Bak denne boken står sosiologer med tilknytning til Sosiologisk institutt i Bergen. Ifølge bokens innledning er målet deres å tilbakevise eller nyansere sentrale myter i den offentlige debatten om velferdsstaten. De framholder at det er behov for nye og kritiske diskusjoner på dette området. Det er seks sett av myter om velferdsstat og velferd som bokens kapitler tar opp. Mytene knytter seg til fattigdom, forholdet mellom en omfattende velferdsstat og vilkårene for et aktivt sivilsamfunn, demografisk aldring, alenemødres tilpasninger, og straff som svar på kriminalitet. Redaktørene betoner at boken ikke bare eller primært er et innlegg i faginterne diskusjoner. Deres ønske er å fremme et bredere offentlig ordskifte, og boken retter seg derfor til et bredt publikum. Boken er åpent tilgjengelig og kan lastes ned gratis fra forlagets hjemmeside.

Kapittel 1 av Hans-Tore Hansen har tittel «Myten om velferdsstaten». Utgangspunktet er en artikkelsamling med samme tittel, utgitt i 1973 og redigert av Lars Gunnar Lingås. Boken gjenopptrykte mye av innholdet i et spesialnummer av tidsskriftet Kontrast fra 1967, som var forfattet av pionerer i norsk samfunnsforskning. Hansen gir en inngående omtale av artikkelsamlingens innhold, og han dels kontekstualiserer, dels kommenterer forfatternes kritikk av den (daværende) norske velferdsstaten. Det ble utgitt to nye bøker om samme tema i 1989 og 1995, men Hansen går bare kortfattet inn på innholdet i disse bøkene (og de betydelige endringene i den norske velferdsstaten etter 1967/1973). Kapittelet ville ha vært enda mer leseverdig hvis Hansen hadde gitt en kortere og mer spisset omtale av 1973-boken. Han kunne ha brukt tilsvarende mer plass på å drøfte i hvilken grad endringer siden 1967/1973 har gjort kritikken fra den gang mer eller mindre dekkende som karakteristikk av den norske velferdsstaten anno 2019. I så fall ville det ha vært naturlig å presentere noen nøkkeltall for endringene over tid. Hansen kunne ha bemerket hvor langt bedre tilgang på statistikk om velferdsstatens virkemåte vi har i dag, sammenliknet med det forfatterne hadde i 1967/1973 (bl.a. takket være Natalie Rogoff Ramsøy). Dessuten er det utgitt flere større verk om velferdsstatens historie som kunne ha vært vist til i kapittelet (f.eks. Seip, 1989; Bjørnson & Haavet, 1994; Benum, 1998). Endelig kunne en ut fra et økt kunnskapstilfang nyansert 1967-forfatternes teser om et usynlig Norge og en mer eller mindre tilsiktet skjuling av velferdsstatens tilkortkomming og befolkningens svakeste medlemmer.

I kapittel 2 gir Atle Mjøen en innsiktsfull drøfting av en påstand som en jevnlig hører; at en omfattende og velutbygd velferdsstat undergraver frivillig innsats og et aktivt sivilsamfunn. Som vist av Mjøen (s. 53), har denne påstanden bl.a. vært belyst gjennom nyere kryssnasjonal forskning. Denne tilsier at de landene med størst velferdsstat (for eksempel målt med offentlige utgifter til velferdsformål som andel av BNP) er blant dem med høyest grad av frivillighet. Her kunne forfatteren ha vist til nyere kryssnasjonale undersøkelser om samme tema. I tillegg kunne han ha pekt på at både stat og kommune gir økonomisk tilskudd til sammenslutninger av fattige og utstøtte grupper. Disse sammenslutningene driver ikke bare selvhjelp, men er også aktive med å presse på for politiske forbedringer i gruppenes økonomiske, bolig-, helse- og sosiale situasjon. På denne måten har velferdsstaten bidratt til å redusere gruppenes «politiske fattigdom» (Dahl Jacobsen, 1967, s. 8).

I kapittel 3 problematiserer Kristoffer Chelsom Vogt forestillingen om at velferdsstaten skaper avhengighet blant mottakere av overføringer og tjenester. Han får fram at ingen av oss er fullt uavhengige, men at vi alle i større eller mindre grad inngår i sosiale og familiemessige relasjoner preget av gjensidig avhengighet. En kunne legge til at noen av velferdsstatens ordninger som personlig assistanse fremmer høyere grad av selvstendighet. Vår grad av selvstendighet og uavhengighet er betinget av livsfase og familiesituasjon. Likevel er det ikke opplagt at problematiseringen til Chelsom Vogt helt treffer forestillingen om velferdsstatsavhengighet. Satt på spissen betyr noen sider av velferdsstatens egen tilkortkomming (f.eks. NAVs manglende evne til å bistå personer med funksjonsnedsettelser til å få eller beholde en egnet og tilpasset jobb de kan leve av) at dens målgrupper de facto blir gjort «avhengige» av velferdsstaten. Her kan det vises til den aktuelle diskusjonen om innstramningene i ordningen med arbeidsavklaringspenger. Det samme gjelder utviklingen i avtalen mellom staten og partene om et inkluderende arbeidsliv fra 2001 (og fornyet flere ganger). Ett av avtalens opprinnelige delmål var å få flere personer med funksjonsnedsettelser inn i jobb, men delmålet ble fjernet fordi evalueringer viste at avtalen ikke bidro til en slik økt inkludering.

Karen Christensen behandler i kapittel 4 «Myten om eldrebølgen». Hun avviser ikke at den demografiske aldringen som mange særlig rike land erfarer representerer betydelige utfordringer, gitt de løftene som kommende kull av eldre mennesker er gitt om pensjonsutbetalinger og tilgang til gode omsorgs- og helsetjenester, i en situasjon med mindre etterfølgende fødselskull og usikkerhet rundt framtidig økonomisk vekst og bærekraft. Det er særlig «bølge»-metaforen hun er skeptisk til. Hun gir en interessant redegjørelse for metaforens historiske opprinnelse. Dernest gjengir hun nøkkeltall for forventet levealder fram til 2011–15 (s. 82–83) og senere års antall mottakere av helse- og omsorgstjenester (s. 89–90). Noe overraskende viser hun ikke til foreliggende framskrivinger av forventet levealder og forholdstall mellom antall personer i såkalt «yrkesaktiv alder» og antall personer over denne (jf. https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/folkfram/aar/2014-06-17). Selv om alle er klar over at slike framskrivinger er forbundet med usikkerhet, er dagens politikere og byråkrater avhengige av å kunne legge til grunn forutsetninger om hva framtiden vil bringe og planlegge deretter. Det hadde styrket artikkelen om Christensen i større utstrekning hadde gått inn på slike framskrivinger.

I kapittel 5 diskuterer Liv Johanne Syltevik «Myten om alenemødrene og velferdsstaten». Hun spør hvordan misvisende forestillinger om alenemødre påvirker offentlig politikk overfor gruppen og enkeltmedlemmer av den. Hun viser til og sammenlikner to grupper som har vært rammet: først enslige (etnisk norske) mødre (særlig på slutten av 1980-tallet), og senere innvandrermødre og da særlig somaliske mødre (på 2000-tallet). Syltevik peker på at den norske politikken overfor enslige med barn ikke har mange paralleller i andre land, og at den har røtter tilbake til de Castbergske barnelovene i 1915. Hun viser hvordan både de konkrete ordningene og kriteriene for tildeling har endret seg over tid, og drar interessante paralleller til politikkutviklingen i andre relevante land. Fortjenestefullt presenterer hun en del tall for virkningene av den store endringen av støtteordningen for enslige forsørgere i 1998 (s. 107–108). Det framstår som noe paradoksalt at Syltevik (som Chelsom Vogt) på den ene siden (s. 107) er kritisk til forestillingen om «velferdsavhengighet» (s. 107), for så på neste side (s. 108) referere til at innstramninger i overgangsstønad hadde store omkostninger for den svakeste gruppen av aleneforeldre og delvis gjorde dem til mottakere av andre økonomiske ytelser. Dette paradokset utfordrer hennes betingede konklusjon om at feilaktige forestillinger kan virke på den offentlige politikken (s. 117–118). Endelig er det slående at hun ikke tydeligere spør om feilaktige oppfatninger av velferdspolitikkens målgrupper kan virke som «selvoppfyllende forutsigelser» slik Robert Merton drøftet dem.

Artikkelen «Myten om fengselspinen» av Ingrid Rindal Lundeberg går utover det området som konvensjonelt ses som velferds(stats)forskning, I stedet knytter hun an til klassiske temaer i norsk sosiologi og kriminologi (jf. bidragene til Vilhelm Aubert, Nils Christie, Thomas Mathiesen m.fl.). Hennes utgangspunkt er at en har hatt mangelfull kunnskap om hvordan (fengsels)straff faktisk praktiseres og oppleves i dag, Hun viser at det er store forskjeller mellom norske fengsler og fanger i hvordan straff føles og virker. Artikkelen bygger på analyse av et omfattende og rikt datamateriale. Hun trekker fram noen overordnede funn som viser konstruktive erfaringer med soning, og nyanserer forestillingen om straff som bare smertet. Satt på spissen kan en si at myten om fengselspinen i minskende grad svarer til det som skjer i norske fengsler. Alt i alt bryter perspektivet i dette kapittelet så sterkt fra det som framheves i de øvrige empiriske kapitlene at en kunne ha sett for seg at redaktørene hadde reflektert nærmere om dette i sin innledning.

Alt i alt er denne boken et prisverdig initiativ, og redaktørenes uttrykte ambisjoner er tiltalende. Samtidig skaper bokens innretning og utforming en del motforestillinger. Det er nærliggende å spørre om boken har et sjangerproblem, eller sagt på en annen måte, om den faller mellom to stoler. Av en bok på om lag 140 sider tekst er nærmere 20 sider litteraturlister. Selv om slike lister er verdifulle for oss som er forskere, har de neppe samme interesse for andre. Et langt sitat på engelsk (s. 103) burde ha vært oversatt eller sammenfattet på norsk. Det er vanskelig å vite sikkert om de engelske sammendragene for hvert kapittel vil bli lest av noen engelsktalende.

Boken er preget av en viss ubalanse mellom å beskrive tidligere offentlige (og/eller faglige) diskusjoner om velferd versus å tilby godt underbygde og tydelige drøftinger av misvisende og lite dekkende forestillinger i det offentlige ordskiftet i dag. Historiske tilbakeblikk og glimt av faghistorie er i og for seg interessant, men får trolig for stor plass i denne boken, gitt dens nevnte mål.

De av oss som har mye erfaring med å formidle forskningsfunn muntlig eller skriftlig for politikere og medlemmer av brukerorganisasjoner, vet at disse vanligvis etterlyser konkret og nyttig informasjon, gjerne underbygd med tall. Det er et pluss at artikkel 4 om myten om eldrebølgen bruker noen tabeller og figurer til å underbygge sine argumenter og konklusjoner, og at artikkel 5 om myten om aleneforeldre og velferdsstat gjengir enkelte tall i teksten. Kapittel 6 om myten om «fengselspinen» presenterer både kvalitative og kvantitative data fra et større feltarbeid i ti fengsler. De øvrige kapitlene bygger i hovedsak på sammenfatning og analyse av foreliggende tekstlig materiale som grunnlag for sine argumentasjonsrekker og konklusjoner. Jo, analyse av tekstlig materiale er viktig og nødvendig for å forstå endringer i velferd og velferdsstat, men trolig utilstrekkelig hvis en vil påvirke den offentlige eller allmenne diskusjonen om disse temaene.