Konflikt spiller en viktig rolle på alle nivåer i samfunnet – fra et menneskes indre konflikter og konflikter i kjærlighetsrelasjoner, til politisk konflikt og væpnet konflikt mellom nasjoner. Sosiologi er en vitenskap som beveger seg på tvers av alle disse nivåene og som stiller et mangfold av ulike metoder og teoretiske perspektiver til rådighet. Slik sett kan man si at sosiologien er godt rustet for å studere et tema som konflikt. Konfliktperspektivet har vært sentralt for noen av de mest formative sosiologiske tenkerne, fra klassikere som Karl Marx og Max Weber, senere tenkere i Frankfurterskolen, som Habermas, og til klasseforskere, som Bourdieu. I en verden hvor vi opplever raske og store endringer i identitet, verdier, sosiale institusjoner og en vedvarende ulikhet i fordeling av materielle ressurser og makt, fortsetter konflikt å være et viktig tema å utforske med et sosiologisk blikk. I så måte forbinder konflikttemaet nåværende forskning med klassiske, sosiologiske tenkere.

Dette temanummeret om konflikt ble initiert i forbindelse med Nordisk sosiologforenings konferanse, som hadde temaet «The Sociology of Conflict: Global Transformations – Local Manifestations». I anledning konferansen ønsket vi å invitere nordiske sosiologer til å sende inn bidrag som viser hvordan sosiologisk forskning kan bidra til å forstå konflikter som preger samfunnet i dag. Det foreliggende temanummeret inneholder tre artikler som illustrerer hvordan et knippe nåtidige forskere griper an temaet på ulike vis, gjennom å ta for seg konflikt på ulike samfunnsarenaer og nivåer. Temaene spenner fra konflikter i familien, til håndtering av kontroversielle temaer i skolen og til støtte for ulovlig ulvejakt i den norske befolkningen.

Konflikt kan være truende og destruktiv, men det behøver ikke å være tilfelle. Konflikt kan også skape etterlengtet endring og bevegelse. Den mest skadelige konflikten er kanskje den som blir stående uløst, eller den som ikke kommer opp i dagens lys, der både de som vinner og de som taper på konflikten anser tingenes tilstand for å være naturlige og legitime. Sistnevnte er et klassisk tema i sosiologisk klasseforskning, som særlig Bourdieu var opptatt av å forstå og beskrive. I samme tradisjon har Karl Marx løftet frem konfliktens potensiale for å endre undertrykkende samfunnsrelasjoner. I så måte anerkjente Marx konflikten som en skapende og positiv kraft som skulle lede til en ny og bedre samfunnsorden. Som vi alle vet, trenger det slett ikke å være tilfelle. Men at konflikt er en driver for endring, er det ingen tvil om.

Som de fleste av oss har observert, går årsakssammenhengen også i motsatt retning. Endringer – og særlig hurtige endringer og kriser – kan ofte føre til konflikter. Mens vi skriver denne innledningen, sprer korona-viruset seg i Norge og resten av verden. Under pandemien og i dens kjølvann kommer, uten tvil, konfliktene – om hvilke tiltak som virker, om hvem som har rett på økonomisk bistand, om solidaritetens grenser, om hvilke yrkesgrupper som blir verdsatt i samfunnet, og om verdien av menneskeliv. Kanskje vil pandemien tilspisse og øke konflikten på en rekke samfunnsarenaer, men det kan også være at disse konfliktene på sikt kan føre til endringer som av mange oppfattes som etterlengtede – avhengig av verdier og politisk ståsted. For eksempel håper noen at krisen kan fungere som et dytt i retning av et grønt skifte, at Norge i framtida vil blir mer selvforsynt, eller at anerkjennelsen av sykepleieres arbeid skal synes også i lønningene.

Betydningen av samfunnsendring som kime til konflikt kommer tydelig frem i artikkelen om konfliktmønstre i familier, skrevet av Helland, Larsen, Lyngstad, Gähler og Holt i dette nummeret. Økningen i antall samlivsbrudd er et resultat av gradvise samfunnsendringer rundt kjønnsroller, likestilling i hjemmet og arbeidslivet og i samlivsformer. De gradvise endringene på samfunnsnivå kommer til uttrykk i nye konfliktmønstre i familien. Konfliktene som oppstår i familiene går langs flere dimensjoner; de er materielle, økonomiske, relasjonelle og emosjonelle. Konfliktdimensjoner og konfliktnivå henger også sammen med graden av gjensidig avhengighet og samhørighet i familiene. Mennesker som er tett på hverandre har flere konflikter, men løser dem også raskere. På samme måten som korona-krisen tydeliggjør betydningen av kollektiv handling og samhørighet som deles av mennesker i et samfunnsfellesskap, vil løsningen på krisen i individuelle relasjoner kunne avhenge av graden av samhørighet i moderne familiekonstellasjoner. Om mye står på spill, blir konfliktene gjerne større – men motivasjonen for å løse dem, kan bli tilsvarende sterk.

Konflikt kan anses for å være en naturlig del av menneskelige relasjoner. Konflikt kan være et uttrykk for at partene synes det er greit å være uenige og at de er trygge nok til å gi tydelig uttrykk for uenigheten. I så fall handler det ikke så mye om å forebygge konflikter, som å akseptere dem. I Andresens artikkel i dette nummeret, som tar for seg hvordan kontroversielle temaer håndteres i skolen, beskrives denne typen diskusjoner, med aksept for uenighet, som «agonistiske», i motsetning til «antagonistiske» diskusjoner, hvor partene ser på hverandre som fiender. Agonistiske diskusjoner kan danne grunnlag for «uenighetsfellesskap» (Iversen, 2014). Andresens artikkel illustrerer hvor sterkt idealet om verdipluralisme står i dagens samfunn, og den gir assosiasjoner til Habermas’ teori om borgerlig offentlighet, hvor alle ideelt sett skal kunne delta i debatten på likefot. Det avgjørende i et uenighetsfellesskap, slik det beskrives hos Andresen, er likevel ikke at én skal vinne frem med «kraften i de bedre argumenter». Idealet i et uenighetsfellesskap er ikke å finne en løsning alle kan enes om. Det vil ofte ikke være mulig å oppnå enighet i verdispørsmål, uansett hvor godt og rasjonelt debattantene argumenterer for sitt ståsted.

Slik kan Andresens artikkel og begrepet om uenighetsfellesskap leses i lys av diskusjoner om hvorvidt rasjonalitet – og særlig vitenskapelig rasjonalitet – kan løse verdikonflikter. En annen av sosiologiens klassiske tenkere, Max Weber, mente at det ikke var tilfelle. Rasjonalitet kan brukes for å finne det beste middelet for å nå et mål; men hva målet bør være, vil være ugjenkallelig subjektivt og ikke minst, gjenstand for konflikt. Diskusjonen er også sentral i politisk filosofi, for tenkere som bl.a. Isaiah Berlin (2013). Selv om han mente at noen verdier kan gjenfinnes på tvers av ulike samfunn og kulturer, anså han verdikonflikter, slik som for eksempel konflikten mellom frihet og likhet, for å være uunngåelige, særlig mellom politiske motstandere, men også innad i ett og samme individ. Slik verdipluralisme innebærer at til dels uforenelige verdier brytes mot hverandre, uten at man nødvendigvis kan avgjøre om en verdi rasjonelt sett er bedre enn en annen.

Spørsmålet er hvordan man kan oppnå et slikt uenighetsfellesskap og om det grunnleggende sett kan eksistere uten et sett med felles spilleregler og verdier – slik som nettopp respekt for uenighet og verdsetting av mangfold. Man kan argumentere for at slike liberale verdier også skaper en hegemonisk samfunnsorden, som slett ikke alle vil støtte opp om. I dag blir særlig ideen om at mangfold er verdifullt, utfordret av deler av befolkningen som opplever at de ikke har kommet godt ut av en politikk som har ført til mer kulturell og økonomisk åpenhet. Brexit, Trump og oppblomstringen av høyrepopulistiske partier i Europa kan anses å være uttrykk for denne opplevelsen. En sentral hypotese i forskningen på høyrepopulisme, er at den til dels kan forstås som en reaksjon på at økonomisk og kulturell globalisering kommer noen samfunnsgrupper til gode, mens den påfører andre statustap og økonomisk usikkerhet. Selv om teorien er omdiskutert, er det relativt bred enighet om at ett av populismens fremste kjennetegn er en «folkelig» opposisjon mot «eliten», som også gir seg uttrykk i motstand mot det som oppfattes som høykulturelle uttrykksformer og væremåter (Mudde & Kaltwasser, 2018).

En lignende konfliktlinje kan gjenkjennes i artikkelen til Krange og Skogen. De viser hvordan et tema som ved første øyekast virker smalt – støtte til ulovlig ulvejakt i befolkningen i Norge – kan være et vindu til å forstå store, opprivende konfliktlinjer i dagens samfunn. I artikkelen beskriver Krange og Skogen at folk som støtter ulovlig ulvejakt også er mer skeptiske til innvandring og menneskeskapte klimaendringer. Ulovlig rovdyrjakt handler ikke bare om uenigheter knyttet til naturforvaltning – den kan også tolkes som et uttrykk for en «mot-offentlighet» som uttrykker opposisjon til den urbane kultureliten. Et interessant funn er at disse holdningene ikke henger sammen med inntekt, men derimot samvarierer med utdanningsnivå – altså at personer med lavere utdanning er mer tilbøyelige til å støtte ulovlig ulvejakt, samtidig som de også er mer skeptiske til innvandring og at klimaendringene er menneskeskapte. Ifølge Krange og Skogen har de, i likhet med medlemmer av høyrepopulistbevegelser i Europa, et nostalgisk forhold til fortida.

I stedet for klassiske høyre-venstre konfliktlinjer, kan denne konflikten forstås som en form for identitetspolitikk, som er knyttet til en livsform som er forankret i lokal tradisjon, kultur og verdier, i motsetning til livsformen til en kosmopolitisk, høyt utdannet elite som beveger seg sømløst rundt i verden. Som Francis Fukayama (2018) skriver, kan identitetspolitikk knyttes nært opp til individers og gruppers ønske om anerkjennelse. Han mener at identitetspolitikken i all hovedsak er en splittende kraft som skaper stadig flere konflikter i demokratiske samfunn. Den politiske filosofen Axel Honneth (2005) vektlegger anerkjennelse som et grunnleggende behov, både for individet og for grupper. Han anser kampen om anerkjennelse som en viktig kilde til konflikt og endring i moderne samfunn.

Slike teorier, hvor konflikt i stor grad ser ut til å dreie seg om identitet og verdier, bryter tilsynelatende med Marx’ historiske materialisme, hvor konflikt først og fremst var et uttrykk for materielle og økonomiske forhold. Men både Fukayama og Honneth anerkjenner – for å bruke det ordet – den materielle siden av konflikter. Fukayama beskriver hvordan identitetspolitikk til dels overskygger økonomiske konflikter som er av stor betydning for samfunnsutviklingen, og Honneth illustrerer hvordan konflikter som tilsynelatende dreier seg om anerkjennelse, også ofte handler materielle interessekonflikter. Et aktuelt eksempel på koblingen mellom anerkjennelse og materielle forhold, er at korona-krisa har synliggjort at visse yrkesgrupper er uunnværlige for å få samfunnet til å gå rundt, samtidig som mange av disse gruppene har relativt lav status og anseelse. Når man snakker om å gi mer anerkjennelse til disse gruppene, er det først og fremst ved å bedre deres materielle vilkår, gjennom økt lønn og bedre arbeidsbetingelser. Denne sammenvevingen av det emosjonelle og det materielle blir kanskje spesielt synlig i konflikter i kjærlighetsforhold – eller i etterdønningene av slike forhold. Konflikter rundt økonomi har ofte en følelsesmessig slagside som kan handle om anerkjennelse eller mangel på sådan, og de fleste som har vært i nærheten av et skilsmisseoppgjør, vet at fordelingen av materielle og økonomiske ressurser handler like mye følelser, som om deres økonomiske verdi.

Artiklene i temanummeret

I artiklene i dette temanummeret beskrives konflikter som et resultat av kriser, de er produktive og destruktive, materielle og emosjonelle. Artiklene undersøker konflikter ved hjelp av kvantitative og kvalitative metoder, viser frem konflikter som er både åpenbare og skjulte, og de sammensatte årsakene konflikter kan ha.

Den første artikkelen er et bidrag fra Maren Helland, Linda Larsen, Torkild Lyngstad, Michael Gähler og Tonje Holt, «Foreldrekonflikter: Mønstre på tvers av familieform». Her undersøker forfatterne konflikter som oppstår i et samfunn hvor familiekonstellasjonene etter hvert har blitt mer mangfoldige – fra klassiske kjernefamilier, til enslige foreldre og nyskapte kjernefamilier med bonusbarn og bonusforeldre. Artikkelen benytter seg av kvantitative data fra familier som har oppsøkt familievernkontoret, og ser på hvilke konfliktformer som preger de ulike familiekonstellasjonene. Konfliktene i familien henger sammen med endrede familiemønstre, der en likere arbeidsdeling mellom foreldre og en økning i samlivsbrudd gir en større variasjon i familieformer og mer komplekse konflikter mellom foreldre. Familiekonstellasjonene er i dag mer sammensatte, og spenner fra den tradisjonelle kjernefamilien med mor, far og barn, til ny-kjernefamilier med ett eller flere bonusbarn, til foreldre som har gått fra hverandre og nå lever alene, og foreldre som har gått fra hverandre og der en eller begge lever med ny partner. Artikkelen viser at jo mer komplekse familieformen er, jo mer omfattende er konfliktene. Samtidig som foreldre som bor sammen har flere konflikter, klarer de også i større grad å løse dem. Foreldre som har flyttet fra hverandre har færre konflikter, men klarer i mindre grad å komme frem til en løsning. Samhørighet og fellesskap er dermed både opphav til konflikter, men kan også virke som den sterkeste motivasjonen for å komme til enighet.

I sin artikkel Konflikt mellom dannelse og kompetansemål. Læreres bruk av skjønn i undervisning om kontroversielle temaer, studerer Silje Andresen hvordan elever i skolen skal lære å håndtere konflikt knyttet til kontroversielle temaer. Elevene skal lære seg å respektere ulike synspunkter gjennom dannelsen av det som kan omtales som et «uenighetsfellesskap». Slik skal skolen fremme kritisk tenkning, demokrati og likestilling. Den pedagogisk orienterte litteraturen legger vekt på lærernes kompetanse, mens Andresen, med et sosiologisk blikk, i stedet undersøker hvordan ulike betingelser i læreres arbeidshverdag påvirker deres evne til å skape arenaer for diskusjon rundt kontroversielle temaer. Hun finner at en rekke kontekstuelle faktorer gjør at det er krevende å skape gode betingelser for «uenighetsfellesskap». Forhold ved elevsammensettingen og relasjonen mellom elever og lærere påvirker også lærerens mulighet til å ta opp kontroversielle temaer på en måte som skaper læring, snarere enn konflikt. Gode diskusjoner, med respekt for ulikhet (såkalt «agonistiske») krever også at lærere åpner for en viss grad av uforutsigbarhet. Det kan være krevende i en setting hvor lærerne ofte strever med å holde nok ro og kontroll i klasserommet. Ikke minst kan det se ut til at dannelsesidealet ofte må vike for fagspesifikke kompetansemål i en situasjon med knappe ressurser, særlig fordi elevene blir målt på lese-, skrive- og regneferdigheter på eksamen.

I artikkelen Loven øst for Glomma. Om støtte for ulovlig jakt på ulv som politisk motstand, tar Olve Krange og Kjetil Skogens bidrag for seg konflikt rundt ulovlig ulvejakt, og viser gjennom kvantitative analyser av hvordan holdninger til slik ulvejakt henger sammen med noen av de mest betente konflikttemaene i Norge i dag, slik som fremmedfiendtlighet og klimaskepsis. Ulovlig rovdyrfelling – og støtten til denne – kan anses for å være et uttrykk for motstand mot makta til den urbane middelklasseeliten, og et forsvar mot en livsstil og verdier som er forankret i tradisjonell utmarksbruk og bygdekultur. I denne sammenhengen kan ulven – paradoksalt nok – oppfattes som en «urban inntrenger». Misnøyen med det som oppfattes som den urbane makteliten, er et fellestrekk også i populistiske bevegelser, som Krange og Skogen trekker paralleller til. I så måte kan støtte til ulovlig ulvejakt tolkes inn i bredere konflikter som kommer til syne også i andre europeiske land, slik som protestene mot økte bensinavgifter i Frankrike, symbolisert ved de «gule vestene».

I tillegg til artiklene har vi også to omtaler av bøker som tar for seg sentrale konflikter i samfunnet: konfliktene mellom arbeiderkollektivet og det økonomiske systemet, og konflikter som kommer til uttrykk som vold i nære relasjoner.

Isak Lekve har omtalt en ny, engelsk utgave av «Arbeiderkollektivet» fra Jonas Axelsson, Jan Ch. Karlsson og Egil J. Skorstad, Collective Mobilization in Changing Conditions. Endelig er Lysgaards teori om arbeiderkollektivet tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Forfatterne nøyer seg ikke bare med å presentere Lysgaards teori, de forteller også en oppdatert historie om kollektivet på fabrikken i Moss, fra Lysgaards feltarbeid og frem til nedleggelsen av fabrikken i 2012, samt hvordan kollektivet endrer seg, fra 50-tallet, 80-tallet og til vår egen tid. Forfatterne forsøker også å oppdatere selve teorien om Arbeiderkollektivet for en ny tid, og gi en bedre forståelse av hva som er grunnlaget for arbeiderkollektivet i dagens samfunn.

Bo Wagner Sørensen har omtalt en antologi redigert av Kristin Skjørten, Elisiv Bakketeig, Margunn Bjørnholt og Svein Mossige, Vold i nære relasjoner. Forståelser, konsekvenser og tiltak. Antologien presenterer gjennom 15 kapitler ny forskning om vold i nære relasjoner i Norge, med mål om å gi innsikt i volden som fenomen, dens årsaker og konsekvenser, samt om hvordan volden håndteres i det kommunale og statlige hjelpeapparatet og i rettsvesenet. Sørensen konkluderer med at antologien gir et godt innblikk i bredden av aktuell forskning om vold i nære relasjoner, og at den også har relevans for lesere i andre nordiske land.

Tone Maia Liodden og Eirin Pedersen

Referanser

Berlin, I. (2013). The crooked timber of humanity: Chapters in the history of ideas. Princeton: Princeton University Press.

Fukayama, F. (2018). Identity. Contemporary Identity Politics and the Struggle for Recognition. London: Profile Books.

Honneth, A. (2005). The Struggle for Recognition. The Moral Grammar of Social Conflicts. Cambridge: Polity Press.

Iversen, L. L. (2014). Uenighetsfellesskap: blikk på demokratisk samhandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Mudde, C. & Kaltwasser, C. R. (2018). Studying populism in comparative perspective: Reflections on the contemporary and future research agenda. Comparative Political Studies, 51(13), s. 1667–1693. https://doi.org/10.1177/0010414018789490