22. juli 2011 gjennomførte Anders Behring Breivik et terrorangrep ved Regjeringskvartalet og et på Utøya. Til sammen er de en av de mest rystende hendelsene i moderne norsk historie. Det er et av flere høyreekstreme terrorangrep «i eget samfunn». 22. juli har siden blitt et egennavn for terrorangrepene slik terrorangrep i andre land også har fått datoer som egennavn. 22. juli brakte det norske samfunnet inn i en tilstand preget av usikkerhet med stort behov for å finne ut av hva som hadde skjedd og hvorfor.

I løpet av den toårige perioden Tore Rafoss og jeg har arbeidet med dette temanummeret, har flere nyhetssaker aktualisert ulike forhandlinger om hva 22. juli er og skal være. To relativt ferske utspill kan nevnes her: Historiker Terje Emberland (2021) har i kronikken «Landsforræderpartiet» kritisert 22. juli-senteret for å avideologisere hendelsene og i stedet fremstille terrorangrepene «som en naturkatastrofe»; Jonas Gahr Støre og Tonje Brenna har med klar referanse til 22. juli, oppfordret Høyre til å respondere tydeligere på trusselen fra høyreekstreme (Lavik, Sviland & Osberg, 2021). Begge disse eksemplene viser at 22. juli på ingen måte er en fast størrelse. Det viser også at en stor del av debatten om 22. juli i dag konsentrerer seg om ulike forståelser av hva et «oppgjør» er og kan være.

I dette temanummeret ønsker vi å bidra til kunnskap om 22. juli ved å anlegge et sosiologisk perspektiv.

Mange av fortellingene om 22. juli starter med å beskrive julidagene og sommerferie-stemningen som rådet landet i forkant av angrepene i 2011. I umiddelbar etterkant var situasjonen preget av usikkerhet og et behov for å få frem fakta. Som da den nederlandske politikeren Pim Fortuyn ble drept i Nederland i 2002, var det flere som, i tråd med etablerte fiendebilder i Vesten, antok at gjerningsmannen hadde noe med islam å gjøre. Det viste seg likevel i begge tilfeller at gjerningsmennene fremsto som personer fra «eget samfunn». At Breivik overga seg da politiet kom og i forkant hadde publisert og distribuert et «manifest», svarte på noen spørsmål, men skapte også nye. De døde på Utøya kom fra 18 av landets 19 fylker, og en var tilreisende fra Georgia. Sommerleiren til AUF samlet også seks leirdeltakere fra andre land i tillegg til Georgia: Vest-Sahara, Swaziland, Libanon og Uganda. Idet angrepet startet på Utøya, var det 564 mennesker der. 69 av dem døde. Ved regjeringskvartalet døde 8 personer og rundt 200 ble skadet.

Hendelsene ble etterfulgt av flere store nasjonale markeringer som ble initiert og arrangert i løpet av kort tid. I Oslo samlet 200 000 personer seg på Rådhusplassen. Det er antakeligvis første gang siden andre verdenskrig, men også kanskje noensinne at så mange nordmenn har samlet seg på ett sted. Hendelsene ble dekket av internasjonale medier. Flere internasjonale journalister var ufølsomme i sin dekning, for eksempel ved å stille spørsmål som ble oppfattet som upassende på pressekonferanser (se Notaker, 2021, s. 69–70), mens norske journalister i starten hadde en konsensustilnærming (Figenschou & Beyer, 2014). 22. juli berørte Norge og verden, men responsen var ulik. Som ved mange terrorangrep ble diskusjoner om «utenfor» og «innenfor» aktualisert og forsterket.

I forkant av rettssaken mot Breivik ble de to rettsmedisinske vurderingene, som konkluderte ulikt om hvorvidt Breivik var tilregnelig eller ikke, gjenstand for mye debatt. En motsetning mellom å vektlegge strukturer og politiske idéer mot individet og psykologiske faktorer gjorde seg gjeldene i den offentlige debatten. En slik motsetning gjør seg gjeldende i forskningslitteraturen innenfor minnestudier generelt også (Schwartz, 2012, s. 533). Oslo tingrett fant Breivik tilregnelig og idømte ham Norges strengeste straff: 21 års forvaring. 22. juli har siden blitt beskrevet både som et angrep på AUF og arbeiderbevegelsen, og et angrep på hele Norge.

Journalister var raskt ute med å dokumentere 22. juli, først og fremst i avis, radio og TV. Etter hvert kom også bøker som fungerte som «tidsvitner» (Vold, 2020), noen av disse har blitt en viktig del av den kollektive hukommelsen slik som to bøker som kom ut i 2013: Aage Strom Borchgrevinks En norsk tragedie og Åsne Seierstads En av oss. De fiksjonaliserte fremstillingene av 22. juli lot vente på seg en god stund (Langås, 2016), med unntak av antologien Respons 22/7 (Bakke & Ingebrigtsen, 2011) som kom ut på høsten 2011. Allerede i 2012 kunne man se en dokumentar som i motsetning til planene kom til å handle om 22. juli. «Til ungdommen» var tittelen på filmen hvis innspilling pågikk i løpet av hele 2011 og som fulgte tre ungdomspolitikere, hvorav en fra AUF som var på Utøya. Tittelen på filmen er tatt fra Nordahl Griegs dikt som fikk en sentral posisjon i offentligheten etter 22. juli.

Den vitenskapelige litteraturen om 22. juli er omfattende og berører ulike aspekter ved hendelsene som blant annet politiske (Andersson, 2012; Døving & Emberland, 2018; Solheim, 2020), religiøse (Aagedal, Botvar & Høeg, 2013), tillitsmessige (Wollebæk, Enjolras, Steen-Johnsen & Ødegård, 2012a, 2012b), beredskapsmessige (Fimreite, Lango, Lægreid & Rykkja, 2013; Johannessen, 2013, 2014) og medieaspekter (Brurås, 2012; Døving, 2013; Eide, Kjølstad & Naper, 2013; Ihlebæk, Løvlie & Mainsah, 2013; Figenschou & Beyer, 2014; Falkheimer & Olsson, 2015; Dyregrov, Kristensen & Dyregrov, 2018), samt konkrete analyser av Breivik og islamofobi (Bangstad, 2014), av «manifestet» (Sandberg, 2013), av tiden og de kollektive samlingene i etterkant av 22. juli (Østerud, 2012; Jupskås, 2013; Botvar, 2013; Rafoss, 2020), og av taler som ble fremført (Jenssen & Bye, 2013; Rafoss, 2015a, 2015b, 2018). For en oversikt over norsk og internasjonal forskning på 22. juli kan vi anbefale Senter for ekstremismeforskning ved UiO, C-Rex’ bibliografi som blir oppdatert årlig (C-REX, 2020). Denne inneholder også en oversikt over ikke-vitenskapelige bøker om 22. juli med dokumentarisk verdi. Utover dette kommer også en rekke bøker som bruker 22. juli som ett av mange eksempler, slik for eksempel Aksel Tjora (2018) gjør i Hva er fellesskap.

Artiklene i dette temanummeret viser eksempler på tre ulike innfallsvinkler til å forstå 22. juli. Nummeret inneholder også fire bokanmeldelser av relevante bøker. Før jeg introduserer tekstene, vil jeg introdusere teorien om kulturelle traumer som er viktig i store deler av 22. juli-litteraturen og for at vi initierte dette temanummeret. Det betyr ikke at artiklene i temanummeret har måttet forholde seg til denne teorien, snarere er det slik at det er artiklene og artikkelforfatterne som har satt premissene for arbeidet, men den kan sies å ta opp noe de alle har til felles.

Kulturelle traumer

Sosiologer har ofte analysert terrorangrep som eksempler på katastrofer og kulturelle traumer. Den amerikanske sosiologen Kai Erikson var tidlig ute med å bruke en hendelse som mulighet til å undersøke samfunnet og dets bestanddeler, etter han fikk i oppgave å undersøke samfunnsskadene som oppstod som følge av en demning som brast i et lite arbeidersamfunn i Buffalo Creek i West Virginia i 1972. Flommen som ble utløst tok livet av 132 av totalt 650 innbyggere og traumatiserte de overlevende. Hans Everything in its path (1978) har blitt stående som en klassiker og et sentralt referansepunkt for videre sosiologiske studier av kulturelle traumer. Ron Eyerman og Jeffrey Alexander (Alexander & Gao, 2012) har omtalt slike rystende hendelser som «rift i det sosiale vevet», og underforstått er de anledninger til å studere hvordan samfunnet henger sammen. Et kulturelt traume er således en kollektiv identitetskrise: « […] in which an established collectivity loses the secure sense of itself and seems to be adrift, existing in that liminal space Durkheim called anomie» (Eyerman, 2012, s. 580). Det er unektelig funksjonalistiske undertoner i teorien om kulturelle traumer, og makroperspektivet er vektlagt i slike formuleringer. En sentral diskusjon innenfor denne grenen av sosiologien handler om hvorvidt det er noe ved hendelsene i seg selv som utløser traumer eller om det er en sosial tilblivelsesprosess som gjør dem til det, og hvilken grad svaret på det spørsmålet avhenger av om de er utløst av naturkatastrofer eller menneskeskapte katastrofer (selv om det i dag blir tydeligere og tydeligere at dette ofte er to sider av samme sak). Alexanders (2004) standpunkt er at det er «meanings that provide the sense of shock and fear, not the events in themselves. Whether or not the structures of meaning are destabilized and shocked is not the result of an event but the effect of a sociocultural process» (s. 10).

Et kjennetegn ved kulturelle traumer er at de åpner for en kollektiv prosess med selvransakende spørsmål som «hvordan kunne dette skje her?» og «er dette oss?». Med andre ord skaper slike hendelser muligheter for å trekke nye grenser mellom «innenfor» og «utenfor». Spørsmålet om hvem 22. juli var et angrep på har blitt gitt ulike svar. I kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling (Innst. 210 S (2012–2013)) ble angrepet beskrevet som rettet mot Arbeiderpartiet, dets ungdom og landets demokratiske institusjoner. Det legges også til «Ugjerningen rammet også mange direkte, uavhengig av politisk tilknytning. Det var et angrep på verdier som deles av det norske folk. Sorgen ble delt av hele folket» (2013, s. 12). Det kompliserte ved at angrepene rammet så bredt er også bakgrunnen for at for eksempel boken Arbeiderpartiet og 22. juli, som anmeldes i dette nummeret, ble initiert. Det er ikke så mye svarene på spørsmålene, men heller behandlingen av dem og prosessene de satte i gang, som påkaller den sosiologiske oppmerksomheten. Hvilke spørsmål kan stilles til hvilke tidspunkt og når stilles de?

«22. juli» har, som nevnt, i likhet med navn for andre terrorangrep, blitt et egennavn og en metonymi. Slike egennavn refererer gjerne til hele den kollektive meningsdannelsesprosessen som er kjennetegnende for kulturelle traumer (Eyerman, 2012, s. 566). «22. juli» står for det som skjedde 22. juli 2011 og den kollektive forståelsen av hendelsen.

Det har vært vanlig i sosiologien å sette «struktur» og «aktør» opp mot hverandre, særlig av pedagogiske årsaker for å få frem en sentral skillelinje i faget. Skillet er ment å gripe motsetningen mellom begrensninger og muligheten for fri vilje, kreativitet og handling. Hendelser er i en slik sammenheng gjerne noe som ryster både strukturene og aktørene (Wagner-Pacifici, 2017). Skal vi tro Wagner-Pacifici (2017, s. 6), så har sosiologien hatt en tendens til å vektlegge kontinuitet og reproduksjon, og en motvilje mot å se hendelser som sosiale brudd og krystalliserende øyeblikk. 22. juli fremsto kanskje umiddelbart som et brudd, til tross for at for eksempel tankegodset Breivik ble motivert av, har en tradisjon innen norsk høyre-ekstremisme (Wilhelmsen, 2021). Flere har også pekt på at 22. juli faktisk ikke skapte et brudd i ulike sosiale fenomen, slik som for eksempel det høye tillitsnivået i det norske samfunn (Wollebæk et al., 2012a, 2012b, 2013a, 2013b). Wollebæk et al. (2013a, 2013b) fant at terrorangrepene ikke hadde skapt en fryktkultur, men snarere at tillit og sivilt engasjement ble forsterket en periode før det ble en «tilbakevending til normalen». Dette samsvarer med Eyermans (2012, s. 568) poeng om at kulturelle traumer kan være inkluderende så vel som ekskluderende, og lede til at gamle bånd kan forsterkes og nye bånd skapes. De ulike etterspurte «oppgjørene» med 22. juli kan også leses som at flere ser kontinuitet der de kanskje skulle ønske et tydeligere «før» og «etter».

Likevel, vi må anerkjenne at mistillit kan eksistere parallelt med tillit, og mistilliten gjorde seg gjeldende 22. juli, som motivasjonsfaktor for Breivik, jamfør «manifestet». Der knyttes Arbeiderpartiet til den velkjente konspirasjonsteorien om «Eurabia». Breiviks «manifest» er lite stringent med mange ulike typer tekster, og en del tekster er tatt fra andre steder (Sandberg, 2013). Blant inspirasjonskildene til Breivik finner vi Peder Jensen, bedre kjent under sitt bloggnavn Fjordman. Jensen skrev flere tekster med elementer av fascisme, etnisk nasjonalisme, misogyni, konspirasjonsteorier og romantiserende ordelag om revolusjon (Jackson, 2013) som la grunnen for mistilliten Breivik uttrykte. Boken Hva er konspirasjonsteorier (Dyrendal & Emberland, 2019) åpner betegnende nok med 22. juli som eksempel, og særlig da Anders Behring Breiviks motivasjon for terrorangrepene. Emberland har ved flere anledninger uttrykt bekymring for at 22. juli ikke har ført til et tydeligere brudd med slike konspirasjonsteorier. Selv om man kan ønske seg ulike konsekvenser, vil ikke manglende oppgjør lede til at 22. juli blir mindre av et kulturelt traume. Alexanders beskrivelse av hvordan kulturelle traumer oppstår «når medlemmer av et kollektiv føler at de har blitt utsatt for en forferdelig hendelse som har etterlatt uutslettelige spor i deres gruppebevissthet, merket deres minner for alltid og endret deres fremtidige identitet på fundamentale og ugjenkallelige måter» (Alexander, 2004, s. 1 i Jordheims oversettelse (2020)), må kunne sies å være treffende for kollektivet Norge og hendelsen 22. juli 2011.

Teorien om kulturelle traumer er på ingen måte uttømmende for sosiologiske analyser av hendelser som 22. juli, men den har vært sentral innen 22. juli-forskningen. Den er nyttig i den forstand at den kobler 22. juli på en internasjonal vitenskapelig debatt om lignende hendelser og åpner for komparative analyser. Nettopp det komparative perspektivet på 22. juli har til nå vært underrepresentert. Det er i så måte interessant at Jens Stoltenberg aktivt unnlot å begrunne at han ikke gikk av som statsminister med referanse til terroren i USA 2001, Spania i 2004 og London 2005. Regjeringene i de landene gikk heller ikke av etter de nevnte terrorangrepene, men Stoltenberg var bekymret for at å vise til det ville fremstå som en bagatellisering av feilene som Gjørv-kommisjonen dokumenterte (Notaker, 2021, s. 244). I en mediehåndteringssetting for en politiker er det forståelig at det blir for komplisert å trekke inn andre eksempler, men i forskningen er den komparative dimensjonen helt nødvendig. Derfor er vi særlig glad for å ha to komparative artikler i dette nummeret. Det er en styrke ved 22. juli-forskningen at den har satt ulike forskningstradisjoner i dialog. Samtidig har 22. juli gjort behovet for historisk sosiologi i Norge tydelig. Hvor er denne grenen av sosiologien i Norge? Det er vårt håp at flere vil beskjeftige seg med historisk sosiologi, ikke bare gjennom å studere historiske hendelser, men også gjennom å adressere spørsmål om tid.

Dette nummeret

Dette nummeret bringer tre bidrag til forskningslitteraturen om 22. juli, basert på både kvalitative og kvantitative metoder.

Den første artikkelen, «Tillit etter terror i Norge, Frankrike og Spania», er skrevet av Kari Steen-Johnsen, Øyvind Bugge Solheim, Marte Winsvold og Bernard Enjolras fra Institutt for samfunnsforskning (ISF). De analyserer betydningen av narrativer i etterkant av terrorhendelser som en del av innbyggeres tillit til politikere og samfunn. De sammenligner 22. juli med terrorangrepene i Nice i 2016 og i Barcelona i 2017 med utgangspunkt i tall på tillit både før og etter angrepene. De analyserer de første politiske budskapene som ble fremsatt etter angrepene, med særlig vekt på de politiske ledernes taler, før de vender seg mot et sett spørreundersøkelser og undersøker folks tillit til regjering, til politikere generelt, og oppfatning om myndighetenes evne til å forhindre nye terrorangrep. Artikkelen avsluttes med en inspirerende drøftelse av betydningen av narrativer i kriser.

I den andre artikkelen, «Rettens rolle etter 22. juli: minnearbeid, overlevende og gjenoppbygging», av Kristin Bergtora Sandvik, Ingunn Ikdahl og Kjersti Lohne fra Universitetet i Oslo, er temaet 22. juli som rettssosiologisk fenomen. De ser på forholdet mellom retten, de overlevende, minnearbeid og gjenoppbygging, og skisserer en rettssosiologisk forskningsagenda. Ambisjonen er å vise hvordan retten responderte på svært uvanlige hendelser. De finner at rettsapparatet velger ordinære virkemidler i respons til det ekstraordinære 22. juli. Viktige spørsmål som tas opp er for eksempel knyttet til hvordan konflikter rettsliggjøres, og hvordan det påvirker eierskap til konflikter. Artikkelen er skrevet slik at den kan leses også av folk uten kjennskap til rettssosiologi.

Den siste artikkelen, «Minnesteder som respons på terror», omhandler minnestedsprosessene knyttet til Utøya i komparativt lys, og er skrevet av Ingeborg Hjorth fra Falstadsenteret. Hun ser på likheter og forskjeller mellom minnested-prosessene etter 22. juli i Norge, det nasjonale minnesmerket i Oklahoma etter bombeangrepet der i 1995 og det nasjonale 11. september-minnesmerket i New York. Hun avslutter artikkelen med å diskutere et paradoks, nemlig at de nasjonale minnesmerkene har en tendens til å skjule det politiske aspektet ved de historiske hendelsene og minnearbeidet. Dette siste er en pågående diskusjon innen 22. juli-litteraturen: hva er det politiske ved 22. juli og hvordan skal eller kan det representeres i ulike sammenhenger? Vi tror Hjorths bidrag her vil være en berikelse til denne pågående debatten.

Nummeret inneholder også et knippe bokanmeldelser som tematisk berører 22. juli. Katrine Fangen anmelder den amerikanske sosiologen Cynthia Miller-Idriss’ (2020) nye bok Hate in the Homeland. The New Global Far Right. Fangen skriver at det er «den beste redegjørelsen jeg har lest så langt om hvor omfattende mainstreamingen av ytre høyre er». Miller-Idriss argumenterer for å se mer på hvor og når høyreradikalisme skjer for å forstå mainstreamingen, og tar for seg høyreradikal mobilisering i kampsportklubber, dommedagsprofetigrupper, på universitetsområder og gjennom matlagingsprogram på nett. Emil Øversveen anmelder den allerede nevnte Arbeiderpartiet og 22. juli av Hallvard Notaker (2021). Øversveen finner boken et «fremragende» bidrag til 22. juli-litteraturen, og understreker observasjoner som er særlig interessante fra et sosiologisk perspektiv. Bjørn Schiermer tar for seg den allerede mye omtalte antologien Bearbeidelser (2020) som er resultatet av et stort forskningsprosjekt ved NTNU ledet av Anne Gjelsvik under tittelen «Terrorens ansikt». I 14 kapitler analyseres ulike kunstneriske bearbeidelser av 22. juli, slik som for eksempel filmene «22. juli» og «Rekonstruksjon Utøya», og TV-serien «22. juli». Schiermer er positiv til boka, men stiller spørsmål ved forskernes syn på hvilken rolle kunsten kan spille i etterkant av kriser. Her skulle han sett grundigere overveielser, men er likefult begeistret for utgivelsen. Til slutt tar Mats Lillehagen for seg den første bokutgivelsen på Vagants nystartede forlag, nemlig Frykt og avsky i demokratiet av Eirik Høyer Leivestad (2020). Denne boken er ikke direkte koblet til 22. juli, men dens behandling av dagens diskusjoner om demokrati, populisme og sosiale medier i et idéhistorisk lys er relevant som bakteppe for å forstå ressentiment og avmakt overfor «eliter», og moderne terrorisme. Lillehagen roser boken for et høyt ambisjonsnivå og språklig overskudd, men innvender at den assosiative argumentasjonen kan skape problemer.

Vi vil takke alle bidragsytere. I starten mottok vi hele 12 artikkelforslag, og i prosessen frem mot publisering har vi jobbet med flere gode artikkelmanus. Vi vil takke alle fagfellene som har stilt opp, samt dere som sa dere villige, men som ikke ble benyttet. Størst takk går til forfatterne som alle har skrevet interessante artikler som vi tror vil bli stående som viktige bidrag til 22. juli-forskningen, og til bokanmelderne. God lesning!

Referanser

Alexander, J. C. (2004). Toward a Theory of Cultural Trauma. I J. C. Alexander, R. Eyerman, B. Giesen, N. J. Smelser & P. Sztompka (Red.), Cultural trauma and collective identity (s. 1–30). Berkeley, CA: University of California Press.

Alexander, J. C. & Gao, R. (2012). Remembrance of things past: cultural trauma, the ‘nanking massacre’, and Chinese identity. I J. C. Alexander, R. N. Jacobs & P. Smith (Red.), The Oxford Handbook of Cultural Sociology (s. 583–609). Oxford: Oxford University Press.

Andersson, M. (2012). The debate about multicultural Norway before and after 22 July 2011. Identities, 19(4), 418–427. https://doi.org/10.1080/1070289X.2012.684442

Bakke, G. & Ingebrigtsen, E. (2011). Respons 22/7. Oslo: Oktober forlag.

Bangstad, S. (2014). Anders Breivik and the rise of islamophobia. London: Zed Books.

Borchgrevink, A. S. (2013). En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Oslo: Gyldendal.

Botvar, P. K. (2013). Folkets svar på terroren. Sosiale, kulturelle og politiske aspekter ved massemønstringene. I O. Aagedal, P. K. Botvar & I. M. Høeg (Red.), Den offentlige sorgen: markeringer, ritualer og religion etter 22. juli (s. 26–46). Oslo: Universitetsforlaget.

Brurås, S. (2012). Mediene og terroraksjonen: studier av norske mediers dekning av 22. juli. Oslo: Unipub.

C-REX (2020, 13. november). Bibliography on Norwegian and international research on July 22. Hentet fra https://www.sv.uio.no/c-rex/english/groups/bibliographies/22july/

Dyregrov, K., Kristensen, P. & Dyregrov, A. (2018). Etterlattes opplevelser av medienes rapportering etter Utøya-terroren. Norsk medietidsskrift, 23(3), 1–15. https://doi.org/10.18261/issn.0805-9535-2016-03-03

Dyrendal, A. & Emberland, T. (2019). Hva er konspirasjonsteorier? Oslo: Universitetsforlaget.

Døving, C. A. (2013). «Små barn av regnbuen.» Ulike fremstillinger av det norske fellesskapet i minnemarkeringer og i pressen. I O. Aagedal, P. K. Botvar & I. M. Høeg (Red.), Den offentlige sorgen: markeringer, ritualer og religion etter 22. juli (s. 151–168). Oslo: Universitetsforlaget.

Døving, C. A. & Emberland, T. (2018). Konspirasjonsteorier i det ytterliggående høyrelandskapet i Norge. (Høyreekstremisme i Norge). Oslo: Politihøyskolen.

Eide, E., Kjølstad, M. & Naper, A. (2013). After the 22 July Terror in Norway: Media debates on freedom of expression and multiculturalism. Nordic Journal of Migration Research, 3(4), 87–196. http://doi.org/10.2478/njmr-2013-0011

Emberland, T. (2021, 19. februar). «Landsforræderpartiet». Vårt land, s. 30–31.

Erikson, K. (1978). Everything in Its Path. New York: Simon and Schuster.

Eyerman, R. (2012). Cultural trauma: emotion and narration. I J. C. Alexander, R. N. Jacobs & P. Smith (Red.), The Oxford Handbook of Cultural Sociology (s. 564–582). Oxford: Oxford University Press.

Falkheimer, J. & Olsson, E.-K. (2015). Depoliticizing Terror: The news framing of the terrorist attacks in Norway, 22 July 2011. Media, War & Conflict, 8(1), 70–85. https://doi.org/10.1177/1750635214531109

Figenschou, T. U. & Beyer, A. (2014). The limits of the debate: how the Oslo terror shook the Norwegian immigration debate. The International Journal of Press/Politics, 19(4), 430–452. https://doi.org/10.1177/1940161214542954

Fimreite, A. L., Lango, P., Lægreid, P. & Rykkja, L. H. (2013). After Oslo and Utøya: A Shift in the Balance Between Security and Liberty in Norway? Studies in Conflict & Terrorism, 36(10), 839–856. https://doi.org/10.1080/1057610X.2013.823754

Gjelsvik, A. (Red.) (2020). Bearbeidelser. Oslo: Universitetsforlaget.

Ihlebæk, K. A., Løvlie, A. S. & Mainsah, H. (2013). Mer åpenhet, mer kontroll? – Håndteringen av nettdebatten etter 22. juli. Norsk medietidsskrift, 20(3), 223–240.

Innst. 210 S (2012–2013). Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Jackson, P. (2013). The License to Hate: Peder Jensen’s Fascist Rhetoric in Anders Breivik’s Manifesto 2083: A European Declaration of Independence. Democracy and Security, 9(3), 247–269. https://doi.org/10.1080/17419166.2013.802986

Jenssen, A. T. & Bye, K. H. (2013). Da sorg og sinne ble åpenhet og toleranse? – Politisk talekunst etter 22. juli 2011. Tidsskrift for samfunnsforskning, 54(2), 217–231.

Johannessen, S. O. (2014). Politi i krise: Spillet om norsk politi etter 22. juli 2011. Bergen: Fagbokforlaget.

Johannessen, S. O. (2013). Politikultur: identitet, makt og forandring i politiet. Trondheim: Akademika.

Jordheim, H. (2020). Å sette tiden sammen igjen. Tidslinjer etter 22. juli. I A. Gjelsvik (Red.), Bearbeidelser (s. 17–34). Oslo: Universitetsforlaget.

Jupskås, A. R. (Red.) (2013). Akademiske perspektiver på 22. juli. Oslo: Akademika forlag.

Langås, U. (2016). «22. juli.» Litterære konstruksjoner av et nasjonalt traume. European Journal of Scandinavian Studies, 46(1), 81–101. https://doi.org/10.1515/ejss-2016-0006

Lavik, M., Sviland, D. & Osberg, J. A. (2021, 20. mars). Ber Høyre ta mer ansvar. Vårt Land, s. 4.

Leivestad, E. H. (2020). Frykt og avsky i demokratiet. Berlin: Vagant.

Miller-Idriss, C. (2020). Hate in the Homeland. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Notaker, H. (2021). Arbeiderpartiet og 22. juli. Oslo: Aschehoug.

Rafoss, T. (2015a). Kampen om demokratiet: 22. juli og konstruksjonen av et kulturelt traume. I H. Larsen (Red.), Kultursosiologisk forskning. Empiriske forskningsfelter (s. 197–212). Oslo: Universitetsforlaget.

Rafoss, T. (2015b). Meningsløs terror og meningsfylt fellesskap: Stoltenbergs taler etter 22. juli. Sosiologisk tidsskrift, 23(1–2), 6–28.

Rafoss, T. (2018). Enemies of freedom and defenders of democracy: The metaphorical response to terrorism. Acta Sociologica, 62(3), 297–314. https://doi.org/10.1177/0001699318816524

Rafoss, T. (2020). Å føle fellesskap med fremmede: Rosetogene og følelsenes sosiologi. Norsk sosiologisk tidsskrift, 4(4), 225–240. https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2020-04-04

Sandberg, S. (2013). Are self-narratives strategic or determined, unified or fragmented? Reading Breivik’s Manifesto in light of narrative criminology. Acta Sociologica, 56(1), 69–83. https://doi.org/10.1177/0001699312466179

Seierstad, Å. (2013). En av oss: En fortelling om Norge. Oslo: Kagge.

Schwartz, B. (2012). Rethinking conflict and collective memory: The case of Nanking. I J. C. Alexander, R. N. Jacobs & P. Smith (Red.), The Oxford Handbook of Cultural Sociology (s. 529–563). Oxford: Oxford University Press.

Solheim, Ø. B. (2020). Right-wing Terrorism and Out-group Trust: The Anatomy of a Terrorist Backlash. Terrorism and Political Violence, 32(6), 1206–1224. https://doi.org/10.1080/09546553.2018.1457526

Tjora, A. (2018). Hva er fellesskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Vold, T. (2020). Tidsvitner. De første sakprosabearbeidelsene av 22. juli. I A. Gjelsvik (Red.), Bearbeidelser (s. 35–51). Oslo: Universitetsforlaget.

Wagner-Pacifici, R. (2017). What is an event? Chicago: The University of Chicago Press.

Wollebæk, D., Enjolras, B., Steen-Johnsen, K. & Ødegård, G. (2012a). Ett år etter 22. juli. Har rosetoget gått? (Rapport 2012:5). Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Wollebæk, D., Enjolras, B., Steen-Johnsen, K. & Ødegård, G. (2012b). After Utøya: How a High-Trust Society Reacts to Terror—Trust and Civic Engagement in the Aftermath of July 22. PS: Political Science & Politics, 45(01), 32–37. https://doi.org/10.1017/S1049096511001806

Wollebæk, D., Steen-Johnsen, K., Enjolras, B. & Ødegård, G. (2013a). Rallying Without Fear: Political Consequences of Terror in a High-Trust Society. I S. J. Sinclair og D. Antonius (Red.), The Political Psychology of Terrorism Fears (s. 246–266). Oxord: Oxford University Press.

Wollebæk, D., Enjolras, B. & Ødegård, G. (2013b). Tillit, frykt og kontroll ett år etter 22. juli. Tidsskrift for samfunnsforskning, 54(2), 245–259.

Wilhelmsen, F. (2021). From New Order to the Millennium of White Power: Norwegian Fascism Between Party Politics and Lone-Actor Terrorism. Politics, Religion & Ideology, 22(1), 17–39. https://doi.org/10.1080/21567689.2021.1877669

Østerud, S. (Red.) (2012). 22. juli: forstå – forklare – forebygge. Oslo: Abstrakt forlag.

Aagedal, O., Botvar, P. & Høeg, I. (Red.) (2013). Den offentlige sorgen: markeringer, ritualer og religion etter 22. juli. Oslo: Universitetsforlaget.