Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tvilsomme informanter, troverdig forskning?

Refleksjoner over intervjuet som forskningsmetode, med utgangspunkt i en studie av tilreisende fattige fra Romania
ʻUntrustworthy’ informants, credible research?
Reflections on the interview as a research method, based on a study of migrant beggars and street workers from Romania

Bør forskere tro på det folk sier i intervjuer? Den utstrakte bruken av intervjuer i samfunnsforskningen har de siste årene møtt kritikk fra flere hold. Jeg argumenterer her for at kritikken er overdrevet, men likevel peker på reelle utfordringer som må håndteres. I tråd med en pragmatisk vitenskapsforståelse argumenterer jeg for at måten disse utfordringene håndteres på avhenger av hvordan man ønsker å analysere dataene. For å illustrere, beskrives to dimensjoner – mellom henholdsvis diskurs-orienterte og handlings-orienterte tilnærminger på den ene siden, og mellom erfaringsnære og kritiske tilnærminger på den andre. Til sammen danner disse et epistemologisk rom, der ulike strategier for tolkning og analyse av intervjubasert empiri kan plasseres. Med dette som utgangspunkt diskuteres de metodiske utfordringene i en studie av tilreisende tiggere og gatearbeidere fra Romania, basert på et omfattende kvalitativt og kvantitativt intervjumateriale. Her ble tre konkrete strategier benyttet for å styrke troverdigheten: tykke beskrivelser, triangulering og tillit. Disse gjorde det mulig å trekke gyldige slutninger om sosial praksis basert på intervjuer med informanter som ikke alltid hadde interesse av å være helt ærlige. Troverdighet i intervjubaserte analyser vil imidlertid alltid hvile på et element av taus kunnskap og skjønnsutøvelse i møte med informantene.

Nøkkelord: Intervjuer, marginaliserte grupper, troverdighet, epistemologi

Should social scientists believe what people tell us? The extensive use of interviews in sociological research has in recent years met with different kinds of criticism. I argue here that the criticism tends to be exaggerated, but still points towards real challenges that need to be addressed. In line with a pragmatic understanding of science, I argue that the way in which these challenges are met depends on what you want to do with the data. To illustrate, two dimensions are described – between discourse-oriented and action-oriented approaches, on the one hand, and between experience-oriented and critical approaches on the other. Together, these form an epistemological space, where different strategies for interpretation and analysis of interview-based empirical data can be placed. Using this epistemological space as a starting point, I discuss some methodological challenges in a study of migrant beggars and street workers from Romania which was based on a comprehensive qualitative and quantitative interview material. Here, three concrete strategies were used to strengthen credibility: thick descriptions, triangulation and confidence. These strategies made it possible to draw valid conclusions about social practices based on interviews with informants who were not always interested in being honest. I conclude by discussing how credibility in interview-based analyses always depends on an element of tacit knowledge and discretion in our relationship with informants.

Keywords: interviews, marginalized groups, credibility, epistemology

Innledning

Intervjuer – i form av både kvalitative intervjuer og kvantitative surveyundersøkelser – har en sentral plass i sosiologiens verktøykasse. Den utstrakte bruken av intervjuer for å samle inn data har imidlertid møtt kritikk fra flere hold. Ifølge kritikken kan informanter lyve både for seg selv og for forskere, og det pekes på at folk har begrenset innsikt i egne motiver. Intervjuer gir kanskje tilgang til hvordan folk snakker om ulike ting, men kan det si noe om hva de faktisk gjør ute i den virkelige verden, og ikke minst hvorfor de gjør det de gjør ? Mer generelt: hvordan bør vi som samfunnsforskere forholde oss til de tingene som våre informanter forteller? Forholdet mellom informantenes troverdighet og forskningens troverdighet framstår som særlig akutt når man intervjuer medlemmer i grupper som har liten tillit til storsamfunnets institusjoner og som kan ha interesser i å skjule informasjon når man stiller spørsmål om ting som oppleves som sensitive, eller når man intervjuer aktører med en bestemt agenda eller politiske interesser knyttet til forskningsfeltet. Spørsmålet om troverdighet i intervjubasert forskning er imidlertid av grunnleggende betydning for mye av dagens samfunnsforskning. I denne artikkelen vil jeg først diskutere den generelle kritikken som har blitt reist mot intervjuet som forskningsmetode fra ulikt faglig hold. Jeg argumenterer for at kritikken er overdrevet, men at den likevel peker på høyst reelle utfordringer ved intervjuet som metode. I tråd med et pragmatisk vitenskapssyn argumenterer jeg for at hvordan man vurderer disse svakhetene, og hvilke strategier man anlegger for å styrke troverdigheten i intervjubaserte studier, avhenger av hvordan man ønsker å tolke og analysere dataene og hva slags type kunnskap man ønsker å produsere. Som et hjelpemiddel presenteres to ulike dimensjoner som til sammen utgjør et «epistemologisk rom». Hvordan svakhetene ved intervjuet som forskningsmetode håndteres, vil avhenge av hvordan man vektlegger disse dimensjonene som spenner mellom henholdsvis diskurs-orienterte og praksis-orienterte analyser på den ene siden, og mellom erfaringsnære og kritiske tolkningsstrategier på den andre.

Med utgangspunkt i disse diskuteres deretter tre ulike strategier som ble brukt for å styrke troverdigheten i en studie om tilreisende tiggere og gatearbeidere fra Romania, hvorav de fleste tilhørte den sterkt marginaliserte rom-befolkningen. Mange av informantene i denne studien hadde liten tillit til utenforstående, og i spørsmål som dreide seg om sensitive ting som sosial organisering og nettverk, ulovlige aktiviteter, sårbarhet og utnytting, var det rimelig å anta at en del ikke ønsket å oppgi informasjon som kunne sette dem selv eller andre i en vanskelig situasjon. Med utgangspunkt i det som var prosjektets målsetning med tanke på analyse og kunnskapsproduksjon, ble tre sentrale strategier anlagt for å styrke intervjudataenes troverdighet. De kan beskrives som tykke beskrivelser, triangulering og tillit. Jeg argumenterer for at disse gjorde det mulig å trekke gyldige konklusjoner, til tross for at det var grunn til å anta at en del av informantene ikke alltid snakket sant. Med en annen plassering innenfor det epistemologiske rommet, kunne andre strategier vært anvendt. Avslutningsvis pekes det på at troverdigheten i intervjubaserte analyser imidlertid alltid vil hvile på et element av taus kunnskap og håndverksmessig skjønnsutøvelse. Intervjubasert forskning er – i likhet med sosiologiens forskningstemaer – en sosial praksis.

Kritikken mot intervjuet som forskningsmetode

Intervjuet har en sentral plass i samfunnsvitenskapelig forskning, og mye av det samfunnsforskere gjør i praksis er å trekke slutninger om sosialt liv basert på verbale fortellinger eller avkrysninger i et spørreskjema. Samtidig har det lenge vært åpenbart at det folk sier ikke alltid stemmer overens med hva de faktisk gjør.1 Med jevne mellomrom og fra ulikt faglig hold har det blitt formulert kritikk mot den utstrakte bruken av intervjuer og spørreskjemaer i samfunnsfagene, gjerne fulgt av oppfordringer om å ta i bruk alternative datakilder.

Beam (2012) tar utgangspunkt i et positivistisk syn på sannhet som korrespondanse mellom språklige påstander og en ytre objektiv virkelighet. Han hevder at all selvrapportering er upålitelig, og underbygger det med eksempler på hvordan man får ulike svar i surveyundersøkelser ved små endringer i spørsmålsformuleringene; dermed kan ikke det folk sier i intervjuer være «sant». Ifølge Beam kan pålitelig informasjon bare framskaffes ved observasjon, eksperimenter, dokumentanalyse og formell modellering. Denne kritikken er imidlertid relativt enkel å imøtegå. De fleste samfunnsforskere er mer opptatt av validitet enn sannhet; hensikten med spørreskjemaer er for eksempel ikke å fange opp «sann» informasjon, men å plassere respondentene langs dimensjoner som er relevant for det man forsker på (Fowler, 2014).

En mer substansiell kritikk har blitt formulert med utgangspunkt i symbolsk interaksjonisme og etnometodologi. I artikkelen med den illustrerende tittelen «Talk is cheap» påpeker Jerolmack og Khan (2014) at folk kan lyve i intervjuer fordi de ønsker å framstå som bedre enn de er, for å tilfredsstille det de tror intervjueren ønsker å høre, eller fordi de har en interesse i å holde informasjon skjult. Men de går lenger enn som så. Verbale svar er en dårlig indikator på faktiske handlinger, også når folk forsøker å svare ærlig. Mens verbalt artikulerte fortellinger reflekterer idealer om hvordan vi ønsker at verden skal være, er faktiske handlinger alltid forankret i en sosial kontekst hvor en rekke andre motiver gjør seg gjeldende. Selve ideen om at folk har enhetlige og konsistente holdninger er dessuten urealistisk, hevder de, fordi holdninger også i seg selv er relasjonelle og situasjonsbestemte. De viser til sosialpsykologiske studier fra 1960-tallet av det såkalte ABC-problemet (Attitude-Behaviour-Consistency), som sådde tvil om sammenhengen mellom holdninger og handlinger (Festinger, 1964; Wicker, 1969), og trekker fram det etnografiske feltarbeidet som en langt mer troverdig kilde (Jerolmack & Khan, 2014). Deres kritikk baserer seg på en streng form for situasjonisme som tilsier at de viktigste fenomenene samfunnsforskere studerer er egenskaper ved situasjoner, og ikke personer. I et svar til Jerolmack og Kahn har Stephen Vaisey (2014a) imidlertid påpekt at dette i liten grad har empirisk eller teoretisk støtte. Det er kanskje forskjell på kirken og julebord, men individers holdninger og handlingsmønstre viser likevel betydelig stabilitet på tvers av situasjoner. Dagens empiriske forskningslitteratur fra sosialpsykologien, som baserer seg på aggregerte mål som bedre fanger opp grunnleggende holdningsorienteringer og handlingsmønstre, gir dessuten et mye mer nyansert bilde av det såkalte ABC-problemet enn studiene fra 1960-tallet. Selvrapporterte holdninger kan ikke entydig predikere handlinger, men folk er i hovedsak i stand til å gi adekvate opplysninger om egne erfaringer, og det er – såframt man har gode mål – betydelig samsvar mellom selvrapporterte holdninger og faktisk atferd (Ajzen & Fishbein, 2005; Glasman & Albarracín, 2006; Schuman & Johnson, 1976; Vaisey, 2014a).

Den samme Stephen Vaisey har imidlertid selv bidratt med en mer avgrenset kritikk av hvordan intervjuer brukes innenfor bl.a. kultursosiologien, og da spesielt i analyser av hvordan (kulturelt betinget) motivasjon påvirker handling (se også Martin, 2010). Tilhengere av den såkalt ʻkognitive vendingen’ i kultursosiologi har latt seg inspirere av dual-prosess-modellen innenfor kognitiv psykologi som hevder at bevisstheten er delt i en diskursiv overflatisk del og en dypere, intuitiv praktisk bevissthet. Jonathan Haidt bruker metaforen om en rytter og en elefant. Den overflatiske og diskursive bevisstheten – rytteren – tror han har kontrollen, men i realiteten er det den praktiske bevisstheten – elefanten – som bestemmer. Rytterens jobb består i hovedsak av å forutse konsekvensene av og komme opp med etterpå-rasjonalisering og begrunnelser for elefantens mer intuitive valg (Haidt, 2013). I den dype praktiske bevisstheten kan vi finne konsistente holdninger og handlingsmotiver, men det er ikke denne vi får tilgang til når vi intervjuer folk, men den overflatiske diskursive bevisstheten. Og den overflatiske diskursive bevisstheten tilbyr i hovedsak idealiserte etterpå-rasjonaliseringer hentet fra ulike tilgjengelige og til dels motstridende diskursive repertoarer. Dybdeintervjuer kan derfor bidra til å tilsløre handlingsmotiver snarere enn å belyse dem, fordi folk konstruerer elaborerte forklaringer og idealiserte framstillinger som har lite med reelle handlingsmotiver å gjøre. Ifølge tilhengerne av den kognitive vendingen kan det i mange tilfeller være bedre å bruke standardiserte spørreskjemaer som kan tvinge fram en intuitiv respons, og dermed trenge inn i folks underliggende praktiske bevissthet (Martin, 2010; Vaisey, 2009, 2014b).

Også disse innvendingene har møtt motbør. Allison Pugh medgir at det nok er forskjell på overflatiske diskurser og dypereliggende emosjoner og intuisjoner, men hevder samtidig at gode fortolkende intervjuer kan gi tilgang til mening på flere nivåer. Hun skiller mellom «det ærbare», som handler om hva folk oppfatter som det riktige å si, mene og føle; «det skjematiske», som handler om hva slags diskursive repertoarer som er tilgjengelige for å formidle noe; «det sanselige», som handler om folks intuitive følelser og reaksjoner til ting; og til slutt «det meta-emosjonelle», som handler om «hva vi føler om hvordan vi føler» (Pugh, 2013). De mest interessante analysene ligger ifølge Pugh i motsetningene mellom de ulike nivåene, som når folk mangler diskursive skjemaer for å beskrive det de føler er riktig å mene, eller når deres umiddelbare følelser ikke stemmer overens med det de oppfatter som «ærbart». For å få grep om disse ulike nivåene holder det imidlertid ikke å høre hva folk sier, man må også være oppmerksom på hvordan folk sier ting og på nonverbal kommunikasjon, og man må særlig være var for inkonsistens. Der tilhengerne av den kognitive vendingen ser inkoherens i intervjuer som et «problem» som kan løses gjennom å skille mellom et dypt intuitivt nivå (som er konsistent og viktig) og et overfladisk diskursivt nivå (som er inkonsistent og uviktig), argumenterer Pugh for at det nettopp er det motsetningsfylte og inkonsistente som kan gi oss de mest interessante analysene, og at gode dybdeintervjuer kan gi oss tilgang til dette. Som eksempel bruker hun egne studier av kulturell endring, hvor intervjuer brukes til å vise hvordan folks følelser ikke henger tritt med nye kulturelle krav i det fleksible arbeidslivet (Pugh, 2013).

Debatten om intervjuer som forskningsmetode har særlig fokusert på forholdet mellom holdninger og handlinger som en indikasjon på hvorvidt det folk sier i intervjuer er relevant for å forstå faktisk sosial interaksjon. Dette er imidlertid et altfor snevert spørsmål, ifølge Michelle Lamont og Ann Swidler (2014). De påpeker at intervjuer brukes til langt mer enn å måle handlingsmotiver, inkludert beskrivelser av hendelsesforløp og kulturelle representasjoner, sosiale klassifikasjonssystemer og grensedragninger, identitet og forestilte fellesskap, kulturelle idealer og statushierarkier, moralske overbevisninger og følelsesmessige reaksjoner, med mer. Med utgangspunkt i en epistemologisk pragmatisme argumenterer de for metodisk pluralisme der ulike metoder brukes på ulike måter, avhengig av hva man ønsker å oppnå. Sammenliknet med alternative metoder, som etnografiske feltarbeid eller eksperimenter, har intervjuer mange fordeler. Det er en fleksibel metode som kan spenne fra standardiserte telefonintervjuer til gjentatte dybdeintervjuer, som gir rask og ofte billig tilgang til store mengder og ulike typer informasjon. Bruk av intervjuer gjør det dessuten mulig å tenke strategisk rundt utvalg og design på en måte som tillater komparasjon og generalisering på et vis som vanskelig lar seg gjøre med for eksempel etnografiske feltarbeid. Samtidig gjør intervjuer det mulig å fange opp kompleksitet, bredde og kontekst på en måte som eksperimenter eller registerdata i liten grad tillater. Lamont og Swidler påpeker imidlertid at også intervjuer har sine begrensninger. Intervjuer har for eksempel en tendens til å lede forskere til å favorisere metodisk individualisme over mer relasjonelle og makro-orienterte analyser, og til å overdrive koherens i folks livserfaringer på bekostning av flertydighet og fragmentering. Dessuten er det sider ved virkeligheten som ofte er vanskelige å fange opp gjennom intervjuer – som historisk endring og institusjonelle betingelser som folk gjerne tar for gitt (Lamont & Swidler, 2014). Intervjuer kan derfor med fordel kombineres med andre datakilder, som dokumentanalyser, historiske kilder, offisiell statistikk osv.

Intervjuer vil etter alt å dømme i overskuelig framtid fortsette å være et sentralt element i sosiologers verktøykasse. Kritikken peker likevel i retning av reelle utfordringer som forskere må ta hensyn til både i selve intervjuene og i analysene etterpå. Diskusjonene i kjølvannet av kritikken understreker samtidig at det er forskjell mellom ulike typer spørsmål. Folk er for eksempel ofte i stand til å gi adekvate beskrivelser av hva de har gjort eller opplevd, og intervjuer kan gi gode innblikk i hvordan folk opplever og snakker om ulike temaer. Forholdet mellom hva folk sier og hva de faktisk gjør er derimot mer krevende å avdekke. Grunnleggende handlingsmotiver er ikke nødvendigvis tilgjengelige, selv om gode dybdeintervjuer gjør det mulig å komme under den diskursive overflaten. Videre er det all grunn til å være mer varsom når man tolker svar på sensitive spørsmål eller spørsmål der informantene kan tenkes å ha egeninteresse i bestemte framstillinger. Samtidig vil det også være forskjell på ulike typer informanter, avhengig av hvor mye tillit de har til forskere eller andre utenforstående, og hva slags kunnskap og/eller interesser de har, knyttet til temaet de intervjues om. Og til slutt er det altså en del ting – for eksempel om institusjonelle og makro-strukturelle forhold – som intervjuer alene ikke nødvendigvis er egnet til å belyse.

Epistemologiske tilnærminger til intervjubasert empiri

Émile Durkheim formulerte det han kalte sosiologiens kunnskapsparadoks: Dersom forestillinger om «samfunnet» bare består av sosialt konstruerte kategorier – betyr det at sosiologer bare kan produsere nye lag med sosiale konstruksjoner, eller er det mulig å produsere «sanne» beskrivelser av en objektiv sosial virkelighet utenfor disse samfunnsskapte meningskategoriene (Durkheim, 2005 [1914])? Spørsmålet om troverdighet i intervjubaserte studier handler om å skulle gripe en kompleks sosial virkelighet bestående av forestillinger, handlinger og relasjoner, ved hjelp av informanters subjektive språklig konstruerte fortellinger i en avgrenset intervjukontekst. Dette reiser noen grunnleggende spørsmål om forholdet mellom språk og handling, mellom subjektive erfaringer og objektiv virkelighet. Motsetningene mellom ulike varianter av realisme og konstruksjonisme i synet på disse spørsmålene går som en rød tråd gjennom sosiologiens faghistorie, men for empirisk orienterte forskere er det mer fruktbart å ta utgangspunkt i en form for epistemologisk pragmatisme. Det innebærer to ting. For det første en konsensus-teori om sannhet, som vil si at vi ikke har noe bedre mål på validitet enn forsøk på å oppnå konsensus innad og på tvers av fagmiljøer basert på åpen dialog om metoder og tolkninger. Dette står i motsetning både til en positivistisk korrespondanse-teori om sannhet og en relativistisk avvisning av validitet (se for eksempel Friedrichs & Kratochwil, 2009). Men vel så relevant i denne sammenheng er en form for epistemologisk instrumentalisme; at kunnskap må vurderes ut fra hvor nyttig den er – for eksempel om den gjør det mulig å orientere seg bedre innenfor et sosialt felt (ibid.). Det er i dette perspektivet svakhetene ved intervjuet som forskningsmetode må vurderes. Her vil jeg beskrive to ulike dimensjoner for tolkning og analyse av intervjubasert empiri som til sammen danner et epistemologisk rom. Hva slags strategier man anlegger for å styrke validiteten i intervjubaserte studier, avhenger av hvordan man plasserer sine analytiske ambisjoner innenfor dette rommet.

Fra diskurs til handling

Den første dimensjonen handler om hvorvidt vi primært er interessert i å fange opp handling, det vil si hva folk gjør, eller om vi ønsker å analysere diskurs, det vil si hvordan folk snakker. Vi kan illustrere med et praktisk eksempel. Monika Rosten gjennomførte en intervjuundersøkelse med menn som har vært utsatt for vold fra sine partnere (se Rosten, kommer). Underveis fikk hun stadig spørsmål om informantenes troverdighet. Kunne man tro på deres fortellinger om hva som hadde hendt? Hadde mennene i virkeligheten kanskje vært mer delaktige i voldsutøvelsen enn det de ga uttrykk for under intervjuene? Hadde de ikke en tendens til å overdrive voldens alvorlighetsgrad? Eller var påstandene om partnervold kanskje bare forsøk på manipulering i saker om barnefordeling og samværsrett? I den grad intervjuene skulle brukes til å belyse handling og interaksjon – f.eks. hva som utløser vold i nære relasjoner – vil forskeren måtte forholde seg til slike spørsmål. I det aktuelle prosjektet var imidlertid Rosten vel så interessert i det diskursive: Hvordan snakker menn om det å være utsatt for vold fra sine partnere, samtidig som de skal ivareta egen maskulinitet? Hvordan legger mannsrollen føringer for hvordan menn snakker om sårbarhet i nære relasjoner? Når slike spørsmål står i fokus, er det mindre avgjørende om det informantene forteller er «sant», i betydningen av at andre som eventuelt hadde vært til stede ville tolket hendelsene på samme måte.

Ifølge Sveinung Sandberg (2010) kan vi analysere språklige fortellinger enten som et uttrykk for en type talehandling i form av diskursive strategier for selvpresentasjon og posisjonering, eller som et inntak til å studere sosial struktur i betydningen hvilke kulturelle og diskursive repertoarer som er tilgjengelige for de som snakker. Han illustrerer ved eksempler fra innsatte i norske fengsler, som bruker ulike språklige strategier for å posisjonere seg moralsk overfor intervjueren, og som trekker på ulike – og til dels motstridende – diskursive tolkningsrammer når de snakker om egne lovbrudd. Han konkluderer med at uansett hva slags fortellinger som blir fortalt, og uansett om de er sanne eller usanne, så kan de fortelle oss noe viktig om verdier og identitet, om kultur og samfunn (Sandberg, 2010, s. 455).

Ofte er imidlertid samfunnsforskere ikke bare ute etter å analysere diskurser – vi er også interessert i å undersøke mønstre i hva folk gjør. La oss si at vi intervjuer foreldrepar om fordelingen av husarbeid i hjemmet. I diskursorienterte analyser er det ikke avgjørende om det de forteller faktisk gjenspeiler det arbeidet de gjør. Intervjuene kan uansett gi oss nyttig informasjon om folks selvpresentasjoner og/eller om ulike «likestillingsdiskurser» som kan aktiveres i ulike situasjoner. Hvis vi derimot er ute etter å kartlegge fordeling av husarbeid med tanke på hvordan denne fordelingen igjen påvirker kvinners og menns yrkeskarrierer i småbarnsfasen, er det avgjørende om det de forteller gjenspeiler faktiske handlinger. Da kreves en helt annen bevissthet rundt spørsmålet om det de forteller er «sant». Her kan det pragmatiske sannhetsbegrepet komme til nytte: ville andre som var til stede tolke hendelsene som ble beskrevet på en noenlunde gjenkjennelig måte?

Fra erfaringsnær til kritisk

Den andre dimensjonen handler ikke om hva vi er ute etter å studere, men hvordan vi velger å forholde oss til det informantene sier, og baserer seg på en typologi beskrevet av Kathrine Fangen (1997). I den ene enden kan vi plassere det hun kaller erfaringsnære tolkningsstrategier. Slike fortolkninger har som mål å beskrive virkeligheten slik den oppleves av informantene. Det er altså aktørenes egen forståelse av en situasjon eller fenomen som står i fokus, og forskeren bestreber seg på å gripe denne forståelsen på en måte som resonerer med informantenes egen erfaring. I studier av marginaliserte minoriteter regnes det for eksempel ofte som viktig å «gi en stemme» til folk som sjelden slipper til i offentligheten. Validitetskriteriet for slike erfaringsnære tolkninger må være at forskeren går inn i en dialog med informantene og kommer fram til en enighet med dem om hvordan deres utsagn eller handlinger skal forstås. Hvorvidt forskerens tolkning er «sann» eller ikke, handler altså om hvorvidt informantene selv vil kjenne seg igjen i forskerens beskrivelser.

Denne tilnærmingen står i kontrast til det Fangen kaller en kritisk tolkningsstrategi – som innebærer en antakelse om at informantene ikke nødvendigvis er i posisjon til å innrømme, forstå eller vedkjenne seg realitetene i eget liv. Forskerens oppgave er å avdekke ubevisste prosesser, ideologier, maktforhold og skjulte interesser som virker under overflaten og former sosialt liv. Kriteriet for analysenes validitet må da ligge utenfor informantenes egen forståelse, og informantene vil ofte kunne være uenige i forskernes tolkninger. Marxismens og Frankfurterskolens begreper om fremmedgjøring, ideologi og falsk bevissthet, samt psykoanalytisk teori og kritisk diskursanalyse, er eksempler på kritiske tolkningstradisjoner. Mens erfaringsnære tolkningsstrategier ofte kritiseres for naivt å reprodusere aktørers egne fordommer og livsløgner, kan kritiske teoritradisjoner på sin side kritiseres for en tilbøyelighet til sirkulær argumentasjon: det forutsettes en ytre referanse for validitet, men denne ytre referansen består gjerne nettopp av den samme teorien som skal undersøkes, og resultatet blir ikke-falsifiserbare påstander (jfr. Karl Poppers kritikk av marxisme og psykoanalyse, se Popper, 2002). Et alternativ er imidlertid å holde informantenes fortellinger opp mot andre empirisk forankrede kilder, enten disse er tidligere litteratur basert på substansiell empirisk forskning eller empiri som vi selv samlet inn fra alternative kilder. En slik moderat kritisk strategi er i tråd med tradisjonen etter «grounded theory» (Glaser & Strauss, 1967) eller det Lars Mjøset kaller kontekstualiserte tilnærminger i samfunnsvitenskapen, der ny kunnskap hele tiden brynes mot det vi (tror vi) vet fra før, og vice versa (Mjøset, 2009).

Figur 1

«Det epistemologiske rom»

Til sammen danner disse to dimensjonene det vi kan kalle et epistemologisk rom, illustrert ved figur 1. Ulike tradisjoner kan plasseres på ulike steder i dette rommet: mye av den anvendte forskningen vil for eksempel befinne seg oppe til venstre; poststrukturalismen vil befinne seg nede til høyre; klassisk marxisme nede til venstre osv. For pragmatisk orienterte forskere er det imidlertid mer fruktbart å se de to dimensjonene som kontinuerlige enn som kategoriske. I de fleste empirisk orienterte studier er vi både interessert i mønstre for hvordan folk snakker, hva de gjør og forholdet mellom de to, men vi må hele tiden være bevisst på hva som står i forgrunnen og hva som står i bakgrunnen. Samtidig vil de fleste ha et bevisst forhold til at man representerer informantenes fortellinger på en måte som resonerer med deres egne erfaringer, samtidig som man også kritisk vurderer hvorfor folk forteller det de gjør.

Empirisk eksempel: En studie av rumenske tiggere og gatearbeidere

I det følgende vil jeg diskutere troverdighet i intervjubaserte studier med utgangspunkt i en konkret studie av rumenske tiggere og gatearbeidere. Etter Romanias inntreden i EU i 2007, har Skandinavia opplevd en økende tilstrømming av fattige rumenere som sover utendørs og som livnærer seg gjennom tigging, bladsalg, løsarbeid, gatemusikk, flaskepanting og kriminalitet. Mange av dem tilhører den sterkt marginaliserte rom-minoriteten, og deres synlige tilstedeværelse i det offentlige rom har vakt opphetet debatt og polariserte reaksjoner i form av giverglede og krav om hjelpeinnsats på den ene siden og fordømmelser og krav om forbud og utvisning på den andre. Dette var tema for prosjektet When Poverty Meets Affluence i regi av Fafo (se første rapportering: (Friberg, 2018; Friberg og Tyldum, 2019)). De primære datakildene i dette prosjektet var intervjuer. I den kvalitative delen ble mer enn 150 personer intervjuet i Oslo, Stockholm og København, samt to ulike avsenderregioner på den rumenske landsbygda. Migranter, familiemedlemmer, sosialarbeidere, lærere og folk tilknyttet det frivillige hjelpeapparatet ble intervjuet av forskerne ved hjelp av rumenskspråklige tolker. Studiens kvantitative del besto av tre separate surveyer gjennomført i Oslo, Stockholm og København. Til sammen 1269 migranter ble intervjuet ansikt-til-ansikt av rumenskspråklige intervjuere, ved hjelp av et om lag én time langt standardisert spørreskjema. Informantene fikk en liten sum penger som takk for bruken av deres tid. Utvalget var basert på såkalt Respondentdrevet utvalgstrekking, en metode som er spesielt utviklet for å studere vanskelig tilgjengelige populasjoner (Heckathorn, 1997; Salganik & Heckathorn, 2004; Tyldum & Johnston, 2014). I tillegg ble intervjuene supplert med observasjoner i en rekke landsbyer på den rumenske landsbygda, hvor boligforhold og dagligliv ble observert over lengre perioder. I Skandinavia tilbrakte forskerne flere måneder ute i felt, sammen med tolker, intervjuere og migranter, på gata, i leirer i skogen, og på ulike typer hjelpetiltak og overnattingstilbud i regi av frivillige organisasjoner samt i egne lokaler hvor intervjuene ble gjennomført.

I dette prosjektet var det åpenbare utfordringer knyttet til informantenes troverdighet. Undersøkelsen tok for seg sensitive spørsmål, og i mange tilfeller kunne informantene tenkes å ha egeninteresse i bestemte framstillinger. De fleste informantene hadde liten tillit til utenforstående og storsamfunnets institusjoner, og en del var involvert i ulovlig virksomhet. Mange hadde tette familiære relasjoner til andre i samme situasjon i Norge, og var ikke bare engstelige for sin egen del, men også for at venner og familiemedlemmer kunne havne i trøbbel. De færreste hadde noen fullgod forståelse for hva samfunnsforskning gikk ut på eller forskningsetiske retningslinjer for anonymitet. Allerede i de innledende pilotintervjuene ble det tydelig at informantenes svar kunne preges av den spesielle relasjonen og situasjonen intervjuene foregikk under. Dette utspilte seg oftest på én av to ulike måter. Den første handlet om frykt og manglende tillit til forskerne. I slike tilfeller framsto informantene gjerne som forsiktige med hva slags informasjon de ga om seg selv, og særlig om andre. De ga ofte knappe svar og svar som ikke oppmuntret til oppfølgingsspørsmål. Historiene som ble fortalt var enkle, og alt som kunne være vanskelig eller usikkert ble tonet ned. Andre intervjuer bar preg av det vi etter hvert kom til å kalle «tiggernarrativer». Disse bar preg av det motsatte: overdrevne fortellinger om lidelse og elendighet som åpenbart var skreddersydd for å vekke sympati og giverglede. I slike tilfeller ville informantene – nærmest uansett hva intervjueren spurte om – svare det som virket mest elendig, og svarene var ofte detaljerte og utbroderende. Det var tydelig at informantene anså seg selv som å være «på jobb» i rollen som tiggere. Intervjuer preget av frykt og mistillit og intervjuer preget av tiggernarrativer artet seg med andre ord svært ulikt. I det ene tilfellet var utfordringen at folk ikke ville fortelle – i det andre at folk fortalte masse, men det de fortalte framsto som lite troverdig.

Hvordan vi skulle vurdere slike utfordringer, og hvilke strategier vi kunne anlegge for å håndtere dem, var imidlertid betinget av hvordan vi plasserte studiens analytiske formål langs de to epistemologiske dimensjonene som ble diskutert ovenfor. Det vi kalte «tiggernarrativer» kunne for eksempel vært velegnet for en type kritisk diskursanalyse eller narrativ analyse. Andre studier har for eksempel tatt for seg hvordan tiggere iscenesetter seg selv overfor potensielle givere, gjerne i kontrast til deres hjemlige selvpresentasjoner (Tesar, 2015; Thomassen, 2015). Tiggernarrativer kunne vært et inntak til å studere hvordan folk aktivt forsøker å etablere en asymmetrisk relasjon som innbyr til sympati og giverglede, eller man kunne brukt dem til å studere hva slags diskursive og kulturelle repertoarer som er tilgjengelige for tiggerne, som tross alt er lite kjent med norsk kultur og samfunn.

I dette prosjektet var vi imidlertid ikke primært opptatt av å studere diskurs, men konkrete erfaringer og handlingsmønstre, levekår og sosial kontekst. Er det for eksempel slik at de tre skandinaviske landenes ulike responser på tilstrømmingen av fattige EØS-borgere påvirker seleksjonen av hvem som reiser til hvilke land? I hvilken grad kan vi si at rumenske tiggere blir utnyttet av bakmenn? Hvorfor er det nesten bare rom som livnærer seg gjennom å tigge? Hvordan blir lokalsamfunn i Romania påvirket av at mange livnærer seg gjennom denne typen migrasjon? Å besvare denne typen spørsmål stiller andre krav til troverdighet enn i rene diskursanalyser. Å kartlegge markeder for transport mellom Romania og Skandinavia – et sentralt ledd i å undersøke risiko for utnytting – krevde for eksempel at folk faktisk fortalte hva slags transportmidler de hadde brukt, hvor mye de hadde betalt for reisen, hvem de eventuelt hadde lånt penger av for å finansiere turen og hvilken relasjon de hadde til sjåfører og medreisende. Samtidig ønsket vi å si noe om årsaker og sammenhenger som informantene selv ikke nødvendigvis var i stand til å overskue. Erfaringsnære beskrivelser av informantenes opplevelser og vurderinger kunne være verdifullt i seg selv, gitt at denne gruppen sjelden kommer til orde i offentligheten, men vi hadde også ambisjoner om å generere forklaringer som kunne gå ut over eller stå i kontrast til informantenes egne vurderinger. Her fulgte vi altså et stykke på vei en kritisk tolkningstradisjon. I arbeidet for å styrke intervjuenes validitet, trengte vi derfor strategier som kunne bidra til at informantenes fortellinger faktisk inneholdt noenlunde ærlige svar på konkrete spørsmål om handlinger og erfaringer. Samtidig trengte vi strategier for kritisk å analysere det de fortalte med muligheten til å trekke slutninger som gikk ut over informantenes egen forståelse.

Tre strategier for å styrke intervjuets troverdighet

I studien av tilreisende fattige fra Romania, kan tre konkrete strategier for å styrke troverdigheten i det intervjubaserte materialet trekkes fram. Disse kunne beskrives som henholdsvis tykke beskrivelser, triangulering og bygging av tillit. Til sammen bidro disse ikke bare til et rikt tilfang av empiri, men også et godt grunnlag for kritisk å vurdere empiriens troverdighet. I prosjekter hvor man tar sikte på å frambringe andre typer kunnskap, vil andre tilnærminger være naturlige. Forskere som anlegger mer erfaringsnære analysestrategier, vil for eksempel kunne bruke informant-sjekk – det vil si at informantene får mulighet til å lese igjennom analyser av intervju-transkripsjoner og vurdere om forskernes tolkninger er i tråd med deres egen forståelse (Creswell & Miller, 2000).

Tykke beskrivelser

Tykke beskrivelser gjør ikke bare rede for et bestemt fenomen eller en bestemt handling, med også den sosiale, materielle og symbolske konteksten fenomenet eller handlingen skjer innenfor, på en slik måte at handlingen framstår som meningsfull også for utenforstående (Geertz, 1994). Spørsmålet om i hvilken grad rumenske tiggere blir utnyttet av såkalte bakmenn, kan brukes som eksempel på hvordan tykke beskrivelser også kan bidra til å styrke troverdigheten i intervjubasert empiri. Det er åpenbart meningsløst å spørre en tigger på gaten om han eller hun blir utnyttet. For det første vil dette være et sensitivt spørsmål som informantene ikke nødvendigvis har interesse av å svare ærlig på. For det andre er det ikke gitt at vi som forskere ville tolke situasjonen likt som informantene, ettersom hvorvidt man føler seg utnyttet vil reflektere hvordan relasjonene er innvevd i en større sosial kontekst. Dersom unge kvinner anså svigermors makt som naturlig og legitim, vil det for eksempel påvirke hvordan de eventuelt vurderte konkrete transaksjoner dem imellom. For å kunne vurdere dette spørsmålet, hadde vi derfor et mål om å beskrive den materielle og symbolske konteksten som tiggerne opererte innenfor på en slik måte at forskerne kunne vurdere risiko for utnytting uavhengig av hva de selv fortalte. Det innebar å få oversikt både over materielle strukturer i form av informasjons- og finansieringskilder, reiseruter, transportmidler og priser, tigge- og soveplasser, kanaler for pengeoverføringer, samt de mer sosiale og symbolske strukturene i form av slektskap, relasjoner, normer og moral som ga mening til disse transaksjonene. Dette innbød til å stille detaljerte spørsmål om helt konkrete handlinger, transaksjoner og relasjoner, samtidig som man også forsøkte å fange opp mer generelle betraktninger og livsanskuelser. Konklusjonene kunne da baseres dels på en kritisk analyse av det de enkelte informantene fortalte, dels på mer helhetlige analyser av hvordan markedet for tigging og tilgrensende tjenester var organisert og strukturert (for en lengre analyse av akkurat dette spørsmålet, se Friberg og Tyldum, 2019).

Triangulering

Ideen om triangulering refererer til det å benytte to eller flere kjente referansepunkter for å bestemme en tredje ukjent posisjon, og forbindes gjerne med en kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder (Tashakkori & Teddlie, 2010). Ideen om å triangulere for å validere har blitt kritisert for ikke å ta hensyn til at ulike metoder gjerne hviler på svært ulike teoretiske og metodologiske antakelser, f.eks. om forholdet mellom objektiv og subjektiv kunnskap (Jupp, 2006). Innenfor en pragmatisk vitenskapsteoretisk tilnærming er dette mindre problematisk, og som Lamont og Swidler påpeker, kan intervjudata med fordel kombineres med andre datakilder (2014). I prosjektet om migrasjon fra Romania samlet vi inn en rekke ulike typer data som ble brukt for å belyse de samme spørsmålene fra ulike vinkler. Kvantitative surveydata ble brukt for å belyse utbredelse og sammenheng mellom ulike forhold, mens kvalitative intervjuer ble brukt til å samle detaljerte livs- og migrasjonshistorier med informantenes subjektive erfaringer og synspunkter på hendelser, praksiser og relasjoner. Intervjuene ble supplert med observasjon og feltarbeid i avsenderlandsbyer i Romania og på gata og ulike tilholdssteder i Skandinavia. Detaljert utfylte spørreskjemaer om boligstandard og fasiliteter – som hvor mange beboere som var fordelt på hvor mange rom; om husene hadde innlagt vann, strøm, elektrisitet osv. – kunne da holdes opp mot det vi så og erfarte under på besøk hos migranter på landsbygda i Romania. Det folk fortalte om sove- og boforhold i Skandinavia, kunne holdes opp mot det vi observerte på besøk i teltleirer i skogen og overnattingstilbud i regi av frivillige organisasjoner. Til slutt brukte vi ulike typer offentlige dokumenter, bl.a. dommer fra rettsapparatet som involverte rumenske migranter, som lot oss sammenlikne beskrivelsene av relasjoner og praksiser slik de ble framstilt der med det folk fortalte om liknende praksiser. Triangulering forstås vanligvis som kombinasjon av ulike metoder, men kan også forstås bredere, i betydningen å kombinere flere ulike kilder til data om samme fenomen (Flick, 2009). Vi intervjuet for eksempel hele tiden alternative kilder, som lærere, frivillige og sosialarbeidere i Romania og Skandinavia, for å få deres vurderinger av de samme forholdene som migrantene selv fortalte om. Det betyr ikke at vi nødvendigvis vurderte disse som mer troverdige. Organisasjoner vil ofte ha bestemte politiske interesser knyttet til hvordan deres saksfelt beskrives i forskningen, og politi og offentlige myndighetspersoner har bestemte perspektiver som reflekterer deres posisjoner og roller. Å inkludere flere ulike perspektiver gjør forskere like fullt bedre i stand til å gi sin egen kritiske vurdering av den informasjonen som framkommer i intervjuene. En annen form for triangulering innebar å intervjue ikke bare nåværende, men også tidligere og potensielle migranter. Tanken bak var at det gjerne er lettere å snakke om sensitive praksiser og relasjoner når man ikke står midt oppe i dem. Av samme grunn stilte vi ikke bare spørsmål om migrantenes egne erfaringer, men også om hva de mente andre gjorde. For en del var dette lettere å snakke om enn om seg selv. En strategi nær forbundet med triangulering er å kontinuerlig lete spesifikt etter motstridende informasjon (disconfirming evidence) (Creswell & Miller, 2000). Ved kontinuerlig å søke å utfordre, avsanne og bekrefte de historiene vi fikk fortalt ved å oppsøke alternative kilder og perspektiver på de samme fenomenene, fikk vi ikke bare en dypere forståelse av de praksisene folk fortalte om, men også et mer robust grunnlag for å vurdere troverdigheten i det vi fikk høre. Dette kan oppnås ikke bare gjennom et mangfold av ulike metoder, men også gjennom bredde i utvalg og kilder.

Tillit

Behovet for å bygge tillit mellom intervjuer og informant regnes som avgjørende i alle typer intervjubasert forskning, og i studier av marginaliserte grupper kan dette være en særlig utfordring. Samtidig er det slik at en del personer innenfor marginale grupper setter stor pris på å bli hørt og muligheten til å fortelle sin historie. I studien av rumenske migranter var for eksempel de færreste av informantene vant til at utenforstående snakket med dem eller var interessert i deres perspektiver – tvert imot var de vant til å bli ignorert, snakket ned til eller møtt med fiendtlighet. Mange var derfor godt motiverte for å delta. Utfordringen lå i å legge til rette for en intervjusituasjon som fremmet mest mulig åpen samtale og minst mulig frykt, mistillit og tilgjorte tiggernarrativer. I de kvalitative intervjuene måtte vi ofte føle oss fram og prøve ut ulike situasjoner, og resultatene kunne være blandet, avhengig av konteksten intervjuene forgikk under. Disse erfaringene ble brukt til å forbedre de videre kvalitative intervjuene, men også til å utarbeide en systematisk plan for opplæringen av intervjuere og praktisk organisering av den kvantitative studien. Hvordan man praktisk går fram for fremme slik tillit vil variere, avhengig av hva slags prosjekt og målgruppe man studerer. I studien av migranter fra Romania sto tre slike strategier sentralt, knyttet henholdsvis til konteksten for intervjuene, relasjonen mellom intervjuer og informant og organisering av feltorganisasjon. Til sammen mener vi at disse tiltakene bidro til å heve kvaliteten på dataene som ble samlet inn:

Kontekst: Intervjuene måtte gjennomføres på et sted hvor folk følte seg trygge, hvor man kunne være i nærheten av andre i gruppen. Samtidig måtte man kunne snakke uforstyrret og uten at noen hørte hva som ble sagt. I Oslo og Stockholm leide vi lokaler i kirker, som er en av de få institusjonene gruppen hadde stor tillit til (i København leide vi et forretningslokale). I alle byene organiserte vi lokalene slik at folk kunne komme sammen og vente i et stort fellesrom, mens informantene ble tatt med til separate rom for selve intervjuet.

Relasjon: For å sikre en mest mulig tillitsfull relasjon mellom intervjuerne og respondentene, utarbeidet vi praktiske retningslinjer som at intervjuerne måtte tilby kaffe, te og småkaker eller kjeks før man startet intervjuet, og intervjuerne ble oppfordret til selv å drikke og/eller spise sammen med respondentene samt til å fortelle litt om seg selv, slik at intervjuet ikke ble ren enveiskommunikasjon.

Organisering: Feltarbeidet, intervjuene og den langvarige interaksjonen med den økonomisk marginaliserte og ofte kulturelt forskjellige målgrupper, var mentalt krevende for intervjuerne. For å unngå «slitasje» ble det organisert hyppige debrifinger med intervjuerne, der frustrasjoner kunne diskuteres fritt. I tillegg sørget vi for å ha minst én person som selv hadde rombakgrunn og snakket romanés i hvert av de tre intervjuer-teamene. Forskerne var selv jevnlig til stede, og snakket med folk før eller etter intervjuene – hele tiden med den hensikt å sikre en hyggelig, trygg og tillitsfull stemning.

Diskusjon

Kritikken som har blitt reist fra ulikt hold de siste årene mot intervjuet som forskningsmetode, har bidratt til å synliggjøre viktige begrensninger ved intervjubasert empiri. Folk er ikke alltid ærlige – verken med forskere eller med seg selv. Forholdet mellom hva vi sier og hva vi faktisk gjør er i beste fall situasjonsbetinget. Etterpå-rasjonaliseringer og idealiserte selvpresentasjoner kan lett forveksles med handlingsmotiver. Historisk endring og institusjonelle betingelser blir ofte usynlige fordi folk tar dem for gitt. Og intervjuformen innbyr ikke bare til metodologisk individualisme, men også til overdreven konsistens og entydighet på bekostning av det inkonsistente og flertydige i levd liv. Samtidig viser de påfølgende diskusjonene at kritikken ofte maler for bredt og skyter for høyt. Verken den naive positivismen eller den strenge situasjonismen som deler av kritikken er basert på holder mål, og det åpenbart problematiske forholdet mellom motivasjon, språk og handling er altfor smalt til å begrunne en så generell kritikk. En av de viktigste grunnene til at intervjuet har og sannsynligvis vil fortsette å ha en så sentral plass i sosiologiens metodiske verktøykasse, er at de alternative metodene ofte lider av andre og vel så alvorlige svakheter. I tråd med et pragmatisk vitenskapssyn har jeg argumentert for at hvordan man forholder seg til spørsmålet om troverdighet i intervjubasert empiri, avhenger av hvordan man analyserer dataene og hva slags kunnskap man ønsker å produsere. Hvis man er interessert i hvordan kultur påvirker handling, er det åpenbart at man må være kritisk til folks fortellinger om hvorfor de gjør det de gjør. Hvis man derimot ønsker å gi en stemme til en marginalisert gruppe og deres erfaringer, er det mindre viktig hvorvidt det de forteller er «sant». Og hvis man er interessert i hvilke diskursive repertoarer som er tilgjengelige for ulike folk når historien om ens liv skal fortelles, er det nettopp løgnene og selvmotsigelsene som ofte gir den rikeste empirien. Som et hjelpemiddel til å tenke rundt hvordan man analyserer intervjubasert empiri og hva slags kunnskap man ønsker å produsere, har jeg skissert to ulike dimensjoner som til sammen danner et «epistemologisk rom» mellom henholdsvis diskurs-orienterte og handlings-orienterte tilnærminger på den ene siden og mellom erfaringsnære og kritiske analyser på den andre. Hvordan man plasserer sine analytiske ambisjoner i dette rommet, vil være avgjørende for hvordan man forholder seg til spørsmålet om informantenes troverdighet.

I den omtalte studien av tiggere og gatearbeidere fra Romania, sto spørsmålet om troverdighet sentralt. Ikke bare fordi informantene tilhørte en marginalisert gruppe med liten tillit til storsamfunnet og i mange tilfeller hadde gode grunner til å være tilbakeholdne med informasjon, men også på grunn av studiens posisjon i dette rommet. For det første ønsket vi ikke bare å si noe om diskursive repertoarer og strategier, men å kartlegge og analysere mønstre for faktisk handling. For det andre hadde vi ambisjoner om å generere forklaringer som til dels lå utenfor aktørenes egen selvforståelse. Vi var altså langt på vei avhengige av å kunne vurdere om det folk fortalte var «sant». Ikke i en naiv positivistisk forstand som korrespondanse mellom subjektive fortellinger og en objektiv virkelighet, men i en pragmatisk forstand, som i at andre som var til stede ville kunne tolke hendelsene som ble beskrevet på noenlunde gjenkjennelige måter. Gitt dette utgangspunktet anla vi særlig tre ulike strategier for å styrke troverdigheten i den intervjubaserte empirien: tykke beskrivelser, triangulering og tillit. Ingen av disse tilnærmingene er nye eller revolusjonerende, men vi anså det som nyttig å ha et bevisst forhold til hvordan de til sammen kunne brukes for å styrke empiriens troverdighet. Vi vurderte dem også som relativt vellykkede – de bidro ikke bare til at vi kunne samle inn et rikt datamateriale, men også til at vi fikk et relativt godt grunnlag for å kritisk vurdere informasjonen vi samlet inn.

Men selv med de mest stringente retningslinjer for god metodisk praksis, vil de aller fleste forskere – uavhengig av hva slags kunnskapssyn eller tolkningsstrategier man legger til grunn – likevel være avhengige av et betydelig element av håndverksmessig skjønnsutøvelse, fra intervju til ferdig analyse. Empirien som samles inn må hele tiden brynes mot annen kunnskap, det være seg teori, tidligere forskning eller egen empiri fra andre kilder. I praksis vil det ofte også inkludere forskerens egen «magefølelse». Poenget kan illustreres med et konkret eksempel. Under et feltarbeid på landsbygda i Romania, intervjuet jeg en kvinne i hennes eget hus. Hun hadde tidligere vært i Oslo for å tigge og selge blader, og nå var hennes mann reist ut mens hun passet hjemmet. Kun henne, tolken og jeg var til stede, og i nesten en time gjennomførte vi det jeg opplevde som et godt intervju – hun virket oppriktig glad for at noen ville høre hennes historie, og fortalte nyansert og i detalj om sine erfaringer. Så ble besøket «oppdaget» av en nysgjerrig nabokone som ville være med i samtalen. Hun inntok umiddelbart det vi hadde kommet til å kjenne igjen som en klagende tiggernarrativ. I begynnelsen reagerte verten ved å sende oss unnskyldende, innforståtte blikk og forsøke å skyfle nabokona ut. Etter hvert som det ble tydelig at hun ikke lot seg avfeie, skjedde det en forandring hos vertinnen. Gradvis endret hun toneleie, og jeg følte at relasjonen vi hadde bygget opp ble brutt. Tiggernarrativen tok over også hos henne – tilsynelatende i en slags konkurranse om hvem som først kunne lokke penger ut av oss. Min magefølelse tilsa at de historiene hun fortalte før nabokona ankom var relativt troverdige og ga mye nyttig informasjon, mens det hun sa etter nabokonas ankomst var lite anvendelig til vårt analytiske formål. Det er imidlertid vanskelig å sette ord på akkurat hva som gjør at jeg kan si dette med såpass stor sikkerhet. Det har noe å gjøre med tonefall, opplevelsen av øyekontakt, stemningen i rommet – ikke bare hva som ble sagt. Dette er vurderinger som kvalitative forskere hele tiden gjør, og det er en ferdighet som bare delvis kan oppøves gjennom praksis. Den består i stor grad av taus kunnskap, og likner det vi ellers forbinder med sosiale ferdigheter eller «antenner». Dette er helt avgjørende for å kunne gjøre god forskning, men lar seg i liten grad kodifisere. Samtidig er slike ferdigheter en helt sentral del av den sosiale virkeligheten sosiologer forsøker å studere, noe som begrenser forskningens mulighet for å innta en posisjon utenfor vårt eget studieobjekt. Sosiologisk forskning – ikke minst intervjubaserte studier – er i aller høyeste grad en sosial praksis, på godt og vondt.

Referanser

Ajzen, I. & Fishbein, M. (2005). The influence of attitudes on behavior. The Handbook of Attitudes, 173-221. Mahwah, NJ: Erlbaum.

Beam, G. (2012). The Problem with Survey Research. New York: Transaction Publishers.

Creswell, J. W. & Miller, D. L. (2000). Determining Validity in Qualitative Inquiry. Theory Into Practice, 39(3), 124-130. DOI: 10.1207/s15430421tip3903_2

Djuve, A. B., Friberg, J. H., Tyldum, G. & Zhang, H. (2015). When Poverty Meets Affluence. Migrants from Romania on the Streets of the Scandinavian Capitals. Copenhagen: The Rockwool Foundation.

Durkheim, É. (2005). The Dualism of Human Nature and its Social Conditions. Durkheimian Studies, 11(1), 35-45. DOI: 10.3167/175223005783472211

Fangen, K. (1997). Fra erfaringsnær til kritisk. Fortolkning som samfunnsvitenskapelig utfordring. Retrieved from Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo: http://folk.uio.no/katrif/erfaringsnaer-til-kritisk-1.pdf

Festinger, L. (1964). Behavioral support for opinion change. Public Opinion Quarterly, 404-417.

Flick, U. (2009). An Introduction to Qualitative Research. London: SAGE Publications.

Fowler, F. J. (2014). [The Problem with Survey Research, George Beam]. Contemporary Sociology, 43(5), 660-662.

Friberg, J.H. (2018). Poverty, networks, resistance: The economic sociology of Roma migration for begging, Migration Studies, mny038, DOI: 10.1093/migration/mny038

Friberg, J. H. & Tyldum, G. (2019). Rumensk tiggermigrasjon i et menneskehandelsperspektiv. Tidsskrift for samfunnsforskning 60(1).

Friedrichs, J. & Kratochwil, F. (2009). On Acting and Knowing: How Pragmatism Can Advance International Relations Research and Methodology. International Organization, 63(4), 701-731. DOI: 10.1017/S0020818309990142

Geertz, C. (1994). Thick description: Toward an interpretive theory of culture. Readings in the Philosophy of Social Science, 213-231.

Glaser, B. G. & Strauss, A. L. (1967). The Discovery of Grounded Theory: Strategies for Qualitative Research. Chicago: Aldine Pub. Co.

Glasman, L. R. & Albarracín, D. (2006). Forming attitudes that predict future behavior: a meta-analysis of the attitude-behavior relation. Psychological Bulletin, 132(5), 778.

Haidt, J. (2013). The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion. New York: Vintage Books.

Heckathorn, D. D. (1997). Respondent-Driven Sampling: A New Approach to the Study of Hidden Populations. Social Problems, 44(2), 174-199. DOI: 10.2307/3096941

Jerolmack, C. & Khan, S. (2014). Talk Is Cheap: Ethnography and the Attitudinal Fallacy. Sociological Methods & Research. DOI: 10.1177/0049124114523396

Jupp, V. (2006). The SAGE Dictionary of Social Research Methods. London: SAGE Publications. doi:10.4135/9780857020116

Lamont, M. & Swidler, A. (2014). Methodological Pluralism and the Possibilities and Limits of Interviewing. Qualitative Sociology, 37(2), 153-171. DOI: 10.1007/s11133-014-9274-z

LaPiere, R.T. (1934). Attitudes v’s actions. Social Forces, 13, 230-37.

Martin, J. L. (2010). Life’s a beach but you’re an ant, and other unwelcome news for the sociology of culture. Poetics, 38(2), 229-244. DOI: 10.1016/j.poetic.2009.11.004

Mjøset, L. (2009). The contextualist approach to social science methodology. The Sage Handbook of Case-Based Methods. London: Sage, 39-69.

Popper, K. R. (2002). Conjectures and Refutations: The Growth of Scientific Knowledge. London og New York: Routledge.

Pugh, A. J. (2013). What good are interviews for thinking about culture? Demystifying interpretive analysis. American Journal of Cultural Sociology, 1(1), 42-68. DOI:10.1057/ajcs.2012.4

Rosten, M. G. (Kommer). In and out of love – A comparative analysis of stories from men exposed to violence from male or female partners. Under vurdering i Norma: International Journal for Masculinity Studies.

Salganik, M. J. & Heckathorn, D. D. (2004). Sampling and Estimation in Hidden Populations Using Respondent-Driven Sampling. Sociological Methodology, 34, 193-239.

Sandberg, S. (2010). What can «Lies» Tell Us about Life? Notes towards a Framework of Narrative Criminology. Journal of Criminal Justice Education, 21(4), 447-465. DOI: 10.1080/10511253.2010.516564

Schuman, H. & Johnson, M. P. (1976). Attitudes and Behavior. Annual Review of Sociology, 2, 161-207.

Tashakkori, A. & Teddlie, C. (2010). Sage Handbook of Mixed Methods in Social & Behavioral Research. Thousand Oakes, California: Sage.

Tesar, C. (2015). Begging – Between Charity and Profession: Reflections on Romanian Roma’s Begging Activities in Italy. I E. Tauber & D. Zinn (red.), The Public Value of Anthropology: Engaging Critical Social Issues through Ethnography (s. 83-111). Bolzano: University Press.

Thomassen, B. (2015). Begging Rome: Norms at the margins, norms of the in-between. Critique of Anthropology, 35(1), 94-113. DOI: 10.1177/0308275X14557090

Tyldum, G. & Johnston, L. (2014). Applying Respondent Driven Sampling to Migrant Populations (s. 146). Basingstoke: Palgrave Macmillan. DOI: 10.1057/9781137363619

Vaisey, S. (2009). Motivation and Justification: A Dual-Process Model of Culture in Action. American Journal of Sociology, 114(6), 1675-1715. DOI: 10.1086/597179

Vaisey, S. (2014a). The «Attitudinal Fallacy» is a Fallacy. Sociological Methods & Research, 43(2), 227-231. DOI: 10.1177/0049124114523395

Vaisey, S. (2014b). Is interviewing compatible with the dual-process model of culture? American Journal of Cultural Sociology, 2(1), 150-158. DOI: 10.1057/ajcs.2013.8

Wicker, A. W. (1969). Attitudes versus actions: The relationship of verbal and overt behavioral responses to attitude objects. Journal of Social Issues, 25(4), 41-78.

1Et klassisk eksempel er LaPieres studie av diskriminering fra 1930-tallet i USA (LaPiere 1934). LaPiere ringte til flere hundre hoteller, campingplasser og restauranter i USA og spurte om de slapp inn kinesere. 92 prosent svarte nei. Men LaPiere hadde imidlertid allerede besøkt mange av de samme stedene sammen med et ungt kinesisk par, og i de aller fleste tilfellene slapp de inn uten problemer. Stilt overfor et hypotetisk spørsmål svarte folk i tråd med datidens gjeldende normer – på respektable serveringssteder skulle man ikke bekymre seg for å møte kinesere. Når situasjonen faktisk oppsto, var det andre motiver – det være seg profittsøken eller menneskelig anstendighet – som viste seg mer avgjørende.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon