Spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til Karl Marx (1818–1883) hjemsøker fremdeles samfunnsvitenskapene. I Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori gir redaktør Christoffer Conrad Eriksen, professor ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, og forfatterne sine svar basert på et utvalg av tekstene Marx skrev mellom 1837 og 1844, altså fra han var 19 til 26 år gammel. Denne svært unge Marx, skriver Eriksen i introduksjonskapitlet, var mer opptatt av moderne stater med grunnlov, forvaltning og representasjon enn av kapitalisme (18). Det er også tekster som ble skrevet i en bestemt historisk kontekst, før det formative revolusjonsåret 1848 og i en periode der Marx’ hjemregion Rhinland opplevde stadig strammere sensur og kontroll fra den autoritære prøyssiske staten.

Det store flertallet av kapittelforfatterne har rettsvitenskapelig bakgrunn og består av forskere som «ikke tidligere har publisert systematiske analyser av Marx’ tekster» (32), og fokuserer dermed på andre begreper enn de man møter som sosiolog. Det gjør at prosjektet framstår som et interessant utgangspunkt for å utforske aktualiteten av den unge Marx’ tekster.

Boka er i tre deler og består, i tillegg til en introduksjon, av ni kapitler. I første del, «Historiske kontekster», skriver Dag Michalsen om «kodifikasjonsstriden» i prøyssisk rettsvitenskap da Marx begynte å studere juss i 1835. Michalsen tar for seg et brev til faren fra 1837 og en satirisk artikkel fra 1842 – langt fra forfatterskapets mest sentrale bidrag –, og bruker disse som utgangspunkt for å drøfte Marx’ møte med tysk 1800-talls rettsvitenskap. I 1837-brevet skriver Marx om hva han leser, gjør noen betraktninger om romerrettens betydning for gjeldene tysk rett og antyder en begynnende betydningsfull Hegel-orientering. I 1842-artikkelen gir Marx en tydelig Hegel-inspirert kritikk av den historiske rettsskolen, og beskriver den som nærmest rettskildefetisjerende, der «fraværet av kriterier for fornuft (teori)», ifølge Michalsen, «gjør at det ikke kan oppstilles prinsipper for å bedømme det som eksisterer som positiv rett» (85).

I kapittel to skriver Sverre Flaatten – som har skrevet to av de mest vellykkede kapitlene i boka – om vedtyveri. Han baserer seg på noen av de mest kjente artiklene Marx skrev som redaktør for Rheinische Zeitung, og relaterer hans kritikk av et lovforslag om å kriminalisere sanking av kvist som hadde falt ned på bakken til hvordan det som juridisk klassifiseres som tyveri gjenspeiler politiske og økonomiske forhold og utvikling. Et av Marx’ sentrale poeng i disse tekstene er Marx’ argument om at de eiendomsløse også er politiske subjekter, og her trekker Flaatten Marx’ argument opp til vår egen tid og samfunn i en drøfting av såkalte mobile vinningskriminelle og deres møte med norsk rettsvesen, der den kriminelle gjøres til «politisk ikke-eksisterende» (109).

Kapittel tre, «Handelsjøden som emosjonelt uttrykk», av Eirinn Larsen, gir en «emosjonshistorisk» lesing av Marx’ «Om jødespørsmålet» og en sammenligning med Henrik Wergelands tekster og engasjement for å oppheve den såkalte jødeparagrafen. På tross av Marx’ støtte for jødenes frigjøring og hans egen jødiske bakgrunn, finnes det i en rekke av hans tekster1 svært antisemittiske utsagn. Larsen leser disse inn i et «emosjonshistorisk» rammeverk, der Marx’ uttalelser analyseres «i lys av Marx’ egne følelser for det jødiske» (114) og argumenterer for at de uttrykker «hans egne følelser av frustrasjon og forakt for foreldrenes småborgerlighet» (136). For en leser som ikke kjenner den emosjonshistoriske tradisjonen, framstår Larsens analyse som noe søkt, idet hans antisemittiske formuleringer føres tilbake til hans følelsesliv snarere enn å bli forstått som en reproduksjon av de antijødiske stereotypiene som preget mye av 1800-tallsfilosofien og -samfunnet.

Del to, «Byråkratikritikk», begynner med Cathrine Holsts kapittel, «Marx’ kritikk av ekspertkunnskap». Holst diskuterer Marx’ syn på eksperter og folkestyre ut ifra hans kritikk av Hegels statsteori. Marx argumenterer for at politikk bør være et uttrykk for viljen til «folket som helhet». Hvis ikke – for eksempel i situasjoner der folkeviljen forvaltes av andre enn folket selv – er det kun snakk om et «formelt» demokrati (156ff). Holst finner at Marx er lite til stede i dagens ekspertforskning, men fungerer primært som en del av forhistorien. Samtidig representerer Marx’ forståelse av «reelt folkestyre» ifølge Holst en i dag svært radikal demokratiforståelse og baserer seg på premisser hun mener i dag ikke nødvendigvis holder vann (170). Holsts kapittel er ett av kun tre der Marx’ vitenskapsteori tas opp (de andre er Michalsens og Sands), på tross av at dette blir framhevet som tema i bokas undertittel.

I kapittel fem fortsetter Sverre Flaatten lesingen av Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi og statsteori, og drøfter Marx’ syn på byråkraten, som han sammenligner med en jesuitt. Flaatten bruker Dag Solstads roman Armand V for å eksemplifisere analysen. Marx’ jesuittsammenligning tegner et bilde av en lydig byråkrat, tro mot statsmakten, samtidig som byråkratiet blir noe mystisk og hemmelig (189). Mot slutten av kapittelet trekker Flaatten også på Bourdieu og profesjonssosiologiske begreper for å diskutere spenningen mellom frigjøring og lojalitet hos byråkrater (195).

Del tre, «Rettskritikk», innledes med et kapittel av Markus Jerkø om Marx og menneskerettighetene. For Marx er politisk frigjøring, for eksempel i form av juridiske rettigheter, ikke det samme som faktisk menneskelig frigjøring (204). Menneskerettighetene representerer ifølge Marx det egoistiske menneskets rettigheter, som gir individet en frihet som slutter der andres begynner, og fremmedgjør mennesket fra sin sosiale natur (213). Jerkø argumenterer for at enkelte av premissene i Marx’ kritikk av menneskerettighetene hviler på en problematisk essensialisme – at mennesket, i sin natur, er et sosialt vesen – og videre at menneskerettighetene siden hans tid er blitt utvidet til å inkludere økonomiske og kulturelle rettigheter som Marx muligens ville vært mindre skeptisk til enn de rent sivile (215). Jerkø diskuterer avslutningsvis flere aktuelle hendelser i lys av Marx’ radikale menneskerettighetskritikk.

Kapittel syv, «Frihet og fremmedgjøring hos den unge Marx. Kritikken av den økonomiske liberalisme», er skrevet av Ivar Alvik. Han skriver at man hos den unge Marx finner en «moralsk kritikk» av den liberale kapitalismen som et rettslig-økonomisk system, der idealet om individuell frihet kombineres med utbytting og fremmedgjøring av den arbeidende delen av befolkningen. Han avslutter med å argumentere for at dagens liberale kapitalisme klarer, gjennom reguleringer, å demme opp for «mange av svakhetene» Marx’ tidlige kritikk påpekte (254). Alviks konklusjon illustrerer en uvilje mot å se det radikale i Marx’ kritikk av kapitalismen som et fundamentalt urettferdig, selvmotsigende og kriserammet system, ikke kun som en økonomisk organisering med enkelte «eksternaliteter». Samtidig viser den også det problematiske i Marx’ tidlige kapitalismekritikk, der kapitalismens største synd forblir fremmedgjøring fra en bestemt idé om menneskets natur.2 I kapittel åtte skriver Inger-Johanne Sand, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, om «arbeidet som kritisk begrep» hos den unge Marx. Kapitlet gir en Foucault-basert lesning av Marx’ tidlige analyse av den politiske økonomien, og Sand viser hvordan hans arbeidsbegrep gir analysen et kritisk potensial som ikke finnes hos for eksempel Smith og Ricardo.

Boka avsluttes av redaktør Christoffer Conrad Eriksens kapittel «Former uten innhold?» Eriksen tar opp Marx’ konstitusjonskritkk, der han hevdet at moderne grunnlover i praksis «ikke lever opp til løftene om hva grunnlovene skal være» (277). Den unge Marx’ kritikk av grunnlovene og Hegels rettsfilosofi er, ifølge Eriksen, at «begreper med empirisk innhold [… forvandles] til abstrakte og innholdsløse former» (280). Her ser vi en begynnende kritikk av abstraksjoner, som ble et sentralt element i den marxistiske ideologikritikken.3 Staten, hevder Marx, i motsetning til Hegel, kan ikke forstås ved hjelp av abstraksjoner, men har en konkret og empirisk eksistens (287). Etter en gjennomgang av forholdet mellom den norske grunnloven og EØS-avtalen, finner Eriksen at demokratibegrepet reduseres til en form uten innhold, men konkluderer med at «Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner», men er heller en «påminnelse om et velkjent problem» (307).

I det store og hele gir kapitlene i boka interessante lesninger av den unge Marx. Fokuset på hans tidlige tekster framhever også kompleksiteten i et forfatterskap som alt for ofte forenkles – noe enkelte av kapitlene i boka selv er skyldige i – samtidig som de åpner opp for en drøfting av en politikk- og statsforståelse som i for eksempel Kapitalen forblir sekundær. Spørsmålet om hva fraværet av Marx i dagens samfunnsforskning betyr «for vår tids beskrivelser og vurderinger av rett, samfunn og historie» (13), i innledningen framhevet som et ledemotiv i bokprosjektet, blir imidlertid i liten grad besvart. En viktig årsak er at de fleste kapitlene primært bruker Marx’ ungdomsskrifter som oppspill til en egen analyse relativt frakoblet disse tekstene. I et prosjekt som tar sikte på å nærlese de for mange relativt ukjente ungdomsskriftene til Marx, kunne man kanskje forventet (og ønsket seg) mer Marx-eksegese.

Avslutningsvis kan man sette spørsmålstegn ved hvorvidt Marx’ ungdomsskrifter er det beste utgangspunktet for å vurdere relevansen av Marx i dag. Denne leseren håper antologiforfatterne fortsetter sin lesesirkel inn i Marx’ mer modne periode – inn i kapitalismekritikken.