«Hvordan gjøre dokumentanalyse» gir det den lover, nemlig en kreativ innføring i hvordan vi kan studere, analysere og følge dokumenter. Gjennom seks steg blir vi presentert for en helhetlig tilnærming til det forfatterne har valgt å kalle praksisorientert dokumentanalyse. Istedenfor å forstå dokumenter utelukkende som tekst, får vi i denne boken en tilnærming som ser dokumenter i relasjon til omverden. Hvordan føres saker inn i dokumenter og hvordan virker disse i neste omgang på saker utenfor dokumentene? Dette er spørsmål vi inviteres til å diskutere.

Forfatterne har som ambisjon at boken skal være en praksisorientert håndbok i metode, som fremmer tverrfaglighet og fungerer som en håndsrekning til studenter som skal ta fatt på krevende analyse- og skriveprosjekter. Til tross for at bokens innhold og budskap er ment relevant for en sammensatt gruppe, er boken del av en serie som henvender seg særlig til studenter i samfunnsvitenskapelige fag. Som nylig uteksaminert lektorstudent, har jeg derfor valgt å skrive anmeldelsen fra et studentperspektiv. Boken er inndelt i tre deler; analytiske og metodiske grep, praktisk gjennomføring og faglig fordypning. Jeg vil presentere og kommentere hver del, før jeg avslutter med en vurdering av boken som helhet.

Allerede i introduksjonen presenteres bokens hovedanliggende: Leseren blir invitert til å tenke om dokumenter og dokumentanalyse på nye måter. Dokumenter er ikke bare ting og tekst, men også opphav til praksiser, bærebjelker i institusjoner og større apparater, samt verktøy for samfunnsendring. Forfatterne skriver på side 19 at «… dokumenter er materielle gjenstander, de er ting, som det arbeides på og med, og som kan bli satt i bevegelse og slik få virkning på andre ting og steder utenfor seg selv». Denne forståelsen av dokumenter som en integrert del av samfunnet er bokens røde tråd.

I bokens seks første kapitler presenter forfatterne de seks metodiske grepene som inngår i den praksisorienterte dokumentanalysen. Leseren blir invitert med til å forstå og nærme seg dokumenter som sted, verktøy, håndverk, tekst, sak og bevegelse. Hver av de ulike metodegrepene er som et sett med briller som muliggjør en ny forståelse og analyse av aktuelle dokumenter. Metodegrepene innebærer å henholdsvis forstå og analysere dokumenter som bestemte steder og åsteder for diskusjon og politisk kamp, som verktøy som får noe til å skje og setter saker i bevegelse, som håndverk formet av ulike skriveferdigheter og -kompetanser og som tekst vi kan nærlese. De to siste metodegrepene dokumentsaker og dokumentbevegelser ser videre på hvordan dokumenter er saksproduserende og hvordan disse sakene settes i bevegelse når de skrives inn i dokumenter. Jeg vil dvele litt ved forfatternes forståelse av dokumenter som saker.

I kapittel fem oppfordrer forfatterne leseren til å forstå og nærme seg dokumenter som saker. Dette er bokens beste kapittel og selve kjernen i den praksisorienterte dokumentanalysen. Enkelt fortalt handler dette analysegrepet om å se på hvordan dokumenter er med på å forme sakene de omtaler. Forfatterne skriver, på side 103, at: «Slik sett er dokumentene aktive elementer i saken de omhandler – de bidrar til å sette dagsorden, forme sakene og påvirke utfallet». I løpet av kapittelet blir jeg introdusert for tre begreper som jeg i senere tid har benyttet i eget analysearbeid; saksetablering, modifiseringsarbeid og konteksting. Dette begrepsapparatet går ut på å analysere (1) hvordan dokumenter bidrar til å etablere en sak på bestemte måter, (2) hvordan enkle grep kan bidra til å omforme saken som omtales og (3) hvordan et dokument aktivt etablerer sin egen kontekst for deretter å intervenere i denne. Dette begrepsapparatet, i kombinasjon med de andre metodegrepene som presenteres i boken, skaper et åpent og kreativt rammeverk for analyse av dokumenter.

Metodegrepene presenteres på en ryddig måte. De utfyller hverandre, men det presiseres at leseren selv kan velge metodegrep etter lyst og relevans. På denne måten oppleves analyseapparatet som muliggjørende og åpent, heller enn stringent og skjematisk. I slutten av hvert kapittel blir leseren også presentert for flere «spørsmål til refleksjon» og eksempler på hvordan man kan nærme seg dokumenter. Refleksjonsspørsmålene er bare noen av en lang rekke spørsmål som forfatterne presenterer for leserne. Disse åpne spørsmålene egner seg godt til å sette skrive- og analyseprosessen i gang, og skaper en interaktiv tekst.

Forfatterne bruker bokens andre del til igjen å henvende seg til leseren med tips til hvordan selve arbeids- og analyseprosessen kan se ut. Ryddig nok, begynner forfatterne med «oppstart» og følger leseren gjennom prosessen med å bygge et tekstkorpus og skrive seg frem til et ferdig produkt. Jeg liker spesielt godt forfatternes oppfordring til å bruke skriving som arbeidsverktøy. Istedenfor å tenke på innsamling, analyse og skriving som tre separate prosesser, blir leseren oppfordret til å tenke på dette som en samlet prosess som leder frem mot er ferdig produkt. Dette er et enkelt, men nyttig grep, som jeg tror mange studenter har godt av å introduseres for. I tillegg til å gi leseren et metodisk rammeverk for analyse av dokumenter, fremstår boken som et oppdatert metodeverktøy med hensyn til digitalisering og digitale dokumenter. Her vier forfatterne også plass til kildekritikk og forskningsetikk, og presenterer en rekke kritiske spørsmål som leseren kan stille seg selv.

Forfatterne bruker bokens siste del til å presentere tyngre faglige debatter og eksempler på dokumentanalyser. I kapittel 11 presenterer forfatterne de ulike forskningstradisjonene det metodiske rammeverket er bygget på. Her er det mye og variert fagstoff som skal inn på et begrenset antall sider, noe som gir mindre rom for å inkludere leseren. I det påfølgende kapittelet, kapittel 12, presenteres flere eksempler på dokumentstudier. Arbeidene som presenteres er kreative og spennende å lese om, men er de enkle å omsette til praksis for studenter? Fra et studentperspektiv mener jeg at forfatterne gjerne kunne brukt dette kapittelet til å fremheve relevante og gode bachelor- og masterprosjekter. Det handler om at studentene, i tillegg til å lese seg opp på anerkjent forskningsarbeid, trenger å bli møtt med referanser de kjenner seg igjen i og prosjekter som virker gjennomførbare. Når dette er en praksisorientert håndbok i metode som i hovedsak henvender seg til studenter, mener jeg det ville vært hensiktsmessig å kombinere anerkjente dokumentstudier og studentoppgaver som eksempelgrunnlag.

I sin helhet gir forfatterne en grundig og kreativ innføring i hvordan en praksisorientert dokumentanalyse kan gjennomføres. Det metodiske rammeverket åpner opp for en vid forståelse av dokumenter og en bred tilnærming til analyse av disse. Denne forståelsen av dokumenter og dokumentanalyse gjennomsyrer boken, og munner ut i en kreativ, tverrfaglig og holistisk forståelse av dokumenter som en integrert del av samfunnet.

Jeg vil berømme Asdal og Reinertsen for hvordan de henvender seg til studenter. Språket og innholdet er tilpasset målgruppen. Dessuten gir de leseren en kombinasjon av konkrete metodegrep og stor grad av autonomi når det kommer til hvordan analyser skal gjennomføres. Analyseapparatet er tilgjengelig og kan brukes som inspirasjon, men må ikke følges til punkt og prikke. Boken stiller også krav til leseren som skal omsette bokens innhold til praksis. Det er med andre ord en bok som veileder, samtidig som den utfordrer. Dette er god pedagogikk. For meg handler dette også om at forfatterne har lykkes med å skrive en metodebok som balanserer mellom å presentere den metodiske fremgangsmåten på en skjematisk og «oppskriftsaktig» måte og som er helt fri og åpen, uten tydelige retningslinjer. Dette er balansekunst, og her treffer forfatterne godt. Når forfatterne skal gi studenten innføring i kildekritikk og forskningsetikk i møte med digitale dokumenter og sosiale medier, blir mangelen på konkrete retningslinjer mindre hensiktsmessig. Her kunne de med fordel vært tydeligere ved å ikke bare presentere kritiske og åpne spørsmål, men i større grad diskutere mulige forholdsregler, innfallsvinkler og veivalg leseren kan og bør ta.

Boken er best når den henvender seg til leseren. Når Asdal og Reinertsen beveger seg over til de litt tyngre fagdebattene og setter sitt eget arbeid inn i en større faglig kontekst, risikerer de å miste noen (kanskje først og fremst studenter) på veien. Bokens siste del kunne med fordel vært like studentvennlig som første. Når dette er sagt, bidrar de tyngre faglige debattene og eksemplene som presenteres i kapitlene 11 og 12 til å gi boken faglig tyngde. Dette gjør at boken også kan leses av andre enn studenter.

Til slutt vil jeg takke Asdal og Reinertsen for å sette dokumentanalyse på agendaen. Boken utstyrer ikke bare leseren med et metodisk rammeverk, den aktualiserer også dokumentanalyse, og fremhever potensialet som ligger i å bruke dokumenter som primærdata i samfunnsvitenskapelig forskning. Min erfaring er at studenter i liten grad oppfordres til å bruke dokumentanalyse som forskningsmetode. Metoden var, sammenlignet med intervju og observasjon, underkommunisert i den kvalitative metodeundervisningen jeg selv deltok i. Denne boken har gitt meg et nytt syn på mulighetene som ligger i dokumenter og dokumentanalyse, og jeg tror den kan ha samme effekt på andre studenter og forskerspirer.