Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Regulokratene: Den nye styringsprofesjonen?

The Regulocrats: A New Ruling Profession?
Universitetslektor, Instititionen för humaniore, utbildnings- och samhällsvetenskap, Örebro universitet

Hva kjennetegner regulokrater innenfor tilsynsmyndigheten for høyere utdanning i Norge og Sverige? Hvordan kan regulokratenes rolleforståelser og idealer knyttes til fremveksten av bestemte institusjonelle design innen sektoren for høyere utdanning? Denne problemstillingen diskuteres ved hjelp av empiriske studier og profesjonssosiologiske analyser av regulokrater i Norge og Sverige, innenfor feltet for regulering av høyere utdanning. Regulokratene er en fremvoksende yrkesgruppe som har sitt virke i politisk fristilte og faglig uavhengige tilsynsorganer. Yrkesgruppen er av tiltagende betydning for iverksetting av politikk og for regulering og tilsyn. Regulokratene er lite empirisk belyst, og artikkelen viser blant annet at regulokratene oppfatter sin egen rolle med utgangspunkt i et ideal om faglig uavhengighet. Yrkesgruppen bidrar til det institusjonelle designet regulokrati eller reguleringskapitalisme, noe som innebærer en transformasjon av det klassiske byråkratiet i den moderne administrative staten der alle (både organisasjoner, grupper og individer) forventes å investere mer i regulering, forstått som overvåkning, tilsyn, transparens og kontroll. Innenfor sektoren for høyere utdanning blir reguleringer oppfattet som viktige fordi de gagner (den individuelle) studenten og skaper gode vilkår for at studentene kan treffe rasjonelle valg på utdanningsmarkedet. Selv om regulokratene i Norge og Sverige ligner hverandre, er det også nyanseforskjeller mellom de to land. Der de svenske regulokratene er regelbundne, er de norske regulokratene sensitive.

Nøkkelord: profesjoner, regulokrater, komparasjon, statsforvaltning

What characterizes the regulocrats within the higher education sector in Norway and Sweden? How can the regulocrats’ role be related to the development of specific institutional designs within the higher education sector? These questions are answered by means of empirical studies of regulocrats in Norway and Sweden, within the field of higher education regulation. The regulocrats are an emerging profession working in autonomous single purpose regulatory agencies. The profession is increasingly important to the implementation of policy and regulation. There is surprisingly little empirical evidence about this professional role, and the article shows that the professionalization of the regulocrats is related to the ideal of independence. The emerging profession contributes to the institutional design of regulocracy or regulatory capitalism, which implies a transformation of the classical bureaucracy in the modern administrative state, where all (both organizations, groups and individuals) are expected to invest more in regulation, understood as monitoring, supervision, transparency and control. Within the higher education sector, regulations are perceived as important because they benefit (the individual) students and create good conditions for making rational choices in the education market. Although the regulocrats in Norway and Sweden share much of the same professional ideals, there are also differences between the two countries. Where the Swedish regulocrats are formalistic, the Norwegian counterpart is sensitive.

Keywords: professions, regulocrats, comparisons, public administration

Innledning

I denne artikkelen belyses en fremvoksende yrkesgruppe som har sitt virke i politisk fristilte og faglig uavhengige tilsynsorganer, nemlig regulokratene.1 Regulokrati er et begrep utviklet for å beskrive og forstå en fremvoksende yrkesgruppe som er virksom i statsapparatet, og som lever i et spenningsfelt mellom kontroll av andre profesjonelle miljøer og myndighetene (Levi-Faur & Jordana, 2006, s. 12). Regulokratene er av tiltagende betydning for iverksetting av reguleringer og for å føre tilsyn. I artikkelen er vi særlig interessert i den profesjonelle rollen og rolleforståelsen til denne yrkesgruppen i to presumptivt like politisk-administrative kontekster, nemlig i norsk og svensk statsforvaltning.

Ved å benytte profesjonssosiologiske innsikter, vil artikkelen supplere den eksisterende litteraturen om regulokrater. Studier av regulokrater har tradisjonelt fokusert på bestemte sider ved politisk fristilte tilsynsorganer, for eksempel historisk utvikling, antall organer og arbeidstakere, juridisk innramming, oppgaver og oppgavefordeling i statsapparatet (Gilardi, 2002, 2005; Lægreid & Pedersen, 1999), men kan utvikles videre med et blikk på regulokratenes profesjonalisering. Analysene er inspirert av Sciullis (2005, 2007a, 2007b, 2009, 2010) re-orienterte profesjonsteori, der han forsøker å komme på sporet av de strukturene i moderne samfunn som profesjonskunnskapen er forankret i. Perspektivet bærer med seg forsøk på å koble mikroprosesser (vurderinger, forståelser, handlinger) til makroforhold (organisering og institusjonalisering). Sciullis prosjekt handler nettopp om å forstå forholdet mellom utviklingen av bestemte yrkesgrupper og sosial orden, det han omtaler som «institusjonelle design» (Sciulli, 2009).

Ved å ta utgangspunkt i regulokratenes egne forståelser og perspektiver, viser artikkelen at regulokratenes institusjonalisering deler flere aspekter med profesjonalisering og profesjonsutvikling som sådan, men at den samtidig innebærer noe nytt i den forstand at reguleringsprofesjonen går på tvers av fagdisiplinære grenser. Regulokratene mangler derfor ett av den klassiske profesjonslitteraturens «trekk» og kjennetegn, nemlig en felles utdanning, og det hersker derfor heller ingen sertifiseringslogikk for denne yrkesgruppen (Wilensky, 1964). Reguleringsprofesjonen er en hybridprofesjon som oppstår i skjæringsfeltet mellom ulike fagdisipliner og som videreutvikles i ulike profesjonelle nettverk (jf. Danielsen, 2013). Denne hybridprofesjonen kjennetegnes først og fremst gjennom dens kobling til utøvelse av reguleringsmyndighet i fristilte tilsynsorganer og gjennom et iboende behov for å forsvare, og fremme, faglig uavhengighet som en styringsverdi i seg selv. For å bruke Wilenskys (1964) begrepsapparat, finnes det derfor en dominerende «code of ethics» knyttet til yrkesutøvelsen og til rollen som statstjenestemann/-kvinne. Artikkelen viser hvordan denne dynamikken kommer til uttrykk både overfor mottagere av de relevante tilsynsorganenes vedtak og beslutninger, så vel som overfor de overordnede politiske organene som fastsetter rammene for tilsynsorganenes virksomhet.

Artikkelens problemstilling er: Hva kjennetegner regulokrater innenfor tilsynsmyndigheten for høyere utdanning i Norge og Sverige? Hvordan kan regulokratenes rolleforståelser og idealer knyttes til fremveksten av bestemte institusjonelle design innen sektoren for høyere utdanning? Problemstillingen har et komparativt motiv ved at den tar utgangspunkt i to ulike land. Dette komparative motivet bidrar til å sette det norske i relieff, og derfor også å tydeliggjøre særtrekk ved politisk fristilte tilsynsorganer i Norge. Videre har regulokratene funksjonelt sett de samme oppgavene i de to landene, i den forstand at de har ansvar for å iverksette politisk vedtatte og juridisk bindende vedtak. Regulokrater er videre et underbelyst empirisk fenomen særlig i den nordiske konteksten, noe som tilsier en relativt beskrivende og åpen problemstilling.

Artikkelen er strukturert på følgende måte: Først diskuteres betydningen regulokrater har i politisk fristilte tilsynsorganer i Norge og Sverige. I denne delen antydes også noen komparative forskjeller i organisering av regulokrater i Norge og Sverige. Etter denne presentasjonen blir det gjort rede for David Sciullis program for profesjonssosiologien. Artikkelens analyse- og resultatdel starter med en presentasjon av regulokratenes organisatoriske innramming i henholdsvis Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) i Norge og Universitetskanslersämbetet (UKÄ) i Sverige. Deretter vises ulike sider ved regulokratenes arbeid frem, særlig ved hjelp av å se på yrkesgruppens autonomi og refleksjoner rundt lojalitetsidealer samt regulokratenes opplevelse av å være statstjenestemenn i spennet mellom formalkunnskap om det aktuelle tilsynsområdet på den ene siden og proseduralkunnskap om statsapparatet på den andre. I den avsluttende diskusjonen oppsummeres studiens viktigste innsikter, og særlig spørsmålene om regulokratenes koblinger til institusjonelle design og komparative forskjeller står i sentrum for diskusjonene.

Bakgrunn: Regulokrater og politisk fristilte, faglig uavhengige forvaltningsorgan

Regulocrats rather than bureaucrats are the major source for implementing, monitoring and enforcing policies. Because these officials are autonomous, because they monopolize expertise and because they are embedded in an international network of regulators, they are also – at least potentially – more influential than bureaucrats (Levi-Faur, 2007, s. 1).

Som sitatet til Levi-Faur (2007) viser, har en ny og viktig rolle i statsapparatene i vestlige deliberative demokratier gjort seg mer og mer gjeldende siden begynnelsen på 1980-tallet. Regulokratene er i dag avgjørende for å sette i verk og gjennomføre politiske beslutninger. Regulokrati og regulokrater er nye begreper i den norske litteraturen, og vi skal derfor starte med et riss over hvordan regulokratene kan forstås og hvordan de er knyttet til utviklingen av bestemte organisasjonsformer i statsforvaltningen.

Regulokratene har sitt virke i statsforvaltningen, særlig innenfor «single purpose agencies» (Wollmann, 2002), det vi på norsk i det følgende omtaler som «politisk fristilte organer». Ytre etater i statsforvaltningen, slik som direktoratene og tilsynsorganer, er typiske eksempler på denne typen organisasjoner. Direktoratene har en lang historie som organisasjonsform i norsk sentralforvaltning, og normer for direktoratenes og tilsynsorganers autonomi og kontroll har blitt etablert over tid (Lægreid, Roness & Rubecksen, 2005). Direktoratene er videre blitt mer selvstendige og fristilte fra det politiske styringsapparatet. Dette har også bidratt til å gi regulokratene en tydeligere rolle; det har skjedd en «role-purification» (Lægreid, Roness & Rubecksen, 2005: 235).

Wollmann (2002) identifiserer funksjonell og organisatorisk differensiering som vesentlige kjennetegn ved politisk fristilte organer. Tidligere var politikkutforming, politikkimplementering og regulering mer integrert og «unified under ministerial control» (Christensen & Lægreid, 2006, s. 22). Utviklingen i retning av flere politisk fristilte organer impliserer derfor også en delegering av autoritet og myndighet til «non-majoritarian institutions not directly accountable to voters and elected representatives» (Majone, 1998, s. 25). I en slik situasjon er videre den faglige ekspertisen til regulokratene viktig, fordi denne gir opphav til autoritet og innflytelse. Regulokratene får også en mer selvstendig rolle, synliggjort gjennom utskilling av bestemte organisasjoner og faglig spesialisering.

Politisk fristilte tilsynsorganer er viktige for å følge opp politiske beslutninger og vedtak, og de kan bidra til transparent offentlig forvaltning. Utviklingen av slike organer er derfor også knyttet til ideer om rettigheter for borgere og forbrukere samt kostnadskontroll og effektivitet (Christensen & Lægreid, 2006). Selve handlingen å regulere fordrer videre en bestemt form for ekspertise. Ekspertisen er knyttet til kunnskap både om hvordan statsforvaltningen fungerer og om roller og rollegrenser, men også substansiell kunnskap om domenet som reguleringen retter seg mot. Denne mellomliggende rollen mellom statsforvaltningen og et bestemt og konkret kunnskapsdomene er et vesentlig kjennetegn ved regulokratenes yrkesrolle som også knytter an til forholdet mellom politikk og fag. Sagt på en annen måte: Regulokratene har prosedural kompetanse (gjennom sin posisjon i statsapparatet og kunnskap om roller i forvaltningen), men også formalkompetanse innenfor et bestemt kunnskapsdomene.

Regulokratene vi retter blikket mot i denne artikkelen, jobber i fristilte tilsynsorganer innen feltet for høyere utdanning. Deres oppgaver er å monitorere, kontrollere og sanksjonere lovverket knyttet til høyere utdanning på vegne av regjeringen. I tråd med maktfordelingsprinsipper i representative demokratier, er regulokratene underordnet valgte politikere og må følge deres beslutninger og vedtak. Regulokratane har i tillegg som oppgave å bistå det politiske nivået med analyser og råd. I Sverige er det også grunnlovsfestet at offentlige tjenestemenn skal utvise objektivitet og upartiskhet i sitt arbeid (Sundström & Premfors, 2006). På det generelle planet kan således regulokratens roller beskrives i tråd med Jacobsens (1960) typologi om tjenestemannsrollen i statsapparatet, der lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet er vesentlige verdier. Disse verdiene danner også et spenningsfelt for arbeidstakere i statsapparatet. Ifølge Grønlie (2011, s. 224) er balansepunktet mellom nøytralitet og lojalitet for departementsansatte endret i retning av lojalitet. Stadig mer forventes av tjenestemennene hva angår lojal implementering av reformpolitikk, samtidig som nøytralitet fremdeles også er forventet.

I Norge finnes enkeltstående studier av tilsynsmyndigheter som har fokusert på organisatoriske aspekt og den historisk organisatoriske utviklingen. Selv om litteraturen peker på «role-purification» og «differentiation» (Lægreid, Roness & Rubecksen, 2005), er innholdet i yrkesrollene sjelden empirisk studert. Studier av ansatte i tilsynsmyndigheter er mangelfulle, noe som særlig gjelder epistemisk orienterte regulokrater og kunnskapssertifiseringsorgan. Dette gjør det særlig interessant å studere regulokrater innenfor feltet høyere utdanning, og særlig hvordan de som arbeider i slike organer selv forstår sin egen rolle.

Regulokrater og profesjonalisering

Profesjonssosiologien er en teoritradisjon som forklarer hvordan ulike former for arbeid blir institusjonalisert i moderne samfunn (Molander & Terum, 2008). Et vanlig skille går mellom profesjonsstudier som fokuserer på henholdsvis «organisatoriske aspekt» og «performative aspekt» (Molander & Terum, 2008). Det organisatoriske aspektet er knyttet til profesjoners kontroll over arbeidsoppgaver og grenser mot andre profesjoner (jurisdiksjon). Det performative aspektet dreier seg om hva profesjonene gjør og hvordan den profesjonelle praksis arter seg, det vil si en «spesiell kvalitet ved personens måte å handle eller utføre oppgaver på» (Molander & Terum, 2008, s. 18). Sciullis (2005, 2007a, 2007b, 2009, 2010) program for en re-orientert profesjonssosiologi er et lovende forsøk på å integrere organisatoriske og performative elementer innen profesjonsteorien.

Sciulli grupperer profesjonssosiologien i tre faser. Den første fasen karakteriserer han som «funksjonalistisk», klassisk representert ved Talcott Parsons (1964) og Everett Hughes (1958). I denne fasen ble profesjonene sett på som bærere av en alternativ sosial orden som var forankret i kunnskap og sivile dyder, og profesjonene fungerte som et bolverk mot markedstenkning og den økte kulturelle betydningen av kapitalismen. Profesjonene ble tolket som bærere av vitenskap, og hadde autonomi og monopol på bestemte stillinger i samfunnet. Analysene var orientert mot «essential qualities» og «trekk» ved profesjonene (Sciulli, 2005). Denne første fasen blir avløst av det Sciulli (2005) omtaler som en «revisjonistisk fase» på 1970-tallet. Her ble det satt kritisk lys på profesjonsmonopolene. Analysene fokuserte på hvilke strategier profesjoner brukte for å sikre materielle ressurser og egeninteresser. Blikket skiftet fra sosial integrasjon til profesjonskritiske studier av sosial kontroll, maktaspekt og eliter (Sciulli, 2007b: 37).

Sciulli gjør seg selv til talsmann for en tredje posisjon. Denne posisjonen er en syntese av elementer fra den funksjonalistiske tilnærmingen og innsikter fra bredere «kontinentale studium av mellomklasseyrker» (Sciulli, 2005). Sciullis program legger vekt på kultur, kunnskap og idealer i yrkesutøvingen (altså performative aspekt), og han er opptatt av forholdet mellom yrkesgrupper og sosial orden («institusjonelt design»)2 (Sciulli, 2005: 147). Slik fremstår også prosjektet til Sciulli som forsøk på å koble performative og organisatoriske aspekt, samtidig som han vil komme på sporet av de strukturene i moderne samfunn som profesjonskunnskapen er forankret i. Dette henger videre sammen med Sciullis ambisjon om å utforske sammenhengene mellom profesjonalisering og moderniseringsprosesser. Sciulli rakk aldri å fullføre prosjektet sitt før han døde, men det finnes noen ansatser til å forstå koblingene mellom performative aspekt og modernisering i hans analyser av fremveksten av visuelle akademi (Sciulli, 2010). Gjennom dette caset viser Sciulli hvordan det institusjonelle designet i samfunnet blir påvirket av utviklingen av bestemte yrker, for eksempel ved at meritokratiske prinsipper presset aristokratiske og autokratiske former for nepotisme. Kunnskap og arbeid virker i et slikt perspektiv strukturerende for samfunn og sosial orden.

I Sciullis perspektiv har profesjoner ansvar for både «client and patron well-being,», i tillegg til at de har konsekvenser for arbeid og arbeidsdeling, stratifikasjonssystemer og, ikke minst, «institutional design of the larger social order and its trajectories for change» (Sciulli, 2009, s. 13). Profesjoner kan både underbygge og underminere institusjonelle design, og institusjonelle design fremstår for samtidens observatører som uforanderlige, som et slags «end of history» (ibid., s. 429). I Sciullis diskusjon om institusjonelle design pekes det på likheter med regime-begrepet som er mye benyttet i politisk sosiologi og komparativ politikk. Imidlertid viser institusjonelt design i større grad til «relationships or patterns of connection between state agencies and major institutions in civil socity» (ibid., s. 249). Sciulli understreker videre at institusjonelle design er strukturelle, det vil si ikke påvirket eller etablert av intensjonelle aktører. Institusjonelle design er således ikke aktivt designet av individer eller grupper. Sciullis interesse er knyttet til «how professions bear, structurally, on any given institutional design, and our thesis is that these structural effects are invariant – even as institutional designs evolve historically and vary cross-nationally» (Sciulli, 2009: 250). Sciulli (2009, s. 270–284) antyder noen eksempler på institusjonelle design som i hans typologi er brede deskriptive kategorier: autokrati, formelle demokrati (for eksempel Rechtsstaat), konstitusjonelt meritokratiske demokrati og liberal-demokratiske konkurransesamfunn.

Sciullis profesjonssosiologi har et deskriptivt begrepsapparat med løst definerte kategorier for analyser. Disse kategoriene handler om yrkesutøverens orienteringer og autonomi, om statens rolle og om idealer og kunnskaper. Ett av de mer sentrale spørsmålene i profesjonssosiologien handler nettopp om forholdet mellom idealer/kunnskap og yrkesutøving (Molander og Terum, 2008). Allerede Parsons og Hughes interesserte seg for dette gjennom studier av hvordan bestemte utdanningsinstitusjoner ble utskilt og opplæring ble koblet fra arbeidskonteksten. De revisjonistiske perspektivene rettet også oppmerksomhet mot dette gjennom måten utdanning bidrog til monopolisering. Den rollen som kunnskap og idealer spiller, handler i tillegg om hvordan grenser blir dratt mellom yrkesgrupper i konkrete arbeidssituasjoner (Abbot, 1988) og hva som gir grunnlag for medlemskap i en yrkesgruppe. I tillegg handler dette om hvilken rolle staten spiller i sertifiserings- og jurisdiksjonsspørsmål (Burrage, Jarausch & Siegrist, 1990). Sciulli viser videre hvordan autonomibegrepet fremdeles har relevans i profesjonsstudiene. Dette er nær knyttet til relasjonene mellom klient–profesjonsutøver–staten. Autonomi handler enkelt sagt om å la den profesjonelle få utøve sin ekspertise uten innblanding fra klient eller stat. Slik innblanding kan ha ulik karakter; autonomien kan for eksempel være stor når det gjelder teknisk utføring av en arbeidsoppgave, men mer begrenset når det kommer til kontroll med ressurser. Slik blir autonomi også koblet til kontroll, både knyttet til hvem som kan avgjøre tempo (gjennom tidsfrister) og ved tildeling av ressurser (gjennom for eksempel tid, personell og materiell).

En analyse av regulokrater som bygger på Sciullis profesjonsperspektiv vil måtte ta utgangspunkt i de performative dimensjonene ved profesjonsutøvelsen, men samtidig knytte dette til den organisatoriske dimensjonen. Det vil si at den profesjonelle aktørens selvforståelse er viktig i analysene, samtidig som autonomirelasjoner, idealer og koblinger mellom klient, profesjonsutøver og staten også berøres. I vårt tilfelle, der regulokrater er i fokus, vil dette også handle om den «mellomliggende» rollen profesjonsutøveren spiller i spennet mellom regjeringsapparatet og bestemte kunnskapsdomener og eksperter. Gjennom slike analyser kan en også utvikle hypoteser om koblinger mellom yrkesgruppens utvikling og institusjonelle design.

Metode og analytisk tilnærming

Artikkelen bygger på data fra to ulike organisatoriske kontekster, NOKUT i Norge og UKÄ i Sverige. Datamaterialet fra NOKUT består av telefonintervjuer med tre tilsatte regulokrater samt innsamling av interne dokumenter fra organet (håndbøker, notater, årsrapporter, strategiplaner og tilsynets korrespondanser med Forsknings- og utdanningsdepartementet). Videre har vi fått tilgang til presentasjoner som medarbeidere i NOKUT har holdt i ulike fora i perioden fra NOKUT ble opprettet i 2003. Datamaterialet i UKÄ består av ti kvalitative forskningsintervjuer med ansatte samt innsamling av tildelingsbrev, interne rapporter og strategidokument.

Intervjuene med de ansatte både i NOKUT og UKÄ varte mellom 1 og 1,5 time, og formålet var å komme på sporet av profesjonelle vurderinger, arbeidsrutiner, arbeidsprosesser og relasjoner til eksperter og klienter. Intervjuene kan karakteriseres som semi-strukturerte, og det ble benyttet samme intervjuguide i alle intervjuene, noe som sikret at de samme temaene ble dekket inn, samtidig som det var fleksibilitet nok til at spesifikke emner eller problemstillinger som dukket opp underveis i intervjuene kunne forfølges i mer detalj. Informantenes alder, bakgrunn og erfaring fra tilsynsmyndighetene varierer. Den yngste informanten var 28 år, den eldste 63, og utdanningsbakgrunnen varierte både i type (språkfag, realfag, merkantil bakgrunn) og lengde (yrkesutdanning med påbygning til doktorgradsutdanning). Denne variasjonen i faglig og utdanningsmessig bakgrunn er i seg selv interessant og blir diskutert nærmere i analysen. Intervjusitat som er benyttet i artikkelen, blir presentert på normalisert bokmål.

Datamaterialet er samlet inn med utgangspunkt i en interesse for å beskrive og forstå kjennetegn ved regulokrater i Norge og Sverige. Datamaterialet i de to landene er også samlet inn og analysert ved hjelp av samme type metoder (kvalitative intervjuer og dokumentanalyser), selv om totaliteten av data for de to ulike landene skiller seg noe. Det er blant annet gjennomført flere intervjuer i Sverige, samtidig som tilgangen til dokumenter og historiske kilder er bedre og mer variert for det norske caset. Selv om materialet som er samlet inn i de to landene ikke er 100 % identisk, har det vært mulig å utvikle og sammenligne de to case-beskrivelsene av UKÄ og NOKUT. UKÄ og NOKUT er ulike organisasjoner forankret i to forskjellige forvaltningstradisjoner, noe som også betydde at datainnsamlingen måtte fokusere på litt ulike aspekter. Vi mener likevel at materialet totalt sett egner seg for komparasjon på det nivået som her er gjort. For å sikre at en slik komparasjon er mulig, bygger studien også på eksisterende litteratur og dokumentasjon om regulering av høyere utdanning i Norge og Sverige. Dette sikrer forståelsen av både UKÄ og NOKUT og de to organisasjonenes historikk og utvikling. Denne litteraturen består både av enkeltstående forskningsrapporter og artikler i tillegg til offisielle dokumenter/utredninger for og om de respektive tilsynsorganisasjonene samt tildelingsbrev, lover og forskrifter og konkrete vedtak (tilsynsrapporter og evalueringer). Dette materialet benyttes i analysene som bakgrunnsmateriale for å kontekstualisere funnene fra intervju- og dokumentstudiene.

Analysene bygger på et komparativt motiv. Den norske og svenske statsforvaltningen er den institusjonelle konteksten for vår analyse. Statsforvaltningene i Norge og Sverige har likhetstrekk og lignende politisk-administrative tradisjoner (Painter & Peters, 2010). Både Norge og Sverige hører til den skandinaviske politisk-administrative tradisjonen (Painter & Peters, 2010). Dette betyr blant annet betoning av universelle velferdssystemer, likhetsnormer, administrativ desentralisering og konsensusorientering. Samtidig tilhører Norge og Sverige henholdsvis den vestnordiske og østnordiske forvaltningsmodellen. Dette betyr blant annet at Norge har ministerstyre, der den enkelte statsråd har ansvaret for de underliggende forvaltningsorganer. I den østnordiske modellen som Sverige er en del av, er det ikke ministerstyre, og regjeringen som kollektiv har utøvende og eksekutiv makt. Samtidig impliserer dette også en mer politisk fristilt og uavhengig ytre etat i Sverige.

Organiseringen av statsforvaltningen er også et spørsmål om forholdet mellom fag og politikk og om hvordan faglige/ekspertbaserte interesser og premisser kobles med, og avveies mot, politiske interesser. Disse avveiingene er løst på litt ulike måter i Norge og Sverige. Med bakgrunn i forskjellene mellom den øst- og vestnordiske forvaltningsmodellen, kan man noe forenklet si at det svenske systemet er basert på tydeligere skiller mellom det politiske og det faglige domenet – beslutningsprosessene er derfor formelt sett mer avpolitiserte. Politikere har liten grad av instruksjonsmyndighet, og målsetningen er økt forutsigbarhet i myndighetsutøvelsen. Samtidig er tildelingsbrevene i Sverige svært detaljerte, noe som indikerer en viss grad av styring gjennom detaljer. Den norske modellen åpner for mindre grad av formelle grenser for politisk ansvar, slik at faglige og politiske vurderinger er mer infiltrert i hverandre (DIFI, 2013). Et slikt system fordrer en mer ømfintlig myndighetsutøvelse, for eksempel ved at den politiske sfæren ikke blander seg på saksfelter der det normalt er stor grad av faglig autonomi.

Mot denne bakgrunnen kan vi anta at den institusjonelle konteksten er lik nok til å muliggjøre sammenligning, men at den også inneholder tilstrekkelig variasjon til å konstituere en form for «analytisk kontroll» for vårt norske case. Den følgende diskusjonen bygger på analyser av regulokratenes utsagn om – og egne fortolkninger av – sin egen yrkespraksis, samt mer «offisielle» beskrivelser av arbeidet slik dette presenteres i etatenes notater og planer. Basert på disse analysene «rekonstrueres» og rendyrkes regulokratenes profesjonsforståelser, og således også vår forståelse av dette qua profesjon. I analysene av materialet (både intervjuer og dokumenter) stod særlig tre kategorier frem som sentrale; lojalitet, uavhengighet, nøytralitet/objektivitet, autonomi og tjenestemannsrolle. Disse kategoriene strukturerer også den følgende presentasjonen av resultater.

Analyse: Regulokrater i Norge og Sverige

Regulokratenes organisatoriske innramming

Frem til 1998 eksisterte det ikke noen egen tilsynsmyndighet i Norge for høyere utdanning. Norgesnettrådet ble opprettet i 1998, og dette organet fikk en rådgivende funksjon og oppgaver knyttet til å systematisere arbeidet med kvalitetssikring i sektoren. Departementet skriver i sin innstilling der opprettelsen av Norgesnettrådet foreslås, at «Norgesnettrådet er ment å være rådgivende for departementet når det gjelder den langsiktige utviklingen av høyere utdanning i Norge, særlig når det gjelder sektorovergripende og nasjonale forhold» (Innst. S. nr. 135 (1996–1997), s. 1).

Norgesnettrådets oppgaver skulle inkludere rådgivning overfor departementet om opptaksregler og regulering av opptaket, samt rådgivning om arbeidsdeling, spesialisering og dimensjonering på nasjonalt nivå. At Norgesnettrådet så tydelig hadde en «rådgivende funksjon» for departementet, betyr også at det var en løs kobling til statsapparatet, uten tydelig sanksjonsmyndighet. Det faktum at Utdanningsdepartementet beholdt all makt knyttet til godkjenning og oppfølgingstiltak for tilsyn, forsterker dette inntrykket. Da Norgesnettrådet ble opprettet, hadde det 13 medlemmer fra sektoren og et arbeidende sekretariat med 40 ansatte.

NOKUT ble opprettet i 2003, og overtok da funksjonene som Norgesnettrådet hadde hatt. Myndighetsområdet ble utvidet, og det nye statlige direktoratet fikk større formell autonomi sammenlignet med Norgesnettrådet. Dette må sees i sammenheng med kvalitetsreformen for høyere utdanning som ble implementert i 2003. Reformen medførte blant annet at det ble innført resultatbasert finansiering samt kontrakter mellom studenter og lærestedene. NOKUTs rolle ble således tydeliggjort ved at direktoratet fikk i oppgave å overvåke og kontrollere sektoren.

I et foredrag daværende direktør ved NOKUT, Oddvar Haugland, holdt i oktober 2005, ble det fremholdt at etableringen av NOKUT markerte et vannskille i tenkningen om kvalitetssikring i høyere utdanning i Norge: «Norge etablerte et nytt og forskjellig kvalitetssikringssystem […] med fokus på evaluering av institusjonenes egne systemer for kvalitetssikring og akkreditering av institusjoner, kurs og program» (Haugland, 2005). Systemet var med andre ord basert på «audits», det vil si overvåkning og kontroll av institusjonenes egne kvalitetssikringssystemer kombinert med akkreditering, altså at NOKUT fikk mulighet til å godkjenne/underkjenne utdanningsinstitusjonenes fullmakter og rettigheter til å gi visse utdanninger. Således var NOKUTs rolle å vurdere systemene for kvalitetssikring, ikke kvaliteten i utdanningene (innholdet) per se.

NOKUT er i dag et faglig uavhengig forvaltningsorgan underlagt Kunnskapsdepartementet, og har et eget styre som også er den øverste beslutningsmyndigheten. Ifølge NSDs forvaltningsdatabase var det i 2015 totalt 97 årsverk i NOKUT mot 57 i 2010 (Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste 2016). I tillegg til den numeriske økningen i årsverk, illustrerer utviklingen i det norske systemet også at departementet gradvis har gitt fra seg kontroll og myndighet til fristilte tilsynsorganer, noe som indikerer en utvidelse av regulokratenes rolle i den byråkratiske orden på dette feltet. Rollen blir også i økende grad knyttet til tilsyn og kontroll, mens det i perioden med Norgesnettrådet var knyttet til det mer diffuse konseptet «kvalitetsutvikling» i sektoren (Haugland, 2005) samt rådgivning, slik departementets innstilling fra 1997 viste. I det konkrete arbeidet med evalueringer og tilsyn rekrutterer NOKUT i dag også eksterne eksperter. Ekspertene skal ha kompetanse enten på det aktuelle emneområdet som blir evaluert, eller ekspertise knyttet til evaluering og kvalitetssikring (Haugland, 2006). På denne måten spiller regulokratene i NOKUT en medierende rolle mellom den faglige ekspertisen (som gjør konkrete og faktiske evalueringer) og den politiske sfæren (departementet).

Som det norske systemet, har også det svenske systemet for kvalitetssikring og tilsyn av høyere utdanning endret seg mye siden slutten av 1990-tallet. Högskoleverket, som var ledet av universitetskansleren, var en såkalt «enrådighetsmyndighet» og hadde ansvar for kontroll av universitetssektoren fra begynnelsen av 1990-tallet. Abdallah (2002) viser at Högskoleverkets arbeid i årene mellom 1995 og 1998 var preget av kvalitetsutvikling snarere enn kvalitetskontroll. Mot slutten av 1990-tallet ble det gjennomført reformer i den svenske sektoren for høyere utdanning. Disse reformene medførte de-regulering, noe som i sin tur gav Högskoleverket nye oppgaver og myndighetsområder. Ahola et al. (2014, s. 98) peker på at «[…] the de-regulation, in tandem with an expansion and internationalisation of the sector, has led to re-regulation and the appearance of other forms to control and monitor the Swedish higher education sector, and primarily at a distance.» Således ble regulokratenes rolle i det svenske utdanningssystemet tydeliggjort, og de fikk en kontrollerende funksjon vis-à-vis utdanningsinstitusjonene.

Högskoleverket har siden 2001 hatt ansvaret for tilsyn og kvalitetsvurderinger av den svenske sektoren for høyere utdanning. I 2013 ble det gjennomført en større omorganisering av det svenske systemet, og Universitetskanslersämbetet (UKÄ) ble opprettet. Dette organet fikk ansvar for kvalitetsvurderinger og tilsyn. I Förordning 2012 (810), 1§, heter det: «Universitetskanslersämbetet ansvarar för uppgifter i fråga om kvalitetssäkring, granskning av effektivitet, uppföljning, tillsyn och chefsutveckling.» Det er altså fem hovedaspekt ved UKÄs arbeid. UKÄ er i dag en offentlig etat som er regulert av regjeringen gjennom en «en instruktion» som beskriver ansvarsområder og oppgaver. Gjennom et årlig bevilgningsbrev beskriver regjeringen mål og finansiering. I tillegg gir regjeringen løpende oppdrag gjennom året, et såkalt «regeringsuppdrag». I intervjuer med ansatte i UKÄ fremkommer det også at ledelsen av UKÄ har månedlige uformelle samtaler med regjeringen for å justere og harmonisere arbeidet. Disse samtalene er imidlertid ikke en del av den formelle styringsdialogen mellom regjering og etat.

Autonomi og lojalitet: Regulokratene i møte med politikken

Som diskutert i presentasjonen av Sciullis profesjonssosiologiske rammeverk, er autonomi en viktig dimensjon i profesjonens utvikling. Dette handler blant annet om i hvilken grad den profesjonelle får mulighet til å utøve sin ekspertise uten innblanding. Når det gjelder de norske og svenske regulokratene, får autonomidimensjonen ulikt utslag. For å illustrere, dette vil vi i det følgende beskrive en bestemt situasjon i det svenske reguleringssystemet for høyere utdanning. Denne situasjonen inntraff da et nytt evalueringsprogram skulle etableres i 2010–2011. Dette nye evalueringsprogrammet var radikalt i den forstand at «achieved outcome» av bestemte utdanninger skulle være hovedfokus i evalueringene. Programmet står også i kontrast til det norske evalueringsregimet, der institusjonenes egne kvalitetssikringsrutiner var i sentrum. De svenske regulokratene fikk beskjed om at det var utdanningens resultater («output») som skulle evalueres, og man skulle se bort fra de ulike utdanningenes forskjellige forutsetninger («input»). Regjeringen gav UKÄ i oppdrag å utvikle et tilsynsprogram som tok utgangspunkt i studentenes oppfyllelse av «achieved learning outcome», det vil si utdanningens konkrete resultater slik dette uttrykkes gjennom studentenes eksamensarbeid. Regjeringens bestilling til tilsynsmyndigheten var også usedvanlig presis og detaljert, noe som førte til motstand internt i UKÄ. De ansatte regulokratene opplevde at deres faglige uavhengighet ble tilsidesatt. En tilsatt i UKÄ formulerte seg slik i intervjuet:

Det var en turbulent tid. Det var mange motsetninger mellom myndigheten [UKÄ] og regjeringen. De ønsket et helt nytt evalueringssystem som fokuserte på resultat, mens vi ikke syntes dette var noen bra idé. Regjeringen drev igjennom dette systemet som varte fra 2011 til 2014. Vi fikk først i oppdrag å utforme et system med fokus på resultat og learning outcome. Det gjorde vi, men regjeringen likte ikke dette forslaget heller (intervju, UKÄ).

Intervjuutdraget setter ord på den spente situasjonen som var mellom regulokratene og det politiske nivået. Regulokratene var overrasket over at regjeringen i så stor grad kunne (over)styre faglige innvendinger, samtidig som man også i intervjuene var klare på at politikerne tar beslutninger og i siste instans bestemmer. Deler av innholdet i det nye evalueringsregimet (blant annet det ensidige fokuset på utdanningsresultat) stod i kontrast til etablerte faglige forståelser blant regulokratene i UKÄ, der utdanningen som prosess også var viktig. Regulokratene hadde divergerende synspunkter på hvordan utdanningskvalitet kunne oppfattes, bli vurdert og evaluert. Mange var også bekymret for at det nye evalueringssystemet ville se bort fra studentenes perspektiver. Selv om det var sterke kontroverser mellom regjeringen og den faglig uavhengige tilsynsmyndigheten, ble det nye systemet implementert. Det betydde imidlertid ikke at konflikten var helt bilagt. En informant trekker blant annet frem at deler av personalet valgte å slutte som følge av det nye systemet: «Det var medarbeidere og sjefer som sluttet fordi de ikke ville lede dette arbeidet. De ville ikke jobbe slik! Man var helt enkelt imot» (intervju, UKÄ).

Konflikten mellom regjeringen og UKÄ om det nye evalueringsprogrammet illustrerer at for de svenske regulokratene fremstår den faglige uavhengigheten som et ideal i seg selv. Nettopp når autonomien blir begrenset gjennom tildeling av ressurser og oppdrag, blir denne uavhengigheten satt på spissen, og for den enkelte yrkesutøveren hadde dette så stor betydning at enkelte, ifølge våre informanter, valgte å slutte. Dette handler også om faglige forhold, det vil si autonomi knyttet til bestemmelser om hva som er adekvate måter å evaluere og regulere på.

I det norske caset er det ingen tilsvarende eksempler på direkte faglig (over)styring, og her får autonomidimensjonen andre utslag for regulokratene. Dette er knyttet til etatens ønske om på selvstendig grunnlag å utvikle virksomheten. Et eksempel er NOKUTs (2014) strategiplan. Her står det at etaten ønsker større ansvar som et kompetansesenter, og gjennom dette «utvide sine fullmakter og øke sin betydning» (NOKUT, 2014: i). I NOKUTs (2015) årsrapport kan en observere noe av det samme. Her diskuteres NOKUTs rolle i akkrediteringen av nye mastergrader i lærerutdanningene. Til forskjell fra den svenske regjeringens bestilling til UKÄ, får NOKUT større mulighet til å utforme arbeidet sitt basert på faglig skjønn. I årsrapporten skriver NOKUT for eksempel at arbeidet vil være «kapasitetsutfordrende både når det gjelder utforming av forskrift, veiledning av institusjonene og assistanse til departementet. Det korte tidsperspektivet og den høye oppmerksomheten rundt lærerutdanningen gjør at arbeidet må vies ekstra oppmerksomhet» (NOKUT, 2014: 41). Sitatet illustrerer en annen type innblanding knyttet til tidsfrister og tempo i prosessen enn hva som var tilfellet for UKÄ. Samtidig viser også intervjuene med de norske regulokratene at uavhengighet er en sentral styringsverdi, illustrert gjennom en sterk interesse for å bygge ut egne funksjoner og institusjoner.

Rollen som statstjenestemann: Mellom formalia og ekspertkunnskap

Regulokratenes profesjonelle rolle knytter seg også i stor grad til deres fortolkning av grensene mellom de mulige posisjonene i et evaluerings- og reguleringssystem. Dette handler om hva som er regulokratenes, politikernes (statens) og ekspertenes oppgaver. Diskusjoner om slike grenser kom opp i de fleste intervjuene, og handler om at regulokratene opplever at deres oppgaver i hovedsak er knyttet til å forvalte statsmyndigheten klart og distinkt. En norsk regulokrat uttrykker det slik:

Det koker ned til tilnærmingsmåten: dels å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig. Det er viktig å kunne formulere seg, å håndtere gruppene med en tilnærming som bunner i statstjenestemannsrollen: hva som er min rolle, hva er ekspertgruppens rolle, hvordan jeg forholder meg til universitetene og høgskolene osv. (intervju, NOKUT)

Informantenes utsagn illustrerer et ideal der det å forstå og håndheve grensene mellom ulike aktørkategorier involvert i en tilsynsprosess er viktig. Særlig i Sverige er informantene opptatt av at dette skal skje korrekt og i tråd med formelle og transparente retningslinjer. Denne håndhevingen av relasjonene og grensene er ofte vanskelig å uttrykke eksplisitt, og handler om å forstå de fingraderte skillene mellom aktører og roller. Den performative dimensjonen i regulokratenes yrkesutøvelse er i det svenske systemet preget av regelorientering og opptatthet av kontroll. Dette tolker informantene som en innebygd del av tjenestemannsrollen. En av de svenske regulokratene sier at for eksempel at hans holdninger er knyttet til

[…] helt og holdent å være en god statstjenestemann, det vil si å agere korrekt, og å agere tillitsfullt og å bidra til å sikre en rettssikker, transparent og profesjonell myndighetsutøvelse. Vi som myndighet skal også kunne granskes av medborgere, media osv. […] Det å kunne dra inn en eksamensrett, er en skarp myndighetsutøving. (intervju, UKÄ)

I denne fortolkningen av tjenestemannsrollen er idealet om nøytralitet sentralt. Nøytralitetsidealet blir av informantene forstått som en form for «objektivitet», spesielt det å være en rasjonell og «uavhengig fasilitator» for ekspertpanelene som de facto utfører de konkrete granskingene av utdanninger. Sitatet under er et eksempel på dette, der den profesjonelle rollen blir forstått som en myndig håndhever av et regelverk der idealet er knyttet til å drive rasjonell, nøytral og regelbasert myndighetsutøvelse: «Vår rolle er å granske og evaluere med utgangspunkt i lover og forordninger – det er noe som går igjen i våre arbeidsoppgaver og i våre roller. Vi har i ryggmargen at vi ‘synser’ ikke, vi har en robust basis for evalueringer» (intervju, UKÄ).

De norske regulokratene uttrykte ikke denne nøytraliteten like sterkt. I Norge var idealet om nøytralitet knyttet til å opprettholde grenser mot ekspertene som arbeider med konkrete tilsyn og evalueringer. Nøytraliteten overfor ekspertene kan være vanskelig å beskytte, ifølge denne informanten i NOKUT: «Det er selvfølgelig viktig å være nøytral – jeg skal ikke gjøre en bedømmelse, det skal ekspertene gjøre. Men jeg må veilede iblant. Så der er det en balansegang hvor mye vi påvirker dem, eller bare leder dem inn på hva de skal bedømme.»

Fra litteraturen kjenner vi til at nøytralitetsverdien og den faglige uavhengigheten kan komme i konflikt med verdien om lojalitet (Jacobsen, 1960). For regulokratene i UKÄ ble denne verdikonflikten synliggjort i prosessen der det nye evalueringssystemet skulle etableres. Lojaliteten har sine grenser, noe som særlig handler om hvor mye detaljstyring fra myndighetene som oppfattes som akseptabel. Grensene synes å gå ved forsøk på direkte inngripen i den faglige uavhengigheten:

Det er klart at det er politikerne som bestemmer hva vi skal gjøre – men så er vel spørsmålet i hvor stor detalj de skal gå. Det er jo egentlig ikke tenkt at myndigheter skal ha det slik at ministeren går inn og forteller i detalj hvordan vi skal gjøre saker. Vi er en ekspertmyndighet, vi skal jo få rammene, og siden utfører vi basert på det! (Intervju, UKÄ).

Oppsummert viser intervjuene at nøytralitetsidealet er viktig for regulokratene. Tydeligst og skarpest er dette artikulert i det svenske caset. Her er dette koblet til ønsket om å bedrive rasjonell, regelbasert evaluering og regulering. Mens de svenske regulokratene er mest opptatt av grensene mot overordnede myndigheter (regjeringen), er de norske regulokratene mest opptatt av grensene mot ekspertene som utfører konkrete bedømmelser.

Transparensidealet og omsorg for studentenes situasjon

Lojalitetsidealet har også en annen, og mer konkret, tapning i regulokratenes forståelse, knyttet til studentenes vilkår i utdanningssystemet. Regulokratenes lojalitet er ofte knyttet til studentene og deres rettigheter gjennom at utdanningstilsyn og utdanningsevalueringer bidrar til økt transparens for studentene.

Studentperspektivet er viktig for meg. Det koker ned til den enkelte studenten; vårt arbeid er viktig for at den enkelte skal få en så god utdanning som mulig. Der har vår tilsynsmetode vært viktig – ved at utdanninger med lav kvalitet forsvinner. […] Kvaliteten skal være bra, slik at studentene får valuta for investeringene de gjør (intervju, UKÄ).

Informantene i NOKUT er også opptatt av reguleringenes betydning for studentene, men her er dette i større grad rettet mot institusjonsnivået. Dette er blant annet knyttet til at NOKUTs arbeid skal sikre høy kvalitet på utdanningsinstitusjoner i hele Norge, og både i universiteter og høyskoler: «Vi er opptatt av studentene, det er vi. Veldig. Og dette handler om at det skal være kvalitetsmessig like gode tilbud i hele Norges land, på universiteter og høyskoler. Og der har vi en viktig rolle for å sikre at studentene får noe tilbake, uavhengig av hvor de studerer» (intervju, NOKUT).

Lojaliteten overfor studentene er også knyttet til regulokratenes interesse for å utvikle bedre systemer for studentmobilitet. Tilsynene og evalueringene er del av systemet for «diploma supplements», noe som i sin tur er med på å skape mobilitet og bidra til bedre matching med behovene i arbeidslivet ifølge informantene både i Norge og Sverige. Michelsen (2011) viser for eksempel at ved implementeringen av det nye kvalitetssikringssystemet i Norge, ble det formet en kraftfull allianse mellom studentene og universitetsadministrasjonene. For studentorganisasjonene ble det nye kvalitetssikringssystemet sett på som en anledning for studentene (og studentorganisasjonene) til å skaffe seg mer betydningsfulle posisjoner. NOKUT ble sett på som «a police where complaints could be filed» (Michelsen, 2011: 13). For UKÄ er det en mer spesifikk variant av studentrollen som er i sentrum, nemlig den rasjonelle student som gjør bevisste valg mellom utdanninger på et marked.

Regulokratenes arbeid og idealer er derfor ikke bare knyttet til å være strenge kontrollører. Det er også knyttet til å sikre studentene utdanning av høy standard, og å skape vilkår for at studentene kan gjøre valg mellom de ulike utdanningstilbudene. Slik er regulokratenes yrkesrolle i dette feltet også med på å skape og opprettholde et markeds- og konkurransebasert høyere utdanningssystem ved så eksplisitt å ta utgangspunkt i studentrettigheter og studentenes «value for money». Dette antyder videre regulokratenes koblinger til institusjonelle design, slik Sciulli (2009, 2010) diskuterer det. I den avsluttende diskusjonen går vi nærmere inn på dette.

Avsluttende diskusjon: Regulokrater og institusjonelle design

Denne artikkelen har belyst en profesjonell rolle i statsapparatet som i liten grad tidligere er gjort til gjenstand for empirisk analyse. Regulokratene som er studert har profesjonslignende trekk, kjennetegnet ved utøvelsen av reguleringsmyndighet i politisk fristilte organer og ved et tydelig forsvar for faglig uavhengighet som selvstendig styringsverdi. Som vist gir dette seg utslag både i relasjonen til de overordnede politiske organene som definerer retningslinjene for tilsynet, i relasjonen til det politikkfeltet som reguleres og i relasjonen til eksperter innenfor det samme politikkfeltet.

Både i det norske og svenske systemet er idealet om faglig uavhengighet sterkt og tydelig artikulert. Dette idealet har imidlertid ikke feste i en konkret vitenskap eller et bestemt fag, noe som også illustreres ved informantenes varierende yrkes- og utdanningsbakgrunner. Det er mange veier inn i yrket, og det eksisterer ingen sertifiseringslogikk der bestemte utdanninger i seg selv leder frem til yrkesutøvelsen. Idealet om faglig uavhengighet er knyttet til uavhengighet i seg selv, det vil si et ideal om å treffe autonome beslutninger og bestemme egne tidsrammer uten innblanding fra det politiske nivået eller klienter, basert på vurderinger om både regulering generelt og høyere utdanning spesielt. Videre har dette idealet ulik tapning i Norge og Sverige. UKÄ er mest opptatt av å forsvare grensene mot regjeringen, mens NOKUT er mest opptatt av å forsvare grensene mot det domenet reguleringen er orientert mot. Uavhengighetsidealet i Norge er også knyttet til et ønske om institusjonsbygging (av NOKUT), der en vil bygge inn flere og nye funksjoner og arbeidspraksiser som etaten kan operere med, uavhengig av overordnete myndigheter.

Et annet interessant aspekt ved regulokratene som sammenfaller i de to landene, er opptattheten av studentenes situasjon og transparens i forvaltningen. Regulokratene tar studentenes perspektiv, og de forstår ofte studenter som forbrukere av utdanningstilbud. Med dette bidrar de til å fremme og vedlikeholde utdanningssektoren som konkurranse- og markedsbasert. Dette illustrerer også Christensen & Lægreids (2006) refleksjoner om rasjonalet bak utviklingen av fristilte tilsynsorganer, nemlig at de er knyttet til ideer om borger- og forbrukerrettigheter, kostnadskontroll og effektivitet. Transparens og studentmobilitet er videre to sentrale dimensjoner i den europeiske reformpolitikken innenfor høyere utdanning (Michelsen m.fl., 2016). Regulokratene kan dermed sies å bidra til standardisering og europeisk kompatibilitet i dette reguleringsdomenet. Slik gir analysene i denne artikkelen grunnlag for å antyde noen hypoteser om relasjonen mellom profesjoners performative aspekt og institusjonelle design i tråd med Sciullis (2009, 2010) perspektiv.

Vår tolkning er at regulokratenes rolle og rolleforståelse kan knyttes til et bredt institusjonelt design der eksperters faglige uavhengighet er en dominerende verdi i seg selv, og der den organisatoriske autonomien for regulering øker parallelt med at kontroll, tilsyn og audits blir viktigere på flere samfunnsområder. Kort sagt: Yrkesgruppen bidrar til et institusjonelt design som kan karakteriseres som regulokrati eller reguleringskapitalisme (Levi-Faur, 2007). Dette innebærer en transformasjon av det klassiske byråkratiet i den moderne administrative staten der alle (både organisasjoner, grupper og individer) forventes å investere mer i regulering, forstått som overvåkning, tilsyn, transparens og kontroll. Den moderne staten ekspanderer gjennom reguleringer, og yrkesgruppen som er beskrevet i artikkelen understøtter denne prosessen. Det sterke forsvaret for faglig uavhengighet bygger opp under regulokratenes idé om regulering som en hellig aktivitet (jf. Roberts, 2010), frikoplet fra det daglige politiske strevet. Regulering blir i et slikt perspektiv noe som fyller tomrommet etter at politikken har trådt tilbake og overlatt beslutningsmyndighet til fristilte organ.

Regulokratene som er studert i artikkelen, representerer et viktig nivå i offentlige kontroll- og reguleringssystemer, der økt autonomi og grad av spesialisering er kjennetegn. Idealet om statstjenestemannen som en objektiv og nøytral regelfølger er også et eksempel på dette. Mer spesifikt har dette generelle institusjonelle designet bestemte uttrykk innenfor sektoren for høyere utdanning, der nettopp studentsentrismen er viktig. Reguleringer blir oppfattet som viktige fordi de gagner (den individuelle) studenten. Studenten står med andre ord i sentrum, noe som kan virke naturlig nok. Samtidig betyr det også at noe annet skyves ut i periferien (for eksempel fagutvikling, institusjonsbygging). Videre er det en bestemt type student som trer frem, nemlig den rasjonelle, markedsbaserte og mobile studenten, ikke den dannelsesorienterte eller «liberal education»-baserte. Dette impliserer også en kunnskapskommodifisering, både gjennom regulokratenes perspektiv på diploma supplement, men også implisitt i ideen om at den skolebaserte kunnskapen må kontrolleres og reguleres på bestemte måter. Denne ideen springer ut av tanken om et felles globalt marked for utdanningstjenester, der studentene er konsumenter med særskilte rettigheter. I regulokratiet er dette markedet globalt, selv om empiriske studier understreker at det (fremdeles) er store variasjoner i nasjonale utdanningstradisjoner og organisering, også internt i Europa og Norden (Bleiklie, 2014). Dette institusjonelle designet – regulokratiet – er innenfor sektoren for høyere utdanning knyttet til kunnskapspolitiske utviklingstrekk der standardisering på tvers av land og nivå er sett på som ønskelig. NOKUTs utvikling i etterkant av Bolognaprosessen og kvalitetsreformen er et uttrykk for dette, der nye yrkesroller og etater som kunne kontrollere sektoren på en selvstendig og uavhengig måte vokste frem.

Selv om regulokratene i Norge og Sverige deler mange av de samme idealene og kan sies å understøtte det samme institusjonelle designet, er det nyanseforskjeller mellom de to land. For det første er det forskjell på hvilke former for tilsyn de to lands regulokrater administrerer. Det svenske fokuset på resultat og «learning outcome» har ikke et motstykke i det norske systemet. Regulokratene i NOKUT virker under et system der overvåkning av de enkelte utdanningsinstitusjonenes egne kvalitetssikringssystemer er det viktigste. Styringsverdiene som de to lands regulokrater forfekter, peker også i motsatt retning av hva den formelle organiseringen skulle tilsi. De svenske regulokratene er mer regelbundne (det vil si orientert mot formelle og eksplisitte kriterier og prosedyrer), mens de norske er sensitive (det vil si skjønnsbaserte), selv om den østnordiske tradisjonen skulle tilsi flere frihetsgrader og dermed autonomi og rom for skjønn for det svenske UKÄ. Tildelingsbrevene til UKÄ er detaljerte, noe som indikerer styring gjennom detaljer. Den norske modellen åpner for mindre grad av formelle grenser for politisk ansvar, slik at faglige og politiske vurderinger er mer infiltrert i hverandre. Dette harmonerer med det generelle bildet for direktorater i Norge, der faglige og politiske roller er «basert på felles (ulovfestede) normer om hva som legitimt tilligger henholdsvis politisk og faglig sfære» (DIFI, 2013, s. 14). Et slikt system fordrer sensitivitet, for eksempel ved at den politiske sfæren ikke blander seg på saksfelter der det normalt er stor grad av faglig autonomi. Mens regulokratene i Sverige er preget av orientering mot formalia og detaljer, er regulokratene i Norge mer sensitive.

Det tydeligste idealet som begge de to lands regulokrater forfekter, er et ideal om å beskytte studentene og deres mulighet til å kunne treffe rasjonelle valg på et europeisk utdanningsmarked. Dette er også vesentlig i regulokratiets konkrete tapning innfor sektoren for høyere utdanning. Denne konklusjonen er et interessant bidrag til å forstå regulokratenes institusjonalisering i den nordiske byråkratiske orden. Fremtidige studier av andre reguleringsområder vil forhåpentligvis kunne nyansere og raffinere denne konklusjonen ytterligere.

Om artikkelen

Artikkelforfatteren ønsker å takke deltakerne på ABS-seminaret i Berlin våren 2016 for konstruktive tilbakemeldinger på tidligere utkast av artikkelen. Særlig takk til Ole Andreas Danielsen for konkrete innspill, kommentarer og diskusjoner knyttet til fenomenet regulokrati. Forskningsgruppen «Kunnskap, politikk og organisering» ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, har også bidratt med innsiktsfulle tilbakemeldinger på tidligere utkast av artikkelen. Takk også til tidsskriftets redaksjon og anonyme fagfeller for konstruktive innspill.

Litteratur

Abbot, A. (1988). The system of professions: An essay on the division of expert labor. Chicago: Chicago University Press.

Abdallah, L. (2002). Process eller resultat? Trender inom utvärdering av svensk högskoleutbildning under 1990-talet. Working Paper 2/2002. Stockholm: Institutet för studier av utbildning och forskning.

Ahola, S., Hedmo, T., Thomsen, J. P. & Vabø, A. (2014). Organisational features of higher education: Denmark, Finland, Norway & Sweden. NIFU Working Paper/Arbeidsnotat 14-2014.

Bleiklie, I. (2014). Comparing university organizations across boundaries. Higher Education, 67(4), 381–391.

Burrage, M., Jarausch, K. & Siegrist, H. (1990). An actor-based framework for the study of the professions. I Burrage, M. & Torstendahl, R. (red.), Professions in Theory and History. Rethinking the Study of the Professions. London: Sage.

Christensen, T. & Lægreid, P. (2006). Introduction. I Christensen, T. & Lægreid, P. (red.), Autonomy and Regulation. Coping with Agencies in the Modern State. Cheltenham, UK: Edward Elgar Publishing.

Danielsen, O. A. (2013). On the Composite Dynamics of Transnational Regulatory Spaces. PhD-avhandling. Universitetet i Bergen: Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap.

DIFI (2013). Merverdi eller unødig omvei? Om direktoratenes rolle i gjennomføring av nasjonal politikk. Direktoratet for forvaltning og IKT. Rapport 2013:11. Oslo: DIFI.

Förordning, UKÄ (2012). Förordning (2012:810) med instruktion för Universitetskanslersämbetet. SFS-nummer 2012:810. Stockholm.

Gilardi, F. (2002). The formal independence of regulators: A comparison of 17 countries and 7 sectors. Swiss Political Science Review, 11(4), 139–167.

Gilardi, F. (2005). The institutional foundations of regulatory capitalism: The diffusion of independent regulatory agencies in Europe. Annals of the American Academy of Political and Social Science, 598, 84–101.

Grønlie, T. (2011). Slagstads politiserende embetsmenn. Nordisk administrativt tidsskrift 3/2011, 88.

Haugland, O. (2005). Foredrag. Oslo: Utdanningsdepartementet.

Haugland, O. (2006). Foredrag. Trondheim: Kvalitetskonferansen.

Hughes, E. (1958). Men and their Work. New York: Free Press.

Innst. S. nr. 135 (1996–1997). Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om etablering av Norgesnettrådet. Oslo: Kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen.

Jacobsen, K. D. ([1960]1997). Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i sentraladministrasjonen. I T. Christensen og M. Egeberg (red.), Forvaltningskunnskap. Oslo: TANO Aschehoug.

Levi-Faur, D. (2007) The Transformation of the Modern State: From Bureaucratic to Regulocratic Governance. Paper presented at the Annual meeting of the The Law and Society Association, TBA, Berlin, Germany, July 25, 2007.

Levi-Faur, D., Jordana, J. & Gilardi, F. (2005). Regulatory Revolution by Surprise: On the Citadels of Regulatory Capitalism and the Rise of Regulocracy. The 3rd ECPR Conference, Budapest 8–10 September 2005.

Levi-Faur, D. & Jordana, J. (2006). Strengthening Regulatory Agencies: Institutional Designs for Autonomy, Accountability and Professionalism. Estudio espacializado para la Primera Conferencia International sobre Corrupcion y Transparencia. Ciudad de Mexico, 23–25 March, 2006.

Lægreid, P. & O. K. Pedersen (red.) (1999). Fra opbygning til ombygning i staten. Organisationsforandringer i de tre nordiske lande. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag.

Lægreid, P., Roness, P. & Rubecksen, K. (2005). Autonomy and Control in the Norwegian Civil Service: Does Agency Form Matter? Working Paper. Bergen: Stein Rokkan Centre for Social Studies.

Majone, G. (1998). Europe’s «democratic deficit»: The question of standards. European Law Journal 4 (1): 5–28.

Michelsen, S., Sweetman, R., Stensaker, B. & Bleiklie, I. (2016). Shaping Perceptions of a Policy Instrument: The Political-Administrative Formation of Learning Outcomes in Higher Education in Norway and England. Higher Education Policy, 29(3), 399–416. DOI: 10.1057/s41307-016-0009-5.

Michelsen, S. (2011). Quality Assurance and Accreditation in Norwegian Higher Education: A Tale of Two Universities in Times of Change. I; Halvorsen, T. og Nyhagen, A. (red.), Academic Identities – Academic Challenges? American and European Experience of the Transformation of Higher Education and Research. Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars Publishing.

Molander, A. og Terum, L. I. (2008). Profesjonsstudier – en introduksjon. I Molander, A. og Terum, L. I. (red.) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget.

NOKUT (2014). Strategi for utvikling av NOKUT 2015–2020. Oslo: Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen.

NOKUT (2015). Årsrapport 2015. Oslo: Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen.

Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (2016). Forvaltningsdatabasen: Data om statsansatte. NSD Forvaltningsdatabasen. http://www.nsd.uib.no/polsys/forvaltning/statsansatte.html (lesedato: 14. mai 2016).

Painter, M. & Peters, B.G. (red.) (2010). Tradition and Public Administration. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Parsons, T. (1964 [1939]). The Professions and Social Structure, i Essays in Sociological Theory, s. 34–49.

Roberts, Alasdair (2010). The Logic of Discipline: Global Capitalism and the Architecture of Government. New York: Oxford University Press.

Sciulli, D. (2005). Continental Sociology of Professions Today: Conceptual Contributions. Current Sociology, 53(6), s. 915–942.

Sciulli, D. (2007a). Professions before Professionalism. Archives Europeennes de Sociologie, 48(1), s. 121–148.

Sciulli, D. (2007b). Paris Visual Acedemie as First Prototype Profession. Rethinking the Sociology of Professions. Theory, Culture and Society, 24(1), s. 35–59.

Sciulli, D. (2009). Professions in Civil Society and the State: Invariant Foundations and Consequences. Leiden, Boston: Brill.

Sciulli, D. (2010). Why Professions Matter: Structural Invariance, Institutional Consequences, Bias. Comparative Sociology, nr. 9, s. 744–803.

Sundström, G. & Premfors, R. (2006). The Limits of Loyalty Civil Servants’ Role Perception within the Swedish Government Office The limits of loyalty. IPSA World Congress: Structure and Organization of Government. Fukuoka, 9–13 July 2006.

Wilensky, H. L. (1964). The professionalization of everyone? American Journal of Sociology, 70(2), s. 137–158.

Wollmann, H. (2002). Coordination in the Intergovernmental Setting. I Peters, G. & Pierre, J. (red.), Handbook of Public Administration. London: Sage.

1Det finnes ingen enhetlig presentasjon og definisjon av denne yrkesgruppen, men Levi-Faur, Jordana & Gilardis (2005, s. 1) gir en god tilnærming: «The new practice takes the form of a delegation of power from ministers and ministerial departments to arms-length bureaucracies that are staffed and governed by technocrats and professionals. A new layer of public controls, regulatory in its orientation, is increasingly signifying a new approach to policymaking whereby politicians delegate authority to regulators who in turn enjoy considerable autonomy in the formulation and administration of policies».
2Sciullis (2005, 2007a, 2007b, 2010) historiske case er analyser av fremveksten av «visuelle akademi». Dette var tegneskoler som oppstod i Firenze i 1563 (Accademia del Disegno), i Roma i 1593 (Accademia di San Luca) og hovedcaset til Sciulli: Det parisiske visuelle akademi i 1648 (Académie Royale de Peinture et de Sculpture). Et sentralt moment her er at den profesjonelle virksomheten som det visuelle akademiet representerte, stod i strukturell motstrid til det institusjonelle designet i det aristokratiske samfunnet det var en del av. Slik representerte dette også en trussel mot aristokratiet gjennom meritokratiske prinsipper som stod i kontrast til ulike former for nepotisme.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon