet.

Utsnittene fra prosessene i USA og Norge som jeg har presentert her, gir selvsagt ikke noe fullstendig bilde av de komplekse forhandlingene som har utfoldet seg på de enkelte stedene. Men de sier nok til å få fram et viktig overordnet poeng, nemlig at maktforholdene mellom aktørene spiller en avgjørende rolle i minnestedsprosessene. Noen aktører tar makt eller blir tildelt makt til å definere innholdet og målet for minnestedene. Noen får snakke med autoritet på grunnlag av sin ekspertise eller den sosiale posisjonen de har. Andre blir nødt til å kjempe for å få innflytelse. Utsnittene viser dermed også hvordan disse prosessene bærer preg av sin nærhet til de historiske erfaringene. De inngår i en spesielt intens og uregjerlig fase av det Jeffrey C. Alexander omtaler som «the process of trauma creation» (Alexander, 2004, s. 27). I denne fasen tar de første fortellingene om et kollektivt traume form, samtidig som de vikles sammen med, påvirkes av og kolliderer med høyst tilstedeværende personlige traumer hos direkte berørte.

I eksemplene vi har sett på, spiller forhandlingene mellom aktørene og deres ulike perspektiver, interesser og følelser seg ut på forskjellige måter. Det er ulike dynamikker i sving, som gjør at prosessene arter seg forskjellig. Da er det interessant å merke seg at det likevel er de samme strategiene som blir tatt i bruk, og langt på vei det samme formrepertoaret som vinner fram, når minnestedene skal få sitt endelige uttrykk. Dette er det siste fellestrekket jeg vil løfte fram i denne artikkelen.

Strategier i formgivningsarbeidet

I alle minnestedsprosessene jeg har vist til, er internasjonale designkonkurranser tatt i bruk som et viktig ledd i arbeidet med å finne fram til en utforming. I alle disse konkurransene har interessen for deltakelse vært svært stor. Flere hundre kunstnere og arkitekter fra 46 ulike land ønsket å delta i konkurransen om minnestedene etter 22. juli (Hjorth, 2018, s. 250). Tilsvarende antall meldte seg i Oklahoma, Madrid og London. Og da minnestedene etter 11. september-angrepene skulle etableres, måtte juryene forholde seg til flere tusen innsendte ideer (Doss, 2010, s. 118; Young, 2006, s. 222). Gjennom forslagene som har vunnet fram i disse konkurransene har det etablert seg et transnasjonalt og nokså begrenset formrepertoar i denne typen minnesteder.

Det er spesielt to strategier som går igjen i formgivningsarbeidet. Den ene dreier seg om bruken av enkle, minimalistiske former, spesielt av negative former som hulrom, krater, sår eller avtrykk som skal symbolisere tap og fravær. Et viktig forbilde for denne måten å referere til de historiske erfaringene på, er The Vietnam Veterans Memorial i Washington DC. Det ble utformet tidlig på 1980-tallet av den amerikanske kunstneren og arkitekten Maya Lin, som et kutt i bakken på The National Mall. Maya Lin var selv en av ekspertene som ble hentet inn for å delta i juryen for konkurransen om minnestedet på Ground Zero i New York. I den samme juryen satt også historikeren James Young. Han har spesialisert seg på minnesteder etter Holocaust, som også er preget av denne estetikken (Young, 2016). På Ground Zero var det nettopp denne typen uttrykk som kom seirende ut. Reflecting absence var tittelen på forslaget til arkitektene Michael Arad og Peter Walker, som lå til grunn for dagens minnested, utformet som symbolske avtrykk etter The World Trade Centers tvillingtårn.

Illustrasjon 3

9/11 Memorial, New York. Foto: Pixabay.

Den andre strategien som går igjen i formgivingen av denne typen minnesteder, dreier seg om å framheve antallet drepte og tidspunktet eller tidsrommet da de mistet livet. I alle konkurransene har oppgavebeskrivelsen inneholdt krav om at ofrenes navn skulle inngå på minnestedene. Flere steder har altså kunstnerne og arkitektene valgt å gjøre disse helt konkrete kjensgjerningene knyttet til tapet av liv, til det sentrale elementet i komposisjonene. Denne strategien er framtredende i Oklahoma. Her er hvert dødsoffer representert med en stol, plassert i rader ut fra hvilken etasje i The Murrah Federal Building disse menneskene befant seg i da bomben gikk av. På området foran stolene, som opprinnelig var gateløpet der terroristen plasserte bilbomben, er det nå et vannspeil med to portaler på sidene. Her er klokkeslettene 9:01 og 9:03 framhevet på hver sin side, slik at plassen mellom blir en romlig representasjon av sekundene da bomben smalt.

Illustrasjon 4

The Oklahoma City National Memorial. Foto: Ingeborg Hjorth

I forslagene som vant fram i den norske minnestedsprosessen gjenfinner vi de to strategiene for formgiving av minnesteder etter terror. Den første i de skrinlagte planene for minnestedet på Sørbråten. Den andre i de nye planene for minnestedet på Utøyakaia. Jonas Dahlberg benyttet seg av fraværsestetikken som er så framtredende i New York. Arkitektteamet som har utviklet de nye planene for minnestedet på Utøyakaia sammen med Statsbygg, benytter grep som ligger nærmere løsningen i Oklahoma. Her er de historiske hendelsene brutt ned til målbare størrelser og oversatt til en romlig geometri. 77 søyler, en for hvert dødsoffer, er stilt i en rekke som buer seg og danner to rom vendt mot Tyrifjorden og Utøya. Den ene buen er vinklet slik at den blir fullt opplyst av sollyset den 22. juli kl. 15:25, tidspunktet for eksplosjonen i Oslo. Den andre vil være opplyst og uten skygger fra 17:21 til 18:33, tidsrommet for drapene på Utøya (Manthey Kula & Bureau Bas Smets, 2019, s. 20). Interessant nok, inngikk et lignende konsept også i arkitekt Daniel Libeskinds opprinnelige masterplan for Ground Zero. Et sentralt, men omstridt element i planen var et åpent område som han kalte the Wedge of Light, hvor sollyset skulle skinne uforstyrret av skygger fra de omkringliggende bygningene den 11. september fra kl. 08:46, tidspunktet da det første flyet kjørte inn i World Trade Center, til kl. 10:28, tidspunktet da det andre tårnet kollapset (Low, 2004, s. 337). Begge strategiene innebærer at minnestedene tier fullstendig om alt som har å gjøre med bakgrunnen for dødsfallene, om gjerningspersonens motiver og om de samfunnsmessige konsekvensene som terror har, ut over tapet av liv. Kort sagt: om sidene ved de historiske hendelsene som kan tolkes og forklares på ulike måter, og som dermed er gjenstand for uenighet og strid.4

En rekke forskere framhever hvordan de minimalistiske og abstraherte formene som disse strategiene resulterer i, gjør moderne minnesteder til plattformer eller utgangspunkt for et vidt spekter av tolkninger og tilnærmingsmåter (se f.eks. Stevens, Franck & Fazakerley, 2012, s. 961–962 og Young, 2016, s. 329–330). James Young setter denne kvaliteten i sammenheng med moderne demokratiske samfunns dreining bort fra ideen om et nasjonalt kollektivt minne og mot det han omtaler som fellesskapets «collected memory», et mangfold av erfaringer og fortidstolkninger som eksisterer side om side. I og med denne dreiningen, hevder han, er det blitt minnestedenes mål å skape arkitektoniske uttrykk som kan forene sprikende og konkurrerende minner (Young, 2016, s. 329). Samtidig understreker Young at «the monument succeeds only insofar as it allows itself full expression of the debates, arguments, and tensions generated in the noisy give-and-take among competing constituencies driving its very creation» (Young, 2016, s. 330). Han framhever det altså som minnestedenes (og minnestedsprosessenes) fremste funksjon å legge til rette for eller utløse forhandlinger om minnet. Det er imidlertid ikke åpenbart hvordan de nevnte formgivningsstrategiene, som Young selv har vært med på å dyrke fram både som forsker og som medlem av en rekke minnestedsutvalg og -juryer, faktisk er egnet til å synliggjøre og oppmuntre til den type meningsmangfold og meningsbryting som det her er snakk om. Ved først og fremst å framstille hendelsene som eksepsjonelle og uforklarlige brudderfaringer, kan de moderne minnestedene sies å oppmuntre mer til sorgbearbeiding på individuelt nivå enn til kollektive prosesser, samfunnsengasjement og diskusjon. Selve utformingen bidrar i så måte til en form for avpolitisering av terroren og minnet om den. Flere forskere antyder at det er nettopp denne avpolitiserende effekten, som gjør at disse strategiene har blitt så populære i minnepolitisk sammenheng (Doss, 2010, s. 122–131; Joralemon, 2015; McKim, 2008). De er redskaper som gjør det mulig å styre unna brennbare politiske spørsmål, og å legge en demper på offentlig samtale og debatt.

Avsluttende betraktninger om minnesteder som respons på terror

Tendenser til avpolitisering er å spore i prosessene bak nasjonale minnesteder etter terror, på tvers av de til dels svært ulike sosiale, kulturelle og politiske kontekstene de utspiller seg i. Dette viser seg både gjennom betydningen som aktørene tilskriver åstedene og gjennom måten de avgrenser minnestedenes innhold og form på. Som utsagn om de historiske hendelsene de peker tilbake på, sier minnestedene som blir til gjennom disse prosessene svært lite. Som uttrykk for holdninger og stemninger som råder på det tidspunktet de blir skapt, forteller de kanskje mer.

Alle minnestedsprosessene jeg har beskrevet og diskutert i denne artikkelen har funnet sted i situasjoner hvor terrorerfaringene fortsatt er ferske. Liksom andre offentlige minnestedsetableringer kort tid etter erfaringer med vold og massedød, har disse prosessene vært anledninger for spesielt følelsesladde forhandlinger mellom et bredt spekter aktører som kjenner, forstår og forholder seg til hendelsene på svært ulike måter.5 Uenighet og strid er i denne sammenhengen uunngåelig, spesielt der hvor grunnleggende spørsmål om årsaker, skyld og ansvar fortsatt er politisk betente. Like fullt (og kanskje nettopp derfor), har valg som består i å unngå eller utsette dette potensialet for konflikt satt sitt preg på minnestedsprosessene etter terror.

Arbeidet med å etablere disse minnestedene spinger ut av et umiddelbart behov for å svare på den ekstreme formen for politisk ytring som terror er. Terrorhandlingen skaper en sosial situasjon som er retorisk i den forstand at den krever respons. Samtidig er terrorens vesen og virkning slik at den innskrenker rommet for ytring og meningsbryting. Dens formål er å fremme et politisk budskap gjennom å spre frykt og utrygghet. Den er et forsøk på å oppnå innflytelse eller ta kontroll gjennom å lamme motparten. Monumentaliseringen av terrorhendelsene i store, påkostede nasjonale minnesteder, som like fullt usynliggjør hendelsenes og minnearbeidets politiske dimensjon, kan leses som et utslag av denne spesielle retoriske situasjonen, hvor et kollektivt motsvar framstår som både påkrevd og risikabelt.

Frykt for konflikt (forsterket av terror) er én mulig forklaring på hvorfor sentrale aktører tyr til avpolitiserende grep i etableringen av terrorminnestedene. En annen kan være aktørenes ønske om å la minnestedene forene mangfoldige tolkninger, slik Young tar til orde for. En tredje forklaring kan også være at aktørene bak minnestedene oppfatter behovet for ro og terapeutisk bearbeiding i tiden like etter terroren som større og viktigere enn behovet for meningsbryting og debatt. Hva intensjonen enn måtte være, er det ikke slik at de avpolitiserende grepene for alltid hindrer minnestedene fra å bli arenaer hvor motstridende tolkninger og perspektiver kan komme til uttrykk og forhandles. Det er imidlertid de framtidige brukerne av stedene som må avgjøre hvorvidt og hvordan den politiske dimensjonen ved hendelsene og det å minnes dem, skal bringes fram.

Om artikkelen

Artikkelen bygger på prøveforelesning holdt under disputas i januar 2020. Takk til bedømmelseskomiteen Anette Warring, Olaf Aagedal og Jon Olav Hove som oppga tema, og takk til redaktører, fagfeller og kollega Anette Homlong Storeide for inspirerende kommentarer i arbeidet med å omforme manus til artikkel.

Referanser

9/11 Memorial Act (2016). House Resolution 3036, 114th Congress (H.R.3036). Hentet fra https://www.congress.gov/bill/114th-congress/house-bill/3036

Alexander, J.C. (2004). Toward a theory of cultural trauma. I J. C. Alexander, R. Eyerman, B. Giesen, N. J. Smelser & P. Sztompka (Red.) Cultural trauma and collective identity (s. 1–30). Berkely: University of California Press.

Allen, M. & Brown, S. D. (2016). Memorial meshwork: The making of the commemorative space of the Hyde Park 7/7 Memorial. Organization, 23(1), 10–28. https://doi.org/10.1177/1350508415605103

Carchidi, V. (2010). Struggling with terror: The Pentagon memorial. Studies in the History of Gardens & Designed Landscapes, 30(3), 193–207. https://doi.org/10.1080/14601170903399538

Dickinson, G., Blair, C. & Ott, B. L. (Red.) (2010). Places of Public Memory – The Rhetoric of Museums and Memorials. Tuscaloosa: The University of Alabama Press.

Doss, E. (2010). Memorial Mania – Public Feeling in America. Chicago: The University of Chicago Press.

Fagerland, T. E. (2016). Følgeforskning og minneprosesser på Utøya 2013–2014. I V. Enebakk, H. Ingierd & N. O. Refsdal (Red.) De berørte etter 22. juli. Forskningsetiske perspektiver (s. 85–106). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Hjorth, I. & Gjermshusengen, L. (2017). Et minne i bevegelse. Mønstre spenninger og endringer i den nasjonale minnestedsprosessen etter 22. juli 2011. Tidsskrift for kulturforskning, 16(2), 5–29.

Hjorth, I. (2018). Hvorfor minnesteder? En undersøkelse av den minnepolitiske håndteringen av 22. juli-terroren. Nordisk Kulturpolitisk Tidsskrift, 21(2), 246–268.

Hjorth, I. (2019). Memory Wound – minnested mellom virkelighet og virtualitet. Norsk medietidsskrift, 26(3), 1–19. https://doi.org/10.18261/ISSN.0805-9535-2019-03-02

Hjorth, I. (2020a). Forhandlinger om 22. juli-minnet: Den nasjonale minnestedsprosessen 2011–2017 (Doktoravhandling). Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim. Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/2643142

Hjorth, I. (2020b). Skriket og stillheten. Det nasjonale minnestedet ved Utøya. I A. Gjelsvik (Red.) Bearbeidelser – 22. juli i ord og bilder (s. 213–225). Oslo: Universitetsforlaget.

Joralemon, D. (2015). Ordering chaos: the process of remembering mass murder. Mortality, 20(2), 178–191. https://doi.org/10.1080/13576275.2015.1008443

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2014). Prosjekt Minnested 22. juli Hole – oppsummering av uttalelser ved høring og offentlig etterssyn av forslag til statlig reguleringsplan, 30.1.2015 (2014/5896–14). Tilgjengelig via eInnsyn.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2017, 21. juni). Nasjonalt minnested ved Utøyakaia. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nasjonalt-minnested-ved-utoyakaia/id2558380/

Linenthal, E. T. (2001). The Unfinished Bombing – Oklahoma City in American Memory. New York: Oxford University Press.

Low, S. M. (2004). The Memorialization of September 11: Dominant and Local Discourses on the Rebuilding of the World Trade Center. American Ethnologist, 31(3), 326–339.

Manthey Kula & Bureau Bas Smets (2019). Nasjonalt minnested ved Utøyakaia. Skisseprosjekt for Statsbygg, 30.6.2019. Hentet fra https://www.statsbygg.no/globalassets/files/prosjekter/utoyakaiavurdering/planforslag/17vedlegg14_illustrasjonshefte_skisseprosjekt.pdf

McKim, J. (2008). Agamben at Ground Zero – A Memorial without Content. Theory, Culture & Society, 25(5), 83–103.

NTB (2020, 28. mai). Naboer til 22.juli-minnesmerke går til søksmål mot kommunen.

Oklahoma City National Memorial Act (1997). House Resolution 1849, 105th Congress (H.R.1849). Hentet fra https://www.congress.gov/bill/105th-congress/house-bill/1849

Olick, J. K. (2010). From Collective Memory to the Sociology of Mnemonic Practices and Products. I A. Erll & A. Nünning (Red.) A Companion to Cultural Memory Studies (s. 151–161). Berlin/New York: Walter de Gruyter.

Ringerike Tingrett (2021, 8. februar). Dom i tvistesak om lovligheten av de vedtatte, og igangsatte, arbeidene med oppføring av et nasjonalt minnested på Utøyakaia (20-100356TVI-RING).

Smelser, N. J. (2004). September 11, 2001, as Cultural Trauma. I J. C. Alexander, R. Eyerman, B. Giesen, N. J. Smelser & P. Sztompka (Red.) Cultural trauma and collective identity (s. 264–282). Berkely, University of California Press.

Statsbygg (2019, 30. oktober). Forslagsstillers kommentarer til mottatte forhåndsuttalelser til varsel om planoppstart. I Detaljreguleringsplan for nasjonalt minnested ved Utøyakaia: Planbeskrivelse. Høringsutgave (vedlegg 11).

Stevens, Q., Franck, K. A. & Fazakerley, R. (2012). Counter-monuments: the anti-monumental and the dialogic. The Journal of Architecture, 17(6), 951–972. https://doi.org/10.1080/13602365.2012.746035

Sturken, M. (2004). The Aesthetics of Absence: Rebuilding Ground Zero. American Ethnologist, 31(3), 311–325.

Tanovic, S. (2019). Designing Memory – The Architecture of Commemoration in Europe, 1914 to the Present. Cambridge: Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/9781108760577

Truc, G. (2018). Shell shocked. The social Response to Terrorist Attacks. [Sidérations. Une sociologie des attentats.] Oversatt av Andrew Brown. Cambridge/Medford: Polity Press.

Wagner-Pacifici, R. & Schwartz, B. (1991). The Vietnam Veteran’s Memorial: Commemorating a Difficult Past. The American Journal of Sociology, 97(2), 376–420.

Wertsch, J. V. (2002). Voices of Collective Remembering. New York: Cambridge University Press.

White, W. J. & Emili, L. A. (2018). Purification and translation in public memory: «Healing the landscape» at the Flight 93 National memorial. Emotion Space and Society, 29 (November), 32–47. https://doi.org/10.1016/j.emospa.2018.08.001

Young, J. E. (2006). The Stages of Memory at Ground Zero. I O. Stier & J. S. Landres (Red.) Religion, Violence, Memory and Place (s. 214–234). Bloomington: Indiana University Press.

Young, J. E. (2016). The Memorial’s Arc: Between Berlin’s Denkmal and New York City’s 9/11 Memorial. Memory Studies, 9(3), 325–331. https://doi.org/10.1177/1750698016645266

1En oversikt over minnestedene etter 22. juli 2011 finnes i Hjorth 2020a, s. 171–181.
2Utformingen av minnestedet på Sørbråten inngikk opprinnelig i et helhetlig konsept som også omfattet det nasjonale minnestedet i regjeringskvartalet. Ideen var å benytte steinmasse og vegetasjon fra kuttet på Sørbråten som materiale for minnestedet i Oslo. Denne koplingen mellom de to nasjonale minnestedene falt ut i den videre prosessen, delvis på grunn av den langtrukne striden omkring Sørbåten-forslaget.
3Forestillingen om åstedet som betydningsfullt i seg selv, har dype røtter i historien, og stedets betydning for kollektiv minneaktivitet har vært gjenstand for omfattende forskning. Se f.eks. Dickinson, Blair og Ott (2010).
4Se Hjorth 2020b for en mer inngående sammenligning og diskusjon av forslagene til minnested på Sørbråten og Utøyakaia.
5Jamfør f.eks. prosessen omkring the Vietnam Veterans Memorial i Washington DC, beskrevet og analysert i Wagner-Pacifici & Schwartz, 1991.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon