Det er mulig sosiologien ikke blir oppfattet som å være spesielt opptatt av teknologi. Men de sosiologiske diskusjonene av samfunnsformer og samfunnsutvikling har alltid vært nær knyttet opp mot den teknologiske utviklingen. De industrielle revolusjonene bidro til konsentrasjon av befolkninger i byen, preget arbeids- og familieliv på helt fundamentale måter, og skapte grunnlag for en velstandsvekst som også i stor grad kan forklare utviklingen og utbredelsen av moderne ideer og institusjoner knyttet til demokrati og frihet. Sosiologien oppstod på mange måter i tilknytning til disse teknologisk betingede samfunnsomveltningene. Marx’ og Durkheims bidrag adresserte i stor grad teknologisk betingede samfunnsendringer. Fremveksten av den moderne industrikapitalismen, med de konsekvensene den hadde for samfunnsstrukturen og arbeidernes arbeidsforhold og livsvilkår, kan ifølge Marx og andre tilbakeføres til teknologiske nyvinninger som damp- og senere elektrisitetsdrevne maskiner som gjorde det økonomisk effektivt å organisere produksjonsarbeidet rundt maskinene i store fabrikker, noe som bidro til økt merverdi av den menneskelige arbeidsinnsatsen. Chicagoskolen springer ut av den voldsomme byveksten som følge av en slik teknologisk drevet industrialisering, som for eksempel kjennetegnet Chicago. Og det meste av arbeids- og industrisosiologien har dreid seg om konsekvenser av endringer i teknologiske regimer for organisering av arbeids- og samfunnslivet.

Allikevel kan man få en fornemmelse av at teknologi og teknologiens rolle og betydning for samfunnsforhold har forsvunnet noe ut av de norske sosiologenes kjerneområde. Teknologisk utvikling har kanskje blitt så dagligdags at vi ikke tenker så mye på det. Samtidig, bare over de siste tiårene har det skjedd voldsomt mye, særlig når det gjelder utvikling av digitale verktøy. Det er kanskje overraskende at en del av teknikkene som ligger under kunstig intelligens ble utviklet så tidlig som på 1960-tallet. Problemet var at det krevdes enorm datakraft og ikke minst tilgang til store data som trengs for å trene opp algoritmene. Akkurat disse utfordringene er nå langt på vei løst. Datakraft er billig og datamengdene enorme. Grunnen til at datamengdene er så store, er at alle våre digitale gjøremål etterlater metadata som kan brukes til andre formål. Det henger selvsagt sammen med at datamaskinene er blitt små og billige og kan brukes overalt hele tiden. Og det gjør vi jo.

Svært mye av samtidens sosiale liv er knyttet opp mot det digitale og leves gjennom digitale plattformer eller man bruker digitale plattformer. Tufecki (2017) beskriver et sted i boken Twitter and Tear Gas hvordan sosiale bevegelser på nettet, gjerne på sosiale medier, ble kritisert av den eldre generasjonen for å være mer engasjert i den virtuelle verden enn i den virkelige. Men den virtuelle verden er virkelig, og de sosiale bevegelsene er både i den virtuelle og den fysiske verden. I dag virker dette mer opplagt enn for bare 10–15 år siden. Mobilisering på nettet er i høyeste grad noe man tar på alvor etter den arabiske våren og valget av Donald Trump til president i USA. I skrivende stund har det nettopp vært høring for den foreslåtte nye etterretningsloven som innebærer et digitalt grenseforsvar der all datatrafikk over norske landegrenser loggføres. Det er ingen som lenger vil si at det virtuelle ikke er virkelig.

Da undertegnede begynte å studere sosiologi på midten av 90-tallet, var ikke e-post noen selvfølge, mobiltelefoner kunne man nesten bare ringe med, og «Big data» var det ingen som snakket om. Derimot var man bekymret for at det hele skulle kollapse ved overgang til nytt årtusen, noe det slettes ikke gjorde. Nå snakkes det om at kunstig intelligens skal kunne løse all verdens problemer, men også skape helt nye problemer som at f.eks. roboter og automatisering skal gjøre arbeidstakerne overflødige. I både offentlig og privat sektor er digitalisering mantraet, og det skrives handlingsplaner og strategier. Det begynner derfor å demre for mange at vi nå er inne i en ny teknologisk revolusjonsfase. Noen kaller det «den fjerde industrielle revolusjon» (Schwab, 2016) , andre kaller det «den andre maskinalder» (Brynjolfsson og McAfee, 2014). Felles for disse analysene er at man begynner å forestille seg at forholdet mellom mennesket og teknologi er i ferd med å endre seg. Mens teknologiutviklingen til nå har vært med på å gradvis forsterke og forbedre menneskets kapasitet til handling, kan man som for eksempel Brynjolfsson og McAfee gjør, lure på om teknologien er i ferd med å løpe fra oss og bli en aktør på egen hånd som vi ikke engang klarer å forestille oss konsekvensene av. Uansett, den nye teknologiutviklingen inviterer til en rekke ulike sosiologiske problemstillinger. Hva skjer med arbeidslivet vårt? Vil det være jobber igjen til alle? Hvilke jobber vil være igjen til menneskene? Hva skjer med den yrkesmessig betingede samfunnsstrukturen? Hva skjer med økonomisk fordeling, demokrati, sikkerhet etc.? Kort sagt, hva skjer med samfunnet og menneskenes livsvilkår som følge av den nye teknologiske revolusjonen?

Hva får du lese i dette nummeret?

Det er tre artikler i dette nummeret, derav to empiriske studier. To av disse setter på ulike måter fokus på temaer relatert til samfunnets skyggesider: dark web og det generelle behovet for IT-sikkerhet. I tillegg er det to bokanmeldelser av bøker fra det samme landskapet, som til sammen dekker noen nyere sosiologiske temaer der teknologi står sentralt.

Når det snakkes om at det sosiale livet i økende grad har blitt digitalt, tenker man ofte på sosiale medier og hvordan internett har gjort at mulighetene for kontakt over store avstander har blitt vesentlig lettere. Det betyr ikke nødvendigvis at samhandling er fundamentalt endret, men den tar utvilsomt nye former. Dette gjelder også livets skyggesider. Bakken og Demant skriver om narkotikahandel på det mørke nettet, også omtalt som «dark web», basert på 114 intervjuer med deltakere i narkotikahandel på nettet. De digitale markedene for narkotikaomsetning har en rekke fellestrekk med fysiske markedsplasser, men også en del særtrekk knyttet til at de foregår på en teknologisk plattform med behov for spesifikke ferdigheter knyttet til sikkerhet (dvs. mot å bli oppdaget og tatt av politiet). Bakken og Demant beskriver også kulturelle koder knyttet til digital samhandling og presentasjon av seg selv på de digitale markedsplassene. Dette er feltspesifikk kunnskap som utgjør hva de kaller «digital kapital».

Vårt digitale liv er ikke bare hva man «gjør på nettet», men veldig mange systemer er knyttet opp mot internett på en eller annen måte. Det gjelder hele spekteret fra tunge IT-systemer til lettere duppeditter. «Tingenes internett» er alle slags mer eller mindre hverdagslige gjenstander som har internettkobling. Det gjelder såkalte «smarte» leker, lyspærer, tv’er, klokker, kjøleskap osv. Dette skaper også sikkerhetsutfordringer fordi de kan utsettes for eller benyttes i f.eks. cyberangrep. Utgangspunktet for Mark, Tømte, Næss og Røsdal er derfor at IKT-sikkerhet er av stor samfunnsmessig betydning på flere måter, og det er viktig at vi har tilstrekkelig med slik kompetanse i tiden fremover. Deres empiriske grunnlag er fremskrivninger av personer med kompetanse innen IT-sikkerhet basert på utdanningsdata og modellene MOSART og MODAG, i kombinasjon med kvalitative ekspertintervjuer. Hovedfunnet er at vi rett og slett vil ha for få folk med tilstrekkelig kompetanse innen IKT-sikkerhet i tiden fremover, og forfatterne argumenterer for at det trengs betydelig innsats for å bedre sikkerheten.

En sentral del av den digitale teknologiske revolusjonen vi i skrivende stund er med på, handler om utvikling av smartteknologi som digitaliserer hverdagen vår i økende grad. Vi kjenner det antakelig best fra smarttelefonen, som vi styrer stadig flere av våre hverdagsaktiviteter gjennom. Et mer avgrenset, men allikevel svært potent område hvor smartteknologi gjøres gjeldende, er knyttet til energi og nærmere bestemt elektrisitetsforbruket vårt. I løpet av 2019 skal hver eneste husstand i Norge ha fått installert en smart strømmåler i sikringsskapet sitt. Som med annen smartteknologi vil også denne teknologien forenkle hverdagen vår, blant annet ved at vi slipper å lese av strømmåleren selv. Det er også klart at det ligger et stort potensial i denne teknologien for å skape mer økonomisk og miljøvennlig atferd blant folk. Kort sagt, den nye teknologien representerer handlingsbetingelser som påvirker brukernes atferd. I artikkelen «Det fleksible mennesket 2.0: Om sosiale relasjoner i fremtidens digitale elektrisitetssystem», tematiserer Skjølsvold, Fjellså og Ryghaug hvordan utviklingen av smarte strømmålere og bruken av dem handler om muligheter til å påvirke og styre vår atferd som strømforbrukere, og hvilke samfunnsmessige og sosiale konsekvenser dette kan få. Skjølsvold og kollegenes inngang til disse temaene går gjennom en analyse av intervjuer med eksperter innenfor elektrisitetsområdet, og hvordan de forestiller seg mulighetene for å forme den fremtidige sluttbruker av el-kraft gjennom smartmåleren. Vi får slik et innblikk i hvordan aktører som former vår bruk av smartteknologi tenker om eller forestiller seg sluttbrukeren, noe forfatterne antar legger føringer på handlings- og designstrategiene til teknologiutviklerne. Artikkelen tar til slutt opp praktiske, politiske og sosiale implikasjoner av denne måten å tenke om sluttbrukeren på, blant annet ved å peke på mulige konsekvenser av digitaliseringen av strømnettet for ulikhet mellom ulike sosiale grupper, samt for individets integritet i eget privatliv.

Bøkene som er anmeldt i dette nummeret, gir på hver sin måte introduksjoner til viktige sider ved det digitale samfunnet. Et felles tema for disse tre bøkene er «Big data», men med ulik angrepsvinkel. Fergusons The Rise of Big Data Policing går igjennom siste års utvikling og lærdom fra økt bruk av digitale verktøy i politiarbeid i USA. Fokuset er på metoder for å forutsi fremtidig kriminalitet og sette i verk tiltak i forkant, såkalt «predictive policing», eller som det norske teknologirådet kaller det: «forutseende politi». Ferguson tematiserer betydningen av de store mengder data som følger av digitaliseringen og hvordan de brukes på godt og vondt. Dette er også generelle temaer med relevans langt utover kriminalitetskontroll. Bit by Bit av Matthew Salganik er en lærebok i kvantitative metoder med fokus på muligheter i den digitale æraen, herunder «big data». Blant annet gir sosiale medier nye muligheter for samfunnsforskere til å innhente data og gjennomføre online eksperimenter. Den digitale utviklingen gir ikke bare sosiologer nye temaer å studere, men også nye metoder.

Referanser

Brynjolfsson, E. & McAfee, A. (2014). The Second Machine Age. New York: Norton.

Ferguson, A. G. (2017). The Rise of Big Data Policing. Surveillance, race, and the future of law enforcement. New York: New York University Press.

Salgnaik, M. J. (2017). Bit by Bit: Social research in the digital age. Princeton: Princeton University Press. https://www.bitbybitbook.com/

Schwab, K. (2016). The Fourth Industrial Revolution: What it means, how to respond https://www.weforum.org/agenda/2016/01/the-fourth-industrial-revolution-what-it-means-and-how-to-respond/

Tufekci, Z. (2017). Twitter and Tear Gas. The power and fragility of networked protest. New Haven & London: Yale University Press.