EUs (og EØS) indre marked har blitt betydelig større de siste 15 årene, og omfatter nå om lag 500 millioner innbyggere i 31 land. 11 østeuropeiske land har blitt EU-medlemmer, og grensene er dermed åpnet mellom nasjonale arbeidsmarkeder med til dels enorme forskjeller i arbeids- og levekår. Gjennom EØS-avtalen er også Norge en del dette markedet, hvor det er fri bevegelse og flyt av varer, kapital, tjenester og personer. EU-utvidelsene har utløst store arbeidsvandringer fra øst til vest i Europa – også til Norge. Mens det i 2003 var bosatt rundt 8 000 østeuropeere i Norge, viser SSBs befolkningsstatistikk at tallet nå er nær 200 000.

Ines Wagners bok handler ikke om arbeidsmigranter som blir ansatt og bosatt i vertslandet, men om såkalte utsendte/utstasjonerte arbeidstakere (posted workers) – en gruppe som ofte har blitt neglisjert i litteraturen og forskningen om arbeidsmigrasjon. Det typiske eksemplet på utsending er at et polsk byggefirma tar på seg et oppdrag i et annet EØS-land, og tar med seg ansatte fra Polen for å utføre jobben. Mens individuelle arbeidsinnvandrere omfattes av EUs regler for fri bevegelse av personer, er det regelverket for fri bevegelse av tjenester som gjelder for utsendte arbeidstakere. Det betyr at på en rekke vesentlige områder er det hjemlandets regelverk som gjelder for disse arbeidstakerne, og ikke vertslandets. I Norge har tidligere undersøkelser blant polakker i Osloområdet dokumentert at utsendte arbeidere er spesielt utsatt for utnytting, og at de ofte har minimal tilknytning til samfunnet for øvrig (Friberg et al., 2014). Og mange av historiene som verserer om sosial dumping i det norske arbeidsmarkedet handler nettopp om utsendte arbeidstakere. Mens vi etter hvert har fått noe mer innsikt i arbeidsinnvandrernes situasjon, finnes det beklagelig lite oppdatert kunnskap om utsendte arbeideres arbeids- og levekår. I Norge vet vi at det kommer noen titusener hvert år, og at de særlig jobber i byggenæringen, industrien og bemanningsbransjen. Men, fordi de ikke er bosatte i Norge, er de lite tilgjengelige for forskere, både rent fysisk og i registerstatistikken.

Wagner utforsker denne særegne formen for grensekryssende arbeidskraftsmobilitet gjennom tre hovedtemaer. For det første hvordan «de-territorialisering» av nasjonale arbeidslivsregimer åpner opp for nye arbeidskraftsstrategier blant arbeidsgiverne – eller det som gjerne kalles «regimeshopping». Dette er et velkjent og komplisert tema i forskningen om reguleringen av tjenestemobilitet i EU (se f.eks. Evju, 2014), men som på ingen måte er uttømt. Wagners ambisjon er å studere hvordan denne de-territorialiseringen utfolder seg også på mikronivå i bransjer med mye bruk av utsendt arbeidskraft. Det andre hovedtemaet er om, og hvordan, det er mulig med motstand, eller re-territorialisering, for å bruke Wagners terminologi. Og for det tredje er formålet å gi en mer overordnet analyse av de nye ansettelsesstrukturene og arbeidskraftstrategiene som vokser fram i det europeiske arbeidsmarkedet, og implikasjonene for arbeidstakere, ledernes makt og håndheving av regelverk.

Boka baserer seg på casestudier fra Tyskland, nærmere bestemt i byggebransjen og i slakterier. Casene er interessante, og gir en god, men dog ganske begrenset empirisk inngang til fenomenet utsending. Utsendte arbeidstakere er per definisjon på midlertidige arbeidsopphold (selv om de i realiteten kan være svært langvarige). I Tyskland, som i øvrige europeiske land, utgjør de en gruppe som er vanskelig å mobilisere og organisere. Wagner beskriver flere initiativ og aksjoner i casebransjene – og problemene med gjennomslag. Men hun gir også eksempler på innovative samarbeidskoalisjoner og solidaritetsaksjoner, og på at det har gitt positive effekter. Casebeskrivelsene er i sannhet dyster lesning når det gjelder de utsendte arbeidernes vilkår. På en del punkter skiller det tyske arbeidslivet seg fra det norske – som når det gjelder omfanget av arbeidende fattige og fagbevegelsens styrke, hvor det har vært en ekstremt negativ utvikling i Tyskland. Det som likevel gjør casene relevante utover tysk sammenheng er nettopp analysen av samspillet mellom nasjonale og overnasjonale reguleringer, og de helt konkrete virkningene dette får på bedrifts- og bransjenivå. I Tyskland har styrking av lovbasert minstelønnsregulering vært et uhyre viktig virkemiddel for å bremse lavlønnskonkurransen – slik det også har vært i Norge. I norsk sammenheng har allmenngjøring av tariffavtaler, som innebærer at det blir forbudt å lønne under tariffavtalenes minstesatser, vært avgjørende for å stanse lønnsraset i bransjer med mye arbeidsinnvandring og utsending (Bjørnstad m.fl., 2015). Og nettopp på dette feltet har norske reguleringer og EU-retten kommet på kollisjonskurs. Kjernen i den etter hvert mye omtalte «verftssaken» var nettopp hvilke forpliktelser Norge kunne pålegge utenlandske bedrifter med oppdrag og utsendte arbeidstakere i Norge (Eldring og Ørjasæter, 2018).

Wagners bok er definitivt et velkomment bidrag til den relativt skrinne litteraturen om reisende og utsendte arbeidere i det europeiske arbeidsmarkedet. Det er et forskningsfelt som skriker etter mer empiri når det gjelder utsendingens former og omfang og reguleringsmessige virkninger, så vel som mer analytiske og teoretiske vinklinger. Dette er ikke boka for dem som håper på empirisk oversikt over fenomenet utsending, men den er en god kilde til sentrale deler av forskningen som foreligger på feltet, også når det gjelder det institusjonelle og reguleringsmessige forhold. Boka bærer preg av å være sammenfatning av doktorgradsarbeid, med de fordeler og ulemper det gir. De teoretiske anslagene er kraftigere enn det vi ofte finner i litteraturen på feltet, men for de av oss som stadig leter etter bekreftelser på tesen om at ingenting er så praktisk som en god teori, gir det ikke all verden. Boka vil gi særlig nykommere på feltet vesentlig innsikt i samvirket mellom reguleringer på nasjonalstats- og EU-nivå når det gjelder tjenestemobilitet og utsending. Det er derfor skuffende (men sikkert forståelig) at Wagner knapt har rukket å inkludere revideringen av EUs utsendingsdirektiv, en prosess som pågikk i 2016–2018. Formålet med revisjonen var å sikre bedre og rettferdigere vilkår for utsendte arbeidstakere, og resultatet er etter manges vurdering temmelig oppskrytt. Direktivet skal implementeres i alle EØS-land sommeren 2020, og virkningene vil forhåpentligvis bli fulgt med argusøyne av både arbeidslivs- og migrasjonsforskere i årene framover.

Referanser

Bjørnstad, R. (red.). Virkninger av allmenngjøring. Rapport nr. 2-2015, Senter for lønnsdannelse.

Eldring, L. & Ørjasæter, E. (2018). Løsarbeidersamfunnet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Evju, S. (red.) (2014). Regulating Transnational Labour in Europe: The quandaries of multilevel governance. Department of Private Law, University of Oslo. Publications Series No. 196, 2014.

Friberg, J. H., Arnholtz, J., Eldring, L., Hansen, N. W. & Thorarins, F. (2014). Nordic labour market institutions and the incorporation of new migrant workers: Comparing wages and working conditions among Polish migrants in Oslo, Copenhagen and Reykjavik. European Journal of Industrial Relations, 20(1), s. 37–53. https://doi.org/10.1177/0959680113516847