I et nylig publisert innlegg i tankesmien Agenda skriver AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem at hun i mange år syntes det var vanskelig å snakke om 22. juli. Det som skjedde denne dagen var så voldsomt og så vanskelig, skriver Hoem (2021), at hun var «redd for at det skulle definere hele meg som menneske». Nå er tiden med berøringsangst over, skriver hun videre, og tiden for det politiske oppgjøret har kommet. I den kampen Hoem tar til orde for er det vanskelig å tenke seg en mer aktuell bok enn Arbeiderpartiet og 22. juli, skrevet av seniorforsker i historie Hallvard Notaker ved Forsvarets Institutt for forsvarsstudier. Boka skiller seg ut i litteraturen om 22. juli ved at Notaker ikke først og fremst er interessert i å gi noen forklaring på handlingene til Anders Behring Breivik, som knapt blir nevnt ved navn før hundre sider inn i teksten. Blikket er i stedet rettet mot den sosiale, kulturelle og politiske håndteringen av angrepet, hvor Arbeiderpartiet og AUF tjener som ståstedet denne håndteringen belyses fra.

Foruten en kort innledning er Arbeiderpartiet og 22. juli delt inn i tre deler på omtrent lik lengde. Den første delen tar for seg den umiddelbare krisehåndteringen, fra bilbomba i regjeringskvartalet gikk av, til den forsiktige starten på valgkampen en snau måned senere. I disse kapitlene beskriver Notaker hvordan det plutselige nærværet av det utenkelige ble håndtert gjennom et bredt spekter av improviserte og desentraliserte løsninger, hvor partiorganisasjonen gang på gang måtte kompensere for manglene hos et dårlig forberedt politi og beredskapsapparat. Notaker beskriver på s. 87 hvordan partiets innsats tok form som «et slags kitt som tettet sprekker det offentlige apparatet etterlot seg», etter hvert som omstendighetene tvang partiet til å ta ansvar for alt fra å organisere hjemreiser til å lage lister over de levende og de døde. Fra et sosiologisk perspektiv er det særlig interessant å lese om hvordan krisen løste opp grensene mellom offentlige institusjoner, politiske organisasjoner, familier og improviserte sosiale felleskap. Notaker er tydelig interessert i rommet som eksisterer mellom formelle organisasjonsstrukturer på den ene siden og spontan problemløsning på den andre og skriver på en oversiktlig måte fram kompleksiteten som oppsto da Arbeiderpartiet og AUF brått ble kastet ut i en situasjon ingen kunne ha vært forberedt på. Selv om Notaker også påpeker de områdene hvor partiorganisasjonen kom til kort, er helhetsinntrykket som etterlates av disse kapitlene at både AUF og moderpartiet spilte en avgjørende rolle i dagene etter angrepet, en rolle som trolig fremdeles er undervurdert.

Arbeiderpartiet og 22. julis andre og tredje del har et lengre tidsperspektiv, og tar for seg de mer overordnede sosiale konsekvensene av terrorangrepet i tidsperioden 2011–2013. Hendelsene den 22. juli var først og fremst en forbrytelse mot ofrene og deres pårørende, og deretter et politisk motivert angrep på AUF, Arbeiderpartiet og den politikken Breivik forestilte seg at disse to organisasjonene representerte. Likevel ble terrorangrepet raskt omfortolket til et angrep på det norske samfunnet som helhet. I den grad 22. juli ble tolket som et uttrykk for en konflikt, var det i form av en kamp mellom felleskapet og den farlige outsideren, hvor Breivik nær sagt alene representerte trusselen om vold, hat og intoleranse mot det frie og åpne demokratiet. Denne fortolkningen var nødvendig for å sikre nasjonalt samhold og stabilitet, og ble generert gjennom solidariske massedemonstrasjoner som mangler sidestykke i norsk etterkrigshistorie. Samtidig medførte denne fortolkningen at terrorangrepet i stor grad ble avpolitisert, og at Arbeiderpartiet ble redusert til en birolle sin egen historie.

En forklaring på denne utviklingen finner Notaker i den spesielle rollen Arbeiderpartiet har spilt og fortsetter å spille i norsk politikk. Innledningsvis poengterer han at Arbeiderpartiet mer enn noe annet parti har preget det norske samfunnet, i den grad at det kan være vanskelig å avgjøre hvor skillet i praksis går mellom partiet og staten. Etter 22. juli representerte Arbeiderpartiet derfor ikke bare ofrene eller den ene siden av en politisk skillelinje, men også selve det nasjonale fellesskapet. Dette var en dobbeltrolle som skulle vise seg svært utfordrende å opprettholde, hvor Arbeiderpartiet havnet i en slags usynlig mellomposisjon mellom de faktiske ofrene av Breiviks terrorhandlinger på den ene siden og det nasjonale fellesskapet som et slags kollektivt offer på den andre. Ingen personifiserte denne konflikten i større grad enn daværende partileder og statsminister Jens Stoltenberg, som, slik Notaker beskriver det på s. 212, på en og samme tid var «statsleder, en av dem Breivik forsøkte å drepe og den øverste politiske tillitsvalgte for mange av de døde». I den resulterende balansegangen trumfet rollen som statsleder som oftest de to sistnevnte. Resultatet ble at Arbeiderpartiet, med Stoltenberg i front, prioriterte samhold og solidaritet framfor politikk og konflikt. Basert på analyser av taleutkast og interne korrespondanser viser Notaker hvordan Arbeiderpartiet ved en rekke anledninger holdt på å innlede en mer konfronterende debatt, men at de gang på gang justerte kursen i en mer moderat retning. Spesielt varsomme var partiet overfor Fremskrittspartiet, som Breivik mellom 1999 og 2006 var medlem av, og som mange mente hadde bidratt til å dyrke fram den ideologien som terroren var et ekstremt uttrykk for. Samtidig som at mange ville ta debatten om forholdet mellom innvandringskritikk, populisme og ekstremisme, var en slik debatt vanskelig å få til uten å sette Fremskrittspartiet i en offerposisjon eller å bli anklaget for å ville bruke terrorangrepet for egen politisk vinning. Framstillingen av 22. juli som et angrep på det nasjonale felleskapet gjorde det også vanskelig å diskutere mer potensielt splittende temaer, for eksempel islam og innvandring, uten å bryte opp det nasjonale felleskapet.

Den politiske debatten som faktisk oppsto etter 22. juli kom derfor ikke i form av et bredt oppgjør med høyrepopulisme og innvandringsskepsis, men som en kritikk av det offentlige styringsapparatet. Kort tid etter 22. juli ble det satt ned en kommisjon som skulle undersøke spørsmålet om det som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet kunne ha blitt avverget av en bedre beredskap. Kommisjonens konklusjon var at Breivik kunne ha blitt stanset før angrepet. Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya hadde sviktet, en svikt Arbeiderpartiet selv måtte ta mesteparten av ansvaret for. I tillegg til de åpenbare menneskelige konsekvensene ble Arbeiderpartiet rammet av 22. juli på to måter: Først ved at frykten for å skape splid ved å politisere hendelsen la kraftige begrensninger på partiets evne til å drive valgkamp, og deretter ved at partiet selv ble ansvarliggjort for sin egen tragedie.

Arbeiderpartiet og 22. juli begynner med angrepet på Regjeringskvartalet og avsluttes ved at Arbeiderpartiet taper stortingsvalget i 2013. Selv om jeg mener at det avgrensede søkelyset er en av bokas styrker, er det også deler av konteksten både før og etter som av naturlige årsaker ikke får plass. For eksempel kan man spørre seg om Arbeiderpartiets dobbeltrolle som statsmakt og politisk parti er så stabil som det Notaker forutsetter, eller om avstanden mellom de to ikke har blitt større de siste tiårene. Mens jeg skriver denne omtalen er Arbeiderpartiet inne i det som virker å være et historisk lavpunkt, en skjebne partiet deler med en rekke andre europeiske sosialdemokratiske partier. I denne sammenhengen er ikke Fremskrittspartiet bare relevante som en innvandringspolitisk motstander, men også som en representant for de høyrevridde protestpartiene som har skodd seg på det tradisjonelle sosialdemokratiets forvitring. Selv om Notaker ikke gjør noen eksplisitte forsøk på å tolke håndteringen av 22. juli i lys av denne konteksten, inneholder boka likevel en rekke glimt som hinter om denne periodens mer generelle politiske implikasjoner.

Det som skjedde etter 22. juli viste kraften som ligger i det sosiale fellesskapet, men også risikoen for at kollektive solidaritetsdemonstrasjoner kan fortrenge og erstatte de menneskene solidariteten i utgangspunktet er rettet mot. Denne spenningen kommer tydelig fram i en hendelse som Notaker beskriver i Arbeiderpartiet og 22. julis siste kapittel, hvor rådhuset i Bergen ble evakuert etter at en sleivete kommentar ble feiltolket som en terrortrussel. Etter misforståelsen var avklart, slapp bystyret inn i salen igjen, og normaliteten ble, i hvert fall for de fleste, gjenopprettet. For de to AUF-erne som befant seg i salen var imidlertid minnet om 22. juli så påtrengende at politikken måtte avbrytes for resten av dagen. Denne historien viser på en effektiv måte det havet av forskjell som tross alt eksisterer mellom et «offer» i betydningen av et generalisert nasjonalt felleskap, og de menneskene som faktisk ble rammet av handlingen. For menneskene og partiet som ble direkte rammet av Breiviks handlinger, derimot, kan ikke 22. juli reduseres til et generelt narrativ om demokrati, åpenhet og nasjonen som fant sammen når det gjaldt, men er vondere, mer komplisert og mer politisk. Arbeiderpartiet og 22 juli er et fremragende bidrag til denne historien.

Referanser

Hoem, A. W. E. (2021, 2. mars). Tida med berøringsangst er over. Agenda magasin. Hentet fra https://agendamagasin.no/debatt/tida-med-beroringsangst-er-over/