Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Var klassesamfunnet noen gang på hell?

Was class society ever on the wane?
Postdoktor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Førsteamanuensis, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Selv om klassebegrepet står sentralt i sosiologien, er det også omdiskutert. En rekke sosiologer har betvilt at klasse er av betydning i «senmoderne samfunn». I 1987 kom debatten til Norge, i form av boka med den megetsigende tittelen Klassesamfunnet på hell. I denne artikkelen tar vi et gjensyn med boka, og spør hvordan dens konklusjoner og spådommer har tålt tidas tann. Vi identifiserer teoretiske og metodologiske svakheter ved boka. Konklusjonen om små klasseskiller og et klassesamfunn i forvitring hviler på en teoretisk sammenblanding av det vi med Giddens kan omtale som klassesamfunn som institusjonell orden og strukturasjonen av klasseforhold. Denne sammenblandingen gjør at forfatterne forveksler endringer i klasseskillenes konkrete uttrykk med selve klassesamfunnet. Samtidig hviler konklusjonen på en metodologisk tilnærming hvor «effekten av klasse» forstås som ikke bare helt isolert fra, men òg i motsetning til, noen av klasseskillenes konstituerende elementer, som yrke og utdanning. Gjennom empiriske analyser av mønstre av inntekt, mobilitet og stemmegivning på tre tidspunkt fra 1980-tall og fram til i dag, synliggjør vi både kontinuitet og endring i klassestrukturasjon i Norge.

Nøkkelord: klasse, ulikhet, politikk, sosial mobilitet

Although the concept of class is central to sociology, it is also hotly debated. Many sociologists have questioned whether class is of any significance in «late modern society». In 1987, the debate came to Norway in the form of a book with the expressive title «Class society on the wane». In this article, we revisit the book and ask how its conclusions and predictions have stood the test of time. We identify theoretical and methodological weaknesses in the book. The conclusion about dwindling class divisions and a withering class society rests on a theoretical confusion of what we can describe, in Giddensian terms, between class society as an institutional order and the structuration of class relations. This causes the authors to confuse changes in the concrete expression of class divisions with class society as such. Moreover, the conclusion rests on a methodological approach where the «effect of class» is understood as not only isolated from, but also in contrast to, some of the constituent elements of class divisions, such as occupation and education. Through empirical analyses of patterns of income, mobility and voting at three points in time from the 1980s until today, we highlight both continuity and change in class structuration in Norway.

Keywords: class, inequality, social mobility, politics

Teorier om samfunnsklasse har alltid stått sentralt i sosiologien. Så fundamentalt har spørsmålet om klasseskiller og klassekonflikter vært, at en av historiens mest siterte sosiologer omtalte det som «the question of sociology» (Giddens, 1981a: 19). Like fullt har det alltid vært omstridt. Alt i 1959 erklærte Robert Nisbet (1959) klassebegrepet som irrelevant for å forstå moderne ulikhet, og flere sosiologer har senere hevdet det samme. I 1987 ga et knippe norske sosiologer ut boka med den megetsigende tittelen Klassesamfunnet på hell (KPH) (Colbjørnsen, Birkelund & Hernes, 1987). Boka var unik som den mest omfattende og systematiske sosiologiske analysen av klasseskiller i Norge da den utkom, men sannsynligvis også fremdeles. Oppsiktsvekkende nok konkluderte denne enestående studien med at klasse ikke var spesielt viktig i Norge. Men var dette riktig – og hadde forfatterne rett i sin spådom om at klassesamfunnet var på hell?

Som med mange debatter i sosiologi blåste også debatten om klassenes død over, uten å egentlig nå noen konklusjon. Mye av diskusjonen led under lavt presisjonsnivå, uklart empirisk grunnlag og utydelig bruk av klassebegrepet. KPH var ikke direkte en del av disse debattene, til tross for at konklusjonene var mye av de samme som ble fremmet av klasse-kritikerne. KPH var også annerledes fordi forfatterne var tydelige på grunnlaget for konklusjonene deres. Dette gjør boka velegnet for et gjensyn med den bredere påstanden om at klassebegrepet har mistet sin relevans.

I det følgende skal vi argumentere for at det er flere grunner til å betvile bokas konklusjon om datidas Norge, samt dens spådom om et klassesamfunn i forvitring. Etter vårt syn foreligger det grunnleggende problemer med det teoretiske perspektivet i boka. I hovedsak dreier dette seg om en sammenblanding av hva vi med Giddens kan omtale som klassesamfunn som institusjonell form og strukturasjon av klasseforhold (Giddens, 1981a). Disse problemene har metodologiske forgreininger, noe som innebærer at forfatterne studerer klasseskiller på en misvisende måte. Vi skisserer en alternativ forståelse som vi så setter i spill i en analyse av endringer i klasseskiller i Norge fra tidlig åttitall og fram til i dag.

Norsk klassedød

I konklusjonene stemmer KPH overens med mer utbredte tendenser i datidas sosiologi. KPH utkom i etterdønningene av den lange etterkrigstidsboomen, en periode hvor mange sentrale sosiologer betvilte verdien av klassebegrepet for å forstå moderne samfunn. Foruten nevnte Nisbet, var Bell tidlig ute med sin bok om det post-industrielle samfunn (1973); Bauman hevdet at et fokus på klassekonflikter «fordunkler, heller enn å klargjøre, synet» (1982: 193; vår oversettelse (som med alle engelskspråklige kilder)). Ulrich Beck hevdet at risikosamfunnet innebar en modernitet som gikk «hinsides klasse og status» (på tysk i 1986, engelsk oversettelse 1992). Få år etter spurte en av nestorene i forskningen på klassestemmegivning om ikke klassene nå var i ferd med å dø (Clark & Lipset, 1991).

Selv om de ulike forfatterne vektla forskjellige ting, er det flere fellestrekk. Mange mente at produksjon som sådan blir en mindre viktig kilde til identitet, slik at forhold utenfor arbeidsplassen – og særlig forbruk og livsstil – blir viktigere. Tett knyttet til dette er at klasse ikke lenger utgjør en sentral politisk motsetning, og derfor svinner sammenhengen mellom klasse og preferanser for politisk parti. En annen tanke var at de sosiale ulikhetene ikke forsvant, men ble individualisert og fragmentert, og derfor i mindre grad fulgte klasseskillene. Til slutt ville også barrierene mot sosial mobilitet forsvinne og ytterligere bidra til at skillene mellom klassene ble mer uskarpe.

Dette er temaer som også tas opp i KPH. Konklusjonen i boka er at 80-tallets Norge ikke var noe klassesamfunn, som forfatterne forstår som et samfunn hvor «spenningsforholdet mellom klassene er den viktigste drivkraften bak fordelingsmønstre, sosiale konflikter og sosial endring » (Colbjørnsen et al., 1987: 10, vår kursivering). Vi skal komme tilbake til hvor rimelig denne forståelsen av hva et klassesamfunn er. Forfatterne begrunner konklusjonen med at «selv om klassegrensene gir opphav til økonomisk ulikhet av et visst omfang, kommer en stor del av klasseskillene til uttrykk som forskjeller mellom kjønn, yrker og utdanningsgrupper» (Colbjørnsen et al., 1987: 121). Bakgrunnen for dette var multivariate analyser som for eksempel kunne vise at klasseforskjellene i inntekt ble sterkt redusert når en kontrollerte for yrke og utdanning. Noe lignende kunne forfatterne vise i spørsmålet om klasseidentitet – altså om en identifiserer seg med arbeider- eller middelklassen. Til sist hevdet de at klassestrukturen var blitt mer meritokratisk, fordi hvilken klasse folk var i som voksne hang nærmere sammen med deres eget utdanningsnivå enn med foreldrenes klasse.

Forfatterne hevder altså ikke at det ikke fantes klasseskiller i datidas Norge, bare at disse var små og mindre enn de hadde vært – og at de var «på hell». Som av mange i den internasjonale «death of class»-debatten påstås det ikke at samfunnet hadde beveget seg forbi klasse helt ennå, men at det var i full fart med å gjøre det. Og i likhet med «death of class»-teoriene, er påstandene om endringsprosesser ikke egentlig basert på noen systematisk sammenligning over tid (Gooderham & Ringdal, 1995). Snarere er det slik at de sammenligner sporene de finner av klasseskiller i sin samtid med hvordan de antar at det forholdt seg før i tida. Videre hviler alle disse klassedød-teoriene på en grunnleggende begrepsforvirring hvor en ikke skjelner mellom klasseskiller som et institusjonelt kjennetegn ved kapitalismen og konkrete klasseskiller i for eksempel mobilitet, inntekt og stemmegivning. Dette skal vi se nærmere på under, før vi tar for oss tre sentrale påstander i KPH: at det er små økonomiske ulikheter mellom klassene; at klassestrukturen er blitt mer «meritokratisk» og åpen; og at klasse ikke lenger er noen kilde til sosial konflikt. I motsetning til KPH anvender vi et bredt spekter av datakilder for å etterstrebe å faktisk undersøke potensiell endring med flere måletidspunkter enn vår umiddelbare samtid.

Klassesamfunn og klassestrukturasjon

Vi så over at forfatterne av KPH forstod klassesamfunn som et samfunn hvor klasse var den viktigste faktoren i både ulikhet, konflikter og sosial endring. Denne svært strenge definisjonen mener vi er dårlig forankret i sosiologisk teori, noe som kanskje også er grunnen til at forfatterne ikke har noen henvisninger å støtte den på. Selv er vi nærmere den weberianske forståelsen, hvor et klassesamfunn forstås som distinkt fra før-moderne standssamfunn. Et klassesamfunn er ikke et samfunn hvor alt handler om klasse, men hvor makt- og ulikhetsforholdene er basert på kapitalismens «åpne relasjoner» snarere enn standssamfunnets juridiske regulering av privilegier og posisjoner; hvor økonomi er differensiert som et eget virksomhetsområde; og hvor økonomisk makt er atskilt fra voldsmakt (se oversikt i Scott, 1996: 6–15; se også Giddens om klassedelte vs. klassesamfunn i 1981b: 105–128).

Marx og Weber så kapitalisme med tilhørende klasseskiller som et avgjørende kjennetegn ved moderne samfunnsstrukturer. Kapitalisme innebærer at produktive ressurser er på private hender, garantert gjennom eiendomsretten, som medfører et skille hvor en liten minoritet kan leve av denne eiendomsbesittelsen mens flertallet har få andre valg enn å selge sin arbeidskraft på markeder (Marx, 2005; Weber, 1971). For det første innebærer dette at vesentlige samfunnsmessige ressurser kontrolleres av eiendomsbesittere som er institusjonelt atskilt fra politisk styring gjennom separasjonen av økonomi fra sivilsamfunn (Giddens, 1981b). Eiendomsbesitterne er i sin rett til å fatte beslutninger om hvordan disse ressursene brukes, noe som representerer en betydelig makt.

For det andre innebærer skillet mellom produktive ressurser og arbeidskraft også at eiendomsforholdene transformeres til autoritetsrelasjoner gjennom arbeidskontrakten. Dermed involverer klasseskillene transformasjons- og formidlingsrelasjoner hvorigjennom makt over ting blir til makt over mennesker – en sammensmelting av det Giddens har referert til som allokative og autoritative ressurser (Giddens, 1981b). For det tredje oppstår strukturelle avhengighetsforhold mellom den moderne staten og næringslivet gjennom at førstnevntes pengestrøm avhenger av sistnevntes virksomhet. Slike makt- og autoritetsforhold er et grunnleggende trekk ved kapitalismen og avgjørende for klassesamfunnets institusjonelle form.

Det er imidlertid et komplekst forhold mellom disse grunnleggende sidene ved kapitalismens struktur og studiet av sosial ulikhet og gruppe, men det overses av KPH så vel som de fleste «death of class»-teorier. Marxismen har ofte behandlet klasser som om de var grupper eller kollektiver, på lik linje med en familie eller en menighet. I den weberianske tradisjonen refererer klasse ofte til aggregater med bestemte kjennetegn (markedssjanser, trekk ved yrker, som hos Erikson & Goldthorpe, 1993). Vi oppfatter begge disse synene som utilfredsstillende, og følger Giddens i hans alternative formulering. Sentralt her er at klassesamfunn som institusjonell form må forstås som distinkt fra formasjonen av grupper, som altså omhandler den konkrete formen klasseskillene tar i sosialt liv (Giddens, 1979: 109–110). Dette kan også forstås som et skille mellom klasse i abstrakt og konkret forstand (Wright, 1985: 6–8).

For Giddens er det ikke noe gitt forhold mellom klassesamfunn som institusjonell form og klassestrukturasjon, slik at det sentrale spørsmålet blir hvordan disse «ʻøkonomiske’ forholdene blir oversatt til ʻikke-økonomiske’ sosiale strukturer» (Giddens, 1981a: 105). Giddens peker på hva han kaller strukturasjonsprinsipper: faktorer som spiller inn på det konkrete uttrykket klasseforholdene får i praksis, så som mobilitetslukning, likeartede posisjoner i arbeidsdelingen, nabolagssegregering, likeartet livsstil og oppfatninger osv. Klasser formes når markedskapasitetene som danner grunnlag for de grunnleggende klasseposisjonene – eiendom, arbeidskraft og kvalifikasjoner – blir preget av høy mobilitetslukning (høy stabilitet mellom og innad i generasjonene og lite tilsig av nykommere), relativ homogenitet i arbeidsdelingen, sterk grad av nabolagssegregering, lignende livsstil og verdensanskuelser osv.

Men kan også da tenke seg andre utfall, dersom kildene til strukturasjon i mindre grad sammenfaller med de markedskapasitetene som er klasseskillenes grunnlag: høy sosial mobilitet, teknisk arbeidsdeling innad og på tvers av markedskapasitetene, svak segregering og/eller individualisert livsstil skulle bety at de økonomiske klasseforholdene ikke oversettes til skarpe grenser mellom klasse-grupper. Slik kan en begrepsfeste klassesamfunn med former for klassestrukturasjon som ikke sammenfaller entydig med fordelingen av de markedskapasitetene som er hovedklassenes grunnlag. Det ville å så fall være et klassesamfunn hvor klasseskiller er et sentralt aspekt ved samfunnsstrukturen, uten at det kommer til uttrykk som veldig renskårne sosiale skillelinjer.

Metodologiske avveininger

Skillet mellom klassesamfunn og klassestrukturasjon har metodologiske implikasjoner. Disse innebærer at vi mener klassestrukturasjon og klasseskiller ikke meningsfullt kan studeres på den måten som gjøres i KPH. Et sentralt grep i boka er at en vil følge en slags ʻmainstream’ holdning i kvantitativ sosiologi hvor en faktors ʻvirkelige’ kausale betydning bare kan vurderes gjennom multivariat analyse hvor andre faktorer kan holdes konstante. Særegent for KPH er ideen om at klasse skal forstås som skarpt atskilt fra yrke og utdanning. Med henvisning til Marx mener forfatterne at klasse dreier seg om posisjon i samfunnsmessige produksjonsforhold, mens yrke dreier seg om posisjon i teknisk arbeidsdeling. Et samfunn er et klassesamfunn bare dersom klasse i denne spesifikke betydningen er hovedfaktoren som forklarer forskjeller i inntekt, sosial mobilitet, identitet og oppfattelse av politikk.

Etter vårt syn er dette en villfarelse, siden yrke og utdanning på grunnleggende vis er implisert i klasseskillene. Yrkesdeltagelse er den sentrale prosessen hvorigjennom både arbeider- og middelklassen konstitueres, siden det er gjennom salget av arbeidskraft på markedet at disse klasseposisjonene oppstår. Klassesystemets maktforhold virker på vesentlig måte gjennom yrkesdeltagelsen, siden det er nettopp gjennom arbeidsforholdet at makt over kapital blir til makt over mennesker (Giddens, 1979: 104–105). Over- og underordningsforholdene på arbeidsplasser er også spesifisert mellom yrker: det er noens yrke å lede, og det er et aspekt ved andres yrker at de ledes.

På lignende vis er utdanning nødvendigvis tett relatert til klasseskillene som sådan. De såkalt «nye middelklassene» kjennetegnes av høye kvalifikasjonskrav som i praksis innebærer utdanning. Følgelig har store deler av middelklassen med nødvendighet utdanning ut over det obligatoriske, noe som gjør det problematisk å forstå utdanningsnivå som en konkurrerende forklaringsvariabel til klasse. Et slikt innbyrdes forhold mellom utdanning og klasseposisjon ble pekt på allerede av Weber, som så kvalifikasjoner som det sentrale skillet mellom kategorier av ansatte. Giddens anså kvalifikasjoner som en av tre markedskapasiteter som la grunnlag for klasseskillene (Giddens, 1981a: 103). Noe av det samme tematiseres i Wrights modell, hvor ferdigheter utgjør en av de tre sentrale dimensjonene som han bruker til å skille klassene fra hverandre (Wright, 1985), og i nyweberiansk lukningsteori er utdanning en hovedmekanisme for lukning og dermed klasseskiller (Parkin, 1979; Murphy, 1988). Yrke og utdanning bør derfor heller forstås som noe som bidrar til å konstituere selve klasseskillene, og «forklaringskraften» til klasse kan følgelig ikke estimeres ved å kontrollere for de to.

I det følgende byr vi på et gjensyn med tre hovedtema fra KPH: klasseforskjeller i mobilitet, inntekt og stemmegivning fra tidlig åttitall og fram til i dag. For å ikke havne i den samme ulykksalige forvekslingen av abstraksjon (klassesamfunn som institusjonell form) og konkret analyse (klassestrukturasjon), er det sentralt for oss at analysen må forankres i et konkret klassebegrep: selv om klasse abstrakt bør defineres som et spørsmål om produksjons- og markedsrelasjoner, opptrer ikke disse strukturelle relasjonene i ren form i sosialt liv, men alltid sammenvevd med sosiale dimensjoner. Dette betyr for det første at vi ikke bruker kontrollvariabler på lignende måte som KPH. For det andre innebærer det at vi henter inspirasjon fra Pierre Bourdieus begrep om det sosiale rom, som han forstår som et relasjonelt system av forskjeller skapt av ulikheter i fordelingen av økonomisk og kulturell kapital (Bourdieu, 1984; 1985).

Bourdieus klassemodell er spesielt velegnet her, siden den er konsistent «konkret» i at den søker å modellere klasseskillenes konkrete manifestasjoner – deres strukturerte form (Sayer, 2005: 76–81). Kapitalbegrepene til Bourdieu kan forstås som utvidelser av det Giddens har kalt markedskapasiteter, i at de viser til ressurser som folk kan mobilisere eller bruke for å skaffe seg fordeler, både gjennom markeder men også andre sosiale relasjoner. Som med Giddens er det altså et klassebegrep som vektlegger betydningen av kapitalen eller kapasitetene aktører disponerer, og som kan skaffe dem fordeler i sosialt liv. Bourdieus modell rommer skillet mellom eiendom og kvalifikasjoner, som Giddens og Weber understreket, gjennom konseptualiseringen av økonomisk og kulturell kapital (Bourdieu, 1985).

Selv om klasse på et vis da dreier seg om kapitalen aktører disponerer, betoner Bourdieu hvordan klasse alltid opptrer i strukturert form – aldri som en ren variabel, men alltid sammenvevd med andre forskjeller. Andrew Sayer har påpekt at Bourdieu anvender et konkret klassebegrep som er distinkt fra, men kompatibelt med, abstrakte klassebegrep slik vi kjenner det fra Marx og Weber (Sayer, 2005). Vi forstår Bourdieu som at det er ens posisjon i produksjonsforholdene som er ryggmargen i kapitalistiske klasseforhold, men at konkrete klasseskiller nødvendigvis involverer flere forhold: «Klasse defineres ikke av én egenskap (ikke engang den mest bestemmende, slik som volum og sammensetning av kapital), ei heller av en samling egenskaper (kjønn, alder, sosial bakgrunn, etnisk opprinnelse – andelen sorte og hvite, for eksempel, eller innfødte og innvandrere – inntekt, utdanningsnivå osv.), ei heller av en kjede egenskaper som springer ut av en grunnleggende egenskap (posisjon i produksjonsforholdene) i et årsaks–virknings-forhold, betinger og betinget». Snarere bestemmes klassene «av strukturen i relasjonene mellom alle de vesentlige egenskapene som gir spesifikk verdi til hver av dem og til effektene de utøver på praksiser» (Bourdieu, 1984: 106).

I Bourdieus modell er hovedskillet i klassestrukturen den totale mengden av kapital, slik at det skilles mellom lavt, middels og høyt i klassesystemet. Dernest innfører han et horisontalt skille etter sammensetningen av denne kapitalen, slik at hver klasse kan deles inn i fraksjoner etter om deres kapital er overveiende kulturell eller økonomisk, eller om den er en balansert blanding. For praktiske formål operasjonaliserer vi denne strukturen ved hjelp av yrker, «generelt en god og økonomisk indikator på posisjon i rommet» (Bourdieu, 1987: 4). I figur 1 viser vi klassemodellen, det såkalte ORDC-skjemaet (Hansen, Flemmen & Andersen, 2009).1 Skjemaet er konstruert gjennom å gruppere yrker etter som de ligner hverandre i mengden og sammensetningen av kapital, og kategoriene er ordnet i forhold til hverandre etter hvor ulike de er i samme henseende. Et unntak er i økonomisk kapital-fraksjonene, hvor den hierarkiske plasseringen er basert på inntekt – slik at de med høyest inntekt er plassert øverst osv.

Figur 1

Oslo registerdata klasseskjema (ORDC) med eksempelyrker.

Gjennom artikkelen bruker vi ulike datakilder, noe som også innebærer at skjemaet må operasjonaliseres litt ulikt fra analyse til analyse.2 For å studere mobilitet og inntekt over tid, bruker vi folketellingsdata fra NSDs generasjonsdatabase for 1980 (eller 1970 hvis 1980-observasjoner mangler), mens vi fra 2003 av benytter administrative registerdata tilrettelagt av SSB. I analysen av stemmegivning bruker vi Valgundersøkelsen, gjort tilgjengelig av NSD. Vi holder oss til tre målepunkter: ett på tidlig åttitall, ett fra de siste årene og ett målepunkt imellom. Alle analysene fra før 2001 bruker Nordisk Yrkesklassifisering for å konstruere hovedskillene i ORDC-modellen, mens etter 2001 brukes Standard for Yrkesklassifisering. Siden Valgundersøkelsen har vanlig utvalgsstørrelse, er vi i de analysene nødt til å slå sammen de øverste kategoriene slik at kulturell overklasse slås sammen med kulturell øvre middelklasse; økonomisk overklasse slås sammen med økonomisk øvre middel osv. I analysene av sosial mobilitet bruker vi ikke det horisontale skillet mellom økonomisk og kulturell kapital, fordi hovedinteressen her er bevegelser opp og ned i samfunnsstrukturen. I ORDC-modellen brukes relativ inntekt for å skille mellom økonomiske over- og middelklasser, men vi bruker bare yrke i Valgundersøkelsen, siden den ikke har tilstrekkelige inntektsopplysninger. I folketellingsdataene foreligger det bare lønnsinformasjon, så inntektsanalysene bruker bare lønnsinntekt. Det skal likevel nevnes at endringene vi observerer mellom 1980 og måletidspunktene på 2000-tallet bør tolkes med noe varsomhet, da ulike datakilder er anvendt med noe varierende kvalitet og operasjonaliseringsmuligheter. Ingen analyser kan svare på alt, men vi vil understreke at disse analysene er gjort på noen av de beste kildene norsk samfunnsforskning har tilgjengelig for å belyse disse spørsmålene.

Klasseskiller i Norge fra 1980 til i dag

Har klasseforskjeller i inntekt blitt mindre?

Inntekt er en sentral side ved livssjanser i kapitalistiske samfunn. I klasseanalyse er også inntektsnivået en indikator på ens markedsposisjon, siden en generelt kan tolke det som at høye inntekter innebærer en privilegert posisjon i markedet og vice versa. Derfor er det av stor faglig interesse å studere inntektsskillene mellom klassene og hvordan de utvikler seg. Et sentralt og oppsiktsvekkende funn i KPH var at det var små reelle klasseforskjeller i inntekt i Norge, særlig når det brukes kontrollvariabler på en måte vi har argumentert mot i det foregående.3

Var det så riktig å forstå klasseulikheter i inntekt som å være på hell – små og minkende? I figur 2 viser vi lønnsforskjellene mellom klassene i 1980, 2003 og 2012. Inntekt er standardisert slik at i hvert år svarer verdien 0 langs den horisontale aksen til det som er gjennomsnittsinntekten det året. Langs den vertikale aksen er de ulike klassene rangert, og figuren viser hvordan hver klasses inntektsfordeling avviker fra gjennomsnittet for hvert år.

Figur 2

Klassebaserte inntektsforskjeller ved 30-årsalderen.

I alle årene ser vi en tendens til forholdsvis tydelige inntektsforskjeller mellom klassene langs begge hoveddimensjonene i klassestrukturen. Jo lenger ned en kommer, jo mer tenderer tyngdepunktet i inntektsfordelingen til å være lavere enn gjennomsnittet. En ser også at fraksjonene med en overvekt av økonomisk kapital som forventet har høyere inntekter enn de med mer kulturell kapital. Fordi den økonomiske fraksjonen er internt inndelt etter et relativt inntektskriterium, overrasker det neppe at den økonomiske overklassen har inntekter som ligger godt over snittet av den årlige fordelingen.

Klassemodellen innebærer en forventning om et mønster av denne typen, men vi ser at dette mønsteret har blitt mer uttalt fra 1980 til 2012. Forskjellene øker, og det skyldes særlig at den økonomiske overklassen – og i noe mindre grad økonomisk øvre middelklasse – drar fra. Den høyreskjeve halen til den økonomiske overklassen vitner om at en ytterst liten fraksjon av de aller rikeste avviker i svært stor grad fra den resterende befolkningen. Selv om avviket fra gjennomsnittet i snitt er markant høyt for den økonomiske overklassen i alle år (1980 = 1.4 standardavvik, 2003 = 2.8 standardavvik, 2012 = 4.3 standardavvik), øker den interne spredningen markant utover 2000-tallet, og fordelingen kryper til høyre langs x-aksen i senere tid. Dette betyr at det blir større spredning innad i den økonomiske overklassen, hvor noen øker inntektene sine mye mer (se f.eks. Atkinson & Piketty, 2010).

Selv om det er flere interessante nyanser her, synes hovedbildet å være temmelig klart. I 1980 var det markerte klasseskiller i inntekt, og disse har økt snarere enn avtatt etter det. Ikke minst er det slående at det er toppsjiktet av direktører og toppledere som øker inntektene mest og dermed øker avstanden sin til resten av befolkningen. Klassisk klasseanalyse betonte at det var nettopp skillet mellom en forholdvis liten gruppe av kapitalister og resten av befolkningen som var hjertet i klasseskillene. Analysene våre tyder på at det er langs dette skillet at klasseforskjellene i inntekt er skarpest. Disse mønstrene i forholdet mellom klasse og inntekt viser at de inntektsmessige klasseskillene i 1980 var mindre enn de senere ble, og dette framstår som uforenlig med forestillingen om at klasseskillene var på hell.

Var klassestrukturen blitt meritokratisk?

Et annet vesentlig tegn på ulikheter i livssjanser, er i hvilken grad ens muligheter i livet preges av hvor i klassesystemet en ble født. Studiet av sosial mobilitet sikter mot å bestemme i hvilken grad foreldrenes klasseposisjon påvirker barnas livssjanser eller deres egen klasseposisjon direkte. En sentral antagelse i amerikansk lagdelingssosiologi, inspirert av funksjonalismen, var at den sosiale mobiliteten ville øke slik at det moderne samfunn utviklet seg fra «ascription» til «achievement» hvor det hovedsakelig var innsats og prestasjoner som la grunnlaget for makt og privilegier. Ifølge dem ville lagdelingssystemene gradvis bli mer basert på prestasjon og ytelse, og mindre på såkalt tilskrevne posisjoner som etnisitet, kjønn, slekt eller klasse. Dette antas å virke gjennom en sortering basert på utdanningsprestasjoner (se f.eks. Blau & Duncan, 1967). I denne tankegangen er utdanning det mest sentrale tegnet på meritter. I praksis måles altså meritokratiet som et samfunn hvor det er utdanning som er den sentrale kilden til makt og privilegier.

Denne tankegangen er bredt kritisert i moderne sosiologi, men i KPH ble den overraskende nok støttet. Her argumenterte forfatterne for at den norske klassestrukturen var blitt mer meritokratisk. Grunnlaget for det, var at de fant at utdanning var den enkeltvariabelen som best forklarte om en oppnådde en middelklasseposisjon som voksen (Colbjørnsen et al., 1987: 82–87). Men denne assosiasjonen kan ikke vise noen framvekst av meritokrati, siden utdanning jo er et krav for å inneha mange av disse middelklassejobbene. Siden det har vært en økning i jobber som forutsetter høye kvalifikasjoner, må det nødvendigvis være slik at utdanning blir sterkere korrelert med å inneha en middelklasseposisjon, uten at dette forteller oss noe om hvorvidt evner og prestasjoner har blitt viktigere enn klassebakgrunn.

Dersom utdanning skulle føre til meritokrati, må det også være slik at prestasjoner i, og karakterer fra, utdanningssystemet ikke er vesentlig påvirket av foreldres sosiale posisjon – barnas «tilskrevne egenskaper». Men denne antagelsen har vært gjenstand for temmelig grunnleggende kritikk. Det er etter hvert godt etablert at det både er klare prestasjonsforskjeller etter klassebakgrunn, men også forskjeller i valg av studieretning og eventuelt høyere utdanning etter bakgrunn. Barn fra høyere samfunnsklasser får jevnt over bedre skolekarakterer, og særlig de som kommer fra bakgrunner med mye kulturell kapital (Andersen & Hansen, 2012). I tillegg velger barn fra høyere klassere oftere studiespesialiserende og høyere utdannelse enn de fra lavere klasser, selv når en bare sammenligner elever med like karakterer fra ungdomsskolen (Hansen, 2005).

I det følgende ser vi på sammenhengen mellom foreldres og barns klasseposisjon uten kontroll for utdanning, siden vi anser at omfanget av sosial mobilitet er best vurdert uten. For både foreldre og barn har vi registrert ORDC-klasseposisjon. Vi måler barnas klasseposisjon ved 30-årsalderen og foreldrenes klasse når barnet er 30. Vi måler den av foreldrene som har høyest klasseposisjon, og hvis både mors og fars klasseposisjon mangler, måler vi klasse ved forrige måletidspunkt.4

I figur 3 viser vi sammenhengen mellom foreldres klasse og egen klasse ved bruk av multinomisk logistisk regresjon, separat for menn og kvinner. Dette viser den relative sammenhengen og er upåvirket av endringer i klassegruppenes størrelse. Arbeiderklassen utgjør referansegruppa for både klassebakgrunn og egen klasseposisjon. Slik viser hver rute til sammenhengen mellom å oppnå en gitt klasseposisjon kontra det å inneha en arbeiderklasseposisjon i 30-års alderen. Dette forholdet er beregnet relativt for personer som har bakgrunn i hver av de tre ulike klassebakgrunnene (overklasse, øvre middelklasse og nedre middelklasse), sammenlignet med personer med arbeiderklassebakgrunn. Den vertikale aksen indikerer med logiter hvor sterkt dette forholdet er i henholdsvis 1980, 2003 og 2012.5

Figur 3

Sammenheng mellom foreldres klasse og egen klasse ved alder 30 i 1980, 2003 og 2012. Arbeiderklasse er referansekategori. Separat for kvinner og menn.

Her ser vi et bilde av både stabilitet og endring. I første rute ser vi at for menn er den relative sammenhengen mellom det å ha foreldre i overklassen og selv havne i overklassen, stabilt høy i perioden. Selv om sønner av øvre og nedre middelklasse har en høyere sjanse for å komme inn i overklassen enn arbeiderklassens sønner, ser vi at denne sjansen er vesentlig lavere enn for overklassens sønner. Interessant nok ser vi også at dette «forspranget» til sammenligning med arbeiderklassens sønner avtar over tid. I neste rute ser vi også at den relative sjansen for å havne i øvre middelklasse versus arbeiderklassen er høy også for overklassesønnene, og at denne sjansen blir høyere over tid. Igjen tyder resultatene på at et relativt «forsprang» som middelklassens sønner har for innpass til øvre middelklasse, til sammenligning med en arbeiderklasse-posisjon, avtar over tid. Også i forhold til sjansene for å inneha en nedre middelklasseposisjon i 30-årsalderen, ser vi at forskjellen i mobilitetsrater mellom sønner av arbeiderklassen og andre klasser ser ut til å bli mindre etter 1980. Dette kan tyde på at klassestrukturasjonen av denne gruppa svekkes og at grensene mellom middelklassen og arbeiderklassen blir mer utydelige.

For kvinner er endringene mer markert. Spesielt for innpass i den øvre middelklassen og overklassen, er sammenhengen mellom klassebakgrunn og egen posisjon betraktelig sterkere for kvinner enn den er for menn. Dette er spesielt framtredende for overklassens reproduksjon, slik vi også har vist i andre analyser (Toft & Flemmen, 2018; Flemmen, Toft, Andersen, Hansen & Ljunggren 2017). Samtidig er det gjennomgående mønsteret at den sterke sammenhengen mellom klassebakgrunn og egen posisjon blant kvinner er blitt svakere, slik at den i 2012 var mer lik situasjonen for menn enn hva som var tilfellet i 1980. Kvinners mobilitetsrater gjennomgår tilsvarende endringer over tid som menns, med unntak av overklassens sønners relativt økende sjanse for innpass i øvre middelklasse, og stabile reproduksjon i overklassen.

Oppsummert er det flere interessante endringer å spore, for eksempel det som kan se ut som en svekket strukturasjon av nedre middelklasse og at kjønnsforskjellene i mobilitet ser ut til å ha avtatt. For alle måletidspunkter ser vi at arbeiderklassen reproduseres på tvers av generasjoner. Det relative «forspranget» middelklassens sønner og døtre har for å oppnå posisjoner høyere enn arbeiderklassen i en alder av 30 år, ser imidlertid ut til å ha avtatt over tid. For overklassens døtre har «forspranget» i sjansen for å inneha en overklasseposisjon avtatt noe over tid, men vedvarer på et oppsiktsvekkende høyt nivå. For overklassens sønner er forspranget noe mindre, men stabilt over tid. Men sett under ett er det vanskelig å se at disse analysene – som altså er basert på solide data om hele befolkningen – er forenlig med en idé om at klasseskillene er (eller var) i ferd med å bli ubetydelige.

Klassekonflikter ved stemmeurnene

I det minste siden Karl Marx har klasseanalyse vært fokusert på samfunnsmessige konflikter. Marx ble ofte forstått som å spå en utvikling hvor klassekonfliktene ble både tilspisset og forenklet og mer konsentrert rundt motsetningen mellom arbeiderne og kapitalistene. Utviklingen har siden gått i ganske andre retninger. Klasseforholdene ble komplisert av at nye grupper kom til, spesielt de som lenge ble kalt den nye middelklassen.

Mange sosiologer har studert dette gjennom å se på klassenes oppslutning om «klassepartier», altså i hvilken grad arbeiderne stemte sosialistisk og middelklassen stemte borgerlig. Lenge var det nettopp slik, men klassestemmegivning ble svekket i andre halvdel av forrige århundre. Omfanget og betydningen av dette har vært gjenstand for ganske omfattende debatter (Lee & Turner, 1996; Clark & Lipset, 2001).

Forfatterne av KPH konkluderte med at klasse ikke var en sterk kilde til konflikter i åttitallets Norge. Dette fant de gjennom å studere spesielt utbredelsen av såkalt klassebevissthet. I praksis er dette et spørsmål om hvorvidt respondenter forskerne klassifiserer som arbeidere svarer at de ser på seg selv som arbeidere, og om middelklasserespondenter ser på seg selv som middelklasse. Etter vårt syn er dette forankret i substansialistiske og mekaniske ideer om forholdet mellom strukturell posisjon og bevissthet. Spørsmålet om arbeidere utvikler «arbeiderbevissthet» hviler på et teoretisk ideal om hva slags bevissthet som er «ekte arbeiderbevissthet». Samtidig hviler det også på forenklede ideer om hvordan posisjonen deres i produksjons- og markedsforhold skulle påvirke selvforståelse. Videre er det også uklart om hvorvidt høyt eller lavt samsvar mellom sosiologisk klassifikasjon og selvidentitet forteller noe om graden av konflikt mellom klassene.

Vi mener det er bedre å se på i hvilken grad klassene stemmer på forskjellige partier som representerer ulike og motstridende interesser. I forskningen på klasse og parti finner vi noe av den samme typen substansialisme og mekanisk tenkning. Svært lenge har en antatt at det på et vis skulle være «naturlig» for arbeidere å stemme til venstre, mens det for middelklassen ville være naturlig å stemme borgerlig. Det klassiske målet på klassestemmegivning – Alford-indeksen – tar nettopp utgangspunkt i dette. Den søker å måle i hvilken grad klassene faktisk stemmer i tråd med disse etablerte ideene om hva de «burde» stemme. Foruten denne substansialismen, hviler dette målet på overforenklede klassemodeller og en snever, binær modell av politiske motsetninger (Goldthorpe, 1996).

Vår oppfatning er at forholdet mellom klasse og parti er kontingent og åpent. De opplevelsene som er felles for medlemmer av en bestemt klassekategori, kan være gjenstand for forskjellige fortolkninger: det er ikke gitt at for eksempel arbeideres problemer i livet vil forstås med referanse til det økonomiske systemet. At makt- og urettferdighetsforhold kan fortolkes på forskjellige måter, er sentralt for Bourdieu. For ham foregår det alltid en «kamp om klassifikasjonene» som i en forstand går forut for «kampen mellom klassene» om hvordan sosiale fenomen skal klassifiseres og forstås. På den ene siden har en altså samfunnsmessige og kvasi-objektive «divisions», på den annen side «visions of divisions», altså oppfattelser av og syn på disse skillene (Bourdieu, 1984: 479–84).

Med utgangspunkt i dette, mener vi det gir mer mening å forstå graden av klassestemmegivning som styrken på sammenhengen mellom klasse og stemmegivning, uavhengig av hvorvidt klassene stemmer slik teorien tilsier at de burde. I det følgende skal vi se på hvordan denne forbindelsen mellom klasse og parti har artet seg i Norge de siste tretti årene.

Analysene våre baserer seg på enkle krysstabeller av ORDC-klasse og hvilket parti en oppgir å ha stemt på ved stortingsvalgene i 1981, 2001 og 2013. Vi begrenser oss til de syv største partiene for å unngå for mange celler med få observasjoner, men vi inkluderer også alternativet «ikke stemt». Dermed er utgangspunktet vårt tre 9 x 8 tabeller.

Hvor sterk er sammenhengen mellom klasse og parti? Den samlede assosiasjonen i krysstabellen kan vurderes med Cramer’s V (som i Knutsen, 2006: 48–50). I 1981 er denne på 0,212, mens den falt til 0,147 i 2001 før den landet på 0,152 i 2013. Slik ser en altså at det har vært en nedgang i sammenhengen mellom ens klasseposisjon og hva en stemmer.

Mens dette kan leses som en forholdsvis rett-fram historie, er det verdt å se nærmere på hva tabellene kan fortelle. Slike tabeller kan være krevende å fortolke, så vi har benyttet oss av korrespondanseanalyse for å tydeliggjøre hovedtendensene i tabellen (Hjellbrekke, 1999). I alle årene er to dimensjoner nok for å gi et godt bilde av hovedstrukturen. Figur 4 illustrerer de grafiske resultatene av disse tre korrespondanseanalysene. I kartene viser avstandene mellom klassepunktene likhet og forskjell i stemmegivning, mens avstandene mellom partipunktene viser forskjeller i klassesammensetningen av velgerne deres. Dette betyr at klassepunkter er nærme hverandre dersom de ofte stemmer på de samme partiene, mens partipunktene er nær hverandre om de ofte får stemmer fra de samme klassene. Hver koordinatposisjon i seg selv har ingen substansiell fortolkning – det sentrale her er distansene og de relative posisjonene.

Figur 4

Korrespondanseanalyser av klasse*parti-tabellene i 1981, 2001 og 2013.

I alle tre årene ser vi at mønsteret i hvordan klassekategoriene er plassert – distansen og nærheten dem imellom – er overraskende likt. Faglærte og ufaglærte arbeidere er i hele perioden markant annerledes enn middelklassegruppene i sine politiske preferanser. Vi ser også at det i alle årene er markerte forskjeller mellom middelklassegruppene etter hvorvidt de har mest kulturell og økonomisk kapital. Det betyr altså at det i hele perioden ser ut til å være tydelige forskjeller i stemmegivning etter både mengden og sammensetningen av kapital, selv om den overordnede sammenhengen altså er blitt svakere.

Plasseringen av partiene er preget av en del endringer. I 1981 var Arbeiderpartiet tydelig nederst i kartet, noe som betyr at partiets velgere var sosialt distinkte og klart annerledes enn velgerne til Høyre og Venstre, hvis punkter ligger i toppen av grafen. I 2001 og i 2013 var denne sosiale avstanden blitt vesentlig mindre, og Ap-punktet beveger seg inn mot midten av grafen. Dette betyr en sosial profil som er mer gjennomsnittlig, altså at partiet ikke er spesielt sterkt assosiert med noen klasse. I 1981 var Arbeiderpartiet overrepresentert blant faglærte og ufaglærte arbeidere med en faktor på henholdsvis 1,5 og 1,4 – i 2013 var dette falt til 1,1 for begge. Det er altså en svekket sammenheng mellom å være arbeider og å «stemme som en arbeider», slik klassisk politisk sosiologi tenkte seg dette. Samtidig har Fremskrittspartiet holdt på distansen til «de andre partiene», som Carl I. Hagen likte å si – også sosialt – som vi ser av at de holder på plassen sin i korrespondanseanalysekartene.

Punkter for «ikke stemt» beveger seg i noen grad lenger ut i kartet i 2013. Dette tyder på at det å ikke stemme er blitt mer sosialt distinkt i perioden. Når vi ser på de underliggende tabellene, bekreftes dette. I 1981 er det en viss assosiasjon mellom å være faglært arbeider og det å ikke ha stemt: å ikke stemme er overrepresentert med en faktor på 1,5 for denne kategorien. I 2013 er det blitt en signifikant assosiasjon for både faglærte og ufaglærte, med overrepresentasjon av ikke-stemmegivning på henholdsvis 1,5 og 1,8.

Det er altså tre ting å merke seg ved dette. Sammenhengen mellom klasse og stemmegivning har blitt redusert. Samtidig eksisterer det fortsatt tydelige forskjeller i politisk stillingtaken mellom klassene, og mønsteret i disse klasseforskjellene er i vesentlig grad likt i 2013 som i 1981. Samtidig er det også en megetsigende endring i partienes klassesammensetning: I 2013 framstod ikke arbeidere som spesielt sterkt trukket mot Ap, til forskjell fra hvordan det var ved inngangen til åttiåra. Samtidig ser vi tendenser til at det å ikke stemme er blitt vanligere blant arbeidere. Hvorom alt enn er, mener vi heller ikke dette gir noe entydig grunnlag for å si at klasseskillene var i ferd med å svinne hen.

Konklusjon

I Klassesamfunnet på hell ble det hevdet at klasseskillene i Norge var små og minkende, noe som ble antydet å innvarsle at klassesamfunnet var på vei over i historien. Slik resonerte bokas konklusjoner med breiere strømninger i tidas sosiologi, som hevdet at klassebegrepet mistet sin relevans og at vi var på vei over i en annen fase av moderniteten. Mens mange av disse spådommene dessverre var basert på uklar bruk av både klassebegrep og empiri, er forfatterne av KPH i det minste tydelige i hva de legger i klasse og hva som er grunnlaget for påstandene deres.

Vi har hevdet at det er en serie grunnleggende problemer med bokas konklusjoner – og særlig spådommen i bokas tittel om at klassesamfunnet var i ferd med å svinne hen. På overordnet plan omhandler dette at forfatterne ikke skiller mellom klassesamfunn som institusjonell orden og klassestrukturasjon. Det førstnevnte refererer til fundamentale strukturelle kjennetegn ved kapitalistiske samfunn som innebærer et institusjonelt skille mellom produktiv eiendom og arbeidskraft. Etter vårt syn må det derfor grunnleggende endringer av produksjons- og markedsforhold til for at det gir mening å snakke om klassesamfunnets forvitring. Klassestrukturasjon, på den andre siden, viser til de prosessene hvorigjennom denne institusjonelle separasjonen omsettes i konkrete sosiale skillelinjer. Dette innebærer at forskjellige klassesamfunn kan ha ulik grad av klassestrukturasjon og at klassenes konkrete uttrykksform i politisk stillingtaken, inntektsulikhet eller mobilitetsmønstre kan variere over tid og mellom ulike land. Mens mange sosiologer har argumentert som om det var et slags mekanisk forhold mellom eksistensen av en klassestruktur og sosial ulikhet i inntekt, mobilitet, identitet og politikk, understreker vår strukturasjonistiske tilnærming at dette forholdet er åpent: Eksistensen av et klassesamfunn er forenlig med både høy og lav grad av klassestrukturasjon. Ikke minst åpner denne forståelsen for at klasseskillene kan komme til uttrykk på flere forskjellige måter. I de empiriske analysene viser vi også at det har foregått vesentlige endringer i klassestrukturasjonen i Norge – men ikke helt slik forfatterne av KPH så det for seg.

Studier av klassestrukturasjon som konkret fenomen forutsetter ikke noe postulat om fastsatte skiller som er uforanderlige over tid, ei heller bestemte ideer om hva slags uttrykk de skal ta – så som at det bare teller som klassestemmegivning dersom arbeidere stemmer til venstre. Tvert om ønsker vi å understreke hvordan en slik tilnærming til klasser retter et fokus mot dynamiske trekk ved makt- og dominansforhold. Gjennom våre empiriske analyser fra tidlig åttitall og fram til i dag har vi skissert til dels viktige endringer; selv om inntektsforskjellene mellom klassene er markante ved alle måletidspunktene, har vi i nyere tid observert svært store økonomiske forskjeller. Snarere enn å være ubetydelig har den økonomiske ulikheten økt, og dette er mest markant i at en liten gruppe kapitalister og toppledere innehar store inntekter.

Til tross for en overordnet tilbøyelighet til klassenes reproduksjon på tvers av generasjoner ved alle måletidspunktene, antydet de relative sammenhengene mellom foreldrebakgrunn og egen klasseposisjon også interessant variasjon over tid. Der mobilitetsbarrierene mellom nedre middelklasse og arbeiderklassen ser ut til å ha blitt noe svakere over tid, har overklassens sønner så å si samme sjanse for innpass i overklassen nå som før. For kvinnene antydet analysene en gjennomgående tendens til en svekket relativ betydning av klassebakgrunn over tid, selv om kvinner – og spesielt overklassens døtre – har jevnt over sterkere innvirkning av foreldrebakgrunn enn hva sønnene har.

Til sist viste vi at det har blitt en klart svakere sammenheng mellom klasse og stemmegivning. Dette ser ut til å speile at Arbeiderpartiets sterke stilling i klassiske arbeideryrker er blitt markant svekket, mens disse yrkene i 2013 langt større grad velger å ikke stemme. Analysene tyder på at de med minst kapital i mindre grad føler seg knyttet til et bestemt parti som kan målbære deres interesser enn hva som var tilfellet tidlig på åttitallet – og presumptivt også før det. Slik sett harmonerer analysene våre her med bredere trender i internasjonal klasseforskning. Mange steder er det funnet at klasseulikhetene har økt, uten at dette er koblet til en sterkere identifikasjon med, eller mobilisering på, klasse – som Savage har kalt klasseparadokset (Savage, 2000).

I sum tyder de empiriske analysene på at klassestrukturasjonen er vesentlig endret siden 1980-tallet, men ikke på en måte som entydig tyder på at klasse er blitt mindre viktig som sosialt fenomen. Endringer i klassenes konkrete uttrykksform er etter vårt syn helt forenlig med påstanden om at Norge har vært – og fortsetter å være – et klassesamfunn. Samtidig mener vi denne artikkelen gir både teoretisk og empirisk grunn til å advare mot å overdrive enten endring eller stabilitet: Norge er verken et slags senmoderne, klasseløst samfunn eller et samfunn med like klasseskiller som i etterkrigstida.

Om artikkelen

Forfatterne ønsker å takke Vegard Jarness, Norsk sosiologisk tidsskrifts to anonyme fagfeller og The Frank Parkin Appreciation Society for konstruktive innspill underveis.

Vedlegg

MENNOverklasseØ. midklN. midklArbeiderklOverklasseØ. midklN. midklArbeiderklOverklasseØ. midklN. midklArbeiderkl
198019801980198020032003200320032012201220122012
             
Bakrunn: Overkl2.810***1.536***1.745***ref2.832***1.899***1.188***ref3.048***1.883***1.401***ref
(0.0820)(0.0897)(0.102)(0.0961)(0.0641)(0.0763)(0.103)(0.0769)(0.0881)
Bakgrunn: Ø.midkl2.117***1.534***1.620***ref1.704***1.329***0.930***ref1.796***1.270***0.982***ref
(0.0569)(0.0522)(0.0622)(0.0789)(0.0396)(0.0440)(0.0762)(0.0406)(0.0452)
Bakgrunn: N. midkl1.437***0.962***1.498***ref0.821***0.726***0.628***ref1.009***0.644***0.619***ref
(0.0560)(0.0493)(0.0534)(0.0881)(0.0406)(0.0431)(0.0827)(0.0417)(0.0449)
Bakgrunn: Arbeiderkl.refrefrefrefrefrefrefrefref
Konstantledd-2.293***-1.586***-2.210***ref-3.254***-1.392***-1.506***ref-3.086***-1.265***-1.453***ref
 (0.0281)(0.0206)(0.0270) (0.0624)(0.0269)(0.0282) (0.0605)(0.0269)(0.0290) 
Observations27,24227,24227,24227,24225,44625,44625,44625,44623,39123,39123,39123,391
chi2360036003600360024322432243224322207220722072207
r2_p0.06020.06020.06020.06020.04130.04130.04130.04130.03970.03970.03970.0397
*** p<0.001, ** p<0.01, * p<0.05
KVINNEROverklasseØ. midklN. midklArbeiderklOverklasseØ. midklN. midklArbeiderklOverklasseØ. midklN. midklArbeiderkl
198019801980198020032003200320032012201220122012
             
Bakrunn: Overkl3.971***2.621***2.023***ref3.377***2.071***1.145***ref3.404***2.100***1.205***ref
(0.171)(0.139)(0.112)(0.124)(0.0800)(0.0773)(0.122)(0.0976)(0.0978)
Bakgrunn: Ø.midkl2.585***2.531***2.137***ref1.985***1.459***0.833***ref2.183***1.550***0.899***ref
(0.130)(0.0681)(0.0482)(0.106)(0.0472)(0.0403)(0.0838)(0.0471)(0.0425)
Bakgrunn: N. midkl2.336***1.932***2.253***ref1.131***0.841***0.517***ref1.251***0.804***0.617***ref
(0.139)(0.0765)(0.0481)(0.115)(0.0473)(0.0379)(0.0913)(0.0482)(0.0402)
Bakgrunn: Arbeiderkl.refrefrefrefrefrefrefrefref
Konstantledd-4.086***-2.402***-0.618***ref-3.528***-1.312***-0.414***ref-2.934***-1.113***-0.383***ref
 (0.0913)(0.0407)(0.0198) (0.0864)(0.0317)(0.0231) (0.0680)(0.0307)(0.0240) 
Observations21,36721,36721,36721,36722,74922,74922,74922,74921,59521,59521,59521,595
chi2532953295329532920192019201920192214221422142214
r2_p0.1230.1230.1230.1230.03720.03720.03720.03720.04090.04090.04090.0409
*** p<0.001, ** p<0.01, * p<0.05

Referanser

Andersen, P. L. & Hansen, M. N. (2012). Class and Cultural Capital – The Case of Class Inequality in Educational Performance. European Sociological Review, 28: 607–621.

Atkinson, A. B. & Piketty, T. (2010). Top Incomes: A Global Perspective. Oxford: Oxford University Press.

Bauman, Z. (1982). Memories of Class: The Pre-History and After-Life of Class. London: Routledge & Kegan Paul.

Beck, U. (1992). Risk Society: Towards a New Modernity. London: Sage.

Bell, D. (1973). The Coming of Post-Industrial Society: A Venture in Social Forecasting. New York: Basic Books.

Blau, P. M. &Duncan, O. D. (1967). The American Occupational Structure. New York: John Wiley & Sons.

Bourdieu, P. (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. Cambridge: Harvard University Press.

Bourdieu P. (1985). The social space and the genesis of groups. Theory and Society, 14: 723–744.

Bourdieu, P. (1987). What Makes a Social Class? On The Theoretical and Practical Existence Of Groups. Berkeley Journal of Sociology, 32: 1–17.

Clark, T. N. & Lipset, S. M. (1991). Are social classes dying? International Sociology, 6: 397–410.

Clark, T. N. & Lipset, S. M. (2001). The Breakdown of Class Politics: A Debate on Post-Industrial Stratification. Washington, D.C.: Woodrow Wilson Center Press.

Colbjørnsen, T., Birkelund, G. E. & Hernes, G. (1987). Klassesamfunnet på hell. Oslo: Universitetsforlaget.

Erikson, R. & Goldthorpe, J. H. (1993). The Constant Flux. A Study of Class Mobility in Industrial Societies. Oxford: Clarendon Press.

Flemmen, M., Toft, M., Andersen, P. L., Hansen, M. N. & Ljunggren J. (2017). Forms of capital and modes of closure in upper class reproduction. Sociology, 51(6): 1277–1298.

Giddens A. (1979). Central Problems in Social Theory: Action, Structure and Contradiction in Social Analysis. London: Macmillan.

Giddens, A. (1981a). The Class Structure of the Advanced Societies. London: Hutchinson.

Giddens, A. (1981b) A Contemporary Critique of Historical Materialism. London: Macmillan.

Goldthorpe, J. H. (1996). Class and politics in advanced industrial societies. I Lee, D. J. & Turner, B. S. (red.), Conflicts about Class: Debating Inequality in late Industrialism. London: Longman, 196–208.

Gooderham, P. & Ringdal, K. (1995). Klassestruktur, lønnsulikhet og klasseidentifikasjon i Norge. En sammenligning av Wrights og Goldthorpes klassemodeller Tidsskrift for samfunnsforskning, 36: 289–314.

Hansen, M. N. (2005). Utdanning og ulikhet – valg, prestasjoner og sosiale settinger. Tidsskrift for samfunnsforskning, 46: 133–157.

Hansen, M. N., Flemmen, M. & Andersen, P. L. (2009). Oslo register data class scheme (ORDC). Final report from the calssification project. Memorandum. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hjellbrekke, J. (1999). Innføring i korrspondanseanalyse. Bergen: Fagbokforlaget.

Knutsen, O. (2006). Class Voting in Western Europe: A Comparative Longitudinal Study. Lanham, MD: Lexington Books.

Lee, D. J. & Turner, B. S. (1996). Conflicts about Class: Debating Inequality in Late Industrialism: A Selection of Readings. London: Longman Group.

Marx, K. (2005). Kapitalen: Kritikk av den politiske økonomien. Første bok, Kapitalens produksjonsprosess. Oslo: Forlaget Oktober.

Murphy, R. (1988). Social Closure: The Theory of Monopolization and Exclusion. Oxford: Clarendon Press.

Nisbet, R. A. (1959). The Decline and Fall of Social Class. The Pacific Sociological Review 2: 11–17.

Parkin, F. (1979). Marxism and Class Theory: A Bourgeois Critique. New York: Columbia University Press.

Savage, M. (2000). Class Analysis and Social Transformation. Buckingham: Open University.

Sayer, A. (2005). The Moral Significance of Class. Cambridge: Cambridge University Press.

Scott, J. (1996). Stratification & Power. Structures of Class, Status and Command. Cambridge: Polity.

Toft, M. & Flemmen, M. (2018). The gendered reproduction of the upper class. I Korsnes, O., Heilbron, J., Hjellbrekke, J., Bühlmann, F. & Savage, M. (red.), New Directions in Elite Studies. London: Routledge Advances in Sociology, 113–133.

Weber, M. (1971). Klasse, stand, partier. Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal.

Wright, E. O. (1985) Classes. London: Verso.

1Se https://www.sv.uio.no/iss/english/research/projects/ordc/index.html for publikasjoner som anvender skjemaet og do-filer for operasjonalisering.
2En del av de data som er benyttet her er hentet fra SSBs Generasjonsdatabasen og Valgundersøkelsen 1981, 2001 og 2013. Data er innsamlet av SSB og tilrettelagt og stilt til disposisjon i anonymisert form av NSD – Norsk senter for forskningsdata AS. Registerdataene er gjort tilgjengelige gjennom Educational Careers-prosjektet ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. Verken Statistisk sentralbyrå eller NSD er ansvarlig for analysen av dataene eller de tolkninger som er gjort her.
3For eksempel måles klasseskiller i inntekt etter kontroll for «sosial bakgrunn, utdanning, kjønn, alder, erfaring, klasse i første jobb, kontinuitet i yrkeskarrieren, opplæring på jobben, ansiennitet, fagforeningsstyrke, segmentering av arbeidsmarkedet, bedriftsstørrelse, offentlig/privat sektor, stramhet i arbeidsmarkedet, yrke og næring» (Colbjørnsen et al., 1987: 58).
4Vi har forsøkt å håndtere missing-verdier på lignende vis for de ulike kohortene. For 1950-kohorten er foreldres klasse målt i 1970 hvis det ikke foreligger informasjon for 1980. For 1973-kohorten er 1980 brukt hvis det ikke foreligger informasjon for 2003. For 1982-kohorten er 2003 brukt, hvis foreldres klasse mangler i 2012.
5Se vedlegget for koeffisienter og standardfeil for modellene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon