Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Policyprofesjonelle i Norge

En analyse av tenketanker, PR-byråer og regjeringsrådgivere og deres påvirkningsmuligheter
Policy Professionals in Norway
An Analysis of Think Tanks, PR Agencies, and Government Advisors, and their Opportunities for Influence
MA i sosiologi, Institutt for sosiologi, Universitetet i Bergen

Den nye og voksende gruppen policyprofesjonelle er et eksempel på en gruppe som ofte arbeider sammen med – og som mellomledd for – sentrale beslutningstakere. I artikkelen analyserer jeg tre utvalgte policyprofesjonelle grupper, nemlig regjeringsrådgivere, PR-rådgivere og ansatte i tenketanker, ut ifra deres posisjoner i et interstitielt felt. Et slikt felt kan forstås som et løst strukturert nettverk av organisasjoner som overlapper og kobler sammen mer etablererte felt. Analysen baserer seg på biografisk informasjon om 239 individer tilhørende 14 organisasjoner. Ved bruk av multippel korrespondanseanalyse (MCA) og klyngeanalyse, beskriver og tolker jeg de tre viktigste kapitaldimensjonene i dette interstitielle feltet og de syv policyprofesjonelle undergruppene som avdekkes. Studien viser at policyprofesjonelle har potensial til å påvirke offentlige beslutninger, fordi de har viktige posisjoner og relasjoner til sentrale beslutningstakere.

Nøkkelord: policyprofesjonelle, felt, MCA, klyngeanalyse

The new and growing group of policy professionals is an example of a group that often works with, and in relation to, key decision makers. In this article, I analyse three such groups, namely government advisors, PR-counsellors, and think tank employees, based on their positions and relations in an interstitial field. Such a field can be understood as a loosely structured network of organizations that overlap and link more established fields. The analysis is based on biographical information on 239 individuals from 14 organizations. By using multiple correspondence analysis (MCA) and cluster analysis, I describe and interpret the three main capital dimensions in this interstitial field, and the seven policy professional subgroups that are revealed. The study shows that policy professionals have the potential to influence public decisions, because they have important positions and relations to key decision makers.

Keywords: policy professionals, field, MCA, cluster analysis

Innledning

Å nå frem til offentlige beslutningstakere i moderne samfunn er noe som krever bestemte ressurser, noe ikke alle besitter eller har tilgang til i like stor grad. Tilgang og påvirkningsmuligheter er altså ulikt fordelt i samfunnet (Østerud, Selle & Engelstad, 2003, s. 78). Samtidig kan likhet i politisk deltakelse sies å være et mål på demokratisk kvalitet (Østerud et al., 2003, s. 32). Ett av de avgjørende spørsmålene i studiet av makt og demokratisk legitimitet i et samfunn som det norske kan dermed sies å være å beskrive og avdekke hvilke individer og grupper som har mulighetene til å påvirke offentlige beslutninger.

Et eksempel på slike aktører er den nye og fremvoksende gruppen policyprofesjonelle. Dette er eksperter som ofte arbeider sammen med, eller som mellomledd for, sentrale beslutningstakere, næringslivsinteresser, fagforeninger og andre organiserte interesser. De er ikke demokratisk valgt, men har tilhørighet til formelle organisasjoner hvor de er aktivt engasjert i å påvirke offentlige beslutninger, gjerne gjennom å bearbeide og fremstille forskningsresultater til beslutningsgrunnlag eller til offentlige debatter. Til tross for dette er de en gruppe som det er forsket svært lite på. En av hensiktene med denne artikkelen er derfor å bidra til å belyse dette temaet.

Garsten et al. (2015) definerer policyprofesjonelle som personer som er ansatt for å bedrive politikk. Som en del av den svenske maktutredningen fra 2015 ble det gjennomført en studie av disse gruppene i Sverige. Den svenske studien inkluderer seks typer organisasjoner i sin beskrivelse av de policyprofesjonelle i Sverige: PR-byråer, tenketanker, regjeringsapparat, politiske partier, interesseorganisasjoner og fagforeninger (Garsten et al., 2015, s. 34–35). Denne artikkelen opererer med en mer avgrenset definisjon og baserer seg på biografiske data om individer fra de tre første av disse organisasjonstypene, og dette utvalget vil presenteres i detalj nedenfor. Begrunnelsen for å inkludere disse tre typene av policyprofesjonelle er at de representerer tre ulike måter å påvirke offentlige beslutninger på. PR-bransjen kan forstås som en påvirkningsressurs for næringslivet overfor politikken hvor de ansatte mobiliserer andres økonomiske ressurser for et bestemt mål, mens tenketanker har et oppdrag om å utforme politiske ideer og strategier. Statssekretærer og politiske rådgivere står på sin side svært nær landets fremste politikere, samtidig som de kan sies å ha fått en mer fremtredende rolle i politikkutforming og informasjonsarbeid uten å være valgt til det (Solumsmoen, Eriksen & Nebben, 2007).

De tre policyprofesjonelle gruppene

Den offentlige debatten om forholdet mellom PR og politikk i Norge har spesielt vært knyttet til mye omtalte overganger mellom de to sektorene (Allern, 2011). To eksempler på dette var da tidligere arbeiderpartistatsråd Bjarne Håkon Hanssen ble partner i First House høsten 2009, og da Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet gikk rett fra jobben som rådgiver i samme byrå til å bli statsråd i 2013.

Antallet statssekretærer og politiske rådgivere, eller regjeringsrådgivere, i norske departementer har gradvis økt de siste årene, og det har nesten vært en tredobling av denne gruppen mellom 1965 og 2005 (Solumsmoen et al., 2007). Statssekretærer har tidligere blitt beskrevet som de «oversette maktutøverne» i Norge (Askim, Karlsen & Kolltveit, 2014). Det finnes likevel få studier av hvem statssekretærene er, eller hvor mye makt de har. Det finnes enda færre studier som omhandler politiske rådgivere. Skillet mellom de to typene regjeringsrådgivere er også noe en vet forholdsvis lite om, samtidig som det har foregått en rolleforskyvning mellom statssekretærer, politiske rådgivere og de øvrige departementsansatte, spesielt når det gjelder ansvaret for saksporteføljer og for kommunikasjon (Askim et al., 2014; Sejersted, 2014).

De siste tiårene har det blitt startet en rekke organisasjoner som går under betegnelsen tenketanker i Norge og resten av Norden, og disse har fått en mer og mer fremtredende rolle. Likevel er det forsket lite på tenketanker i Norge. Ingen av de artiklene eller masteroppgavene som er skrevet om denne typen organisasjoner er basert på biografiske data om de ansatte i tenketankene, eller sammenligner tenketanker med andre policyprofesjonelle grupper.

PR-byråer og tenketanker er i denne artikkelen representanter for to ulike typer skjult politisk makt i Norge, mens regjeringsrådgivere kan forstås som potensielle «grå eminenser» i norsk politikk. Der tenketankene står for en type offentlig påvirkning hvor de forsøker å drive åpen påvirkning gjennom blant annet å være markante aktører i det offentlige rom, opererer PR-byråene i større grad i det skjulte, gjennom å fremme agendaen til sine oppdragsgivere mens de selv befinner seg i bakgrunnen. Påvirkning i den offentlige sfæren trenger med andre ord ikke å skje åpenlyst. PR-byråer og tenketanker vil ikke selv oppfattes som politiske aktører, men har ofte en klar agenda om å påvirke både politikk og politikere – på vegne av seg selv eller andre. Politikk kan i denne sammenhengen forstås som aktivitet som går ut på å styre eller lede samfunnsutviklingen.

Regjeringsrådgivere har i motsetning til dette en utøvende politisk rolle, samtidig som det har vært en økende rekruttering av statssekretærer fra andre posisjoner i det policyprofesjonelle feltet. Blant annet kom hele ni av 38 statssekretærer som ble oppnevnt da Regjeringen Solberg tiltrådte, fra jobber i PR-bransjen (Tallaksen & Vegstein, 2013).

Regjeringsrådgiverne er altså både et formende og formidlende ledd mellom politiske aktører og ulike andre aktører, på samme måte som PR-bransjen er det mellom sine oppdragsgivere og de personene og organisasjonen det søkes å påvirke, og tenketankene er det mellom bestemte ideologiske og politiske posisjoner og deler av samfunnet som en vil påvirke.

Teoretisk grunnlag

Siden de policyprofesjonelle aktørenes roller går ut på å påvirke, er det interessant å benytte en «sosiologi om inngripen» for å analysere ulike typer offentlige inngripen og relasjonene mellom individene og gruppene som står for dem. I stedet for å fokusere på en bestemt sosial type, som de ulike intellektuelle gruppene i et gitt samfunn, analyserer en i stedet hvordan kunnskap og ekspertise mobiliseres av ulike grupper for å gripe inn i den offentlige sfære (Eyal & Buchholz, 2010).

I lys av dette er det også mulig å avdekke hvilke posisjoner og relasjoner policyprofesjonelle kan oppnå. Selv om de har formelle roller, er arenaene og feltene de opererer i, kjennetegnet av nettverksarbeid. De opererer altså i et interstitielt felt, som kan forstås som et område som utfyller et mellomrom, og er et begrep som først og fremst har vært brukt innen uorganisk kjemi hvor det ofte brukes om atomer som er løst i et stoff slik at de ikke fortrenger atomene i det opprinnelige stoffet (Holtebekk, 2009). Et slikt interstitielt felt kan forstås som et sted hvor organisasjoner som opererer på tvers av, overlapper og kobler mer etablerte felt, i dette tilfellet det politiske, det akademiske og det økonomiske feltet, er situert. Det politiske feltet kan i denne sammenhengen forstås som de arenaene der politiske beslutninger tas og hvor regjeringsrådgiverne først og fremst opererer, det akademiske feltet representerer en form for ekspertkunnskap og legitimitet som tenketankene enten innehar eller forsøker å påberope seg, og det økonomiske feltet består av blant annet næringslivs- og organisasjonsinteresser som betaler for PR-byråenes tjenester.

Inngripen i et slikt område kan med andre ord sees på som ulike strategier for intellektuelt arbeid og produksjon som omfatter både lovgivning, ulike former for ekspertise og varianter av kulturell påvirkning (Eyal & Buchholz, 2010). De policyprofesjonelle utgjør med andre ord ikke et eget felt, blant annet fordi det er vanskelig å identifisere en egen kapitaltype for disse gruppene, men befinner seg langs grensene til flere nærliggende felt.

Det overordnede målet med denne artikkelen er å beskrive, analysere og tolke de posisjonene og relasjonene som eksisterer i det norske interstitielle policyprofesjonelle feltet.

Det er relevant å benytte Pierre Bourdieus (1985) begreper om felt og kapital som utgangspunkt for dette. Et felt er en konkret arena hvor det utspiller seg konflikter og maktkamper. Personers posisjoner i feltet kan lokaliseres ut ifra deres kapitalprofiler, altså hvilke kapitaltyper de besitter og hvor mye eller lite de har av dem. Posisjonene til de ulike personene må forstås i relasjon til hverandre, hvor personer med like kapitalprofiler vil befinne seg nær hverandre og personer med ulike kapitalprofiler vil befinne seg langt unna hverandre. Avstandene mellom ulike posisjoner, og hvor store disse er, forteller oss hvilke typer kapital og sammensetning av disse som skiller personer mest fra hverandre, og dermed hvilke opposisjoner, eller potensielle maktkamper og dominansforhold, som eksisterer i feltet. Gjennom å bruke kapitaldimensjoner og opposisjoner til å analysere hvordan de policyprofesjonelle fordeler seg i undergrupper, vil det være mulig å si noe om både de relative posisjonene og de objektive relasjonene mellom disse posisjonene.

Til sammen kan disse stegene ikke bare bidra til å øke forståelsen om de sosiale strukturene i en fremvoksende elitegruppe, men også bidra til en forståelse av hvilke muligheter denne gruppen har til å påvirke offentlige beslutninger, og hvordan dette arter seg.

I denne artikkelen vil jeg derfor besvare følgende spørsmål om det feltet disse policyprofesjonelle er situert i:

Hva er de viktigste kapitaldimensjonene og opposisjonene i feltet?

Hvilke policyprofesjonelle undergrupper finnes i feltet?

Hva er de mest sentrale posisjonene i feltet?

Data

For å besvare forskningsspørsmålene, baserer analysen seg på en datainnsamling av biografisk informasjon om 239 individer tilhørende 14 ulike organisasjoner fra de tre utvalgte policyprofesjonelle gruppene: regjeringsrådgivere, ansatte i PR-bransjen og ansatte i tenketanker.1 De overordnede kriteriene for inklusjon bygger på Le Roux og Rouanets (2010) retningslinjer for å velge en rammemodell for datainnsamling og tolkning av resultater i multippel korrespondanseanalyse. Det første punktet i en slik rammemodell er homogenitet, det vil si at temaet for studien setter rammene for datainnsamlingen, både når det gjelder individer og variabler. Det andre punktet handler om at individene og variablene i analysen skal være en uttømmende representasjon av – eller i det minste representativt for – det som studeres.

Tabell 1 – Antall individer fra hver organisasjon

Tenketanker
– Civita
– Agenda
– Manifest tankesmie
– Skaperkraft
– For velferdsstaten
– Minotenk
– Res publica
– Christian Michelsens institutt (CMI)
– Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi)
– Institutt for fredsforskning Oslo (prio)
86
19
14
7
6
4
5
3
11
9
8
PR-byråer
– Gambit, Hill + Knowlton Strategies
– Geelmuyden Kiese
– First House
88
32
34
22
Regjeringen Solberg I65

De tre PR-byråene som er med i analysen, har jeg valgt ut basert på deres årlige inntekter i 2014 og 2015. De tre byråene i utvalget er de byråene i Norge som hadde høyest inntekter disse årene (Tobiassen, 2016). Disse byråene omtales også av Allern (2011, s. 132) som ledende i Norge innenfor public affairs eller offentlig politikk. Individene som er valgt fra hvert av byråene er basert på informasjonen om disse fra byråenes egne nettsider. Samtlige ansatte som det er sannsynlig at gir politiske råd eller bidrar til en form for politisk påvirkning, er inkludert.

Fra Regjeringen Solberg 1 er utvalget av regjeringsrådgivere alle statssekretærene og de politiske rådgiverne for Statsministerens kontor og de 15 departementene som hadde disse rollene da datainnsamlingen fant sted.2

Når det gjelder tenketankene, er det stor strid i forskningslitteraturen om hvordan disse skal defineres (Medvetz, 2012). Jeg har derfor heller valgt å identifisere sannsynlige kandidater i Norge, for så å forsøke å empirisk beskrive deres distinkte posisjon i den sosiale strukturen (Medvetz, 2008). Rent praktisk betyr dette at jeg har undersøkt nettsidene til de ulike organisasjonene, søkt etter omtale av dem og sett på den begrensede forskningen som er gjort i Norge, for å bekrefte og avkrefte hvilke av de aktuelle organisasjonene som kan omtales som tenketanker. Deretter har jeg begrenset meg til de organisasjonene som har ansatte og andre mer eller mindre fast tilknyttede bidragsytere.

Tenketankene i utvalget inkluderer også tre forskningsinstitutter. Disse er med fordi de har oppnådd internasjonal anerkjennelse som tenketanker blant annet gjennom rangeringen Global Go To Think Tank Index. PRIO ble i 2014 og 2015 kåret til verdens 50. mest innflytelsesrike tenketank, i 2014 kom NUPI på 56. plass, og CMI ble i 2014 kåret til verdens 67. mest innflytelsesrike tenketank innen internasjonal utvikling (Linbo, 2015; McGann, 2014). I tillegg til slike kåringer har flere av forskningsinstituttene selv anerkjent benevnelsen ved å delta på aktuelle arrangementer. Blant annet deltok NUPI-direktøren på det europeiske tenketank-toppmøtet i oktober 2015 (McGann, 2015).

Bjerke (2016) har tidligere argumentert for at forskningsinstitutter ikke skal inkluderes i definisjonen av tenketanker. Jeg velger likevel å inkludere de tre forskningsinstituttene som jeg har nevnt ovenfor, da jeg blant annet vil undersøke Medvetz’ (2008) påstand om at en av hovedopposisjonene i det amerikanske tenketankrommet går mellom autoritet basert på intellektuell annerkjennelse og autoritet basert på politisk og økonomisk makt. Forskningsinstituttene er i så måte representanter for høyt anerkjent intellektuell produksjon eller akademisk kapital. Samtidig er det viktig å påpeke at de tre utvalgte forskningsinstituttene har en internasjonal profil. Det finnes mange andre institutter som også opererer i grenseland mellom forskning og politikk, uten at disse har fått den samme oppmerksomheten og anerkjennelsen internasjonalt.

Variabler

Datamaterialet som analysen i denne artikkelen baserer seg på, består av informasjon om de 239 individene i utvalget, fordelt på ni variabler som dekker de fem områdene utdanningskapital, økonomisk kapital, akademisk kapital, sosial kapital og bosted. De ni variablene er presentert i tabell 2 nedenfor. For fullstendig presentasjon og frekvensfordeling av de aktive variablene, se Steinsbekk (2017, s. 33).

Informasjonen om alle individene i utvalget ble samlet inn fra offentlig tilgjengelige kilder som offentlige skattelister, hjemmesidene til organisasjonene de tilhører, offentlig tilgjengelige CV-er, digitale nyhetsarkiv, virksomhetsdatabaser og offentlige profiler i sosiale medier.3

Tabell 2 – Aktive variabler

GruppeVariabler
UtdanningskapitalUtdanningssted
NHH
UiB
NTNU
BI
UiO
OxBridgeLSE
UtdanningUtland
Utdanningslengde
1 – 3 år
4 år
5 år
6 år
7 – 10 år
11 år <
Sosial kapitalSektortype
PR-byrå
Tenketank
Politikk
Akademia
Journalistikk
Næringsliv
Forvaltning
Kommunikasjon
Antall år i nåværende sektor
1 år
2 – 3 år
4 – 9 år
10 – 20 år
20 år <
Økonomisk kapitalInntekt
< 199 999 kr
200 000 – 399 999 kr
400 000 – 599 999 kr
600 000 – 799 999 kr
800 000 – 999 999 kr
1 000 000 – 1 999 999 kr
2 000 000 kr <
Formue
0 kr
1 – 999 999 kr
1 000 000 – 1 999 999 kr
2 000 000 kr <
Akademisk kapitalVitenskapelig publikasjon
Bokutgivelse
BostedBosted
Oslo vest + Asker og Bærum
Oslo øst
Resten av landet

Utdanningskapital er i denne sammenhengen operasjonalisert som utdanningslengde og utdanningsinstitusjon, økonomisk kapital som inntekt og formue, å ha gitt ut en bok eller publisert en vitenskapelig artikkel er indikatorene på akademisk kapital, mens bosted har som formål å fange opp en eventuell motsetning mellom vestkanten og østkanten i Oslo, og mellom hovedstaden og resten av landet. Variablene for sosial kapital handler om hvilke sektorer de ulike individene i databasen befinner seg i, hvor lenge de har tilhørt den og hvilke andre sektorer de har erfaring fra.

Multippel korrespondanseanalyse

Datamaterialet denne artikkelen bygger på er i bunn og grunn en individ x variabel-matrise med svært mye informasjon om de 239 individene i utvalget. Multippel korrespondanseanalyse (MCA) er en statistisk metode som nettopp tar utgangspunkt i en slik tabell, noe som gjør MCA til en godt skikket metode til å svare på denne artikkelens problemstillinger. Teknikken er også spesielt godt egnet til å undersøke ikke-lineære sammenhenger mellom kategoriske variabler (Hjellbrekke & Korsnes, 2017). Informasjonen om individene og variablene i tabellen presenteres gjennom to skyer i et geometrisk rom: en sky av punkter og en sky av kategoriene for de ulike variablene. De viktigste verktøyene for å tolke resultatene i MCA, er bidraget et punkt (enten et individ eller en kategori) har til en akse. Dette bidraget er basert på avstanden fra punktet til origo (altså koordinatet til punktet i planet) og punktets vekt (Le Roux & Rouanet, 2010).

Det er samtidig viktig å huske at det geometriske rommet vi får fra MCAen, altså det interstitielle policyprofesjonelle feltet som jeg presenterer her, kun er en konstruksjon som har som mål å empirisk studere bestemte kjennetegn, posisjoner og relasjoner i den sosiale verden. Det som avdekkes er latente strukturer, så det er ikke mulig på bakgrunn av MCA å trekke slutninger om størrelsene og effektene av ulike sammenhenger. Det er heller ikke gitt at de relasjonene som avdekkes, avspeiler seg på samme måte i den fysiske verden.

Strukturene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet

Det første forskningsspørsmålet i denne artikkelen handler om å avdekke strukturene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge, og det er dette den multiple korrespondanseanalysen viser. Resultatene av MCAen gir tre hovedakser som kan omtales som de tre viktigste kapitaldimensjonene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge. Disse er en opposisjon basert på mengden akademisk kapital, en opposisjon basert på sosial kapital-struktur og feltsenioritet, og en opposisjon basert på mengden økonomisk kapital.

Tabell 3 – Egenverdier, modifiserte rater for akse 1 – 3

Akse 1Akse 2Akse 3
Egenverdier0,1870,1030,094
Modifiserte egenverdier0,0220,00360,0026
Modifisert inertia, prosent67,5511,208,08
Kumm. mod. inertia, prosent67,5578,786,8

De modifiserte egenverdiene for aksene i tabell 3 er et uttrykk for hvor mye av variasjonen i datamaterialet som hver akse fanger opp, og uttrykkes som en prosent for å lette lesningen. De tre første aksene forklarer til sammen hele 86,8 prosent av variansen i datamaterialet. Disse tre aksene beskriver de tre mest sentrale opposisjonene i datamatrisen. For å forenkle tolkningen av de ulike aksene presenteres disse i et faktorplan, slik jeg har gjort i figur 1 nedenfor.

Figur 1

– Aktive kategorier med bidrag større enn 1/59 til akse 1. (Størrelsene på kategoripunktene er proporsjonale med bidraget til aksen).

Figur 1 viser den viktigste opposisjonen i det interstitielle policyprofesjonelle feltet som jeg har konstruert. Å ha publisert en vitenskapelig artikkel, tilhøre akademia og å ha de aller lengste utdanningene, i dette tilfellet 11 år eller mer, definerer aksen gjennom å stå i klarest opposisjon til de andre kategoriene i analysen. Dette kan bety at feltet fungerer som en arena for koblinger mellom intellektuelle og politiske former for offentlig inngripen. I tillegg er bokutgivelse, det å tilhøre/ha tilhørt en tenketank og å ha lang fartstid i sin nåværende sektor, de viktigste kategoriene til venstre i figur 1. En av hovedopposisjonene i dette rommet er altså basert på å enten ha eller ikke ha akademisk kapital, og mengden akademisk kapital man eventuelt har. I praksis står tenketankene med høyest akademisk kapital i opposisjon til resten av det policyprofesjonelle feltet. Inklusjonen av de tre forskningsinstituttene har med andre ord en klar effekt på resultatene og analysen i denne artikkelen, og det er passende å påpeke at et annet utvalg ville kunne gi andre resultater på dette punktet.

Det kan også se ut som om det å ha gitt ut en eller flere bøker gir en slags mellomposisjon mellom akademia og tenketankene. Bokutgivelser kan sies å være et uttrykk for akademisk kapital ikke bare i, men også utenfor akademia, på en helt annen måte enn vitenskapelige artikler. Det kan derfor tenkes at utgivelse av bøker er en strategi fra tenketankenes side for å legge seg nærmere akademia og forskningsinstituttene.

Siden det å ikke tilhøre/ha tilhørt en tenketank eller akademia definerer den positive siden av aksen sammen med det å ha tilhørt/tilhøre et PR-byrå, er det nærliggende å anta at disse tingene henger sammen. PR-byråene blir dermed en representant for opposisjonen til den høye akademiske kapitalen på den høyre siden av akse 1, og til tenketankene generelt.

Figur 2

– Aktive kategorier med bidrag større enn 1/59 til akse 2. (Størrelsene på kategoripunktene er proporsjonale med bidraget til aksen).

Figur 2 viser at opposisjonen langs akse 2 er sterkest mellom de som tilhører PR-bransjen og de som tilhører politikken, og opposisjonen følger sånn sett en sektorskillelinje.

Akse 2 er også en ansiennitets-akse, hvor de med kortest og de med lengst sektor-fartstid er plassert på hver sin side. I tillegg skiller individene med de aller høyeste inntektene seg ut, og det ser ut som om de fleste av disse har bakgrunn fra kommunikasjonssektoren og nå jobber i PR-byråer.

Opposisjonen mellom politikken og PR-bransjen vil kanskje være overraskende for noen, da det har vært mye kritisk offentlig debatt om at politikk og PR blir vevd tettere og tettere sammen i Norge (Kihl, 2016). Dette står likevel ikke i veien for at det kan være en økende grad av mobilitet mellom de to sektorene. Aksen representerer sånn sett en opposisjon mellom det private og det offentlige, og mellom skjult og mer åpen politisk påvirkning. PR-byråer selger sine tjenester, opererer i mange tilfeller med hemmelige kundelister, og holder i stor grad rådene de gir og arbeidet de gjør skjult for utenforstående.

Akse 2 handler også om feltsenioritet, som igjen henger sammen med utdanningskapital og økonomisk kapital. PR-bransjen kan sånn sett tolkes som en mer etablert del av det interstitielle policyprofesjonelle feltet, mens regjeringsrådgiverne enten kan tolkes som nykommere eller som å være posisjonert på grensen til feltet.

Den tredje hovedaksen viser seg å være en opposisjon mellom de med høyest økonomisk kapital, som bor på Oslos vestkant, og de med lavest økonomisk kapital, som bor på Oslos østkant. Den ligger ikke til grunn for resten av analysen i denne artikkelen.

Akademisk kapital-dimensjonen langs akse 1 viser at en av feltegenskapene til det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge er å være et bindeledd mellom intellektuelle og politiske former for offentlig inngripen. Inkluderingen av forskningsinstituttene, regjeringsrådgiverne og ansatte i PR-bransjen i analysen av det interstitielle feltet, viser at tenketankenes mellomposisjon også i Norge kan sies å være ett av hovedinstrumentene for å koble intellektuelle og politiske praksiser. Dette ser en som sagt blant annet når det kommer til bokutgivelser.

Slike feltegenskaper er nettopp ett av argumentene Medvetz (2012) bruker for å omtale amerikanske tenketanker som del av et eget interstitielt felt, og ikke kun som organisasjoner som strekker seg over flere ulike felt. Opposisjonen langs akse 1 er med andre ord et mulig uttrykk for en del av en feltlogikk som kan konstituerer det interstitielle policyprofesjonelle feltet som et interstitielt felt.

En slik feltlogikk er også til stede i den strukturelle homologien mellom det policyprofesjonelle feltet og det norske maktfeltet når det gjelder kapitalstruktur- og feltsenioritets-opposisjonen langs akse 2 (Hjellbrekke et al., 2007, s. 258). Denne homologien må ikke forstås som en statistisk sammenheng mellom de posisjonene individer har i en sosial struktur og disposisjonene til disse individene, slik tilfellet var i flere av Bourdieus studier (1996, s. 141). Homologien betyr heller ikke at makt- og dominansrelasjonene er de samme i maktfeltet og det interstitielle policyprofesjonelle feltet, men at relasjonene er strukturert ut ifra noen felles prinsipper og på lignende måter (Hjellbrekke & Korsnes, 2014; Wacquant, 1989, s. 41).

Det er altså snakk om en form for felles logikk mellom det interstitielle policyprofesjonelle feltet og det norske maktfeltet, basert på de interne strukturerende egenskapene i dem. I dette tilfellet betyr det først og fremst hvordan strukturene til individenes kapitalprofiler og deres feltsenioritet påvirker deres posisjon i feltet, selv om kapitalstrukturene ikke nødvendigvis er de samme i begge feltene.

Akse 2 i det norske maktfeltet anno 2000 er også en feltsenioritetsakse i og med at den skiller mellom nykommere og mer etablerte aktører i feltet (Hjellbrekke et al., 2007, s. 263). Det samme er tilfellet i det interstitielle policyprofesjonelle feltet, basert på individenes ansiennitet, altså hvor lang fartstid individene har i sin nåværende sektor. Ansiennitet forstått som hvor lenge en har vært en del av sin nåværende sektor, er altså i denne sammenhengen et mål på feltsenioritet, og grad av feltsenioritet kan henge sammen med ting som å «beherske spillet» i feltet og å ha etablerte relasjoner med andre aktører. Men feltsenioritet kan også tolkes som om en er posisjonert på grensen eller i kjernen av feltet. Sånn sett kan vi si at på grunn av sin lave feltsenioritet, befinner regjeringsrådgiverne seg langs grensene eller i utkanten av de interstitielle feltet, mens PR-bransjen som den mest etablerte delen av feltet, befinner seg nærmere kjernen. Tenketankene befinner seg også her i en mellomposisjon.

De policyprofesjonelle undergruppene

De tre hoveddimensjonene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge forteller noe om hvilke strukturelle relasjoner som finnes mellom feltets ulike posisjoner. Som Liu og Emirbayer (2016) påpeker, er det relasjonen mellom slike posisjoner og aktørene i feltet som skiller feltbegrepet fra et mer generelt nettverksbegrep. Det er derfor viktig å undersøke hvilke undergrupper som aktørene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet kan deles inn i.

For å analysere variasjonen internt i og mellom de policyprofesjonelle undergruppene, har jeg derfor gjort en oppadstigende hierarkisk klyngeanalyse av individene i datasettet, basert på faktorkoordinatene de har langs samtlige akser fra den multiple korrespondanseanalysen, etter Wards metode (Romesburg, 2004). Det vil si at resultatet er underskyer av individer karakterisert av ulike aktive og supplementære kategorier. Konsentrasjonsellipser gir en geometrisk oppsummering av disse underskyene i et faktorplan (Le Roux & Rouanet, 2010, s. 70).

Målet med en slik klyngeanalyse er at individene som plasseres i samme klynge skal være så like hverandre som mulig, mens de ulike klyngene skal være så forskjellig fra hverandre som mulig. Det er mulig å trekke statistiske slutninger basert på klyngeanalysen, i den grad underskyen av individer passerer en t-test hvor individene i klyngen er utvalget og alle individene i analysen er referansepopulasjonen. Resultatet tolkes som regel som en p-verdi hvor et resultat lavere enn 0,05 er statistisk signifikant (Le Roux & Rouanet, 2010, s. 82–83). Tolkningen av klyngeanalysen i denne artikkelen er basert på retningslinjene som presenteres i Denord et al., (2011). Overrepresenterte kategorier er de som har fem prosentpoeng høyere forekomst i klyngen enn i det samlede utvalget, og en p-verdi lavere enn 0,05. Underrepresenterte kategorier har en forekomst som er fem prosentpoeng lavere i klyngen enn i det samlede utvalget, og en p-verdi lavere enn 0,05.

De syv klyngene

En syvklyngeløsning er den som best beskriver intraklasse- og interklassevariansen i den oppadstigende hierarkiske klyngeanalysen. Det første steget i klyngeanalysen er å beskrive hva som kjennetegner individene i hver av de syv klyngene. I analysen nedenfor er alle kategoriene jeg beskriver statistisk signifikant.

Klynge nr. 1 (n=50) består av individer i PR-bransjen med høyt volum økonomisk kapital og lang feltsenioritet. Kommunikasjons- og journalistikkutdanning er overrepresentert, sammen med utdanning fra Handelshøyskolen BI. Både tenketankene og regjeringsapparatet er sterkt underrepresentert i denne klyngen. Vi kan kalle denne klyngen for PR-tungvekterne.

Klynge nr. 2 (n=36) er en klynge bestående av PR-nykommerne. Individene i denne klyngen har kort feltsenioritet og lavt volum økonomisk kapital. Utdanninger på mastergradsnivå fra utlandet, spesielt britiske eliteuniversiteter, er overrepresentert, sammen med Norges Handelshøyskole.

Klynge nr. 3 (n=12) inneholder samtlige individer i databasen med utdannelse fra NTNU, og de aller fleste av disse er sivilingeniører. Klyngen er svært homogen og ensartet. Siden klyngen er så liten, vil det være problematisk å tillegge den stor statistisk betydning.

Klynge nr. 4 (n=34) omfatter individer som jobber i tenketanker, spesielt Manifest Tankesmie og Civita, og som ikke har bakgrunn fra PR-bransjen eller regjeringsapparatet. Vi kan kalle denne klyngen tanketenkerne.

Klynge nr. 5 (n=16) består av individer med spesialisert sosial kapital, nemlig bakgrunn fra den offentlige forvaltningen. I tillegg er høye formuer og jusutdanning fra UiO overrepresentert. Klyngen kan altså sies å bestå av byråkratene i det policyprofesjonelle feltet.

Klynge nr. 6 (n=66) domineres av statssekretærer og politiske rådgivere i Regjeringen Solberg, som har lav fartstid i både organisasjon og sektor. Klyngen kjennetegnes også av at individene der ikke har bakgrunn fra verken tenketanker eller PR-byråer, og at mange av dem har kortere utdanninger, spesielt yrkesfag. Å være bosatt utenfor hovedstaden er også overrepresentert. Klynge nr. 6 er sånn sett motsetningsfylt. Man kan si at den består av outsidere når det gjelder geografi, feltsenioritet og utdannelse, samtidig som den er en klynge av politiske insidere.

Klynge nr. 7 (n=26) omfatter mange av de individene som jobber i akademia, har publisert vitenskapelige artikler og har de lengste utdanningene. Den har en overvekt av individer som tilhører de tre forskningsinstituttene i analysen, altså CMI, NUPI og PRIO. Denne klyngen kan omtales som akademikerne.

Tenketankene i en mellomposisjon

De syv klyngene jeg har beskrevet ovenfor, er så blitt projisert inn i faktorplan 1-2 og 2-3 for å kunne undersøke og analysere hvordan de plasserer seg langs de tre hoveddimensjonene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet.

Figur 3

– Klyngeanalyse faktorplan 1-2

I figur 3 ovenfor ser vi at det er en motsetning mellom akademikerne og tanketenkerne på den venstre siden av akse 1, og resten av klyngene på den høyre siden av aksen. Resultatene av den oppadstigende hierarkiske klyngeanalysen viser altså at dimensjonene fra den multiple korrespondanseanalysen skiller de større klyngene i feltet fra hverandre på en god måte.4

Akademikerne befinner seg helt ytterst til venstre i figur 3, og er dermed den mest atypiske klyngen langs akse 1. Denne konsentrasjonsellipsen er også strukket langs aksen, noe som betyr at det eksisterer en intern opposisjon i denne klyngen. Tanketenkerne befinner seg i en slags mellomposisjonen med akademikerne på den ene siden og PR-tungvekterne, PR-nykommerne, byråkratene og de politiske insiderne på den andre. Likevel er tanketenkerne trygt plassert på venstre side av akse 1, selv om deler av klyngen strekker seg over til høyre side av aksen. De politiske insiderne befinner seg i det nederste høyre kvadratet i figur 3, mens PR-tungvekterne og PR-nykommerne nesten overlapper med hverandre i det øverste høyre kvadratet.

I tillegg til akademikerne er også tanketenkerne strukket langs akse 1. Samtidig viser vinkelen på tanketenkerne-ellipsen at denne strekker seg mellom akademikerne og de politiske insiderne. De politiske insiderne kan virke som den mest homogene klyngen, i og med at den har en relativ trang og rund ellipse. Både PR-nykommerne, PR-tungvekterne og byråkratene er, som vi kan se av figur 3, strukket langs akse 2. Dette kan tyde på at det er en form for heterogenitet i denne delen av datamaterialet, og at betydningen av feltsenioritet og motsetningen mellom politikk og PR er mer fremtredende internt i disse tre klyngene.

Som nevnt trekkes tanketenkerne-ellipsen på skrå fra venstre side og nederst til høyre, altså mellom akademikerne og de politiske insiderne, og kan derfor tolkes som en mellomposisjon mellom disse to delene av feltet. Det er tidligere avdekket en generell opposisjon mellom akademia og politikk i det norske maktfeltet (Denord et al., 2011, s. 264; Hjellbrekke & Korsnes, 2003). Denne opposisjonen viser seg også å være viktig i det norske policyprofesjonelle feltet.

Det kan altså se ut som om det finnes en strukturell homologi mellom det interstitielle policyprofesjonelle feltet og det norske maktfeltet, ikke bare når det gjelder sosial kapital- struktur og feltsenioritet slik som jeg har gjort rede for ovenfor, men også langs akademia–politikk-dimensjonen. Dette funnet stemmer overens med Medvetz (2008) påstand om at en av hovedopposisjonene i det amerikanske tenketankrommet går mellom autoritet basert på intellektuell konsekrasjon og autoritet basert på politisk og økonomisk makt. Å være et bindeledd mellom akademia og politikken kan med andre ord være en nøkkelposisjon i det interstitielle policyprofesjonelle feltet. Det kan virke som om tenketankene, og spesielt Manifest Tankesmie og Civita, befinner seg i en mellomposisjon med akademikerne på den ene siden og resten av klyngene på den andre.

Et generelt kapitalhierarki

Hovedopposisjonen mellom PR-bransjen på den ene siden og regjeringsrådgiverne på den andre kommer også til syne i klyngeanalysen, som vi ser fra figur 4 nedenfor. Selv om det er en viss grad av overlapp, ser vi at tanketenkerne befinner seg på den negative siden av origo sammen med de politiske insiderne, mens akademikerne befinner seg på motsatt side sammen med PR-nykommerne og PR-tungvekterne. Byråkratene er den mest spredte klyngen langs akse 2, og overlapper i stor grad med de politiske insiderne og akademikerne.

Figur 4

– Klyngeanalyse faktorplan 2-3.

Det kan altså se ut som om akse 2 fanger opp et generelt kapitalhierarki i feltet ved at hovedopposisjonen mellom PR og politikk også gjør seg gjeldende for de andre klyngene. Vi kan sånn sett si at tanketenkerne befinner seg på den politiske siden av akse 2 sammen med de politiske insiderne, mens akademikerne befinner seg på den ikke-politiske siden sammen med PR-tungvekterne og -nykommerne. Det er så godt som ingen overlapp mellom ellipsene til de politiske insiderne og de to PR-klyngene, mens de to tenketank-klyngene overlapper med både politikk-klyngen og PR-klyngene. Tenketankene er med andre ord også her i en mellomposisjon med politikken på den ene siden og PR-bransjen på den andre.

Sentralt posisjonerte tenketanker

Spørsmålet som gjenstår, er hvilke av de policyprofesjonelle undergruppene som jeg har avdekket og beskrevet som er de mest sentrale i det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge? For å si det litt annerledes: hvem er «kjernen i mellomrommet»?

Som analysen allerede har avdekket, ser PR-bransjen ut til å være den mest etablerte delen av det interstitielle policyprofesjonelle feltet, men PR-byråene trenger likevel ikke å befinne seg i feltets mest sentrale posisjoner.

Ytterpunktene eller grensene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet må ikke bare forstås som å handle om hvilke organisasjoner eller mer etablerte felt individer er en del, men også om hvordan ulike grupper policyprofesjonelle løser to sentrale dilemmaer de har i møtet med brukere av den intellektuelle produksjonen de står for, og den typen offentlig inngripen som de gjør. Det policyprofesjonelle feltet kan nemlig også forstås som et ekspertisefelt, hvor det finnes to strukturerende motsetninger mellom åpenhet og lukkethet, og mellom autonomi og heteronomi (Eyal, 2006).

Alle ekspertgrupper og -aktører må ifølge Eyal (2006) velge en av to retninger i det jeg i denne sammenhengen vil kalle policyprofesjonell inngripen og produksjon. De kan enten forsøke å oppnå autonomi ved å ikke tilpasse seg til eller forsøke å forutsi behovene til sitt publikum, eller de kan basere produksjonen på det deres oppdragsgivere vil ha. En policyprofesjonell gruppe som for eksempel forskere tilknyttet et forskningsinstitutt er relativt autonome, i og med at de har en selvstendig akademisk legitimitet som nettopp forskere. Samtidig er det avgjørende for dem å ikke bli for adskilt fra sitt publikum og fra omverdenen, fordi de ikke lenger vil ha tilgang til den offentlige sfæren som anerkjenner deres posisjoner. Å være totalt avhengig av andre er heller ikke mulig for en ekspertgruppe over tid, fordi andre til slutt vil utnytte denne avhengigheten til å overta deres ekspertposisjon.

I denne studien er PR-bransjen i utgangspunktet den sektoren som i størst grad er avhengig av andres økonomiske midler for sin eksistensberettigelse, og som derfor først og fremst gjør det arbeidet som kundene deres ønsker. Dette er likevel et bilde som må nyanseres. Garsten et al. (2015, s. 105) viser blant annet hvordan PR-byråer også er aktører som tar initiativ, for eksempel ved å selv tenke ut kampanjer eller andre påvirkningsmuligheter og så selge disse til gamle eller nye kunder.

Likevel kan det samme problemet om utilgjengelighet oppstå her som i spørsmålet om grad av uavhengighet. En ekspertgruppe som i for stor grad lukker sin kunnskap for andre, risikerer også å bli isolert fra omverdenen hvis denne kunnskapen ikke har noen funksjon utenfor selve produksjonen av den. På den andre siden kan for mye åpenhet også være et problem for ekspertgrupper når det gjelder å opprettholde sine posisjoner, i den grad det da skapes et inntrykk av at alle kan gjøre det ekspertene gjør. Balansegangen mellom åpenhet og lukkethet blir avgjørende; produksjonen som ekspertgruppen står for må opp til et visst punkt være tilgjengelig for omverdenen, men uten at ekspertene mister kontrollen over det de har produsert og dermed sin posisjon som eksperter (Medvetz, 2012, s. 88).

En sentral posisjon i det norske policyprofesjonelle feltet er altså delvis basert på i hvor stor grad aktørene lykkes med å balansere åpenhet og lukkethet på den ene siden, og autonomi og heteronomi på den andre. Det vil i feltet være en dynamikk med konstante bevegelser mot sentrum, fordi en slik sentral posisjon er det beste stedet for å ikke bare beholde sitt publikum eller sine klienter, men også for å beskytte seg mot eventuelle utfordrere (Eyal, 2006).

Analysen ovenfor har allerede vist at tenketankene kan forstås som et av hovedinstrumentene for å koble intellektuelle og politiske praksiser i Norge. Det kan dermed se ut som om det å tilhøre den mest etablerte delen av feltet ikke er det samme som å ha de mest sentrale posisjonene i feltet. Individene som tilhører PR-bransjen innehar de mest etablerte posisjonene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet, regjeringsrådgiverne står i en «grenseposisjon» mellom det interstitielle feltet og det etablerte politiske feltet, mens tenketankene er de som i størst grad befinner seg i sentrum av det policyprofesjonelle feltet.

Den sentrale posisjonen som tenketankene har i det policyprofesjonelle feltet, gjenspeiler seg også i disse organisasjonenes balansegang mellom autonomi og heteronomi på den ene siden og mellom åpenhet og lukkethet på den andre.

Tabell 4 – Antall sektorer de policyprofesjonelle har tilhørt, fordelt på nåværende hovedsektor.

Nåværende hovedsektor
Antall sektorer tilhørtTenketankPolitikkPRAkademia
112 prosent23 prosent26 prosent61 prosent
255 prosent52 prosent50 prosent32 prosent
331 prosent25 prosent18 prosent7 prosent
4 +2 prosent06 prosent0
Total100 prosent
N = 58
100 prosent
N = 65
100 prosent
N = 88
100 prosent
N = 28

Ut ifra tabell 4 kan det se ut som om akademia er den mest homogene hovedsektoren, i og med at hele 61 prosent av individene der ikke har bakgrunn fra noen annen sektor. 32 prosent har erfaring fra én annen sektor enn akademia, mens kun 7 prosent har bakgrunn fra mer enn to sektorer. I den andre enden av skalaen finner vi individene som har tenketankene som sin nåværende hovedsektor. Kun 12 prosent av de som er tilknyttet en tenketank har dette som sin eneste sektor, 55 prosent har bakgrunn fra én annen sektor, mens hele 31 prosent har erfaring fra to andre sektorer i tillegg til den nåværende. Det kan dermed se ut som om tenketankene er mest heterogame. Mellom de to ytterpunktene som akademia og tenketankene representerer, befinner politikken og PR-bransjen seg.

Tenketanker er altså mer tilgjengelige enn det den etablerte delen av akademia er, samtidig som de bruker en del av de samme produksjonsmetodene som for eksempel bokutgivelser og publisering av rapporter. På den andre siden er tenketanker mindre heteronome enn det PR-byråene er, i og med at de ikke tar på seg konkrete oppdrag på vegne av kunder som vil oppnå konkrete mål når det gjelder påvirkning og offentlig inngripen. Også når det gjelder lukking, stiller tenketankene lavere formelle krav til kompetanse enn det som er vanlig i akademia, samtidig som de kjennetegnes av en større grad av feltsenioritet enn de politiske posisjonene.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg avdekket og tolket de tre viktigste kapitaldimensjonene i det interstitielle policyprofesjonelle feltet i Norge, ved hjelp av multippel korrespondanseanalyse og oppadstigende klyngeanalyse. De tre dimensjonene er basert på policyprofesjonelles volum av akademisk kapital, sammensetning av sosial kapital og volum av økonomisk kapital. I tillegg har analysen vist at det eksisterer en strukturell homologi mellom det policyprofesjonelle feltet og det norske maktfeltet når det gjelder opposisjoner basert på kapitalstruktur og feltsenioritet. Dette betyr at det er visse likheter i hvordan personers kapitalsammensetning og feltsenioritet henger sammen med deres posisjon i feltet. Det er samtidig viktig å presisere at utvalget av policyprofesjonelle grupper som artikkelen baserer seg på data om, er begrenset. Det er derfor ikke gitt at de avdekkede relasjonene og posisjonene er dekkende for alle policyprofesjonelle.

De syv policyprofesjonelle undergruppene fra klyngeanalysen gjenspeiler strukturene i det interstitielle feltet, blant annet ved at de organisasjonene som i utgangspunktet var definert som tenketanker ble delt inn i forskningsinstituttene og de resterende tenketankene etter volum av akademisk kapital, og at posisjonene i PR-delen av feltet ble differensiert etter feltsenioritet og volum av økonomisk kapital. Klyngeanalysen avdekket også at det interstitielle policyprofesjonelle feltet har en tripolar struktur, med tenketankene i en sentral mellomposisjon mellom akademikerne, regjeringsrådgiverne og de ansatte i PR-bransjen.

Jeg har videre argumentert for at det å analysere det interstitielle policyprofesjonelle feltet som et ekspertisefelt er en god måte å drøfte hva som er dette feltets mest sentrale posisjoner. I denne sammenhengen er det tenketankene som kan sies å ha den mest sentrale posisjonen i det interstitielle feltet, da det er disse organisasjonene som i størst grad balanserer mellom autonomi og heteronomi på den ene siden og åpenhet og lukkethet på den andre.

Til sammen viser funnene i denne artikkelen at de tre utvalgte policyprofesjonelle gruppene har potensial til å påvirke offentlige beslutninger, fordi de inngår i strukturelle sammenhenger og har viktige posisjoner og relasjoner til sentrale politikere og beslutningstakere. Litt annerledes kan en si at artikkelen har bidratt til å avdekke hvordan ulike individer og grupper som har muligheter til å påvirke offentlige beslutninger står i forhold til hverandre. Dette kan bidra til en bedre forståelse av hvordan det denne fremvoksende delen av det moderne demokratiet fungerer, og hvordan makt tar nye former, endres og reproduseres.

Referanser

Allern, S. (2011). PR, politics and democracy. Central European Journal of Communication 4(1), 125-139.

Askim, J., Karlsen, R. & Kolltveit, K. (2014). Statssekretærer i norsk politikk: De oversette maktutøverne. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 30(4), 233–255.

Bjerke, P. (2016). Norske tankesmier i mediene: En suksesshistorie. Politik, 19(1).

Bourdieu, P. (1985). Social Space and the Genesis of Groups. Theory and Society, 14(6), 723–744. doi: 10.1007/bf00174048

Bourdieu, P. (1996). The State Nobility. Cambridge: Polity Press.

Denord, F., Hjellbrekke, J., Korsnes, O., Lebaron, F. & Le Roux, B. (2011). Social Capital in the Field of Power: the Case of Norway. The Sociological Review, 59(1), 86–108. doi: 10.1111/j.1467-954x.2010.01994.x

Eyal, G. (2006). The Disenchantment of the Orient: Expertise in Arab Affairs and the Israeli State. Stanford: Stanford University Press.

Eyal, G. & Buchholz, L. (2010). From the Sociology of Intellectuals to the Sociology of Interventions. Annual Review of Sociology, 36, 117–137. doi: 10.1146/annurev.soc.012809.102625

Garsten, C., Rothstein, B. & Svallfors, S. (2015). Makt utan mandat. Stockholm: Dialogos Förlag.

Hjellbrekke, J. & Korsnes, O. (2003). Det norske maktfeltet: Interne strukturar, homogamitendensar, mobilitetsbaner og -barrierar i norske elitar. Hentet fra http://www.sv.uio.no/mutr/publikasjoner/rapporter/rapp2003/Rapport71/index.html

Hjellbrekke, J. & Korsnes, O. (2014). Geometrien i det sosiale rommet. I O. Korsnes, M. N. Hansen & J. Hjellbrekke (red.), Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Hjellbrekke, J. & Korsnes, O. (2017). Øvst ved bordet? Ein analyse av symbolske kapitalhierarki ved Noregs Banks årsmiddag. Tidsskrift for Samfunnsforskning (1), 5-35.

Hjellbrekke, J., Le Roux, B., Korsnes, O., Lebaron, F., Rosenlund, L. & Rouanet, H. (2007). The Norwegian field of power anno 2000. European Societies, 9(2), 245–273. doi: 10.1080/14616690601002749

Holtebekk, T. (2009). «Interstitiell». I B. Pedersen (red.), Store norske leksikon. Oslo: UiO.

Kihl, J. (2016, 02.11). PR-fest hos Ap. Klassekampen. Hentet fra http://www.klassekampen.no/article/20161102/ARTICLE/161109989

Kværna, I. B. (2011). Lobbykonsulentene: En studie av PR-byråenes påvirkning av politikk og journalistikk. (Master). Oslo: Universitetet i Oslo.

Le Roux, B. & Rouanet, H. (2010). Multiple Correspondance Analysis. I J. Fox (red.), Quantitative Applications in the Social Sciences. London: SAGE.

Linbo, J. (2015). Global Think Tank Evaluation Report. Hentet fra http://skpj.cssn.cn/xspj

Liu, S. & Emirbayer, M. (2016). Field and Ecology. Sociological Theory, 34(1), 62–79. doi: 10.1177/0735275116632556

McGann, J. (2014). 2014 Global Go To Think Tank Index Report. Hentet fra ScholarlyCommons: htp://repository.upenn.edu/think_tanks/8

McGann, J. (2015). 2015 European Think Tank Summit Report: Growth and Security: In Search of a European Response (14). Hentet fra http://repository.upenn.edu/ttcsp_summitreports/14:

Medvetz, T. (2008). Think Tanks as an Emergent Field. Social Science Research Council.

Medvetz, T. (2012). Think Tanks in America. Chicago, London: University of Chicago Press.

Romesburg, H. C. (2004). Cluster Analysis for Researchers. North Carolina: LULU Press.

Sejersted, F. (2014). Spenningene mellom politikk og embetsverk. Stat og styring, 24(1), 18–20.

Solumsmoen, D., Eriksen, S. & Nebben, E. (2007). Ja vel, statsråd? Om departementenes utfordringer i rollen som sekretariat for politisk ledelse. Hentet fra https://www.difi.no/sites/difino/files/2007-27.pdf

Steinsbekk, G. (2017). Policyprofesjonelle i Norge. (Masteroppgave) Bergen: UiB. Hentet fra http://hdl.handle.net/1956/16045

Tallaksen, S. & Vegstein, L. U. S. (2013, 18.10). PR-agentene overtar. Klassekampen. Hentet fra http://www.klassekampen.no/62092/article/item/null/pragentene-overtar

Tobiassen, M. (2016, 01.09). Millionvekst for pr-byråer. Dagens Næringsliv. Hentet fra http://www.dn.no/etterBors/2016/09/01/2144/PR/millionvekst-for-prbyrer

Wacquant, L. J. D. (1989). Towards a Reflexive Sociology: A Workshop with Pierre Bourdieu. Sociological Theory, 7(1), 26–63. doi: 10.2307/202061

Østerud, Ø., Selle, P. & Engelstad, F. (2003). Makt- og demokratiutredningens sluttrapport. Oslo: Gyldendal Akademisk.

1Navnene på individene i databasen og den biografiske informasjonen om dem ble samlet inn mellom juni og august 2016. Informasjonen ble samlet inn i forbindelse med masterprosjektet Policyprofesjonelle i Norge.
2Alle disse navnene ble samlet inn i august 2016.
3Datainnsamlingen var registrert hos, og godkjent av, Personvernombudet for forskning ved NSD.
4Ellipsen til NTNUerne er fjernet fra både figur 3 og 4, fordi denne klyngen omfatter for få individer og er for spredt i rommet, men gjennomsnittspunktet er inkludert i begge figurene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon