Artikkelen undersøker hva som ligger til grunn for beslutninger som tas underveis i arbeidsavklaringsprosesser, altså prosesser som kan resultere i uføretrygd. Avklaringsprosessene er således en viktig del av arbeidslinja. Problemstillingen er: Hvordan kan tiltak og overganger begrunnes i arbeidsavklaringsprosessen? Problemstillingen er utforsket med utgangspunkt i et praktisk eksempel med en ung kvinne med psykiske lidelser. Datagrunnlaget består av intervjuer, observasjon og dokumenter fra en lengre tidsperiode. Med en institusjonell etnografisk tilnærming viser jeg hvordan begrunnelsene er vanskelige å finne, og at hvilke vurderinger begrunnelsene bygger på, i liten grad synliggjøres skriftlig. Begrunnelsene kan i hovedsak karakteriseres som standardformuleringer, også begrunnelser som tilsynelatende er personlige. Jeg argumenterer for at begrunnelsene har ulike funksjoner: De legitimerer videreføring av tiltak, de oppfyller overordnet styringstekst, og begrunnelsene legitimerer NAV-arbeideres praksis sett opp mot systemforventninger. Det kan dessuten synes som om begrunnelsene bunner i en institusjonell forståelse om at arbeidstrening bidrar til at unge kommer nærmere arbeidslivet. Denne forståelsen kan problematiseres, ettersom arbeidstrening kan synes å videreføres uavhengig av om det bidrar til fremgang eller ikke.

Artikkelen belyser unge muslimer og kristnes forhandling av kjønn i migrantmenigheter: 1) Hvordan forhandler unge muslimer og kristne forventningene knyttet til kjønn, forbundet med religiøse klesdrakter og kjønnsdelte arbeidsoppgaver? Og 2), hva kan ungdommenes oppfatninger av religiøse koder og kjønnsdelte arbeidsoppgaver fortelle om symbolsk grensedragning mellom deres tilhørighet til en minoritetsgruppe og tilhørighet til majoritetssamfunnet? Data består av 23 kvalitative intervjuer med tenåringer og unge voksne i alderen 16–35 år. Ungdommene forhandlet stadig kleskoder og kjønnsdelte arbeidsoppgaver ut fra ulike religiøse, moralske og kulturelle forventninger. De skilte mellom religion og kultur, og argumenterte for likestilling ut fra religiøse tekster eller praktiske hensyn. De la vekt på verdier som mangfold og toleranse – de muslimske også autentisitet og individualitet.

Teknologier for planlegging, selvmonitorering og dosering av medisin blir brukt i behandlingen av en rekke kroniske sykdommer. Disse teknologiene er designet for å redusere den daglige byrden av å leve med en kronisk sykdom, men kan også forsterke sosiale ulikheter i helse om de ikke gjøres tilgjengelige for alle. I denne artikkelen studerer jeg samspillet mellom medisinsk teknologi og sosial ulikhet i behandlingen av diabetes type 1. Artikkelen bygger på dybdeintervjuer med 24 mennesker med diabetes type 1, som analyseres ut fra teoretiske perspektiver hentet fra forskning på sosiale helseforskjeller og kritisk realisme. Det er en utbredt oppfatning blant informantene at diabetesteknologi er vanskelig tilgjengelig i det norske helsevesenet. I møte med den opplevde mangelen på teknologi utvikler de mest ressurssterke en strategisk orientering for å få det de vil ha, mens andre kjøper teknologien på et kommersielt diabetesteknologimarked. Med bakgrunn i resultatene diskuterer jeg avslutningsvis hvordan helseteknologisk utvikling kan bidra til å (re)produsere sosiale helseforskjeller.