Boka Politireformer, idealer, realiteter, retorikk og praksis er en nyskrevet, vitenskapelig og fagfellevurdert antologi fra Cappelen Damm Akademisk forlag. Vanja Lundgren Sørli og Paul Larsson står som redaktører, og de har også skrevet ett kapittel og vært medforfattere av et annet. Boka har i alt 18 artikler, og framstår som en solid liten murstein på 387 sider i et relativt stort format. I tillegg til norske politireformer, med særlig vekt på den siste såkalte «Nærpolitireformen», har redaktørene også invitert forfattere fra Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia som beskriver politireformer i sine respektive land.

Ordet «Nærpolitireformen», reformens offisielle navn, er vanskelig å ta i sin munn etter å ha lest boka. Som en overordnet konklusjon har politiet kommet fjernere, ikke nærmere befolkningen etter reformen.

Skjønt konklusjonen er ikke endelig. Det er mer teori enn empiri i boka og det er lite tekst om reformens virkning i distriktene til tross for at det er der motstanden, etter mediedekningen å dømme, mot reformen har vært størst. I bokas første kapittel skriver redaktørene at de ved denne antologien ønsker å «… komme bak retorikken og idealene for å avdekke de prosesser som pågår (…) Det boka i mindre grad tar for seg, er forskning som viser om politireformen ‘virker’ eller ei» (s. 16 og 17). Samtidig skriver de at boka også er ment som et innspill i samfunnsdebatten.

Her ligger det et problem. I samfunnsdebatten er man nærmest utelukkende opptatt av om reformen virker eller ei, og ordet «virker» er neppe så vanskelig å operasjonalisere som forfatterne antyder ved å sette det i anførselstegn. Lang responstid, manglende etterforskningskapasitet og henleggelser med kjent gjerningsmann er det som opprører, i hvert fall dersom et søk i mediedatabasen Retriever er dekkende for folks oppfatninger: Her gir «responstid»+«politiet» mer enn 4000 treff, mens ordet responstid (ifølge registeret og min lesning) bare forekommer to ganger i denne store antologien om politireformer.

Spørsmålet er om denne boka er en lærebok i reformteori, med politiet som case, eller en bok om politiet som gjennomgår reformer. Jeg synes for mange artikler bærer preg av det første, der teori refereres ganske så omfangsrikt, snarere enn å brukes for å forklare endringene i politiet.

Bokas beste bidrag er kapittel 10 og kapittel 17. Kapittel 10 heter «Konturene av en ny politirolle: politiansattes erfaringer med Nærpolitireformen» og er skrevet av Helene Gundhus, Niri Talberg og Christin Thea Wathne. De har analysert Nærpolitireformens plandokumenter og foretatt om lag 40 intervjuer med vanlige politifolk i Oslo, nøkkelpersoner i Oslo politidistrikt og nøkkelpersoner i Politidirektoratet. Politiansatte opplever at de leverer dårligere tjenester enn tidligere, de blir mer styrt av operasjonssentralen enn før og de kjenner i mindre grad enn før til lokalmiljøene de opererer i. Det innebærer en fare for røffere metoder, blant annet fordi de oftere må be om legitimasjon når de patruljerer, noe som særlig skaper spenning mellom politi og etniske minoriteter. Kapitlet har dog en overraskende svak konklusjon, som om forskerne er blitt forskrekket over sine egne funn og forsøker å tone dem ned.

Kapittel 17 har de samme forfatterne som kapittel 10 i tillegg til bokas to redaktører. De ser på de grunnleggende prinsippene for norsk politiarbeid etter reformen, og tar med det helt nødvendige perspektivet på samfunns- og kriminalitetsutviklingen. Dette er virkelig god sakprosa, som burde få et langt bredere publikum enn bare samfunnsforskere!

At antologien har bidrag fra andre land med en såkalt anglosaksisk polititradisjon synes jeg fungerer godt. Det danske bidraget av Lars Holmberg peker seg ut som særlig interessant. Det handler om evalueringen av den danske politireformen, som påviste store svakheter ved reformen. Evalueringen ble både lest og kommentert av de norske og svenske byråkratene før de skulle i gang med sine reformer, men ifølge Holmberg feillest og feiltolket, slik at resultatene passet den politiske viljen i Norge og Sverige bedre.

Et annet velskrevet bidrag er kapittel 6, «22. juli-rapporten: Et egnet styringsdokument for Nærpolitireformen?» av Hans Christian Høyer, Jens Petter Madsbu og Bent Sofus Tranøy. Gjørv-kommisjonens konklusjon var, som mange husker, at det var kulturen, holdningene og ledelsen i politiet som sviktet. Dette er en ullen påstand som i ettertid kunne brukes til å forsvare et nær sagt hvilket som helst tiltak eller en hvilken som helst reform, påpeker forfatterne. Som styringsdokument betraktet, var altså rapporten ubrukelig.

Helge Renå spør i kapittel 13, «Nærpolitireformen – hvorfor så stor skepsis i egne rekker?» og presenterer ganske så nedslående tall. Etter at boka ble utgitt, har det kommet en ny stor undersøkelse om dette av Cathrine Filstad og Tom Karp. Den viser om mulig enda dystrere resultater om hvordan politifolk selv opplever reformen.1 Denne antologiens etterord, av politibetjent Marit Brunstad Ekeberg, forsterker bildet av et politi med alt for stor avstand mellom fotfolk og ledende byråkrater.

Foruten disse, er det verdt å trekke fram historikeren Birgitte Ellefsen, sosiologen Marit Egge og juristen Erik Nadheim, som leverer hvert sitt interessante bidrag. Nadheim skriver om kriminalitetsofrenes posisjon gjennom tre tiår med reformer og hvordan noen typer ofre får mer politisk oppmerksomhet enn andre.

Et par artikler i antologien framstår som litt aparte. Det er kapittel 15 av Robert Andersson og Paula Wahlgren, som tar fullstendig av i sin argumentasjon mot «markedsliberalismen» (s. 319–320) uten at leseren helt ser koblingen til politiets hverdag. Enda mer spinnvilt er kapittel 7 av norske Stig O. Johannessen. Her bruker han Michel Foucaults tanker til å fortolke politiets demonstrasjonstog i 2009, da flere tusen politifolk i full uniform fylte gatene. Empirien i denne artikkelen er begrenset til hvordan Johannessen selv ble bedt av en politimann om å «stikke av eller holde kjeft» (s. 136). Johannessen kaller demonstrasjonstoget et «pseudo-statskupp» der den fysiske volden (fra politiet, min anm.) uteble (s. 7), nærmest som en tilfeldighet om jeg forstår forfatteren rett. Johannessen spør om vi i dag i en tilsvarende demonstrasjon ville sett 4000 bevæpnede politifolk marsjere opp foran Stortinget for å slåss mot eventuelle motdemonstranter? (s. 139). Dette fremstår som ville spekulasjoner og grov polemikk dandert som en vitenskapelig tekst.

Gjennomgående savner jeg mer om selve arbeidsprosessene i politiet og gjerne også om arbeidsprosessene hos politikere og byråkrater som iverksetter slike store reformer. I tillegg til nevnte kapittel 10 og 17 går også kapittel 8 av Jan Ole Vanebo, Rune Glomseth, Nils Moe og Marit Helene Stigen tett inn på politiets hverdag. De skriver om «Politiarbeid på stedet», en delreform kalt PPS, som i større grad myndiggjør den enkelte politimann i førstelinje. Dette er det eneste kapitlet i boka som viser oppløftende resultater av den såkalte nærpolitireformen.

Jeg savner også mer om selve kriminalitetsutviklingen, fordi politiet ikke kan forstås uten å forstå oppgavene deres. Disse nevnes bare to steder, i nevnte kapittel 17 der det listes opp en rekke faktorer som setter politiet under press (s. 348–349) og i kapittel 9 om reformer i England og Wales. Her vises til forskning som viser at mellom 20 og 40 prosent av politibetjentenes tidsbruk var knyttet til folk med psykiske helseutfordringer. Over 80 prosent av kommando- og kontrollsamtaler dreier seg om ikke straffbare forhold og dette tallet forventes å øke. Jeg skulle gjerne sett norsk forskning om dette, etter at vi i Norge har hatt store reformer knyttet til psykisk syke, rusmisbrukere og andre sårbare grupper. Institusjonsplassene har forsvunnet i stor skala. Er det slik, også i Norge, at politiet står igjen som den eneste trygge havn for de syke og deres pårørende i krisesituasjoner?

Et annet interessant tema er outsourcingen av ordensoppdrag til vekterbransjen, som nevnes i flere artikler (se f.eks. s. 350–351). Betyr det at ro og orden blir et gode bare for de som har råd til å betale? Selv bodde jeg i et borettslag som etter mange ordensforstyrrelser og tyverier knyttet til seg vektertjeneste. I boka beskrives dette som en politisk villet utvikling. Denne utviklingen bør kartlegges og diskuteres.

Grad av autonomi i yrkesutøvelse er det forsket mye på fra før. Det fremstår likevel som et svært aktuelt forskningstema innen politiet, og kanskje særlig nå, etter reformen. I kapittel 6 siteres professor Anders Johansen fra hans artikkel i tidsskriftet Prosa om 22. juli-kommisjonens rapport: Det hadde vært mulig å sammenlikne politiet (som får refs) med helsevesenet (som får ros) og spurt hvilken profesjon som mest bestemt har forsvart sin faglighet og motsatt seg byråkratisering. Men akkurat her har ikke kommisjonen sett noe poeng i å se nærmere etter. (s. 125)

Dette perspektivet gjentas med andre ord i kapittel 12, om reformer i Skottland og Nederland: Politireformer bør kanskje fokusere sterkere på hvilke ferdigheter og kunnskaper vi ønsker at polititjenestepersoner og sivilt ansatte i politiet skal ha for å kunne håndtere stadige endringer i samfunnet de skal betjene (s. 257). Altså mer fokus på kompetansekravene og yrkesutøvelsen som sådan, og mindre fokus på organisasjon og struktur fra toppen og ned.

Det bør være et godt valgspråk for senere politireformer, men også for denne antologien: De beste bidragene bygger på studier av selve arbeidsprosessene.