Eviatar Zerubavel er en profilert og produktiv sosiolog som har spilt en sentral rolle i revitaliseringen av den såkalte kognitive sosiologien. Zerubavels utgangspunkt er at tenkning alltid medfører at man deltar i en bestemt sosiokulturell tradisjon; at vår forståelse av verden «alltid allerede» er intersubjektiv, og at kognitive kategorier derfor må forstås med utgangspunkt i de mange tenkningsfellesskap tenkende individer med nødvendighet tar del i. Ved å følge opp disse grunnprinsippene, som bygger på innsikter fra klassiske sosiologiske tenkere som Mannheim, Schütz og Simmel, blir det ifølge ham mulig å skape rom for et genuint sosiologisk perspektiv på våre kognitive prosesser (Zerubavel, 1999).

I Taken for Granted ønsker Zerubavel å benytte en slik innfallsvinkel til å øke vår forståelse av skillet mellom de fenomener som er markerte (marked) og dermed kulturelt fremtredende og betydningsfylte på den ene siden, og de som er umarkerte (unmarked) og gjerne tatt for gitt eller usynlige på den andre. De seks kapitlene tar for seg forskjellige sider ved dette skillet. Zerubavel utdyper og illustrerer disse ved hjelp av en lang rekke underholdende og klargjørende eksempler hentet fra de fleste av sosiologiens underdisipliner så vel som fra hverdagen.

Boka har flere klare styrker. Den er kort (142 sider), lettlest og velskrevet. Spesielt for bachelorstudenter og ivrige lesere av populærvitenskap vil nok boka være en rik kilde til kultursosiologiske innsikter. Et stort pluss er at den inneholder gode diskusjoner av viktige politiske strømninger som identitetspolitikk, dyrevelferd og nasjonalisme.

Allikevel opplever jeg at boka mangler originalitet. Har man lest for eksempel de Beauvoir, Foucault, Bourdieu, Said eller gode kultursosiologiske oversiktsverker, bør det meste være kjent stoff. Dette gjør at det blir noe uklart hvem boka egentlig retter seg mot. I tillegg mener jeg at perspektivene som presenteres mangler forklaringskraft. Lest i lys av Zerubavels ambisjon om å bidra med teoretisk nyskapning, mener jeg derfor at boka kommer til kort.

Bokas overordnede argument

Bokas utgangspunkt er altså skillet mellom det markerte og det umarkerte. Førstnevnte begreper viser ifølge Zerubavel til fenomener som regnes som spesielle og bemerkelsesverdige og som derfor ikke tas for gitt eller fremstår som hverdagslige eller ordinære innenfor et gitt meningsfellesskap. Eksempler på slike markerte fenomener er helligdager, sjømat, karrierekvinner og enveiskjøring. Hvorvidt et fenomen er markert eller umarkert handler ikke først og fremst om fenomenene i seg selv, men om hvordan vi begrepsfester og snakker om dem.

Gjennom å undersøke blant annet handlinger og språkbruk, er det mulig å si noe om hvilke fenomener som er markerte og umarkerte i en gitt kultur. For eksempel ville det å snakke om «landmat» eller «karrieremenn» være overflødig i mange sammenhenger (og gi svært få google-treff, ifølge Zerubavels undersøkelser), fordi disse fenomenene representerer det som er ordinært eller allerede tas for gitt når man snakker om mat eller menn i alminnelighet. Dermed blir det rimelig å snakke om semiotisk asymmetri eller skjevhet mellom det umarkerte og det markerte i et gitt meningsfellesskap.

Denne asymmetrien har flere dimensjoner, og Zerubavel dedikerer altså separate kapitler til de viktigste. For det første har det markerte og det umarkerte typisk forskjellig «semiotisk vekt». Å være homofil eller ha ikke-europeiske slektninger, tillegges gjerne en langt mer fundamental betydning enn det å være heterofil eller å ha svenske besteforeldre. Dette fører også typisk til at markerte identiteter blir spesielt avgjørende for våre krav til – og forståelse av – individene det gjelder.

For det andre er disse asymmetriene et resultat av historiske omstendigheter: Siden heterofile typisk ikke har behøvd å skjule sin legning, impliseres åpenhet om egen legning i selve begrepet heterofil, mens det må markeres i forbindelse med homofile. Et annet viktig poeng blir dermed at denne typen skjevheter speiler konvensjoner som finnes i bestemte samfunn og sosiale grupper.

Denne koblingen mellom semiotisk asymmetri og konvensjoner er helt sentral for Zerubavel, fordi den impliserer at våre oppfatninger om hva som er verdt å markere og ikke, er kontingente. Med andre ord kunne våre kategorier vært annerledes, og de vil også variere mellom og innad i forskjellige sosiale grupper. Dette åpner for et tydelig makt- og endringsperspektiv. Et viktig poeng for Zerubavel er nemlig at semiotiske asymmetrier speiler makt- og dominansforhold i samfunnet, og at de dessuten bidrar til å reprodusere dem fordi skillene fremstår som naturgitte. Håpet hans er at vi gjennom å observere «det usynlige» skal kunne utvikle en ny selvbevissthet som gjør oss i stand til å bryte med våre vanemessige forestillinger og dermed til å endre samfunnets maktforhold. I den forbindelse er han også opptatt av redefineringspotensialet som ligger i semiotisk subversjon – som når forkjempere for dyrevelferd lanserer begreper som «karnisme» og «spesisisme» eller Occupy-bevegelsen viser til «The 99 percent».

Begrenset forklaringskraft og et alternativt utgangspunkt for en kognitiv sosiologi

Mange sosiologer, også Zerubavel, ønsker ikke «bare» å kartlegge våre kognitive rammeverk, men også å forklare hvorfor de er som de er. Det er idet han skal ta dette steget fra å beskrive og belyse til å forklare, at svakheten i Zerubavels tilnærming trer tydeligst frem.

La oss minne oss selv om utgangspunktet hans, som er å besvare spørsmål av typen «hvorfor spiser vi sardiner, men ikke gullfisk?» og «hvorfor kunne John Edwards være bare John mens Obama var afroamerikaner og Clinton kvinne i 2008-valgkampen?». Som svar på slike spørsmål viser Zerubavel påfallende ofte til at det skyldes måten våre kognitive kategorier er utformet på. Vi spiser ikke gullfisk fordi gullfisk regnes til kategorien husdyr og ikke til kategorien spiselige dyr; det er greit å kalle John Edwards for bare John fordi den relevante kategorien er politiker, en kategori som vanligvis knyttes nettopp til hvite, middelaldrende menn, mens Clinton og Obama representerer kategoribrudd som «krever» begrepslig markering. Lest som forsøk på å forklare, er slike påstander farlig nær å bli sirkulære.

Zerubavels svar på denne innvendingen er nok å understreke betydningen av å undersøke historisk og kulturell kontekst – i denne sammenhengen amerikansk kvinne- og rasehistorie – for å supplere slike generelle utsagn. Selv om jeg mener at han gjør rett i å insistere på den avgjørende betydningen slike faktorer har, oppstår det allikevel et problem fordi man trenger en mer generell teori om kognisjon for å avgjøre hvilke kontekstuelle og historiske faktorer som er relevante. Et viktig spørsmål blir dermed hva som er hans syn på slike teorier.

Zerubavel har tidligere forsøkt å definere sin kognitive sosiologi på en måte som skiller den fra det han anser som «universalistiske tilnærminger» til kognisjon, som inkluderer kognitiv psykologi og nevrovitenskap (Zerubavel, 1999 ).1Taken for Granted henviser han så å si aldri til denne typen forskning. Jeg mener han med fordel kunne hentet forklaringskraft fra disse tradisjonene. Perspektiver fra kognitiv psykologi gjør det for eksempel mulig å stille spørsmål ved hvorfor det som er uvanlig rent statistisk prosesseres på andre måter enn de vanlige; eller ved hvilke faktorer som kan forklare endringer av kognitive skjemaer – to temaer som er helt sentrale for Zerubavel. Andre viktige spørsmål handler om universelle tilbøyeligheter til å kategorisere på bestemte måter: Er for eksempel hudfarge en mer fremtredende egenskap når vi skal kategorisere generelt, sammenliknet med for eksempel sosialt betinget atferd, og hvordan kan dette påvirke hvordan individer kategoriseres i for eksempel en politisk sammenheng? Eller: Kreves en annen type kulturelle omstendigheter dersom en snegle eller et insekt skal kunne bli kategorisert som spiselig sammenliknet med for eksempel frukt?

Kort sagt: Når sosiologer som Zerubavel benytter seg av kognitive innfallsvinkler til sitt studieobjekt, medfører det antakelser om hvordan kognitive mekanismer virker (DiMaggio, 1997). «Universalistiske» innfallsvinkler kan hjelpe oss til å undersøke om disse antakelsene holder mål, og dessuten til å gjøre kultursosiologen mer bevisst på eksistensen av generelle kognitive mekanismer i de situasjoner der dette er relevant for å forklare fenomenet man er interessert i. På den andre siden kan undersøkelsen av kulturell variasjon teste grensene for hvor universelle enkelte tilnærminger egentlig er. Dessuten kan man bidra til å forhindre lettvinte og reduksjonistiske forklaringer ved å undersøke hvordan generelle mekanismer spiller seg ut og formes gjennom historiske prosesser og konkrete kontekster.

Mer generelt mener jeg at kognitiv sosiologi har mye å vinne på å forsøke å integrere «universalistiske» og «intersubjektive» tilnærminger. Etter min mening kan man finne fruktbare utgangspunkt for en slik vekselvirkning i arbeidene til for eksempel Lakoff og Johnson (2008) samt Fauconnier og Turner (2008). Med sine arbeider innenfor henholdsvis metaforteori og «conceptual blending», tilbyr disse tenkerne teoretiske rammeverk med generelle forklaringsambisjoner uten at dette går på bekostning av evnen til å belyse meningsinnholdet i spesifikke situasjoner og fellesskap på en svært detaljert og konkret måte.

Jeg tror altså at boka til Zerubavel hadde tjent på å i det minste forholde seg til slike perspektiver som kunne gitt et enda bedre og mer nyansert grep om de viktige og interessante fenomenene han diskuterer. Bokas viktigste bidrag blir derfor, slik jeg ser det, at den knytter sentrale (kultur)sosiologiske innsikter tettere til det kognitive, samt at slike innsikter aktualiseres i forbindelse med viktige strømninger i samtiden.

Referanser

DiMaggio, P. (1997). Culture and cognition. Annual Review of Sociology23(1), 263–287. https://doi.org/10.1146/annurev.soc.23.1.263

Fauconnier, G. & Turner, M. (2008). The Way we Think: Conceptual Blending and the Mind’s Hidden Complexities. New York: Basic Books.

Lakoff, G. & Johnson, M. (2008). Metaphors we Live By. Chicago: University of Chicago Press.

Zerubavel, E. (1999). Social Mindscapes: An Invitation to Cognitive Sociology. Cambridge: Harvard University Press.