Historiker Trine Rogg Korsviks nye bok er en av flere dette året som omhandler 1970-tallets kvinnekamp. Sex, vold og feminisme – hvordan voldtekt og porno ble politisk på 1970-tallet handler imidlertid ikke om abortkampen, eller hvordan en samlet kvinnebevegelse fikk kjempet igjennom krav om flere barnehageplasser. Snarere sirkler Korsvik inn analysene, strategiene, erfaringene og inspirasjonskildene til noen radikale kvinneaktivister som ved å hevde at retten til å avvise påtvungen seksualitet var et sentralt feministisk prosjekt, utformet nye og omstridte måter å politisere sex og vold på.

Boken ble utgitt på Cappelen Damm Akademisk i vår, og er basert på Korsviks langt mer omfattende avhandling (Korsvik, 2013). Den presenterer en grundig, tverrnasjonal studie av hvordan kvinneaktivister henholdsvis i Norge og Frankrike på 1970-tallet kjempet for at såkalt seksuell undertrykking av kvinner skulle forstås som et politisk problem. Ved hjelp av det analytiske grepet innramming skildrer hun hvordan feministene, gjennom analyser og diskusjoner, oppfinnsomme, gjerne medierettete opptrinn og ofte provoserende aksjonsformer, argumenterte for at fenomener som voldtekt, konemishandling, prostitusjon og porno skulle forstås som strukturelle overgrep mot kvinner. Det disse fenomenene hadde til felles var at de i liten grad ble forstått som kjønnspolitiske før 1970-tallet, og i varierende grad var sett på som noe som angikk offentligheten overhodet – før kvinneaktivistene altså gjorde dem politiske på forskjellige måter.

Et viktig poeng er at ulike geografiske, sosiale, kulturelle, politiske og ideologiske fortolkningsrammer inspirerte til, legitimerte og rettferdiggjorde ulike former for politisk aktivitet og aktivisme knyttet til slike spørsmål. Franske feminister sjokkerte for eksempel tidlig på 1970-tallet sin samtids offentligheter med det Korsvik beskriver som erfaringsbaserte «personlige elendighetsbeskrivelser» av opplevde voldtekter. Frem til 1970-tallet ble kvinner som hadde blitt voldtatt ofte oppfattet som medskyldige, og holdninger som at kvinner ubevisst ønsket, eller selv provoserte frem overgrep, var ikke uvanlige verken i domstoler eller samfunnsdebatten. Ved å oppfordre kvinner til å bekjenne vonde opplevelser og presentere voldtekter i all sin grusomhet, synliggjorde kvinneaktivistene et fenomen som langt på vei var skambelagt og stilltiende akseptert i samfunnet. Beretningene hadde mobiliserende virkning for bevegelsen, men flere deltakere tok også til orde for mer revolusjonære krav, som at voldelig seksualitet skulle forstås som trekk ved hele samfunnets psyke, som uttrykk for «hverdagsimperialisme», eller «klasseforbrytelser» mot kvinner. Til sammenligning kom norske feminister til å legge trykket på kampen mot porno. De var sakligere i stilen, og innstilt på å samarbeide med meningsmotstandere når de hevdet at porno var uttrykk for at kvinner ble gjort til salgsvarer og sexobjekter. De var også preget av et politisk landskap der marxist-leninistiske perspektiver hadde stor innflytelse og radikalfeministiske analyser – som sa at hovedmotsetningen i samfunnet gikk mellom kjønn i stedet for klasser – stod lavt i kurs. Monopolkapitalen var den viktigste fienden, og det var ansett som viktig å ikke utpeke menn som fiender. Nyfeminister tok først initiativet til å diskutere porno som uttrykk for patriarkatet, men det var først i andre halvdel av 1970-tallet at spørsmålet ble løftet opp i den brede offentligheten. I disse årene begynte radikale kvinneaktivister å ta til gatene, store tverrpolitiske aksjoner mot porno kom i stand, og pornobål ble en kjent aksjonsform. Samtidig ble demonstrasjoner og bråk utenfor rettslokaler der voldtektssaker fant sted, en vanlig protestform i Frankrike. Et viktig krav var at voldtekt skulle dømmes som kriminalforbrytelser.

Boken fremstår på mange måter som et vitalt tilskudd til en teksttradisjon som ofte har fremstilt den nye kvinnebevegelsen som en enhetlig, suksessiv bevegelse mot mål «alle» kan enes om. Korsvik tydeliggjør snarere at kvinneaktivister forholdt seg til den komplekse konstellasjonen av aktiviteter, fora og allianser som i ettertid er kjent som 1970-tallsfeminismen, på ulike måter og gjennom et mylder av aktiviteter og det Korsvik beskriver som «ideologiske motsetninger». Innledningsvis skriver hun at hun ønsker å ta synspunktene til de som ofte har blitt karikerte i denne fortellingen – om de som ropte høyt at porno er teori og voldtekt er praksis, og har gått inn i folkloren som både aseksuelle, mannshatende og rasende – «på alvor». I boken får vi grundige beskrivelser av bakgrunnen for aksjonene, det idémessige grunnlaget for argumentene, forløpene, disputtene aksjonene utløste og de forskjellige resultatene de gav. Et viktig poeng er imidlertid at dette ikke er en entydig suksesshistorie: Der «alle» feminister i perioden for eksempel kunne samle seg om kravet om selvbestemt abort, var det stor uenighet om hvorvidt det var rett å stille politiske krav mot pornografi eller voldtekt, blant annet fordi det kunne minne om politisk sensur som kunne true ytringsfriheten eller krevde stor inngripen i folks privatliv. Pornomotstandere ble beskyldt for å hate menn og sex, for å være puritanske og autoritære, og franske voldtektsaksjonister ble beskyldt for å være både borgerlige og rasistiske. Andre stilte seg kritiske til at patriarkatet skulle bekjempes gjennom rettssystemet. Kontroverser knyttet seg særlig til spenningen mellom seksuell frihet og krenkelser, skriver Korsvik, og disse spørsmålene er betente den dag i dag.

Det er imidlertid noe uforløst ved prosjektet, og det knytter seg til at bokens undersøkelsesobjekt fremstår som forankret i to nokså motstridende teoretiske tradisjoner. Med en henvisning til Erving Goffman skriver Korsvik at hun er opptatt av å gripe fortolkningsskjemaene kvinneaktivistene brukte for å organisere og gi mening til sine erfaringer og misnøye, noe jeg leser som en vilje til å gripe både kvinneaktivistene og problemene de agerte mot og politiseringsprosessene som forankret i en sosialt konstruert, men også historisk virkelighet. Analysen bærer imidlertid samtidig preg av at kvinneaktivistene ses som rasjonelle aktører, samlet omkring et gitt politisk mål – et mål Korsvik også mener er aktuelt og viktig i dag, nemlig bekjempelsen av seksuell vold gjennom reguleringen av porno og voldtekt. Boken er også presentert som et innlegg i denne dagsaktuelle debatten, og hovedmålet synes her å være å trekke frem fortidens feministiske argumenter, men også erfaringer og blindflekker for å bidra til denne kampen. Dette får konsekvenser både for måten hun beskriver 1970-talls aktivistene, og måten hun avslutningsvis forsøker å trekke linjer frem til dagsaktuelle mobiliseringer mot seksuell undertrykking av kvinner.

Korsvik drøfter ytre faktorer for at mobiliseringene kom til uttrykk som de gjorde, som særtrekk i de ulike lands politiske og offentlige klima, eller hva mediedekningen hadde å si for at porno og voldtekt ble gjort til viktige saker i henholdsvis Norge og Frankrike. Pornokampen ville for eksempel aldri blitt så stor som den ble, hadde det ikke vært for den massive mediedekningen og journalisters voldsomme interesse for spektakulære pornobål, hevder Korsvik. Til sammenligning var franske medier langt mer engasjert i voldtektsanklager, og sakene ble gjerne dekket ved at både tiltalte og ofre ble presentert med fullt navn. Til tross for disse drøftingene sammenfaller Korsviks beskrivelser av hvorfor aktivistene sa og gjorde som de gjorde, ofte med aktivistenes egne, ofte velbegrunnete beskrivelser av dette. 1970-tallets aktivister var beleste og teoristerke, men jeg savner en større vilje til å fortolke praksisene deres som innvevd i meningsprosesser aktørene selv ikke hadde full innsikt i eller kontroll over. For eksempel savner jeg en vilje til å se spenningene og stridighetene som oppstod omkring politiseringen av seksualiteten som uttrykk for hvordan ulike aktivister, med variert sosiokulturell bakgrunn, forsøkte å takle effektene av en stadig mer liberalistisk og konsumeristisk samfunnsformasjon som ikke minst gav seg utslag i et nytt syn på seksualiteten, på slutten av 1970-tallet. Flere har påpekt at det kulturkritiske bevisstgjøringsprosjektet som mange feminister forfektet tidlig på 1970-tallet, gradvis ble utfordret av såkalt identitetspolitikk og en tydeligere individualisme som så på erfaring som uttrykk for autentisk sannhet som skulle lede til direkte politiske vedtak (Roseneil, 1985; Rossinow, 1998). Samtidig var dette en tid der tradisjonelle former for organisert politikk tapte terreng til fordel for blant annet en mer medialisert politikk og nye former for politisk, sosial og kulturell kritikk (Gripsrud, 2017). For meg aktualiserer dette spørsmålet om hvordan radikale kvinneaktivister, gjennom ulike forsøk på å politisere seksualiteten, forhandlet om og artikulerte nye feministiske subjektposisjoner og former for feministisk organisering og aktivisme.

At Korsviks bok står i et uavklart forhold mellom kritisk historisering og det som kan kalles mer tradisjonell synliggjøringsforskning, blir særlig tydelig i bokens avsluttende drøftinger. Korsvik presenterer her en snever undersøkelse – basert på intervjuer med et par representanter for dagsaktuelle feministorganisasjoner som i navn og sak minner oss om 1970-tallets aktivister, og selv hevder at de bærer deres tradisjoner videre – for å belyse hvordan dagens feminister beskriver sine strategier, protestmåter og muligheter for gjennomslag i kampen mot voldtekt og porno. Vi får vite at både franske og norske radikalfeminister fortsatt møter og må forsvare seg mot beskyldninger om puritanisme, autoritær ideologi og mannshat når de vil regulere seksualiteten politisk. Korsvik drøfter holdbarheten i disse påstandene, og som en bok som vil argumentere for at det å regulere porno ikke er ensbetydende med å innsnevre ytringsfriheten – fordi frihet for noen betyr ufrihet for andre – eller at sexpositive posisjoner langt på vei er utviklet innenfor en mannsdominert psykologi som setter mannens seksualitet som norm, fungerer dette greit. Men som en bok som vil fortolke historiske former for feministisk politisering av seksualiteten, tar den i for liten grad den historiske konteksten feminister opererte i både da og nå på alvor. Korsvik er opptatt av å vise at kampen mot seksuell vold fortsatt tydeliggjør en spenning mellom seksuell frihet og krenkelser, men jeg får få pekepinner på hva disse spenningene egentlig kan leses som uttrykk for, verken da eller i dag – eller om dagens samfunnsformasjon setter andre betingelser for debatter om sex, vold og feminisme enn hva de gjorde på 1970-tallet. Det som for eksempel er interessant, og som Korsvik kunne gått mer inn på, er at kampen mot voldtekt synes å ha blitt mer fremtredende for norske feminister, mens kampen mot porno synes vanskeligere å mobilisere omkring. Den såkalte Hemsedal-saken og den påfølgende «jeg-har-opplevd»-kampanjen i sosiale medier som gikk ut på at kvinner delte negative opplevelser med seksuelle overgrep, nevnes eksplisitt som uttrykk for at en ny og mer bekjennelsesorientert kampform har vunnet frem. Assosiasjonene dras også uunngåelig mot #Me too som har rystet en hel verden det siste året. Kampanjen er kanskje det tydeligste uttrykket for at dagens feministiske bevegelse – hvis vi kan kalle dette nokså rotete og uoversiktlige sosiale fenomenet dét – langt på vei drar veksler på 1970-tallets radikalfeministiske argumenter om at private overgrep er politiske og uttrykk for grunnleggende patriarkalske strukturer. Men at trykket i dag legges på individuelle erfaringer med voldtekt og andre former for seksuell trakassering, viser jo også at bevegelsen opererer under nye historiske betingelser og aktualiserer nye forståelser av og spenninger omkring frihet og krenkelser.

Litteratur

Korsvik, T. R. (2014). Pornografi er teori, voldtekt er praksis: Kvinnekamp mot voldtekt og pornografi i Frankrike og Norge ca. 1970–1985. Phd-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Gripsrud, J. (red.) (2017). Allmenningen. Historien om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget.

Rossinow, D. (1998). The Politics of Authenticity. Liberalism, Christianity, and the New Left in America. New York: Columbia University Press.

Roseneil, S. (1995). Disarming Patriarchy. Feminism and Political Action at Greenham. Buckingham og Philadelphia: Open University Press.