I Kulturvitenskapenes språk har forfatter Øyvind Pålshaugen satt et meget ambisiøst og aktverdig mål. Han ønsker å vise at vitenskapsteoretiske perspektiver og innsikter først og fremst er relevante for å løse den typen spesifikke problemer som samfunnsvitere og humanister gjerne står ovenfor. En helt sentral tese i denne boken er dermed at vitenskapsteoretiske problemer ikke lar seg løse og avklares på et generelt plan, og han stiller seg dermed også avvisende til ideen om at empirisk forskning kan bygge på en bestemt «vitenskapsteoretisk posisjon». Et annet helt avgjørende punkt er at slik vitenskapsteoretisk praksis bør være kritisk, dvs. at den skal bidra til fornyelse av tilstivnede språk- og tankeformer, og dermed bidra til å revitalisere forskningsfellesskapets mulighet til å oppnå innsikt i virkeligheten.

Boken består av tre deler og er sammensatt av omarbeidede versjoner av tekster Pålshaugen har publisert tidligere, samt et nyskrevet essay og en oversiktlig og grundig introduksjon. På et skjematisk nivå er det rimelig å si at første del inneholder relativt generelle avklaringer og drøftinger, andre del handler mer om anvendelse av vitenskapsteori for å løse konkrete problemer, mens tredje del inneholder en lengre drøfting av relevansen og verdien til kritisk vitenskapsteori.

Bokens første del drøfter altså kulturvitenskapenes språk på et relativt generelt plan med utgangspunkt i begreper, ord og diskurser med perspektiver hentet fra retorikk, den sene Wittgenstein og den sene Foucault. En gjennomgående tese i disse tre essayene er at vitenskapelig praksis alltid tar form av språket og dermed må forholde seg til språkets materialitet. I praksis innebærer dette et oppgjør med den platonske tradisjonen, som rangerer nettopp begreper og tenkning over språket: Der språket er flyktig og forbigående er tankene evige. Som en motvekt mot et slikt syn understreker Pålshaugen i stedet at tenkning alltid er knyttet til bevegelse og dynamikk gjennom nettopp ord. Utenfor et språkspill (Wittgenstein) eller en diskurs (Foucault) har ikke begrepene noen selvstendig eksistens.

Ut ifra en slik tankerekke argumenterer han for betydningen av stil og form. Dette poenget fremsettes på en glimrende måte i Pålshaugens drøfting av den estetiske formen til Wittgensteins arbeider – som leses i lys av den estetiserende kulturen i Wien rundt forrige århundreskifte. Han viser også hvor avgjørende formen er for Wittgensteins erkjennelsesmessige mål, som kan sies å være et filosofisk angrep på språket.

Flere av de samme poengene trer også frem (fra stadig nye synsvinkler) i Pålshaugens drøfting av Foucault. Han ser åpenbart en stor familielikhet mellom Wittgensteins språkspill og Foucaults epistemer. Mer spesifikt arter essayet seg som en nokså konkret diskusjon av Foucaults historiske arbeider knyttet til antikkens syn på parrhesia, som kan oversettes til frimodighet. Frimodighet kommer til syne på tre plan – det offentlige, det private og det personlige. Å utvise frimodighet offentlig er å opptre som en sannhetssiger, til tross for at dette kan innebære risiko for en selv. I private sammenhenger utviser man frimodighet når man er ærlig med sine venner, i stedet for å snakke dem etter munnen. På det personlige plan handler frimodighet om å utsette seg for en ærlig selvransakelse, med mål om å bli det mennesket man selv ønsker å være.

Denne gjennomgangen benytter Pålshaugen så til å lansere en kritikk av samfunnsvitenskapens «drift mot det allmenne». Ved å ha et overdrevent søkelys på allmenne begreper, teorier og perspektiver forsvinner ofte nettopp den spesifisiteten som Foucault eksemplifiserer i sine analyser. Dette manglende søkelyset på konkret erfaring knytter han også til manglende frimodighet. Sånn sett blir analysen av dette fenomenet et springbrett for å drøfte hvordan forskeren bør leve sitt liv, og hvordan forskerens livspraksis ser ut.

Bokens andre del inneholder fire essays som tar for seg fire noe mer konkrete spørsmål, hentet fra flere fagfelt. Her drøfter han blant annet den populære ledelseslitteraturens tilkortkommenhet; Adornos aktualitet og språkets rolle i dannelsen av nasjoner og nasjonal identitet. Det første av disse fire essayene dreier seg om diskusjonen rundt hvorvidt det er mulig å skille Hamsuns verker fra mennesket Hamsuns politiske syn, der drøftingen er bl.a. av litteraturvitenskapelig art. I tråd med sitt overordnede siktemål forsøker han å løse opp i dette spørsmålet nettopp gjennom bruk av vitenskapsteoretiske betraktninger, og jeg vil derfor gå noe mer detaljert inn på dette eksempelet for å illustrere hvordan han angriper det.

Pålshaugens viktigste grep i dette essayet er at han tar utgangspunkt i en kritikk av skillet mellom dybde og overflate. Dette skillet, som blant annet har vært problematisert av Heidegger, går ifølge Pålshaugen som en rød tråd gjennom vestlig tenkning. Ideen går, noe forenklet, ut på at under de overfladiske fenomenene, de språklige ytringene, finnes det dypereliggende ideer og fundamentale kategorier som er mer grunnleggende eller «egentlige». I dette tilfellet benytter dermed Pålshaugen argumenter vi har sett på tidligere til å kritisere forsøket på å finne nettopp den dypereliggende meningen hos Hamsun – var han egentlig nazist både som menneske og forfatter? Gitt at dette skillet ikke gir mening i dette tilfellet, noe Pålshaugen argumenterer godt for, må man altså lete andre steder dersom man ønsker å finne praktiske og moralske svar på hvorvidt man kan hylle Hamsun som forfatter til tross for de meningene han uttrykte.

Pålshaugens forslag er i stedet at vi begynner med oss selv – nærmere bestemt i de kategoriene som de aller fleste nordmenn deler. Å hylle Hamsun er problematisk fordi han både var en genial forfatter og hyllet Hitler. Dette strider imot «våre mest overfladiske forestillinger». Nærmere bestemt lever forestillingen om at «høyverdig estetikk» og «nedrig politikk» ikke bør høre sammen i de fleste av oss. Selv om denne analysen ikke gir ny innsikt, kan den «åpne for nye måter å forholde seg til Hamsun-traumet på». Med andre ord: Når vi minner oss på disse enkle forbindelsene, blir vi ifølge Pålshaugen i stand til å stille spørsmålet på en annen måte. Svaret vil nødvendigvis variere med hvem leseren er, leserens erfaringer og ikke minst hvorvidt leseren er i stand til, eller i det hele tatt ønsker, å ta et oppgjør med disse common-sensiske kategoriene. Det er nettopp denne subjektive impulsen og evnen til å trekke på erfaringen som kan bli borte når man forholder seg til tekster med utgangspunkt i dikotomien dybde/overflate.

Bokens siste essay dreier seg om aktualiteten og relevansen til kritisk teori i dag. Essayet gir en innsikt i hva Pålshaugen ser for seg som god vitenskapsteoretisk praksis, og dermed også hva han sikter etter å oppnå selv som forsker. Selv om det finnes mange måter å utøve kritisk samfunnsteori på, er han mest opptatt av den underliggende kritiske impulsen eller holdningen som utgjør utgangspunktet for den kritiske virksomheten. Den kritiske impulsen er subjektiv, og tar utgangspunkt i en erfaring av at «noe er galt» i samfunnet eller i kulturen. Allikevel må impulsen raskt bevege seg utover det subjektive og lede til en begrunnelse for hvorfor den har gyldighet for flere. Slik skapes en kobling mellom personlig erfaring og felles offentlighet.

Han sporer så fremveksten av denne spesifikke kritiske holdningen fra Kant via Horkheimer og Adorno frem til Foucault. Hans grunnleggende tese er at denne kritiske holdningen er tett knyttet til moderniteten. For Pålshaugen ser høydepunktet ut til å komme nettopp med Foucault. Hos ham tar den kritiske impulsen følgende form: En permanent problematisering av de historisk bestemte kategoriene vi tenker med og utrykker oss via. I tillegg til å problematisere tenkningen og vitenskapen medfører dette også en konstant selvkritikk og selvransakelse. Avslutningsvis drøfter han hva som skjer når denne formen for kritisk impuls blir mangelvare i dagens akademia. Og her er vi da nok en gang over på Pålshaugens velformulerte kritikk av tilstivning, dogmatisk tenkning og mangel på frimodighet.

Som helhet er dette en svært imponerende essaysamling. Pålshaugen er tro mot sjangeren, og det han tilbyr er stimulerende og utprøvende tekster som kan inspirere nettopp den kritiske impulsen han etterlyser og etterstreber. Jeg mener disse tekstene kan være relevante for enhver sosiolog, uavhengig av forskningsfelt og tilnærmingsmetode. Sammenliknet med typiske vitenskapsteoretiske fremstillinger som gjerne er idealiserte, ofte med et tørt og tilstivnet preg, tilbyr Pålshaugen helt klart noe nytt, forfriskende og velskrevet. Boken dreier seg, overraskende nok, i stor grad om vitenskapsteori som en praksis eller livskunst. Dermed er ikke spørsmålet bare hva forskeren skal mene, men også hvordan forskeren skal leve sitt liv på best mulig måte. På den andre siden kan tekstene noen ganger fremstå som litt vel fragmentariske, og noe av kritikken kunne nok vært mer slagkraftig dersom han valgte seg mer konkrete mottakere. Som Pålshaugen selv påpeker, er det også noe spenningsfylt i den måten fremstillingen tidvis føles, nettopp som et forsøk på å fremstille et vitenskapsteoretisk program. Dessuten er det nok en del poeng her som vil være velkjent for mange lesere, men som (stort sett) behandles på nye og overraskende måter. Boken er uansett både betimelig og vel verdt å lese.