Verdifrihetsidealet (VFI) er en sentral normativ forventning til forskeres rolle som eksperter i politikkutforming og beslutningstaking. For å fremme kunnskapens pålitelighet og unngå illegitime former for ekspertstyre, foreskriver idealet at vitenskapelige eksperter bør begrense innflytelsen av etiske og politiske verdier når de informerer politikere, beslutningstakere og offentligheten. Idealets sentrale posisjon kommer til uttrykk i at det ofte forutsettes i offentlige debatter om forholdet mellom naturvitenskap og politikk (Oreskes & Conway, 2010, s. 211), av forskerne selv (Bray & von Storch, 2014) og av sentrale vitenskapsfilosofer (Betz, 2013; Mitchell, 2004). Ikke minst er det et sentralt prinsipp for styringen av naturvitenskapelig ekspertarbeid. Et eksempel er hvordan FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change), verdens ledende ekspertpanel for klimaforskning, formulerer sitt mandat: «The work of the organization is (…) policy-relevant and yet policy-neutral, never policy-prescriptive» (IPCC, 2014).

VFI er likevel kontroversielt, og det har vært gjenstand for mye kritikk. I denne kommentaren skal jeg begrense meg til å vurdere en kritikk av VFI som er basert på innsikter fra vitenskapsstudier, som jeg kaller den empiriske innvendingen. Vitenskapsstudier er her forstått i bred forstand og inkluderer alle typer humanistiske og samfunnsvitenskapelige studier av naturvitenskap, som vitenskaps- og teknologistudier, vitenskapskaps- og kunnskapssosiologi og vitenskapshistorie. Slike studier viser ofte hvordan vitenskapsfolk er uunngåelig påvirket av etiske, politiske og kommersielle verdier og hensyn. Kjernen i den empiriske innvendingen er at VFI er uforenelig med hvordan naturvitenskapelig forskning og ekspertarbeid faktisk utøves. Jeg vil derimot forsøke å vise at den empiriske innvendingen basert på vitenskapsstudier ikke lykkes i å undergrave VFI. For å gjøre dette, skal jeg i den første delen gi en tolkning av VFI som et realistisk og anvendbart ideal. Deretter skal jeg undersøke den empiriske innvendingen, slik den har blitt formulert av vitenskapsfilosofen Janet Kourany (2008). Det er verdt å merke seg at jeg ikke har som ambisjon å gi et generelt forsvar for VFI. Som jeg skal nevne til slutt, finnes det mer potente innvendinger mot idealet. Målet er snarere å vise at VFI ikke rammes av den empiriske standardinnvendingen basert på vitenskapsstudier. Samtidig håper jeg at min tolkning av VFI får fram noe av idealets appell.

Verdifrihetsidealet

Det er ofte uklart hva som menes med vitenskapelig verdifrihet. Dette er trolig også noe av grunnen til at det er så omdiskutert. Det finnes ulike forståelser av hva det er som skal være verdifritt, hva det vil si at vitenskapsfolk bør være verdifrie, og hvilke hensikter og begrunnelser som ligger bak idealet. Som jeg skal komme tilbake til, formuleres idealet noen ganger svært sterkt. Dessuten brukes ulike ord for å referere til noe av den samme ideen, slik som desinteressert, upartisk, objektiv og nøytral. Vitenskapsstudier har i så henseende vært opplysende, ved at historiske og sosiologiske studier har vist at verdifrihet kan bety ulike ting for ulike aktører i ulike kontekster. Robert Proctor viser i sin historiske studie av vitenskapelig verdifrihet at begrepet har blitt forstått på ulike måter og at det har tjent ulike hensikter, for eksempel som et skjold mot statlig inngripen i forskersamfunnet og for å beskytte kunnskapens objektivitet fra forskernes egne verdier (Proctor, 1991, s. x, forord). At VFI kan forstås på ulike måter og tjene flere hensikter, hvorav noen er mer legitime enn andre, kan lede noen til å trekke den skeptiske konklusjonen at det gir liten mening å komme fram til én definisjon av verdifrihetsidealet i bestemt form entall. Men mitt anliggende her er ikke å gå nærmere inn på de ulike måtene vitenskapelig verdifrihet har blitt forstått på, men derimot å artikulere hvordan jeg mener idealet bør forstås.

La oss begynne med innholdet i VFI. Det kan gis vide og smale definisjoner. I et forsøk på å fange inn VFI slik det er blitt forstått i forskersamfunnet, formulerer Knut Erik Tranøy verdifrihet på en måte som eksemplifiserer den vide betydningen: «Vitenskapsfolk bør være verdifrie (verdinøytrale) når de opptrer i rollen som vitenskapsfolk» (Tranøy, 1986, s. 104). Som Tranøy påpeker, er denne definisjonen vag og må presiseres. Gjelder den alle aktiviteter vitenskapsfolk utfører som en del av sin yrkesgjerning? Betyr det for eksempel at medisinsk forskning er fritatt fra etiske vurderinger i forskning på mennesker? Skal ikke etiske og politiske verdier legge føringer på hvilke temaer vitenskapsfolk studerer? Det virker umiddelbart altfor restriktivt. I den grad vitenskapsfolk selv forstår VFI på en så vid måte, er det også dypt problematisk. Vitenskapsfolk er involvert i rekke aktiviteter og oppgaver, og i noen av disse kan verdier spille en legitim og, i noen tilfeller, uunnværlig rolle. Få vil være uenige i at forskere bør ta etiske hensyn når de utfører eksperimenter på dyr og mennesker, og det virker rimelig at bevilgende myndigheter skal kunne legge noen føringer på hva det forskes på, ut fra hensyn til nytteverdien for samfunnet for øvrig. Klimaforskningen er et godt eksempel på at samfunnets behov for kunnskap om klimaforandringer har ført til økt forskningsfinansering fra det offentlige.

En snevrere og mer appellerende forståelse av VFI finner vi i vitenskapsfilosofien. Gjennom en analyse av de sentrale posisjonene og argumentene i vitenskapsfilosofien fra slutten av 1940-tallet til begynnelsen på 1960-tallet, har Heather Douglas rekonstruert hvordan VFI har blitt forstått der. Det er ofte denne definisjonen som forutsettes i dagens vitenskapsfilosofiske debatter:

It does not hold that science is a completely value-free enterprise, acknowledging that social and ethical values help to direct the particular projects scientists undertake, and that scientists as humans cannot completely eliminate other value judgments. However, the value judgments internal to science, the research process, involving the evaluation and acceptance of scientific results at the heart of the research process, are to be as free as humanly possible of all social and ethical values. Those scientific judgments are to be driven by values wholly internal to the scientific community. Thus, the value-free ideal is more accurately the «internal scientific values only when performing scientific reasoning» ideal (Douglas, 2009, s. 45).

Forstått på denne måten er VFI basert på to viktige skiller. For det første er det basert på et skille mellom interne og eksterne verdier. De interne verdiene Douglas refererer til her, er epistemiske eller kognitive verdier som empirisk presisjon, intern og ekstern konsistens, forklaringskraft og enkelhet, som forskersamfunnet anerkjenner som verdifulle egenskaper ved teorier og hypoteser (Kuhn, 1977). Eksterne verdier omfatter i prinsippet alle andre menneskelige verdier som etiske, politiske, religiøse, kommersielle og sosiale verdier (McMullin, 1982, s. 19).

For det andre er VFI basert på ideen om at vi kan skille tydelig mellom ulike stadier eller faser i vitenskapelig aktivitet, slik som valg av tema og problemområde, begrunnelse og akseptering av hypoteser og anvendelse av kunnskap for praktiske formål. VFI, slik det gjerne blir forstått i vitenskapsfilosofien, gjelder kun den fasen av vitenskapelig aktivitet hvor innholdet i vitenskapelige påstander evalueres og begrunnes og forskerne tar stilling til hvorvidt en hypotese er tilstrekkelig begrunnet av data for å kunne bli akseptert. VFI forutsetter at dette er den mest avgjørende fasen i vitenskapelig kunnskapsproduksjon som krever en beskyttelse fra påvirkning av ikke-epistemiske verdier. En fordel med denne definisjonen er at den ikke utelukker for mye. VFI tillater at ikke-epistemiske verdier spiller en legitim rolle i andre faser av vitenskapelig aktivitet. Politiske og etiske verdier kan spille en legitim rolle i spørsmål knyttet til for eksempel forskningsfinansiering, forskernes egne motiver for å forske på bestemte temaer eller som suksesskriterier for anvendt forskning. Det er med andre ord i selve kjernen av vitenskapelig aktivitet når vitenskapsfolk aksepterer eller avviser hypoteser at ikke-epistemiske verdier er problematiske.

Det er rimelig å anta at VFI, slik det er forstått i vitenskapsfilosofien, pretenderer å gjelde alle kontekster og sammenhenger hvor forskere skal begrunne og akseptere hypoteser enten det er i grunnforskning eller anvendt forskning. Kan vi si noe mer spesifikt om hva VFI innebærer for rollen vitenskapsfolk har som eksperter for politikere, beslutningstakere og offentligheten? Jeg mener VFI har særlig to viktige implikasjoner for ekspertrollen.

For det første innebærer VFI at vitenskapsfolk som inntar rollen som eksperter bør unngå at etiske og politiske verdier påvirker innholdet i den kunnskapen de kommuniserer til beslutningstakere om et gitt saksfelt. Sagt annerledes, ikke-epistemiske verdier genererer ikke legitime grunner for å begrunne en hypotese, påstand eller teori som kommuniseres til beslutningstakere. Eksperters rolle er derimot å klargjøre og forbedre kunnskapsgrunnlaget for politikere, uavhengig av etiske og politiske verdier. For det andre innebærer VFI at eksperter ikke skal gi ubetingete anbefalinger, dvs. anbefalinger om hva politikerne bør gjøre som er basert på ekspertenes egne etiske og politiske verdier. Derimot tillater VFI at ekspertene gir betingete anbefalinger, dvs. anbefalinger som er basert på forhåndsdefinerte verdipremisser av typen: Gitt at vi ønsker å oppnå mål M og befinner oss i situasjon S, bør vi gjennomføre tiltak T (Niiniluoto, 1993). Verdivurderinger av etisk og politisk karakter delegeres på denne måten til beslutningstakere. VFI impliserer dermed en arbeidsdeling mellom eksperter og beslutningstakere ved at de vitenskapelige ekspertene bidrar med kunnskap mens politikerne definerer målene. FNs klimapanels styrende prinsipp om politisk nøytralitet og at det aldri skal foreskrive politiske tiltak, illustrerer de to implikasjonene av VFI for ekspertrollen. For det første skal rapportene være nøytrale, i den forstand at etiske og politiske verdier ikke skal prege hvordan klimapanelet sammenfatter kunnskapsstatusen om klimaendringer. For det andre skal det ikke gi anbefalinger om hva politikerne bør gjøre.

For å få et bedre grep om hvordan VFI kan fungere som et anvendbart ideal for vitenskapelige eksperter, må vi få en klar forståelse av hva det vil si å følge idealet. I Douglas’ definisjon i sitatet over, foreskriver idealet at vitenskapsfolk skal være «as free as humanly possible of all social and ethical values» (Douglas, 2009, s. 45). Formuleringen gjør idealet svært krevende å etterleve, og alluderer til perfeksjonisme. En mer realistisk og anvendbar tolkning er at VFI er et regulativt ideal som krever at vitenskapelige eksperter bør tilstrebe å begrense og minimere innflytelsen fra ikke-epistemiske verdier. Forstått på denne måten kan VFI fungere som et ideal, selv om ekspertene ikke evner å sette til side alle mulige verdipåvirkninger når de skal vurdere om en hypotese skal aksepteres eller forkastes. Dette har en for mine formål svært viktig implikasjon. Idealet er helt forenelig med den plausible antagelsen om at naturvitenskapsfolk, som alle oss andre, er påvirket av etiske, politiske og sosiale verdier i arbeidet sitt på implisitte måter. Selv om det skulle vise seg å være umulig for vitenskapsfolk å sette all innflytelse av ikke-epistemiske verdier til side når de begrunner og aksepterer hypoteser, kan VFI være et anvendbart ideal så lenge det er en realistisk mulighet for å begrense og minimere innflytelsen av epistemiske verdier.

For å forstå noe av appellen til VFI, la meg kort nevne to hovedmåter å begrunne det på hvor den første er epistemisk og den andre er etisk eller demokratisk. VFI kan gis epistemisk begrunnelse i den forstand at kunnskapens objektivitet, pålitelighet eller sannhetsverdi krever at etiske og politiske verdier settes til side. De Melo-Martín og Intemann fanger inn denne begrunnelsen når de viser til at VFI er motivert av «the desire to protect the epistemic integrity of science against the problem of wishful thinking» (2016, s. 502). Slik sett er VFI et normativt vern som beskytter vitenskapelig kunnskap mot uheldig ekstern påvirkning. Ideen om at etiske og politiske verdier kan undergrave vitenskapsfolks evne til å produsere genuin kunnskap er egentlig ukontroversiell. Forskere som produserer kunnskap på en måte som er skreddersydd for visse politiske syn, eller forskere som velger ut data på en måte som fremmer visse kommersielle interesser, bryter med allment aksepterte forventninger til vitenskapelig praksis. Dette peker på behovet for å regulere vitenskapelig aktivitet på en måte som minimerer innflytelsen av ikke-epistemiske verdier. VFI kan dermed forstås som en fornuftig respons på de uheldige konsekvensene etiske og politiske verdier kan ha på vitenskapelig kunnskap.

Den etiske og demokratiske begrunnelsen for VFI går motsatt vei. Snarere enn å beskytte vitenskapelig kunnskap fra ekstern påvirkning, er den basert på tanken om at moral og politikk krever en beskyttelse fra vitenskapene. En slik begrunnelse finner vi hos Max Weber (1995 [1904]). Weber, som formulerte VFI primært med tanke på samfunnsvitenskapene, advarte mot en overdreven tro på vitenskapene som politisk autoritet, moralsk kompass eller som kilde til eksistensiell mening. Webers utvikling av VFI er koblet til hans anti-scientistiske holdning (Proctor, 1991, s. 149). Vitenskapene har ifølge dette synet ingen legitim rolle når det gjelder å avgjøre hvilke mål og verdier vi anerkjenner i etiske og politiske spørsmål. Dette betyr ikke at Weber utelukket at vitenskapene kan påvirke våre verdier på andre legitime måter. Han framholdt at vitenskapsfolk kan beskrive de hensiktsmessige midlene for å realisere politiske mål og klargjøre eventuelle kostnader ved et gitt mål (Weber, 1995 [1904], s. 151).

Så langt har jeg gitt en framstilling av VFI som et regulativt ideal, ifølge hvilket vitenskapsfolk i rollen som ekspert bør etterstrebe at etiske og politiske verdier ikke påvirker innholdet i kunnskapen de formidler til beslutningstakere. I den neste delen skal jeg undersøke hvorvidt den empiriske innvendingen basert på funn fra vitenskapsstudier rammer VFI.

Den empiriske innvendingen

Det er et nokså utbredt syn innen vitenskapsstudier at VFI og relaterte begreper som vitenskapelig autonomi og ren vitenskap er basert på et feilaktig syn på vitenskapelig aktivitet. Historiske og samfunnsvitenskapelige vitenskapsstudier utforsker hvordan vitenskapelig aktivitet er dypt sammenvevd med etiske og politiske verdier. Det finnes for eksempel flere studier som viser at klimaforskere og FNs klimapanel er påvirket av ikke-epistemiske verdier og eksterne faktorer i måten de informerer beslutningstakere på (se for eksempel O’Reilly, Oreskes & Oppenheimer, 2012, s. 725). Med dette som utgangspunkt kan man på ulike måter argumentere for at VFI er uforenelig med hvordan vitenskapelig aktivitet faktisk foregår.

La meg først gi en velvillig tolkning av den empiriske innvendingen. For det første viser vitenskapsstudier hvordan naturvitenskapelig aktivitet nærmest er uunngåelig sammenknyttet med etiske, politiske og sosiale verdier. For det andre er det slik at for at VFI skal kunne være et anvendbart ideal for vitenskapsfolk, må det være mulig å være verdifri. Dette resonnere med prinsippet om at bør forutsetter kan. Det gir liten mening å kreve at en person har en forpliktelse om å utføre en gitt handling, dersom han eller hun ikke kan utføre handlingen. Hvis vitenskapelig kunnskap alltid er sammenvevd med etiske og politiske verdier, kan heller ikke forskerne i noen realistisk forstand være verdifrie (Jasanoff, 1990, s. 249). Gitt at bør forutsetter kan, konkluderer den empiriske innvendingen med at forskere heller ikke bør være verdifrie (Kitcher, 2011, s. 31). Et godt eksempel finner vi hos Kourany, som argumenterer for at VFI bør avskaffes som følge av innsiktene fra vitenskapsstudier:

The ideal of value-free science, many now say, has finally retired from the scene, largely due to advice provided by the history, sociology, and philosophy of science. … Historical scholarship, for example, has suggested that the work of even the greatest scientists – even scientists like Boyle, Darwin, and Freud, and even, perhaps, the great Newton and Einstein themselves – was shaped by social values … If our conception of science, including our conception of objective science, is to be true to actual science, it can hardly ignore such science as this. Sociological research, in addition, has suggested that such value-informed science is all but inevitable. Indeed, any scientific contribution, we have been told, is a product of a particular time and place, of a particular social and cultural location, of particular interests and values … The ideal of value-free science, in short, seems unlikely ever to be fulfilled – at least seems unlikely to be a viable ideal, useful for actual science (Kourany, 2008, s. 88).

Er argumentet plausibelt? La meg først se nærmere på premisset om at vitenskapelig aktivitet er nærmest uunngåelig verdiladet. Det er uklart hvorvidt det faktisk står i spenning med VFI i det hele tatt. Kouranys beskrivelser av hvordan vitenskapelig aktivitet er verdiladet, fordi sentrale forskere var «formet av sosiale verdier» og at sosiologiske studier viser at vitenskap er nærmest uunngåelig «informert av verdier», trenger ikke være uforenlig med VFI. Gitt at VFI kun gjelder begrunnelse og akseptering av hypoteser, kan som sagt vitenskapelig aktivitet være informert av etiske og sosiale verdier på en legitim måte i valg av problemer og anvendelse av kunnskap for praktiske formål uten at det bryter med hva idealet foreskriver. Ingenting i sitatet fra Kourany peker eksplisitt på at det finnes en verdipåvirkning i begrunnelsesfasen. Med andre ord, selv om Kouranys argument undergraver den meget brede versjonen av VFI à la den Tranøy formulerte, trenger det ikke undergrave den mer presise forståelsen av idealet, slik vi så Douglas definerte det.

Ifølge det andre premisset i den empiriske innvendingen mot VFI må det være mulig for vitenskapsfolk å være verdifrie for at idealet skal kunne være anvendbart. Umiddelbart virker det rimelig. For at vi skal kunne kreve av naturvitenskapsfolk at de skal etterstrebe VFI i sin rolle som eksperter, må det være mulig for dem å handle i henhold til hva idealet foreskriver. Problemet for den empiriske innvendingen er at den er basert på en urimelig sterk forståelse av hva det vil si å kunne være verdifri. La meg forklare hvordan. Ifølge min tolkning av VFI som regulativt ideal forutsetter ikke VFI at vitenskapsfolk noensinne kan være helt og fullstendig verdifrie. Det eneste det forutsetter er at påvirkningen av verdier kan begrenses og minimeres. Selv om det skulle vise seg å være helt umulig for vitenskapsfolk å være helt verdifrie, kan VFI dermed være anvendbart så lenge det er mulig å begrense verdiers påvirkning. Dette betyr at dersom den empiriske kritikken skal underminere VFI som regulativt ideal, er det altså ikke tilstrekkelig å vise at verdier er uunngåelige i begrunnelsen og aksepteringen av hypoteser. Den må også kunne vise at det heller ikke finnes noen realistisk måte for vitenskapsfolk å begrense innflytelsen av verdier på. Det er lite som tyder på at vitenskapsstudier har vist dette, og jeg kjenner heller ikke til noen som faktisk har hevdet at de viser dette. Tvert imot virker det rimelig at vitenskapelige eksperter kan begrense innflytelsen ikke-epistemiske verdier spiller når de informerer beslutningstakere. Vi finner for eksempel ingen anbefalinger om hva politikere bør gjøre i FNs klimapanels oppsummering av det naturvitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad klimaendringer kan observeres og hvordan de kan forklares (Stocker et al., 2013). Det kunne vi ha gjort. Fraværet av slike anbefalinger viser at ekspertene i klimapanelet har begrenset innflytelsen av ikke-epistemiske verdier.

En mer lovende strategi

Med andre ord, man kan anerkjenne innsiktene fra vitenskapsstudier som viser hvordan vitenskapelig aktivitet er verdiladet uten dermed å måtte forkaste VFI. Tilhengere av VFI kan akseptere funnene fra vitenskapsstudier om at ikke-epistemiske verdier spiller en betydelig rolle i måten vitenskapelige eksperter informerer beslutningstakere og offentligheten på – ja, de kan til og med akseptere at det er umulig for eksperter å være helt verdifrie – så lenge det er mulig å begrense påvirkningen av slike verdier.

Dette betyr ikke at det ikke finnes andre og mer lovende strategier for å problematisere VFI. Den empiriske innvendingen fokuserer på hvorvidt det er mulig å være verdifri. En annen strategi er å vise at det ikke er ønskelig å begrense innflytelsen til ikke-epistemiske verdier som ekspert. Dersom VFI har uheldige konsekvenser for hvordan vitenskapelige eksperter informerer og gir råd til beslutningstakere og offentligheten, er det en grunn til å revidere det, supplere det, eller i siste instans forkaste det. Da må man også gå inn i de underliggende kunnskapsmessige, etiske og politiske argumentene som begrunner idealet. Denne diskusjonen involverer politisk teori, moralfilosofi og normativt orientert vitenskapsfilosofi. Flere vitenskapsfilosofer argumenterer nå for at det kan være uetisk av eksperter å unngå verdidommer når de informerer beslutningstakere. For eksempel argumenterer Douglas for at vitenskapsfolk ikke bør være unntatt moralsk ansvar i noen deler av sitt arbeid (Douglas, 2009, s. 85). Siden kunnskapen de kommuniserer til beslutningstakere og offentligheten kan ha store samfunnsmessige konsekvenser, mener Douglas at eksperter bør inkludere etiske verdier i alle faser av vitenskapelig aktivitet, også når de vurderer om en hypotese er begrunnet og «avgjør» hvorvidt den bør aksepteres eller forkastes (Douglas, 2009). Slike eksplisitte normative diskusjoner inngår sjelden i historiske og sosiologiske studier av vitenskap.

Referanser

Betz, G. (2013). In defence of the value free ideal. European Journal for Philosophy of Science, 3(2), 207–220. doi: https://doi.org/10.1007/s13194-012-0062-x

Bray, D. & von Storch, H. (2014). The Normative Orientations of Climate Scientists. Science and Engineering Ethics, 23(5), 1351-1367. doi: https://doi.org/10.1007/s11948-014-9605-1

de Melo-Martín, I. & Intemann, K. (2016). The Risk of Using Inductive Risk to Challenge the Value-Free Ideal. Philosophy of Science, 83(4), 500–520. doi: https://doi.org/10.1086/687259

Douglas, H. (2009). Science, Policy, and the Value-Free Ideal. Pittsburgh, PA: University of Pittsburgh Press.

IPCC (2014). Organization. Retrieved from http://www.ipcc.ch/organization/organization.shtml

Jasanoff, S. (1990). The Fifth Branch: Science Advisers as Policymakers. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Kitcher, P. (2011). Science in a Democratic Society. Amherst, New York: Prometheus Books.

Kourany, J. A. (2008). Replacing the Ideal of Value-Free Science. I The Challenge of the Social and the Pressure of Practice: Science and Values Revisited (s. 87–111). Pittsburgh, PA: University of Pittsburgh Press.

Kuhn, T. S. (1977). Objectivity, value judgment, and theory choice. I The Essential Tension: Selected Studies in Scientific Tradition and Change. Chicago: University of Chicago Press.

McMullin, E. (1982). Values in Science. Paper presented at the PSA: Proceedings of the biennial meeting of the philosophy of science association.

Mitchell, S. (2004). The prescribed and proscribed values in science policy. I P. Machamer & G. Wolters (red.), Science, Values, and Objectivity (s. 245–255). Pittsburgh, PA: University of Pittsburgh Press / Universitätsverlag Konstanz.

Niiniluoto, I. (1993). The aim and structure of applied research. Erkenntnis, 38, 1–21. doi: https://doi.org/10.1007/bf01129020

O’Reilly, J., Oreskes, N. & Oppenheimer, M. (2012). The rapid disintegration of projections: The west Antarctic ice sheet and the Intergovernmental Panel on Climate Change. Social Studies of Science, 42(5), 709–731. doi: https://doi.org/10.1177/0306312712448130

Oreskes, N. & Conway, E. M. (2010). Merchants of doubt: How a handful of scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. New York: Bloomsbury Press.

Proctor, R. N. (1991). Value-Free Science? Purity and Power in Modern Knowledge. Harvard: Harvard University Press.

Stocker, T., Qin, D., Plattner, G., Tignor, M., Allen, S., Boschung, J., Nauels, A., Xia, Y., Bex, V. & Midgley, P. (red.) (2013). Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Intergovernmental panel on climate change, working group I contribution to the IPCC fifth assessment report (AR5). New York: Cambridge University Press.

Tranøy, K. E. (1986). Vitenskapen – samfunnsmakt og livsform. Oslo: Universitetsforlaget.

Weber, M. (1995 [1904]). Die «Objektivität» sozialwissenschaftlicher und sozialpolitischer Erkenntnis. I J. Winckelmann (red.), Gesammelte Aufsätze zur Wissenschaftslehre. Tübingen: J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).