Det har etter hvert blitt en etablert sannhet at vi lever i en tid hvor fellesskap er under press. Den situasjonen vi som verdenssamfunn står overfor preges av overoppheting, etter som samfunnets økologiske, økonomiske og teknologiske forutsetninger endres i akselererende hastighet, i takt (eller utakt) med måten vi mennesker samhandler og identifiserer oss med hverandre på. I norsk offentlighet uttrykkes stadig bekymring rundt tapet av det som får oss til å høre sammen, holde sammen og, ikke minst, til å handle sammen. Vi ser tegn til at velferdsstaten forvitrer, både her hjemme og i andre land. Mange bekymrer seg for at de sosiale og økonomiske forskjellene øker, og en del grøsser av at autoritære krefter ser ut til å være på fremmarsj selv i Europa. Innenfor samfunnsvitenskapen diskuterer vi også hvordan individualismens tankegods brer om seg, noe som angivelig kan få samfunnsborgerne til å tro på illusjonen om det autonome individet, nærmest frikoplet fra de sosiale relasjonene det inngår i.

Den tidstypiske bekymringen for tapet av fellesskap kommer også til uttrykk som nostalgi eller moralsk panikk av typen «alt var mye bedre før» (underforstått da folk faktisk snakket sammen, og barn lekte med hverandre fremfor å sitte klistret foran skjermen). Og enten man selv er dypt bekymret på vegne av det tapte, eller snarere oppgitt over alt maset om godt gammeldags fellesskap, kan det være både nyttig og forfriskende å ta et steg tilbake og reflektere over hva fellesskap faktisk er. For hva skyldes denne bekymringen, hva er det egentlig som står på spill? Hva består fellesskapets sosiale lim (og løsemiddel) av, og hvordan virker det på samfunnet vi lever i? Og ikke minst, hvordan kan fellesskap brytes ned eller vokse frem i og rundt oss uten at vi engang legger merke til det?

Innenfor rammen av Universitetsforlagets hva er …-serie har Aksel Tjora møysommelig pakket ut fenomenet fellesskap gjennom åtte kapitler, henholdsvis med utgangspunkt i fellesskap som samhold, integrasjon, interaksjon, identifikasjon, kommunikasjon, arbeid, nærvær og mulighet. Selv om boka er både tilgjengelig og pedagogisk, kan det nok være en fordel om leseren har en viss kjennskap til samfunnsvitenskapelige perspektiver fra før. Tjora går nemlig grundig til verks, og boka er rett og slett proppfull av sosiologisk klokskap. Her presenteres etablerte teorier om fenomenet i faget på nye og interessante måter.

I boka veksler Tjora mellom drøftingen av fellesskap i teorien, med vekt på fagets store helter på den ene siden, og nyere empirisk forskning på fellesskap(ing) i praksis. På den måten gjenspeiler boka en uttalt ambisjon hos forfatteren om å forsøke å utnytte begrepets «analytiske potensial i en mer systematisk, teoretisk og empirisk behandling» (s. 14). Underveis blir man som leser også grundig overbevist om at fellesskapsbegrepet er for interessant og viktig til å henvises kun til en mer normativ antydning i dagligspråket. For øvrig bidrar forfatterens elegante kombinasjon av blodig faglig alvor og mer henslengte betraktninger av sosialt liv til at analysen fremstår som både smal og bred, tung og lett, seriøs og leken på samme tid.

Selv skriver Tjora fra det han omtaler som en konstruktivistisk interaksjonistisk posisjon (s. 15), med vekt på hvordan fellesskap(ing) foregår gjennom handling, eller mer presist gjennom samhandling. Forfatterens teoretiske inngang innebærer samtidig en forståelse av fellesskap som symbolske, altså som «betydningsfulle erkjennelser av realiteter, selv når de ikke er rotfestet i hverdagsopplevelser» (s. 134). Tjora legger altså opp til å studere fellesskap nedenfra, et valg som underbygges underveis i analysen gjennom utstrakt bruk av referanser til egne og andres empiriske observasjonsstudier av fellesskapets ulike former. Her benevnes og diskuteres alt fra det rytmiske situasjonsfellesskapet under festivaler og interaksjonspåskudd i nabolag til fremdyrkingen av kollektive fronter mellom ulike avdelinger i sykehus og den mer spontane fellesskapsfornemmelsen blant folk som arbeider på kafé, i utgangspunktet hver for seg.

Skal man ta Tjoras fagteoretiske gjennomgang på alvor, ser det også ut til at teoretiseringen av fellesskap ironisk nok er blitt overlatt til en eksklusiv gruppe av skjeggete, privilegerte (og hvite) menn. Problemet her må vel i rettferdighetens navn tilskrives samfunnsvitenskapen som sådan fremfor den aktuelle boka. Sånn sett levner også Tjoras mange referanser til ny empirisk forskning fra unge studenter og stipendiater av begge kjønn håp for fremtiden.

Som nevnt er det et viktig poeng hos Tjora å ikke ta noe for gitt, men snarere å se på fellesskap som et fenomen som faktisk må utforskes empirisk gjennom observasjon. Det jeg personlig setter aller størst pris på ved boka er den gjennomgående viljen til å observere fellesskap, eller altså det felles skapte. Tjora har som kjent også skrevet en svært nyttig innføringsbok i kvalitativ metode, hvor observasjon som metodisk innfallsvinkel gis betydelig oppmerksomhet. Innenfor sosiologifaget benyttes et stort spekter av forskningsmetoder som inngang til viten, mens det i mitt fag, antropologien, er det langvarige etnografiske feltarbeidet som har forrang. Vi antropologer synes ofte å mene at deltakende observasjon som hovedregel bør ta laaang tid, noe som tilsier at den nødvendigvis både må avtales på forhånd og forberedes grundig. Tjoras sosiologiske observasjonskrefter skrus derimot tilsynelatende ganske enkelt av og på ettersom det passer. Her tror jeg vi alle sammen har noe å lære. Slik jeg leser hva er fellesskap gir den, nærmest som en bonus, et godt innblikk i hvordan observasjon som metode faktisk kan tilføre studiet av fellesskap noe helt vesentlig.

Potensialet i observasjon som metode blir kanskje også spesielt stort i utforskningen av de nye og tidstypiske fellesskapsformene som vi ikke så lett får øye på. På samme måte som vi, jamfør Granovetters kjente tese, oppfordres til å anerkjenne styrken i svake bånd, skal vi kanskje heller ikke undervurdere styrken i fellesskap vi ikke umiddelbart vil anerkjenne som fellesskap. Mens noen fellesskap fremstår som så synlige og bunnsolide at de nærmest tas for gitt, finnes det også mer usynlige og flyktige fellesskap som vi trenger en sosiolog til å minne oss om at vi faktisk er en del av. Er det noe jeg har blitt mer bevisst på etter å ha lest denne boka, må det være nettopp hvordan oppmerksomheten vår i seg selv bidrar til tydelige skjevheter i måten vi forstår og vektlegger betydningen av fellesskap på. Tjoras måte å illustrere dette fenomenet på, med utgangspunkt i empiriske studiers ulike strategiske eller mer vilkårlige avgrensninger av fellesskap i smått og stort, bidrar også til å understreke dette viktige budskapet i boka.

Med et interaksjonistisk og aktørorientert perspektiv som utgangspunkt kan boka lett bli kritisert for å underkommunisere betydningen av fellesskapets strukturelle aspekter – betydningen av samfunnsinstitusjoner, lover og regler, og ikke minst betydningen av makt og hierarki. I denne bokas materiale ligger det kanskje også en skjevhet i den forstand at de ulike fellesskap som utforskes gjennomgående stilles i et grunnleggende godt, om enn kritisk, lys. Som Tjora selv er inne på, er det ingen tvil om at fellesskap også kan være svært destruktive. Litt på samme måte som i studier av sosial kapital, kan det likevel være utfordrende å frigjøre seg fra tanken om at man her har å gjøre med en grunnleggende positiv menneskelig kraft, tross alt, altså evnen til å skape noe felles. Selv tette sosiale fellesskap mellom nynazister vil helt sikkert kunne virke helsefremmende for de personene som inngår i dem.

Tjoras bok avsluttes med en interessant normativ diskusjon av hvorvidt fellesskap kan løse samfunnsproblemer. Jeg skulle imidlertid gjerne sett at Tjora hadde gått mer aktivt og deskriptivt til verks i problematiseringen av det normative aspektet i fellesskapsbegrepet underveis. På denne måten ville forfatteren også måttet forholde seg mer eksplisitt til maktaspektet, og ikke minst statens og institusjonenes rolle i fasilitering og moderering av ulike former for fellesskap. Fellesskap handler jo som kjent ikke bare om hva som skapes og hvordan, eller om hvorvidt sluttproduktet er av det gode. De kan også fortelle oss en god del om hvordan utenforstående aktører og strukturelle forhold bidrar både til å fremme og hemme fremveksten av dem – og ikke minst hvorfor.

Et helt grunnleggende poeng i samfunnsvitenskapen er hvor avgjørende viktig det er for oss mennesker å inngå i fellesskap. Tjora løfter også dette frem som en viktig drivkraft i sin egen fellesskapsforskning. Med eksempler fra egen oppvekst og studietid, beskriver forfatteren egne erfaringer med å forsøke å etablere tilhørighet og samhandling i sosiale situasjoner hvor han selv i utgangspunktet kjente på ubehaget ved å stå utenfor. Det fremgår tydelig av Tjoras analyser at vi har å gjøre med en fagperson og forfatter som er villig til å by på seg selv og sin særs velutviklede sosiologiske fantasi og forestillingsevne. hva er fellesskap er blitt en bok gjennomsyret av genuin og smittende nysgjerrighet, ikke bare på hva fellesskap dypest sett er, men også på hva det gjør med oss, enten vi betrakter det fra innsiden eller utenfra.