I 2018 kom to bøker som på hvert sitt vis tar for seg nye trender i arbeidslivet. Akkurat de relasjonene som beskrives er strengt tatt ikke så nye, men de har tatt nye former gjennom sammenkoblingen av teknologisk utvikling og den omfattende arbeidsmigrasjonen som har funnet sted etter EU/EØS-utvidelsen i 2004. Selv om begge bøkene (og særlig Løsarbeidersamfunnet) behandler ansattformer og –relasjoner som finner sted i ulike deler og nivåer av arbeidslivet, så handler de likevel først og fremst om de mest utsatte delene av den moderne arbeiderklassen. Dermed er også samfunnsendringer et sentralt stikkord i begge bøkene. Tross det tematiske fellesskapet skiller bøkene seg likevel fra hverandre på sentrale områder og kan leses som å utfylle hverandre. Mens Innleid og underbetalt, har satt seg fore å beskrive forholdene «på gølvet» i Storbritannia, i tradisjonen til Walraff (1985), Ehrenreich (2001) og, her hjemme, Lotta Elstad (2008), så tar Løsarbeidersamfunnet mer form av en lærebok om, og en innføring i, de ulike tilknytningsformene som finnes i det norske arbeidsmarkedet.

Nostalgi, gullstandarden og veien til helvete

Et sentralt spørsmål for begge bøkene handler om hvor arbeidslivet er på vei. Det korte svaret er at det går til helvete. Om vi skal bruke Bloodworth som sannhetsvitne for utviklingen i Storbritannia, så ser det virkelig mørkt ut. Eldring og Ørjasæters (E&Ø) beskrivelse av Norge er selvsagt ikke like ille, men også her er det overskyet, og uvær i vente om den samme utviklingen fortsetter. Slik sett deler de en slags nostalgisk grunntone. Bloodworth er selv bevisst nostalgien og advarer eksplisitt mot å romantisere fortiden, «… både politisk og når det gjelder ens eget liv» (s. 137). Og selv om det er lett å være enig i at for eksempel arbeidsvilkårene i tidligere tiders gruvearbeid ikke er noe å strebe etter, så er både hans egen stemme og de han snakker med preget av en bakoverskuende holdning, tilbake til en tid hvor arbeiderne var sterke og ikke minst respekterte. Eldring og Ørjasæter er på sin side ikke så opptatt av den sosiale anerkjennelsen som har gått tapt, men av at vi er i ferd med å gå inn i en tid hvor normen om fast ansettelse – «gullstandarden» – ikke lenger er en selvfølge.

Hvordan er vilkårene lavtlønnede står under i dag? For å svare på dette går Bloodworth «undercover», og undersøker hvordan livet arter seg for folk som arbeider i virksomheter med lite lønn, lite sikkerhet og ofte i utmattende omgivelser. På bakkeplan, altså. Selv om E&Ø også benytter seg av konkrete eksempler så velger de å angripe spørsmålet gjennom å se på, og sammenligne, tilknytningsformene som finnes i det norske arbeidslivet. I begge bøkene danner EU-utvidelsen og den frie flyten av arbeidskraft mer eller mindre eksplisitt kontekst, men også teknologisk utvikling ligger som en undertone her. Hos Bloodworth danner internetthandel grunnlaget for arbeidet som utføres hos Amazon, og plattformøkonomien er selvfølgelig sentralt i innhoppet hos Uber. E&Ø legger på sin side vekt på hvordan teknologien også muliggjør mer bruk av frilansere, både internt i Norge, men også hvordan konkurransen dem imellom har blitt global.

«Jeg jobber bare i Amazon»

Selv om Bloodworths bok har som mål å vise fram arbeidsforholdene i en del av arbeidsmarkedet som sjelden undersøkes, så handler den også i stor grad om koblingen mellom arbeid og anerkjennelse. Dette kan bli vel romantiserende etter min smak, som når han besøker en gruvearbeiderklubb og parafraserer Orwell om «… arbeiderklassens indre: Du puster inn en varm, hyggelig, dypt menneskelig atmosfære som det er vanskelig å finne andre steder» (s. 57). Fokuset på (manglende) stolthet og anerkjennelse har, tross slike beskrivelser, imidlertid mye for seg og jeg skulle gjerne sett at han gikk mer systematisk til verks her. Det er kanskje i overkant å forvente at journalister skal være oppdatert på den sosiologiske litteraturen om klasse og anerkjennelse, men jeg klarer likevel ikke helt å legge fra meg tanken på at litt inspirasjon fra for eksempel Beverly Skeggs (f.eks. 1997) kunne bidratt til å samle de mange eksemplene på nedverdigende arbeidsforhold til et mer fokusert bidrag. Som en av Uber-sjåførene Bloodworth snakket med selv påpekte, så er heller ikke folks anerkjennelse løsrevet fra summen en må betale for å få utført tjenesten de leverer.

Selv om det uten tvil er Bloodworths undercover-virksomhet i Amazon som har fått mest oppmerksomhet, så utgjør dette bare én av bokas fire deler. Inndelingen følger Bloodsworths geografiske, og kronologiske, reise i den lavtlønnede delen av Storbritannias arbeidsmarked. Et fint grep for å vise at slike arbeidsforhold ikke er isolert til en enkelt bedrift, på et enkelt sted, men handler om en bredere utvikling.

I første del av boka reiser Bloodworth til Rugeley, en liten by omtrent midt i England. Der får han en nulltimers og midlertidig kontrakt – som han aldri fikk på papir – med bemanningsbyrået Transline for å være «plukker» på Amazons lager. På dette gigantiske lageret, som Amazon kaller et «realiseringssenter», jobbet han skift på ti og en halv time hvor han plukket gjenstander og sendte dem videre til pakking og utsendelse. Lunsjen var begrenset til en halvtime og ellers hadde de rett til to timinutters pauser, men disse var ofte vanskelig å benytte seg av på grunn av de enorme avstandene. I arbeidet var han utstyrt med en håndholdt enhet som til enhver tid sporet plukkehastigheten, noe som ble benyttet til å rangere arbeiderne rangert fra best til dårligst og inngikk i vurderingen av om de kunne få permanent jobb hos Amazon etter ni måneder.

Et sentralt stikkord for boka, men spesielt i delen om Amazon, er usikkerhet. I tillegg til å være på en nulltimers midlertidig kontrakt, hadde Amazon også et disiplinærsystem, hvor arbeiderne kunne få prikker om de plukket for sakte eller kom for sent, men også om de nektet overtid eller rett og slett var syke. Bloodsworth beskriver i tillegg en situasjon hvor det ofte var surr med utbetalingene og skattetrekket, slik at det hele tiden var usikkert hvor mye de fikk utbetalt. De fleste av de 1200 som jobbet på lageret var østeuropeere, oftest rumenere, som undret seg over at en engelskmann ville synke så dypt som å jobbe der: «du ser ikke ut som en plukker» (s. 235). Ifølge Chris, Bloodworths rumenske romkamerat, fantes det egne byråer som henter arbeidere fra Romania for å jobbe på Amazon, uten å på forhånd gi beskjed om at det er dit de skal. Skulle de finne på å klage på arbeidsforholdene, får de beskjed om at det står en lang kø av andre som vil ha jobben deres.

Selv om jeg hadde foretrukket langt mer fyldige beskrivelser av det som foregår inne på lageret til Amazon, eller i de andre yrkene han er innom i boka, så er fokuset på den sosiale konteksten også viktig. Arbeidsstedet er ikke isolert fra området det ligger i, og hva slags yrke og inntekt man har preger selvfølgelig også livene som leves utenfor arbeidsplassen. Et gjennomgående tema for Bloodworth handler om sammenhengen mellom yrke og lavinntekt på den ene siden og mat og helse på den andre. Selv om Bloodworth kunne gå så langt som 22 kilometer i løpet av en arbeidsdag, så la han på seg over seks kilo i løpet av perioden han jobbet på Amazon. Som Bloodworth beskriver etter å ha kommet utmattet hjem fra jobb rundt midnatt, så «sparket vi av oss skoene og kollapset i senga med en pose fra McDonald’s og en boks med øl. Det var ikke sånn at vi kom hjem og stilte oss opp på kjøkkenet i en halvtime mens vi kokte brokkoli.» (s. 53).

Etter Amazon, satte Bloodworth turen til Blackpool, hvor han fikk jobb som hjemmehjelp i selskapet Carewatch UK etter å ha gjennomført fire dagers opplæring i blant annet hvordan de skal gi medisiner og tømme et kateter. Også her var det nulltimerskontrakt som gjaldt. Siden Bloodworth ikke mottok den nødvendige vandelsattesten fra politiet før han igjen forlot Blackpool, kom han aldri lenger enn å bare være med andre pleiere på hjemmebesøk. Beskrivelsene av disse er knappe og vi får aldri vite hvor mange dager eller besøk det faktisk dreide seg om. I den informasjonen vi får forteller imidlertid Bloodworth at et typisk hjemmebesøk varte i tretti minutter, inkludert reisetid, slik at reell tid hos «kunden» kunne være så lite som fem minutter. Ble man forsinket et sted kunne dette føre til at en måtte jobbe hele dagen uten pause, i et forsøk på å ta igjen tapt tid. På den annen side kunne omsorgsarbeiderne også oppleve å bli sittende og vente – ulønnet – på neste avtale.

Bloodworths neste stopp var i Wales, og Swansea, hvor han hadde fått jobb ved callsenteret til bilforsikringsselskapet Admiral. Hovedpoenget til Bloodworth her er at arbeidet var ekstremt kjedelig – oppgaven var å forsøke å få folk som ringte for å si opp forsikringen til å bli værende i selskapet. Nå er det ikke akkurat slik at Bloodworth kjøper ansatt-ideologien til Admiral: lovnadene om provisjon, oppmuntringsplakater, utplasserte søtsaker eller alle de «morsomme aktivitetene», men han strekker seg likevel til å si at det kunne være et «fornøyelig sted å jobbe» (s. 166). Likevel ligger den negative undertonen tjukk gjennom samtlige av beskrivelsene her.

Til sist satt Bloodworth kursen mot London hvor han skulle delta i «gig-økonomien», det vil si å være sjåfør for Uber. Å skaffe seg kjøreseddel var enkelt og etter å ha leid seg en bil på ukesbasis var han klar. Uber vektlegger selv sterkt at de ikke er et taxiselskap, men «et redskap for å koble kunder som søker sjåførtjenester, til sjåfører som kan levere sjåførtjenesten.» (s. 197). Sjåførene er dermed såkalte «partnere», som ikke mottar lønn, men betaler provisjon for å benytte appen til Uber. Selv om de nå slipper å forholde seg til lunefulle operatører på taxisentraler, så er de i stedet underlagt makten til algoritmen og appen. For eksempel kunne de bli utestengt dersom de ikke oppnår en gjennomsnittsscore fra kundenes vurderinger på mer enn 4,5 av 5. Etter at Uber hadde tatt sine 25 prosent og han hadde betalt utgiftene ble den reelle timelønna omtrent halvparten av hva Uber hadde skissert. Det fulgte heller ikke med rettigheter til verken ferie eller sykepenger.

Oppsummert så lykkes Bloodworth relativt godt med målsettingen sin om å beskrive hvordan arbeidet arter seg for de som jobber for minstelønn og har svært usikre betingelser. Noen av de beste delene av boka er etter mitt syn der han inkluderer stemmene til innvandrere, men insisterer på å fortsette å snakke om arbeidslivet i stort. Jobbusikkerhet er et fremtredende tema for briter, så vel som for innvandrere: Det er kjøpers marked av arbeidskraft som rår. Bloodworth skisserer en generell dyster stemning rundt dette, med tap av kulturell identitet og økende bruk av antidepressiva, som treffende eksempler på flere nivåer. Jeg blir imidlertid sittende igjen litt utilfredsstilt fordi vi aldri kommer dypere inn i koblingen mellom yrke og ens bredere holdninger utover at det konkluderes med at den finnes.

Tilknytningsformer i det norske arbeidslivet

Tilknytningsformer vekker kanskje ikke så stor interesse hos oss som ikke er dypt inne i fagbevegelsen. Heller ikke definisjonen, at det «handler om den juridiske avtalen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker» (s. 10), er umiddelbart spesielt pirrende for meg. E&Ø gjør det imidlertid raskt klart at dette er et sentralt omdreiningspunkt i arbeidslivet og dermed også i den bredere arbeidslivssosiologien. På mer enn én måte kan boka dermed leses som en test for hvor relevant boka til Bloodworth er i Norge. Totalt tar de for seg syv ulike tilknytningsformer og presenterer informasjon om hvor utbredte de er. Samtidig legger de stor vekt på å gjennomgå de ulike juridiske reguleringene disse er omfattet av. I tillegg benyttes en rekke mer eller mindre enkle eksempler, som fungerer fint for å illustrere hvordan de ulike tilknytningsformene kan arte seg for arbeidstakere i praksis. Lovtekstene, domsavgjørelsene og reguleringene som anses som spesielt viktige blir på relativt enkelt vis fremhevet i egne faktabokser og kulepunkter. Dette gjør det lettere å manøvrere i lovjungelen og på dette punktet kan muligens Løsarbeidersamfunnet også fungere som en slags håndbok for tillitsvalgte.

Etter å ha gjennomgått Standings (2014) begrep om prekariatet i introduksjonen og konkludert med at han både er for romantiserende og mangler et arbeidsgiverperspektiv, tar de for seg Innleie i kapittel to. Det desidert mest omfangsrike i boka. Under denne overskriften finner vi ulike aktører som bemanningsforetak, vikarbyråer, utleiefirmaer og rekrutteringstjenester. Gjennom disse blir ansettelsesforholdet utvidet til å bestå av tre, i stedet for to parter – arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidstakeren er i slike situasjoner ansatt hos ett foretak og mottar sin lønn derfra, men får, og utøver, sine arbeidsoppgaver hos et annet. Foretaket som trenger arbeidskraften lønner altså ikke arbeidstakeren, men har i stedet et kundeforhold til bemanningsforetaket. Slike ansettelsesrelasjoner har ifølge kildene i boka vokst betydelig de siste tjue årene, men både det totale omfanget og hvor stor andel som er klassiske vikaroppdrag er usikkert. E&Ø viser tydelig at reguleringene som gjelder disse relasjonene er omfattende og komplekse. Dette er et viktig poeng. Både fordi det er ressurskrevende å ha alt i orden for bedrifter (spesielt de mindre), men også fordi større bedrifter gjør juridiske og taktiske tilpasninger som endrer arbeidsrelasjonene.

Den andre tilknytningsformen som behandles handler om arbeidstakere som er ansatt i bedrifter utenfor Norge, men som blir utsendt hit midlertidig. Igjen er det vanskelig å slå fast hvor stor denne gruppen er, men i 2016 var det omtrent 80 000 ikke-bosatte lønnstakere i Norge, hvor ca. halvparten var fra Øst-Europa. Det spesielle i denne situasjonen er at utsendte arbeidstakeres rettigheter i hovedsak reguleres gjennom regelverket for fri bevegelse av tjenester. Selv om utsendingsdirektivet til EU stadfester at utsendte har krav på lønn etter reglene i landet oppdraget utføres i, så kan likevel mange arbeidstakere ha både kontrakt og lønnsnivå fra landet bedriften er plassert i siden Norge ikke har noen nasjonal minstelønn. Her kommer også allmenngjøringen av tariffavtaler inn. Jeg har ikke noen empiri på hvor mye kunnskap folk (eller sosiologer) flest har om denne loven, men E&Ø gjør en god jobb i å formidle både hva den innebærer, og i å demonstrere viktigheten av den. Allmenngjøring handler her altså om at deler av en tariffavtale blir gjort gjeldende for alle arbeidsgivere og arbeidstakere innenfor et tariffområde slik at det i praksis blir innført minstelønn, og –vilkår i disse.

I den tredje tilknytningsformen finner vi virkelig en broket forsamling. Blant selvstendig næringsdrivende, eksisterer alt fra kunstmalere og frisører, til tannleger og bønder. Med unntak av de som jobber innenfor primærnæringene, er det omtrent seks prosent av norske sysselsatte som har næringsinntekt som hovedinntekt – den laveste andelen i Europa. I tillegg kommer de omtrent 200 000 som har næringsinntekt ved siden av annen inntekt. Det er ikke slik at antallet som driver næringsvirksomhet på heltid har økt de siste årene, men sammensetningen er blitt annerledes. Her kommer selvsagt spørsmålet om det forfatterne kaller «maskerte arbeidstakere» inn, altså at de som utfører jobben for bedriften er næringsdrivende i stedet for arbeidstakere. Ved å kjøpe inn en tjeneste i stedet for lønnsarbeid kan de se bort fra blant annet tarifflønn og sykelønn, så vel som arbeidstidsbestemmelser. E&Ø fokuserer her, ikke bare på renhold og bygg, men viser også hvordan bruken av «konsulenter» i den kommunale omsorgssektoren er utstrakt.

Frilans og deling følger naturlig etter kapitlet om selvstendig næringsdrivende. Her er det i praksis glidende overganger. Som E&Ø påpeker, så benyttes antagelig frilansbegrepet oftere om folk som arbeider med korte oppdrag, enn om de som er frilansere etter den skattetekniske definisjonen, altså de som mottar lønn og ikke næringsinntekt for disse arbeidsoppdragene. Nettopp slike klargjøringer er generelt en styrke ved boka, men dessverre mister E&Ø meg når de går over til å snakke om frilansere i delingsøkonomien. Som forfatterne selv påpeker, så benytter en rekke av disse aktørene heller selvstendige næringsdrivende enn frilansere. Selve tilknytningsformen kommer dermed i bakgrunnen, og dette blir derfor det minst informative kapitlet etter mitt syn.

I kapittel seks er temaet svart arbeid og det usynlige arbeidsmarkedet. Siden dette handler om ulovlig virksomhet, er det selvsagt svært vanskelig med presise estimater på både omfanget og størrelsen på den svarte økonomien. Siden slik virksomhet også foregår i et marked med tilbud og etterspørsel, så har EU-utvidelsene medført en kraftig økning av førstnevnte. Gjerne i kombinasjon med de tilknytningsformene som allerede er nevnt ovenfor. Hva gjelder etterspørselssiden vises det til at både økt tilbud og digitalisering har bidratt til å gjøre svart arbeid mer tilgjengelig for potensielle kjøpere. E&Ø er generelt gode til å inkludere arbeidsgiverperspektiver, men jeg skulle ønske meg at endringene de beskriver for det norske arbeidsmarkedet også hadde vært bedre koblet til hva slags syn folk har på ulike former for arbeid og yrker.

«Gullstandarden», fast ansettelse presenteres i kapittel syv. Her viser de hvorfor de mener dette er «ryggraden» i det norske arbeidslivet. Argumentet er kort sagt at trygge ansatte, med stillingsvern, fører til at de også blir mer selvstendige, innovative og ikke minst tør å si fra om dårlige beslutninger eller arbeidsforhold. E&Ø tar videre for seg hvorfor det å ha fast ansettelse er et gullkort på grunn av de sosiale rettighetene som følger med. Men, de advarer også sterkt mot drivkreftene som bidrar til å undergrave denne ansettelsesformen og samtidig setter den norske modellen under press. Disse handler dels om ordningene som er beskrevet i de foregående kapitlene, men også om såkalt outsourcing, hvor virksomheter setter ut deler av oppgavene som skal utføres til eksterne som tilbyr arbeiderne andre vilkår enn det som var tilfelle da det ble gjort internt.

Den siste tilknytningsformen handler om midlertidige ansettelser. Her går forfatterne rett inn i ryddejobben og forklarer at det er hensiktsmessig å skille mellom to hovedgrupper av midlertidige ansatte: Tilkallingsvikarer og ordinært midlertidige ansatte. Hva gjelder den første gruppa, så oppgis denne til å utgjøre tre prosent av arbeidstakerne i Norge, mens ordinært og lovlig midlertidige ansatte utgjorde 8,7 prosent i 2016. I motsetning til tilkallingsvikarene så har midlertidige ansatte normalt de fleste av de samme godene som fast ansatte. De er bare tidsbegrensede. Som E&Ø påpeker har spørsmålet om hvilke ansettelser som lovlig kan gjøres midlertidige vært gjenstand for store politiske kamper med både innføring og nulling av lovendringer med skiftende regjeringer.

I bokas siste kapittel reiser forfatterne en rekke spørsmål, blant annet om vi nå har fått et løsarbeidersamfunn. Svaret på dette er ikke entydig. Samtidig som de fleste arbeidstakere i Norge fortsatt har fast ansettelse så har de gjennom boka pekt på hvordan bruken av andre tilknytningsformer gjør at det norske arbeidslivet potensielt står overfor en relativt stor omveltning. Dette henger også i stor grad sammen med et annet spørsmål: Er «midtsjiktet» i ferd med å forsvinne? Mens mange av de svakeste tilknytningsformene gjelder folk som jobber i bransjer uten store krav til formelle kvalifikasjoner, så har det også vært en nedgang i jobber hvor det er noe større krav til dette. Eksempelvis i faglærte industriyrker og i yrker hvor teknologien erstatter menneskelig arbeidskraft. Det er dette som ofte omtales som polarisering, og skulle denne utviklingen skyte fart er det lett å tenke seg at det vil ha store implikasjoner for det norske arbeidslivet, og dermed også for samfunnet i stort.

Ensidighet og perspektiver

Innleid og underbetalt og Løsarbeidersamfunnet er bøker som kom til rett tid. Det har ikke akkurat vært mangel på politisk betente arbeidslivssaker de siste årene. Ikke minst har spørsmålet om bruk av innleie i byggebransjen og den såkalte Aleris-saken, om bruken av selvstendige næringsdrivende i stedet for fast ansatte, stått høyt på dagsorden her hjemme. E&Ø tar her en eksplisitt politisk posisjon ved å sette seg selv som forkjempere av trepartssamarbeidet og «den nordiske modellen». Tilsvarende kan en heller ikke akkurat beskylde Bloodworth for å ignorere politiske spørsmål. Men der E&Ø forsøker å vise fram at det finnes ulike perspektiver, så blir Bloodworth langt mer ensidig. Selv om det isolert sett er interessant at favorittboka til den tidligere Uber-direktøren, Travis Kalanick, er Kildens utspring av Ayn Rand, så blir det noe demoniserende over Bloodworths ensidige fokus på en villet utnytting (og utbytting) av arbeidere. Jeg mener ikke å undergrave poenget om at dette foregår, og åpenbart er innbakt i forretningsmodellene til flere aktører i den «nye økonomien», men jeg tenker at Bloodworths poeng hadde stått seg bedre i en mer balansert fremstilling. Det burde være fullt mulig å beskrive sosial ulikhet og svært belastende arbeidsforhold uten at de involverte aktørene utelukkende er enten griske og onde eller rene og ranke.

Antagelig er det nettopp i denne ensidigheten at forskjellen mellom Bloodworths journalistiske debattbok og Eldring og Ørjasæters «lærebok» kommer best til syne. Selv om også E&Ø «maler fanden på veggen», som de selv sier, og skisserer en rekke tilknytningsformer som er problematiske for både individene og samfunnsutviklingen, så anlegger de en radikalt annerledes tilnærming til hvorfor denne utviklingen skjer. Nå er det ikke noe galt i Bloodworths ønske om å ville skildre verden sett fra én posisjon, og slik Tine Figenschou og Elisabeth Eide har vist (Bodahl, 2019) så er det heller ikke slik at vi overlesses med beskrivelser «nedenfra», verken fra journalister eller forskere. Poenget her er at om alt som skjer bare dokumenteres fra én vinkel, så går vi glipp av en bredere forståelse av både prosessene og relasjonene, som disse aktørene inngår i. Så når E&Ø tar tak i, og viser hvordan arbeidsgiveres handlinger ikke bare bunner i den onde kapitalistens profittbegjær, men også i rasjonelle innretninger for å sørge for at bedriften overlever i konkurranse med andre, så er det en viktig del av historien bak utviklingen. Som vi jo tross alt også ønsker å forstå mer av.

Selvfølgelig er det forskjell på en journalistisk undersøkelse og en fagbok – de er som Ida Schultz skriver i artikkelen Kampen om at definere virkeligheden (2005), produsert i hvert sitt felt, i tråd med hver sine spilleregler. Men er det noe jeg virkelig savner i Bloodworths bok, så er det et metodekapittel. Selv om han selv er sikker på at alle andre som går ut for å undersøke dette vil finne lignende ting (s. 15), så hadde det ikke vært så dumt med mer gjennomsiktighet når argumentasjonen i så stor grad hviler på hans empiriske materiale. Selv om det ikke er forskning, er det heller ikke uvesentlig å få vite mer om hvordan han kom frem til poengene sine. Det finnes ingen omfattende redegjørelser for fremgangsmåtene som er benyttet, og det er svært uklart hvor lenge han var på hvert sted. Spesielt i Blackpool, hvor han blant annet skriver at han tok «noen strøjobber på en byggeplass» (s. 124), mens beskrivelsene av dette arbeidet begrenser seg til ett eneste avsnitt.

Selv om de samme utfordringene om dokumentasjon er langt fra like presserende hos E&Ø, så slipper heller ikke deres tematikk helt fri fra spørsmålet om hvilken posisjon påstander kommer fra. I motsetning til Bloodworth er de imidlertid bevisst dette og vektlegger usikkerheten rundt estimater. Faktisk kommer de med forslag til fire tiltak som skal kunne begrense omfanget av løsarbeid, hvor særlig ett er relevant her: De ønsker å opprette et «teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer», som skal bidra til å etablere et felles faktagrunnlag som alle parter kan stille seg bak. Noe slikt er selvfølgelig umulig for erfaringsbaserte redegjørelser, men dokumentasjonen Bloodworth leverer fra den utsatte delen av arbeidsmarkedet er relativt sjelden vare og slikt sett viktig. Det er kanskje mye å be om at en debattbok skal inneholde et metodekapittel, men åpenhet og gjennomsiktighet om hvordan det empiriske materialet har blitt til ville i verste fall ført til en mer opplyst debatt om spørsmålene han er opptatt av.

Referanser

Bodahl, A. (2019, 23. januar). Omsorgsarbeidere og bygningsarbeidere mindre i media. Fagbladet. Hentet fra: https://fagbladet.no/nyheter/arbeidere-blir-stadig-mindre-synlig-i-avisene-ifolge-undersokelse-6.115.607886.8e7ef9e5af

Ehrenreich, B. (2010 [2001]). Nickel and Dimed. London: Granta Books.

Elstad, L. (2008). En såkalt drittjobb. Oslo: Manifest forlag.

Schultz, I. (2005). Kampen om at definere virkeligheden: Forskeren, journalisten og interviewet som et møde mellem to felter. I N. Mik-Meyer & Järvinen, M. (red.). Kvalitative metoder i et interaktionistisk perspektiv (s. 73–96). København: Hans Reitzels Forlag.

Skeggs, B. (1997). Formations of Class & Gender: Becoming Respectable. London, London: SAGE Publications.

Standing, G. (2014). A precariat charter : from denizens to citizens. London, England: Bloomsbury.

Walraff, G. (2011). Rapport från vår sköna värld – 8 reportage. Stockholm: Norstedts.