Utgangspunktet for boken er at dagens liberale demokratier er preget av et stort antall kriser; finanskriser, miljøkrisen, flyktningkrisen og ekstremismens oppblomstring er noen nærliggende eksempler. Få vil være uenig. Med Frykt og avsky i demokratiet ønsker Eirik Høyer Leivestad å bidra til, og stimulere, vår tenkning omkring disse krisene og utfordringene ved å gå til idehistorien og filosofien. Den sentrale tesen i boken er at mange av de utfordringene demokratiet står overfor i dag er nye manifestasjoner av indre spenninger som har vært til stede siden demokratiets begynnelse.

Boken inneholder en innledning, sju kapitler og en epilog. Den består av to hoveddeler, i tillegg til hode og hale. Den første delen, som omfatter de fem første kapitlene, er bygget opp som en klassisk, kronologisk idehistorisk gjennomgang. I bokens andre del, bestående av de to gjenværende kapitlene, blir så disse ideene anvendt på dagens situasjon på en mer essayistisk og personlig måte. Selv om bokens innhold og argumentasjon er altfor variert, allsidig og fragmentarisk til å bli oppsummert på en enkel og kortfattet måte, så vil jeg forsøke å gi potensielle lesere en oversikt over hovedinnholdet før jeg gir min vurdering av boken.

For å organisere den idehistoriske gjennomgangen har Leivestad valgt et friskt og effektivt grep: I stedet for å rette søkelyset mot velkjente temaer som rasjonalitet, deliberasjon eller samfunnskontrakten, lar han gjennomgangen handle om massene. Dermed dreies altså oppmerksomheten mot allmuen eller folket; med andre ord mot dem som ble «politikkens subjekt» og maktbasisen etter de demokratiske revolusjonene på slutten av 1700-tallet. Dette begrepet bærer med seg mange konnotasjoner, flere av dem nedsettende. I bokens andre kapittel brettes de viktigste av disse ut med utgangspunkt i noen av 1800-tallets fremste tenkere, deriblant Burke, Tocqueville, Mill og Kierkegaard. For de liberale demokratene ble forholdet til massene kjennetegnet av ambivalens: på den ene siden anerkjente man massenes krav på politisk makt og representasjon, på den andre siden ønsket man å beskytte individet mot massenes tyranni. Ikke minst ville man løfte massene opp ved hjelp av opplysning og dannelse. For den konservative var massenes tyranni og raseri først og fremst en ordenstrussel, og man fryktet den nivelleringen og utviskingen av tradisjonelle hierarkier som deres ankomst varslet om. For den fremvoksende sosialismen ble imidlertid massene ønsket velkommen som en lovende historisk aktør; for dem gjaldt det å tekkes og mobilisere massene slik at de kunne skape en ny og bedre samfunnsordning.

I det tredje kapitlet dykker Leivestad inn i psykologien knyttet til frykten for massene. Utover 1800-tallet formulerte Gustave Le Bon en epidemiologisk teori om massenes atferd: Dannelsen av massen kunne forstås som en smitteprosess der individer ble dratt inn i nærmest hypnotisk tilstand under påvirkning av en leder eller hypnotisør. Massen var altså mottakelig for opphisselse, spesielt i form av følelser som misunnelse og hat. I den forbindelse trekker Leivestad en linje til Kierkegaard og Nietzsche og presenterer det begrepet som kanskje utgjør bokens tydeligste røde tråd, nemlig ressentiment. Begrepet er komplisert, men kort sagt dreier det seg om at spenningen mellom formell likhet («alle er født like») og reelle forskjeller («noen er likere enn andre») gir grobunn for følelser av misunnelse og avsky. Innenfor rammene av et egalitært samfunn som også er meritokratisk, kan ressentimentet arte seg som en fordømmelse av at systemet er rigget, og alle påminnelser om andres fortreffelighet blir opplevd som krenkelse. Disse krenkelsene forsøker man så å utlikne ved å henfalle til fantasier om egen storhet, samt å vende sin vrede mot dem man skylder på og dem man oppfattet som mindre verdt enn en selv. For Leivestad er disse mekanismene helt sentrale for å forstå den indre spenningen i demokratiet, og ikke minst fascismens fremvekst.

Det neste kapitlet dreier seg nettopp om hvordan tenkningen omkring massenes hatefulle impulser tilspisset seg i mellomkrigsårene. For venstreorienterte tenkere som Rosa Luxemburg ble spørsmålet da hvordan intellektuelle kunne bidra til å kanalisere massene i en konstruktiv revolusjonær retning. For tenkere som Sigmund Freud og Wilhelm Reich var det imidlertid massenes dragning mot det autoritære som stod i sentrum. Sett gjennom den psykoanalytiske linsen fremstår massen som et utløp for ubevisste drifter og som en mulighet til å slippe sitt ressentiment løs, kamuflert som heroisme. I et slikt perspektiv kunne massenes knefall for fascismen også ses som en mulighet for frigjøring ved å dyrke seg selv og sitt ego gjennom de andre og føreren. Den fremvoksende massekulturen var også viktig; i fascismens estetiske univers var føreren stjernen og massene publikum.

I bokens fjerde kapittel foretar Leivestad et kronologisk sprang frem til etterkrigstiden. Oppmerksomheten er nå flyttet til USA, der masseunderholdning, forbrukersamfunn og PR-kultur blir nye omdreiningspunkter. Med utgangspunkt i navn som Hannah Arendt og C. Wright Mills forstås nå massen først og fremst som sedat og interesseløs. Underholdningen, eller «kulturindustrien» (Adorno og Horkheimer), fungerer som opioider for folket og bidrar til denne bedøvelsen. Herbert Marcuses beskrivelse av det endimensjonale mennesket understreker andre sider ved det samme fenomenet.

I det neste kapitlet beveger vi oss videre inn i 60-tallets frigjøringsbevegelser. På det intellektuelle planet bidro tenkere som Stuart Hall til å vende søkelyset mot sosiale bevegelser og populærkulturens mer skapende sider, samt dens potensiale for agens. Allikevel skulle den dominante tenkningen dreie seg om hvordan disse opprørene raskt ble appropriert av nyliberalismen og omdannet til forbrukskategorier som man kunne tjene gode penger på. Tenkere som Bourdieu og José Ortega y Gasset trekkes spesielt frem. For sosiologer flest er nok analysene av denne perioden velkjente: Individualismen uttrykkes nå i form av et behov for å posisjonere seg innenfor et rom av livsstiler. Gjennom å likne på (bestemte) andre blir man unik. Denne nivelleringen og oppsplittingen speiles også i politikken, som inntas av PR-rådgivere. Utover 80- og 90-tallet drar postmoderne akademikere som Baudrillard og Deleuze ideen om den tause massen enda lenger. Massemediene omdanner massen til en simulering; offentlig mening blir et «simulakrum», og massene eksisterer kun idet de blir målt. Den nye underholdningskulturen og den stadig mer subtile formen for kontroll av massene medfører dermed en «universalisering av småborgerligheten». Ressentimentet forsterkes og lever i beste velgående, men kommer først og fremst til utrykk i form av spredte kulturkamper, altså kamper om definisjonsmakt, snarere enn gjennom faktisk politisk strid. Det ble vanlig å hevde at tiden for massemobilisering var over.

Det er på bakgrunn av denne tesen om massenes immobilisering og det liberale demokratiets kompromisspregede fred, at den siste delen av boken må leses. I de to siste kapitlene forsøker Leivestad nemlig å dokumentere og begripe massenes og lidenskapenes (les: hatets) tilbakekomst. Massene raver nok en gang rundt i gatene. Ressentimentet blomstrer og de nye digitale mediene forsterker disse tendensene på en faretruende måte, samtidig som de tilbyr et progressivt håp. Diskusjonen er altfor kompleks til å oppsummeres her, men ambisjonen er å forene trådene fra de tidligere kapitlene for å skape kognitiv orden i kaoset.

Som leseren sikkert har skjønt allerede, er dette en bok med et svært høyt ambisjonsnivå. Leivestad biter over 300 år med idehistorie, samtidig som han forsøker å kaste lys over det han mener er de mest sentrale konfliktlinjene og kreftene innenfor det internasjonale samfunnet i dag. Alt på 191 sider.

Lykkes han? Slik jeg ser det: Både ja og nei. For å begynne med formen, så er boken meget velskrevet. Leivestad er flink med metaforer, og han har et levende og lekende språk. Fremstillingen er preget av humor, ironisk snert og intellektuelt overskudd. Han viser en imponerende oversikt og evne til å trekke linjer mellom svært forskjellige tenkere. Som leser blir man sittende igjen med en lang rekke assosiasjoner og en følelse av å ha vært utsatt for, og ta del i en relativt sjelden iderikdom. Allikevel er dette også noe av bokens problem. En endeløs rekke med tenkere glir forbi, hver av dem skjenket noen få sider med redegjørelse. Selv om massebegrepet skaper en rød tråd, medfører dette høy kompleksitet og til tider også en følelse av overfladiskhet. Leivestads gjennomgang fungerer nok derfor best dersom man er kjent med hovedtrekkene i tenkningen fra før, og dermed har kognitivt overskudd til å gjenoppfriske og revitalisere ideene i lys av bokens tematikk. Kanskje kan den også fungere som et innføringsverk, dersom boken blir supplert av andre bidrag.

Et annet viktig poeng er at også argumentasjonen fremstår som svært assosiativ. Fremfor å ta seg plass til å forfølge noen få argumenter i detalj, blir det heller snakk om å antyde sammenhenger. Dette blir spesielt tydelig i den mer essayistiske delen, der en lang rekke fenomener, som klimakrise, ytre høyre, identitetsbevegelser og ekkokammere, blir relatert til svært forskjellige filosofer og tenkere i rasende fart. Stringens og empirisk underbygning er med andre ord ikke forfatterens fremste dyd her. Samtidig er jeg fristet til å si at dette ikke spiller noen rolle. Lest som et eklektisk forsøk på å anspore til ny (og gammel) tenkning på en lærd og underholdende måte er boken glimrende. For sosiologer gir kombinasjonen av velkjente navn og tenkere som ofte ikke får så mye oppmerksomhet innenfor vårt fagfelt en god mulighet til å se på det ekstremt viktige problemkomplekset med nye (og flere) øyne.