«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet» (Donne, 2010: 113). Slik åpner Thomas Ugelvik ett av avsnittene i introduksjonskapittelet til Sosial kontroll ved å sitere den engelske poeten John Donnes verk fra 1624 (Ugelvik, 2019: 12). Sitatet illustrerer hvor avhengige mennesker er (både frivillig og ufrivillig) av hverandre. Som Ugelvik skriver, er vi i små og store sammenhenger mer eller mindre bundet til hverandre for å fungere. Det er hva dette «sosiale limet» betyr for oss og hvordan det bidrar til at enkeltmennesker bindes sammen og blir til en enhet, som er utgangspunktet for å diskutere sosial kontroll. En del av dette limet, skriver Ugelvik, er den sosiale kontrollens inngripen i vårt liv: Fra fødsel, gjennom barneoppdragelse og inn i voksen alder er vi mer eller mindre avhengige av en viss velvilje fra dem rundt oss for å kunne utvikle oss. Vi utsettes for ulike kontrollformer, skriver han, men hva denne kontrollen består i mer konkret kan variere, og her fremstiller Ugelvik sosial kontroll og ulike kontroll-typer fra ulike perspektiv og synsvinkler. Gjennom syv kapitler fordelt over 280 sider gir han samlet sett et innsiktsfullt bidrag til kunnskaper og diskusjoner om bruken av sosial kontroll-begrepet.

Tilbake til Donne: Mens jeg leste Ugelviks utdypelse av Donnes sitat, fikk jeg en assosiasjon til dramakomedien «About a Boy» (Gutter er gutter) fra 2002. I filmen introduseres den nonsjalante hovedkarakter «Will Freeman» i Hugh Grant skikkelse, ved å avfeie Donne: «All Men are Islands», konstaterer han i stedet, samtidig som han er skråsikker på at svaret i et spørreprogram på TV om hvem som er sitatets opphav er Jon Bon Jovi. Will ser på seg selv som et ganske så «moderne menneske» som ikke føler seg bundet av sine omgivelser. Hans holdning er at egentlig er vi alle «øyer», og vår moderne levemåte gjør at vi ikke burde føle behov for å innrette oss, være avhengige av andre eller la oss kontrollere. Vi burde heller leve livet vårt slik vi selv føler for. Slik sett kunne kanskje Will hatt godt av å lese Ugelviks bok, for den tar grundig for seg hvordan dagliglivet mer eller mindre består av ulike elementer av sosial kontroll som er vanskelig å fri seg fra, uansett hvor mye en ønsker å isolere seg.

Helhetlig fremstår boken som et friskt utgangspunkt for en bred diskusjon av sosial kontroll. Gjennom boken er Ugelvik opptatt av å bygge en «rød tråd» ved å vise hvordan sosial kontroll-begrepet har utviklet og forandret seg over tid. Vi er «hverandres kontrollører», skriver forfatteren, og fremhever at den som ønsker å studere menneskelig samhandling, ikke kan unngå å forholde seg til det sosiale kontroll-perspektivet (Ugelvik, 2019: 48-49). I seg selv er ikke dette perspektivet tilstrekkelig for å forstå menneskelig interaksjon fult ut, eller få svar på de spørsmålene man stiller seg. Men det er et sted å begynne, og det er et slikt startsted Ugelvik ønsker at boken om sosial kontroll kan være.

Strukturen i boken er pedagogisk lagt opp, noe som gjør det mulig for leseren å trekke linjer mellom de ulike kapitlene. Språklig benytter Ugelvik et enkelt, akademisk språk som gjør at teksten flyter fint og oppleves som lett å følge. Kapittel 7 inneholder flere oppsummerende spørsmål til refleksjon og ettertanke, i tillegg til en relativt fyldig ordliste bestående av de mest sentrale begrepene boken benytter seg av. I «læreboksammenheng» er det derfor ikke så mye å pirke på her. I tillegg er Ugelvik tydelig på at begrepsapparatet som introduseres i boken, er til for å brukes. Utgangspunktet er at begrepet sosial kontroll «kan være et nyttig empirisk og analytisk verktøy, så lenge det brukes med klarhet og presisjon» (Ugelvik, 2019: 15).

Flere steder introduseres kapitlene med hendelser og episoder hvor ulike former for sosial kontroll kan forekomme. Som lesere observerer vi interaksjoner på mikronivå, som i køen på Vinmonopolet, sniking på bussen og overværelse av en rettssak. Videre behandles også makroorienterte inngripener som omfatter historiske perioder og hele samfunn, illustrert i kapittel 2, som tar for seg byutvikling i Norge mellom gammel og ny tid sett gjennom en kort kontrollhistorie. Ugelvik definerer den sosiale kontrollen som alle tiltak og ordninger med mål om å få mennesker til å innrette seg: «Sosial kontroll er ulike forsøk på å få folk til å oppføre seg slik man mener folk bør oppføre seg» (Ugelvik, 2019: 14). I alt sitt mangfold kan begrepet sosial kontroll fungere som en type «sosiologisk seismograf», et uttrykk hentet fra Cohen (Cohen, 1985: 127-143), ved at begrepet kan være nyttig til å studere og analysere den bredere samfunnsutviklingen (Ugelvik, 2019: 16).

Eksemplene Ugelvik benytter i starten av kapitlene er ofte interessante og finurlige. Flere steder bruker han seg selv og opplevelser fra eget liv, blant annet soving i bagasjerommet eller historien om en liten «morgenfugl» og hennes småtrøtte pendler-pappa på vei til jobb (for øvrig en historie som skapte gjenkjennelse hos denne anmelderen). Videre rommer eksemplene i boken alt fra vage hint og dårlig samvittighet til bruken av fysisk makt, straff, tvang og vold (som Foucaults beretning om den franske kongemorderen Damiens skjebne). Detaljene i eksemplene Ugelvik benytter seg av fungerer flere steder godt, det bidrar til å bygge en kontekst rundt det som skjer og gir situasjonene en innramming vi lett kan relatere til.

At det vies mye plass i starten til å kontekstualisere begrepets betydning og innhold, er et godt grep som gjør de påfølgende kapitlene mer oversiktlige. Likevel er det kanskje i overkant ambisiøst å starte en reise med Durkheim & Tönnes, via Chicago-skolens sosiologer, til Marx for så å ende opp hos Foucault & Blumer på bare 13 sider (Ugelvik, 2019: 20-33). Men Ugelvik er nøye med at teoretikerne han presenterer diskuteres i lys av deres bidrag til sosial kontroll-begrepet, og dermed oppleves det hele veien som relevant. Særlig begeistret det undertegnede at forfatteren velger å avslutte avsnittet ved å trekke på Blumer og hans «sensitiverende begreper» når han diskuterer fordeler ved sosial kontroll-begrepet. Styrken ved sensitiverende begreper er at de er åpne og romslige. Når det analytiske blikket så rettes i en bestemt retning, kan de avdekke noe som ellers ikke ville vært tilgengelig. Sensitiverende begreper kan gjøre oss, som Ugelvik med rette skriver, fremmede for det vi trodde vi kjente godt. Da kan det være smått utfordrende å skille de konkrete fenomenene som sosial kontroll-begrepet rommer fra hverandre. Forfatteren peker derfor på at ved å benytte en blumersk fremstilling som en «måte å forstå verden på», kan dagliglivet brått fylles opp av alle de tingene vi ikke la merke til fra før av, og det er nettopp det som gjør begreper som sosial kontroll så spennende (Ugelvik, 2019: 32-33). Forstått som et slikt sensitiverende begrep, blir sosial kontroll i denne sammenhengen et sett med «briller». For den som velger å iføre seg sosial kontroll-briller, vil dermed samfunnet utfolde seg på en bestemt måte (Ugelvik, 2019: 48).

I første kapittelet vies det plass til å utdype styrker og svakheter rundt definisjoner av sosial kontroll. Her fremheves hvordan det å skulle definere sosial kontroll kan være utfordrende, og dermed er det smått problematisk å benytte begrepet i samfunnsforskning. Ugelvik viser nyansene, blant annet trekker han frem Cohens (Cohen, 1985: 127-143) og Meiers (Meier, 1982: 35-55) bemerkninger om at sosial kontroll favner bredt og at begrepet dermed står i fare for å reduseres til et «alt-og-ingenting-begrep». Dette kan være en fordel i noen sammenhenger, men baksiden er at begrepet blir vanskelig å benytte seg av i forskning.

Ved å gjøre oss oppmerksom på den sosiale kontrollens ulike former, får man i tillegg lettere øye på de generelle trendene, illustrert gjennom den bredere samfunnsutviklingen. Dette kommer til syne i kapittel 6 om moderne overvåkning, som tar for seg utviklingstrekk i nye kontrollteknologier. Dette kapittelet er interessant å knytte opp mot utfordringene dagens «trådløse» samfunn står overfor. Det at vi til enhver tid skal være tilgjengelig og pålogget, gjør oss utsatt for eksponering på en rekke plattformer som vi har liten eller ingen individuell kontroll over.

Dersom sosial kontroll skal benyttes som et sensitiverende begrep, må det spesifiseres, og brukbare underkategorier må utvikles. Ulike former for sosial kontroll må alltid forholde seg til ulike normer. Et skille gjøres ofte mellom formelle og uformelle normer, og dermed også mellom formell og uformell kontroll (Ugelvik, 2019: 33-34). Kapittel 3 og 4 gjennomgår kontrollens uformelle og formelle sider ved å utforske de potensielle konflikter som oppstår mellom mennesker i ulike situasjoner. Kapittel 3 (om uformell kontroll) tar blant annet for seg barneoppdragelsens endring, lokalsamfunnets kontroll-mekanismer og kjønnet sosial kontroll. I dette avsnittet vises det til skamklippingen «tyskerjentene» opplevde etter annen verdenskrig fordi deres personlige og private valg ble sett på som et svik mot kollektivets normer.

Et annet interessant avsnitt tar for seg uformell kontroll i det offentlige rom. Her benyttes Goffmans begrepsapparat til å analysere sosial kontroll mellom fremmede. Goffman beskrev blant annet det han omtalte som civil inattention, at vi i fellesskap forholder oss til hverandre som om vi ikke er der. Ved hjelp av gjensidige blikk og ansiktsuttrykk gir vi uttrykk for at vi ikke utgjør en trussel, noe som er med på å skape trygghet og som styrer byens interaksjon (Goffman, 1971). Kapittel 4 (formell kontroll) er sentrert rundt ulike institusjoner som befatter seg med straff og sanksjoner, som domstoler, politi og fengsler. Når det kommer til det formelle kontrollandskapet, gjør Ugelvik også det viktige skillet mellom straff og behandling. Dette skillet er mye brukt i litteraturen om sosial kontroll, fordi det tydeliggjør hvordan to ulike utgangspunkt for formell kontroll kan eksistere samtidig side om side (Ugelvik, 2019: 114).

Gjennom bokens syv kapitler diskuteres ulike former for sosial kontroll på en engasjerende måte. Samtidig er Ugelvik opptatt av å nyansere bildet av hvordan man kan tenke om sosial kontroll. De ulike kontroll-temaene oppsummeres også fint når han trekker frem «hva så?» i siste kapittel. Leseren inviteres med på å reflektere over meningene og implikasjonene av de forskjellige kontroll-typene og måter vi kan skille dem fra hverandre i praksis. Ugelvik fremhever at dette grepet gjør at bokens funksjon i stor grad er å være et «veikart», et nyttig hjelpemiddel for studenter og andre. Der legges det opp til at leseren selv kan danne seg en bredere forståelse av hvordan begrepet fungerer. Ugelvik skriver at sosial kontroll både disiplinerer og styrer vår interaksjon med våre omgivelser, samtidig som det er et konstruktivt og nødvendig ledd i å produsere og opprettholde et velfungerende samfunns- og statsapparat.

Inntrykket er at bokens mange dilemmaer, spørsmål og konklusjoner gjør den dagsaktuell ut over å kun skulle fungere som et veikart. I seg selv er dette positivt, og boken burde fint kunne anvendes både som oppslagsverk for interesserte studenter og som inspirasjon for forskere som arbeider med denne typen tema. Som Ugelvik selv skriver, er ett av målene med boken nettopp å kunne tilrettelegge for presise analyser av sosial kontroll gjennom utviklingen av en brukbar og tilgjengelig teoretisk verktøykasse. Bokens dybde og kompleksitet, fremstilt på en forståelig måte, gjør at den dermed fint burde kunne vurderes som pensumbok og faglig supplement til andre fag, også ut over dem forfatteren krediterer i forordet.

Referanser

Cohen, S. (1985). Visions of social control: Crime, punishment and classification. Cambridge: Polity Press.

Donne, J. (2010). Eit menneske er inga øy: Dikt og prosa gjendikta av Åsmund Bjørnstad. Oslo: Aschehoug.

Goffman, E. (1971). Relations in public: Microstudies of the public order. New York: Basic Books.

Meier, R. F. (1982). Perspectives on the concept of social control. Annual Review of Sociology, 8, 35-55.

Ugelvik, T. (2019). Sosial kontroll. Oslo: Universitetsforlaget.