Debatten om klasseforhold i det norske samfunnet har en lang historie i norsk sosiologi, og i noen grad i norsk samfunnsforskning for øvrig. Mer enn førti år har gått siden Familien i klassesamfunnet (1975), og nær førti siden Klassestruktur og klasseskiller ble utgitt i 1982, for å nevne et par av pionerstudiene i denne tradisjonen. Et raskt overblikk over denne perioden indikerer at studiet av sosial klasse har en ytterst ujevn intellektuell historie i norsk sosiologi. Det har vært lite systematisk og er i liten grad preget av kontinuitet – snarere kjennetegnes det av mange brudd og nye begynnelser, med sterke innslag av perspektiver som følger motebølger snarere enn utvikling av sammenhengende debatter. De siste årene synes å ha vært preget av et slags skisma, eller kanskje snarere en mer eller mindre tilfeldig arbeidsdeling: mens noen sosiologer jobber med å kartlegge ulikhet og avdekke den ideologiske funksjonen likhetsidealene har i det norske samfunnet (se for eksempel Elite og klasse i et egalitært samfunn, 2014), er andre opptatt av å kartlegge og forklare egalitarismen, som Middelklassekulturen i Norge tydelig viser.

I Middelklassekulturen i Norge gjør de tre norske sosiologene Rune Sakslind, Ove Skarpenes og Roger Hestholm et seriøst og ambisiøst forsøk på å etablere et klasseanalytisk program i et komparativt og historisk perspektiv. De går systematisk igjennom en rekke bidrag til studiet av klasse nasjonalt og internasjonalt, plasserer seg i den samtidige debatten og tar utgangspunkt i et konkret empirisk felt – (deler av) middelklassen i Norge. Studien bygger på et (NFR-finansiert) intervjuprosjekt der forskerne har snakket med høyt utdannede mennesker i ulike «kunnskapsyrker» av begge kjønn i tre norske byer: Oslo, Bergen og Kristiansand. Det analytiske utgangspunktet er en syntese mellom pragmatisk sosiologi og kunnskapssosiologi. Selv kaller de perspektivet «antiessensialistisk, lingvistisk reflektert og pragmatisk inspirert». Marx er ingen sterk inspirasjon i direkte forstand, men forfatterne forankrer diskusjonen i britiske, amerikanske og franske debatter med klare røtter i marxistisk klasseanalyse. Rune Slagstads store fortelling om de nasjonale strategene i norsk moderne historie er imidlertid kanskje den avgjørende inspirasjon for studien, selv om forfatterne selv ikke sier dette eksplisitt. Parallelt er ambisjonen om å utvikle en systematisk kritikk mot den sterke innflytelsen Pierre Bourdieu har hatt i norsk sosiologi et vesentlig fundament i boka.

Idéen om å studere klasse ved hjelp av et dypdykk i middelklassen er inspirert av fransk, nordamerikansk og britisk (og i noen grad tysk) sosiologi, men framfor alt av klassedebatten som knytter seg til Lamonts kritikk av Bourdieu og til framveksten av pragmatisk sosiologi, i dialog og samarbeid med blant andre Boltanski, Thevenot og Chiapello. Sakslind, Skarpenes og Hestholm er i denne boka opptatt av at forståelsen av middelklassen må kontekstualiseres og gjøres til gjenstand for et komparativt blikk. På den måten blir det mulig å identifisere kulturhistoriske linjer som kan kaste lys over og forklare observerbare forskjeller i klassedynamikken i ulike land. Er middelklassen preget av «livsformer» som springer ut av produksjonsforhold og arbeidsdeling, eller mer et produkt av sosiale distinksjoner og grensedragninger? Begge deler, mener forfatterne, og legger til at «kunnskapskulturer» må knyttes til moral og etisk kodeks. Dette betyr at betydningen av kunnskap ikke primært handler om dens generiske, formelle posisjon, men om hvordan den inngår i sosiale og kulturelle kontekster. De identifiserer et sentralt spor i observasjonen av at Norge ikke kjennetegnes av én legitim (kunnskaps)kultur, men av flere ulike kulturelle hierarkier som kan spores tilbake til folkedanning og folkelig sosialisme.

Forfatternes empiriske materiale tyder på at den norske middelklassen kjennetegnes av en distinkt selvforståelse som paradoksalt nok er preget av ambivalens og av fravær av samlende symboler for felles identifikasjon. Den synes å være formet av en ydmyk sensitivitet overfor kombinasjonen av antiintellektualisme og antielitisme som preger offentlig debatt i Norge. Materialet indikerer at den høyt utdannede middelklassens kulturkonsum oppfattes som «underholdning» og «avslapping», altså primært knyttet til den tilgjengelige kulturen. I Bourdieus termer betyr dette at kultur som felt ikke har noen høy grad av autonomi i Norge; den er snarere forankret i moralsk folkelighet. Den sosiale mobiliteten de som oftest har gjennomgått, oppfattes ikke som en tilegnelse av et mer distingvert kulturelt univers – tvert imot understreker de fleste informantene at de «er som før». De understreker at respekten for andre knytter seg til hvorvidt de gjør noe godt for andre eller ikke, og peker på egenskaper som ærlighet, toleranse, vennlighet og demokratisk sinnelag. Dette inspirerer til en form for moralsk selvjustis, mener de tre forfatterne, og følgelig blir det viktig for høyt utdannede mennesker å unngå å bli oppfattet som kulturelt arrogante. Informantene demonstrerer videre et påfallende avslappet forhold til betydningen av utdanning, som ikke vitner om at den er en del av et større eksistensielt drama som er infisert av en form for statusangst der nedvurderende betraktninger om «de andre» (uten utdanning) inngår som en sentral bestanddel. I den grad de trekker grenser, synes de å være mer opptatt av å trekke grenser mot dem som trekker grenser enn å gjøre dette selv. Deres syn på vitenskap er framfor alt jordnært; den bør være praktisk og framstår nærmest som «en blodfattig, nesten pedantisk praksis». Alle disse empiriske tendensene står i nokså skarp kontrast til det sosiologer har påvist for Frankrikes, Tysklands og Storbritannias vedkommende.

Den kulturhistoriske forklaringen på det empiriske mønsteret de tre forfatterne av Middelklassekulturen i Norge mener de har avdekket, trekker store veksler på de mange rike og inspirerende bidragene i Sørensen og Stråths The Cultural Construction of Norden (1997), men henter også inspirasjon fra blant andre Slagstad, Sejersted og Myhre. Interaksjonen mellom de sosiale klassene i Norge fikk en annen dynamikk og forløp enn det som var vanlig i Europa for øvrig. Middelklassen hadde knapt en overklasse å speile seg i, men måtte forholde seg desto mer aktivt til den voksende arbeiderklassen. I tillegg tok den i høy grad opp i seg idealer og sosiale former fra bondesamfunnet, spesielt egalitarismen, den puritanske etos og individualismen. Denne artikulasjonen ble framfor alt formet gjennom folkebevegelsene, der den utdannede middelklassen sterkt bidro i den folkelige mobiliseringen for norsk nasjonal selvstendighet og mot de gamle elitenes politiske hegemoni. Det oppsto ingen motsetning mellom middelklassens kunnskapskultur og den folkelige opplysningspragmatismen.

Et viktig analytisk ærend i denne boka er kritikken mot «mistankens hermeneutikk», som forfatterne tilskriver Bourdieu og det vi kan kalle «avsløringssosiologien», og som etter deres oppfatning praktiseres av en del av hans entusiastiske publikum i Norge. Dette er tydeliggjort i en interessant polemikk som har gått forut for denne utgivelsen, der flere kolleger (i Oslo-miljøet) har angrepet forfatterne av den foreliggende boka for metodisk naivitet og overivrig generalisering. Sakslind, Skarpenes og Hestholm mener at det ikke er særlig fruktbart å «avsløre» middelklassens selvforståelse som et sosialt maktspill og en form for kalkulerende nedsnobbing. Den må tas på alvor, og må både leses som et sosialt faktum og en faktisk representasjon av allmenne og dominerende oppfatninger. Til dette har kritikerne svart at sosiologers oppgave ikke er å ta informantenes utsagn for face value, og i tillegg lagt vekt på at det ikke krever mye metodisk fantasi for å se at representanter for den norske middelklassen praktiserer en intens distinksjonsaktivitet samtidig som de lirer av seg politisk korrekte representasjoner av den typen Middelklassekulturen i Norge bygger på. De påpeker også at mye empirisk materiale viser at mange mennesker i Norge er seg akutt bevisst at de behandles som underlegne av den høyt utdannede norske middelklassen.

Til dette er det mye å si, men plassen gir ingen mulighet til å gå i dybden her. Én observasjon er at det neppe er tilfeldig at debatten foregår mellom vest- og sørlandssosiologer og hovedstadssosiologer. Det er svært sannsynlig at førstnevnte identifiserer seg med både Vestlandsfanden og den middelklasseselvforståelsen de beskriver, og som de vil ta på større alvor enn sine sosiologkolleger i hovedstaden. En annen er at de to leirene i høy grad synes å snakke forbi hverandre. Begge hadde etter min oppfatning hatt nytte av å ta den kulturanalytiske og historiske litteraturen enda mer på alvor, eller for den saks skyld sosialantropologiske bidrag på feltet – som for eksempel Marianne Gullestads arbeider. Det relevante spørsmålet er neppe hvorvidt metoden som er brukt og fortolkningene som anvendes i denne boka er naive, eller hvorvidt middelklassen faktisk praktiserer distinksjoner over en lav sko, men snarere hva det empiriske mønsteret kan brukes til når det suppleres med hva vi ellers vet – for eksempel om hva som foregår «i sosiale praksiser hvor det kan utøves makt», som forfatterne understreker at de ikke har studert. Mange studier har for eksempel vist at det forfatterne av den foreliggende boka kaller «en skjult sosial kode» (en dynamikk mellom «de sosiale hierarkier og det egalitære prinsippet»), spilles ut på interessante måter på offentlige, institusjonelle arenaer. I lokalpolitikken, lokale offentligheter, i deler av kommunal og offentlig sektor for øvrig (ikke minst i høgskolene og i noen grad i universitetssektoren) og på arbeidslivsarenaer der arbeiderbevegelsens innflytelse har vært sterkest, tyder mye på at legitime ytringer, oppslutning, autoritet og legitimitet er artikulert i og organisert av egalitære koder – altså at sosiale grensedragninger normalt er sosialt ineffektive. Dette skyldes i mine øyne neppe primært middelklassens selvforståelse, men måten sosial makt er organisert på, for eksempel at autoritet hviler på oppslutning blant miljøer som domineres av mennesker som agerer som (og/eller oppfatter seg som) medlemmer av politisk-moralske kollektiv, og hvor sosial kontroll faktisk er virksom. Dette er fullt forenelig med at klassebaserte smaksdistinksjoner nærmest er allestedsnærværende i Norge, men primært i andre typer sosiale situasjoner, slik Gullestad var opptatt av å vise. Mitt inntrykk er at forfatterne av Middelklassekultur i Norge er seg dette bevisst, men at de i denne boka har valgt å avgrense sitt tema. Det kan dog sies at et klasseanalytisk perspektiv som preges av en så lunken interesse for makt som denne, i seg selv er oppsiktsvekkende og problematisk. Så vidt jeg kan se begrunner ikke forfatterne hvorfor de har valgt å se bort fra dette temaet i intervjuene, og det er vanskelig å forstå hvorfor de for eksempel ikke har tatt opp informantenes forståelse av jobbene de gjør, institusjonene de trolig har sentrale posisjoner i, betydningen av kjønn, styring, autoritet – og en rekke andre ting som berører forholdet mellom klasse og makt i samtida.

Til tross for dette har jeg hatt stort utbytte av å lese Middelklassekulturen i Norge, som jeg oppfatter som et interessant, forfriskende, ambisiøst og vel gjennomtenkt bidrag – og et interessant utkast til noe mer. Selv om boka i noen grad tråkker i oppgåtte spor, anser jeg den som viktig på flere måter. Den er et skolert og intellektuelt redelig korrektiv til Bourdieu-inspirerte perspektiver, den presenterer interessant empirisk materiale og gir viktige analytiske innspill til forståelse av klassebegrepet. I tillegg er det komparative blikket vesentlig og godt gjennomført, og det kulturhistoriske dypdykket et fint bidrag i en ellers nokså ahistorisk norsk sosiologisk akademisk diskurs. Jeg håper det neste skrittet er å utvide blikket og ta den omfattende empiriske dokumentasjonen som finnes (ikke minst i etnografiske studier) om klasseforhold i Norge mer aktivt i bruk, og å rette blikket mot klasseanalysens klassiske hovedtema: makt.