Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Ekspertifisering» av offentlige utvalg?

En studie av akademikeres deltakelse i NOU-utvalg fra 1972 og til i dag
Expertization of Public Advisory Commissions
A Study of Academics’ Participation in Norwegian Public Advisory Commissions from 1972 until Today
Stipendiat, ARENA Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo

Denne artikkelen ser nærmere på forskeres deltakelse i politikkutforming ved å ta utgangspunkt i en sentral del av den norske politikkutformingsprosessen: NOU-utvalgene (Norges Offentlige Utredninger). Den undersøker hvorvidt «ekspertifisering» kjennetegner utviklingen i utvalgssystemet over tid, ved hjelp av et datasett med informasjon om alle offentlige utvalg nedsatt mellom 1972 og 2016. To hovedspørsmål stilles: Deltar forskere oftere som medlemmer, ledere og sekretærer av offentlige utvalg over tid? Hvilke disipliner er representert, og hvordan har dette endret seg? Funnene viser at andelen forskermedlemmer i NOU-utvalg har vært sterkt økende siden 1970-tallet, og at forskere innenfor samfunnsøkonomi og øvrige samfunnsvitenskaper står for en stor del av denne økningen. Til sammenlikning er naturvitenskapene, medisin og teknologi- og ingeniørfag relativt mindre representert i utvalg i dag enn for førti år siden.

Nøkkelord: Ekspertise, politikkutforming, eksperter, offentlige utredninger, økonomer

This article investigates to what degree academics participate in Norwegian policymaking, by analyzing a central part of the Norwegian policy process: The Norwegian public advisory commissions (Norges Offentlige Utredninger – NOU). It attempts to assess whether «expertization» is a suitable concept for understanding developments in Norwegian policymaking over time, by making use of a dataset consisting of information about commissions between 1972 and 2016. Two main questions are asked: Do academics participate more frequently as members, chairmen and secretaries in public inquiry commissions over time? What academic disciplines gain access, and has this changed since the 1970s? The article’s findings suggest that academics do indeed gain increased access, and that economists and other social scientists account for a large share of the growth. In comparison, natural sciences, medicine, technology and engineering are less well represented on commissions today than forty years ago.

Keywords: expertise, policymaking, public advisory commissions, experts, economists

Introduksjon

Mye tyder på at forskere spiller en stadig viktigere rolle i politikkutformingsprosesser. Politikere stilles overfor komplekse utfordringer som klimaendringer, en aldrende befolkning, økonomiske nedgangstider og teknisk innovasjon, og er stadig mer avhengige av spesialisert ekspertkunnskap for å kunne styre og fatte de riktige beslutningene (Kitcher, 2011). Og mens politikerne tidligere ofte baserte seg på faglige råd fra et velutdannet embetsverk, bes det i dag om råd fra ekspertgrupper, vitenskapelige rådgivere, oppdragsforskere og andre komiteer og utvalg der forskere er representert. I samfunnsvitenskapelig forskning snakkes det derfor om at det foregår en «ekspertifisering» (Turner, 2003) eller «vitenskapeliggjøring» (Weingart, 1999) av politikk. Det pekes på at institusjonaliseringen av ekspertkunnskap skjer med en hastighet vi aldri før har sett maken til, og at relasjonen mellom vitenskap, ekspertise og politikk aldri har vært så sammenvevd som nå (Lentsch & Weingart, 2011, s. 5). Hvorvidt en slik ekspertifisering er synlig også i en norsk kontekst, er tema for denne artikkelen.

En viktig arena for møtet mellom politikk og forskning i norsk sammenheng, er de offentlige utvalgene – Norges offentlige utredninger (NOU). Siden starten av 1970-tallet har utvalgene utredet et stort antall og et vidt spekter av ulike politiske problemstillinger for regjeringen, men felles for de fleste er at de definerer et kunnskapsgrunnlag for politikkfeltet og potensielt legger premissene for nye politiske tiltak. Når den nordiske styringsmodellen (Anton, 1969; Arter, 2008) og det nordiske «kunnskapsregimet» (Christensen, Holst & Gornitzka, 2017) skal defineres, blir utrednings- og konsultasjonspraksisen trukket frem som helt sentral, og det har lenge vært påpekt at deltakelse i utvalg kan bety stor innflytelse på politiske beslutninger (se f.eks. Christensen & Egeberg, 1979; Tellmann, 2016). Hvem myndighetene inviterer til å sitte i utvalg, og hvordan dette har endret seg over tid og i takt med samfunnsutviklingen, er dermed et betimelig spørsmål.

Forskerne og forskningens rolle i utvalg er derimot ikke blitt diskutert stort før i den senere tid. Det har tidligere blitt påpekt at forskningen på NOU-utvalgene gjerne har dreid seg om interessegruppenes og byråkratenes rolle (se f.eks. Christiansen, Nørgaard, Rommetvedt et al., 2010; Egeberg, 1981; Kvavik, 1976; Nordby, 1994; Tellmann, 2016, s. 5). Utvalgene har særlig blitt forstått som en del av det korporative styringssystemet og som en forhandlingsarena og møteplass for myndigheter og interessegrupper. Nyere forskning peker derimot hen mot at ekspertifisering kan være en stadig mer relevant merkelapp for å forstå utvalg på enkelte politikkfelt. For eksempel spiller akademikere en stadig viktigere rolle i utvalg på likestillingsfeltet (Holst, under utgivelse), finansfeltet (Christensen & Holst, 2017; Christensen, 2018) og klimafeltet (Tellmann, 2016).

Hvordan utviklingstrekkene ser ut for NOU-systemet i stort, vet vi mindre om. Det samme gjelder spørsmålet om hvem de akademiske ekspertene er, og hvorvidt det er fagfolk fra økonomi eller andre akademiske disipliner som stadig oftere involveres i politikkutforming i norsk sammenheng. Målet med artikkelen er å fylle dette kunnskapshullet. Den spør: I hvilken grad er NOU-ene «ekspertifisert» over tid? Hvilke fagdisipliner oppnevnes, og hvordan har dette endret seg? Empirisk vil spørsmålene besvares ved å analysere et nytt NOU-datasett. Datasettet har blitt innsamlet i forbindelse med et pågående forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo,1 og er et komplett register over alle offentlige utvalg som inngår i NOU-serien fra den startet i 1972 og til og med 2016. Analysen vil foregå i to steg. Først analyseres ekspertifiseringstesen generelt, ved å studere utviklingen i medlemssammensetningen. Oppnevnes forskere oftere til utvalg i dag, relativt til andre medlemmer som offentlig ansatte og interessegrupper? Og har det vært endring i hvem som oppnevnes som ledere og sekretærer? Deretter analyseres forskermedlemmene i større detalj. Hvilke disipliner og fagfelt har vært representert, og har det skjedd en endring?

Resten av artikkelen forløper som følgende. Først redegjøres det for hva som ligger i påstanden om at politikkutforming i økende grad «ekspertifiseres». Deretter redegjøres det for NOU-systemet, før forskningen på utvalgene gjennomgås. Etter data og metode følger deskriptive kartlegginger av trendene over tid, først generelt og deretter ved å se nærmere på fagdisipliners tilgang. I tråd med tidligere norsk og internasjonal forskning, viser funnene at økonomene og samfunnsviterne har mer tilgang nå enn før, mens naturvitenskapene og ingeniør- og medisinfag er relativt mindre representert over tid. Til slutt diskuteres mulige forklaringer eller forståelsesrammer for denne utviklingen.

«Ekspertifisering» av offentlig politikkutvikling

At ekspertise og kunnskap står sentralt i politikk og politikkutforming, er ikke noe nytt. I moderne samfunnsforskning er Max Weber den som for alvor pekte på ekspertise og kunnskap som fundamentale komponenter i statlig styre og stell. Han så velutdannede og upartiske «byråkratiske eksperter» som essensielle for en politikerstand med begrenset tid og ressurser til å sette seg inn i alle problemstillinger (Weber, 1947). Utviklingen i tilgang til utdanning og informasjon de senere tiårene har derimot knyttet samfunn, politikk og ekspertise tettere sammen enn hva Weber kanskje hadde forestilt seg. For det første er kunnskap og ekspertise blitt en fundamental komponent i samfunnsutviklingen generelt. Det snakkes om «kunnskapssamfunn» og «kunnskapsøkonomier», hvor kunnskap og ekspertise er verdifull kapital i arbeidsliv og velferdsproduksjon. Med økt utdanningsnivå og forbedret informasjonstilgang kan et økende antall borgere sies å besitte «ekspertkunnskap» (Grundmann, 2017), og det samme er tilfellet for dem på toppen av styringskjeden. Byråkratier, regjeringer og parlamenter domineres av dem som har studert ved universiteter og høgskoler, og medlemmene har aldri vært så høyt utdannet som nå (se f.eks. Bovens & Wille, 2017).

For det andre ser man en tendens til at byråkratene har måttet gi slipp på sitt «ekspertmonopol» (Metz, 2015, s. 1). Dels pekes det på at politikk blir til ved hjelp av rådgivning og innspill fra et stadig økende antall aktører utenfor byråkratiet – en tendens som i litteraturen kalles «eksternalisering» av politikkråd eller «policy-advice» (Craft & Howlett, 2013). Politikk utvikles under høyere tidspress enn før, og man har ikke alltid riktig eller tilstrekkelig kompetanse innad i embetsverk og forvaltning til å løse de politiske utfordringene en står overfor. Det blir dermed søkt råd fra konsulenter, tenketanker, ekspertgrupper og akademia, noe som har ført til en mer «flytende og pluralisert rådgivingsrealitet» (Craft & Howlett, 2013, s. 189, forfatterens oversettelse). Samtidig pekes det på at særlig forskning og vitenskapelige eksperter spiller en stadig viktigere rolle i politikkutforming. Ifølge dette synet er politikk og samfunn blitt så komplisert, teknisk og spesialisert at politikere er avhengig av ekspertkunnskap for å kunne styre og fatte de riktige beslutningene (Kitcher, 2011). Beslutningstakere er i en slik virkelighet også mer og mer avhengig av eksperter og forskning for å kunne legitimere politiske beslutninger og valg (Weingart, 1999). En slik «ekspertifisering» eller «vitenskapeliggjøring» av politikk kommer gjerne til uttrykk når det refereres til viktigheten av «kunnskapsbasert politikk» eller når politikk i økende grad forventes å baseres på ‘evidens’ og fakta (Nutley, Davies & Smith, 2000). Institusjonelt kommer dette til syne når det etableres vitenskapelige råd og vitenskapsrådgivere i tilknytning til regjeringer (Guston & Keniston, 1994; se også f.eks. Sunstein, 2016) og uavhengige forskningsdirektorater eller andre uavhengige ekspertorganer i forvaltningen (se f.eks. Radaelli, 1999). Videre er EU-kommisjonen kjent for sin utstrakte bruk av ekspertgrupper (Gornitzka & Sverdrup, 2011), og i stater som Storbritannia, Nederland, Belgia og de nordiske landene er utvalg også utbredt (for en oversikt, se Metz, 2015). Det er forskernes rolle i slike utvalg som er gjenstand for undersøkelse i denne artikkelen, og som vi nå vender blikket mot.

NOU-ene: Fra korporative organer til møteplass mellom forskning og politikk?

I Norge og Norden har vi en lang og sterk tradisjon for å supplere byråkratisk utredningskompetanse med kunnskap og innspill fra eksterne aktører i politikkutformingsprosesser. Ulike midlertidige og permanente utvalg, styrer og råd har vært virksomme i Norge siden 1814, og utredningstradisjonen går dermed lenger tilbake enn de politiske partiene, parlamentarismen og moderne massepolitikk (Arter, 2008, s. 1969; se også Solvang & Moren, 1974). I utvalgene ble embetsmenn, interesseorganisasjoner og politikere brakt sammen for å gi råd til departement og regjering om politiske tiltak samt for å forfatte og forberede lover, og det var særlig etter andre verdenskrig at utvalgspraksisen skjøt fart. Utbygging av velferdsstaten og statens stadig større rolle i sosial og økonomisk styring pekes på som årsaker til at utredningsbehovet økte, og at antallet utvalg steg fra omkring 300 på 1930-tallet til over 1000 på 1970-tallet (Egeberg, 1981, s. 65–66). Norges Offentlige Utredninger så dagens lys i nettopp denne perioden, og fra 1972 ble enkelte av de midlertidige utvalgsrapportene publisert i en offentlig NOU-serie.

Utredningstradisjonen er blitt sett på som et definerende trekk ved den nordiske styringsmodellen, der kunnskapsbasert og konsensusorientert politikkutforming står i sentrum. I Antons (1969) gjennomgang av det svenske systemet hevdet han at svensk politikk var ekstraordinært «deliberativ, rasjonalistisk, åpen og konsensusbasert» fordi eksperter og interesseorganisasjoner bidro i politikkutforming, bl.a. gjennom deltakelse i utvalg (Anton, 1969, s. 98; se også Premfors, 1983). Da den «nordiske styringsmodellen» senere ble kartlagt av Arter (2008), ble utredningstradisjonen trukket frem som et særtrekk ved nordisk styre og stell, og i den nyere litteraturen om det nordiske «kunnskapsregimet»2 ses utvalgspraksisen også på som sentral. Ifølge Christensen, Gornitzka og Holst (2017) kjennetegnes Norden ved en høyt utdannet befolkning, utredningskyndige og profesjonelle byråkratier, tung finansiering av universiteter og høgskoler og et tett samarbeid mellom forskningssektor og staten. Med andre ord er nordiske myndigheter, komparativt sett, særegne i sin støtte, finansiering og initiering av kunnskapsproduksjon og -innhenting, og de offentlige utvalgene er ett av mange viktige verktøy for å sikre kunnskapsbasert politikkutforming (Christensen, Gornitzka & Holst, 2017, s. 252–253).

I tillegg til byråkrater har de offentlige utvalgene altså vært sammensatt av et bredt spekter av aktører: fra representanter for interessegrupper, politikere og offentlig ansatte til forskere, folk fra næringslivet og andre berørte parter. Temaene medlemmene har vært satt til å utrede har spent både vidt og bredt; fra relativt smale problemstillinger – som hvordan å organisere sømopplæring i videregående skole og bekjempe granbarkbillen på Sør-Østlandet3 – til de virkelig store. Ytringsfrihetens stilling i det norske samfunnet («Ytringsfrihetskommisjonen»), Norges forhold til EU («Europautredningen»), organisering av offentlig sektor (Hermansen-utvalget), beredskap og terror («22. juli-kommisjonen») og spørsmål om velferd og migrasjon (Brochmann I- og II-utvalgene),4 er noen eksempler på det sistnevnte. Felles for dem alle er at de nedsettes tidlig i politikkutformingsprosessen og før konkrete politikktiltak har blitt foreslått av regjeringen. Departementene har ansvar for mandatformulering og foreslår medlemssammensetning, leder og sekretariat før utvalgene oppnevnes formelt av regjeringen i Kongen ved statsråd. Etter nedsettelse arbeider medlemmene uavhengig og bak lukkede dører i ett år eller mer, før de leverer en offisiell rapport. Denne inneholder gjerne en kunnskapsoversikt over politikkfeltet, en vurdering av problemer og utfordringer samt anbefalinger om politiske tiltak eller forslag til lovendring. Etter at rapportene har vært gjennom høringsrunder, kan de danne grunnlag for stortingsmeldinger, lovproposisjoner og endret praksis i departementene. I hvilken grad utvalgene får forslagene sine omsatt til faktisk politikk er ikke systematisk studert – og varierer sannsynligvis mye (Holst, under utgivelse; Ryymin, 2017). Deltakelse i komiteer har likevel gjerne blitt sett på som en viktig kanal for å påvirke politiske beslutninger, og som et uttrykk for hvilke aktører staten anser som legitime til å forme problemstillinger og løsningsalternativer i politikkutformingsprosessen (Christensen & Egeberg, 1979, s. 248).

Likevel har visse sider ved utvalgene vært mer fokusert på enn andre, og særlig har utvalgenes plass i de nordiske landenes «korporative» styringssystem stått sentralt i forskningen. Etter andre verdenskrig var relasjonen mellom interessegrupper og stat preget av tett og organisert samhandling, og politiske beslutninger ble ofte tatt på bakgrunn av interessekonsultasjon. Den «korporative kanal» utgjorde en av de viktigste bærebjelkene i den nordiske og norske styringsmodellen, og i sentrum av dette samarbeidet stod de offentlige utvalgene. Utvalgene ble sett på som en arena for forhandling, koordinering og ressursutveksling mellom stat og organisasjoner. Interesserepresentanter ble tilbudt tilgang til policyplanlegging og innflytelse i bytte mot politisk støtte til vedtakene som skulle fattes, mens statsadministrasjonen fikk mulighet til å skape konsensus om og ro rundt beslutningene og øke sannsynligheten for vellykket implementering. Så viktig var utvalgene i den korporative kanalen at de er blitt omtalt som «det viktigste institusjonelle uttrykket for korporativisme» (Christiansen, Nørgaard, Rommetvedt et al., 2010, s. 29), og forskningsinteressen for NOU-ene var også særlig stor i korporativismens ‘glansdager’ (se f.eks. Kvavik, 1976; Moren, 1974; Nordby, 1994, 1999).

Det er derimot flere grunner til å anta at dette perspektivet ikke lenger er like viktig for å forstå utvalgssystemet i dag. For det første kan det hevdes at Norge er «av-korporativisert» (Rommetvedt, 2005; Öberg, Svensson, Christiansen et al., 2011). Ettersom de korporative trekkene ved den norske styringskjeden har blitt svekket over tid, har også offentlige utvalg delvis mistet sin funksjon som korporativ forhandlingsarena (Rommetvedt, 2017). For det andre tyder nyere forskning på at forskernes rolle i utvalgene har endret seg betraktelig. Tellmann (2016) finner for eksempel at akademikere utgjør over tyve prosent av medlemmene av utvalg nedsatt mellom 1996 og 2009, og er ledere i over førti prosent av dem. Hun finner også at akademisk kunnskap spiller en viktig rolle for å forme diskurs og problemforståelse i klimapolitikkfeltet (Tellmann, 2012). Christensen (2018) og Christensen og Holst (2017) analyserer utvalgene nedsatt under Finansdepartementet, og viser at andelen akademikermedlemmer har økt kraftig over tid. Referanser til internasjonale, økonomiske topptidsskrifter øker også – og de finner således antydninger til at endring i medlemssammensetningen får betydning for substansen og innholdet i rapportene. Holst (under utgivelse) analyserer et sett med utvalg på likestillingsfeltet over tid, og også her er det tydelig at akademisk kunnskap og argumentasjon får en stadig større plass. Sett under ett peker dermed mye nyere forskning på at utvalgene kan fungere som en møteplass for politikk og forskning, og at fokuset på interessegrupper og statsansattes deltakelse i utvalg kan og bør suppleres med studier av, nettopp, de akademiske ekspertene.

Analysestrategi, data og operasjonaliseringer

I analysens første del undersøkes ekspertifiseringstesen generelt ved å kartlegge endringer i medlemssammensetningen mellom 1972 og 2016. Ekspertifisering måles på to ulike måter, ved å se på i) endring i andelen forskere relativt til andre medlemskategorier og ii) endringen i andelen utvalg som hadde minst én forsker blant medlemmene over tid. I tillegg analyseres utviklingen for ledere og sekretariater. I analysens andre del brytes tallene ned etter forskernes bakgrunn, og utviklingstendenser for medlemssammensetning vises over tid for de ulike fagdisiplinene.

Analysene bygger på et datasett bestående av alle NOU-utvalg som leverte en rapport mellom 1972 og 2016. Så godt som alle NOU-rapporter er gjort offentlig tilgjengelig og digitalt lesbare,5 og datasettet ble konstruert manuelt på bakgrunn av informasjonen som fremgår av utredningsrapportene. I første omgang av datainnsamlingen6 ble det samlet informasjon om følgende:

  • Rapportene/utvalgene: Navn og tittel, «eier»-departement, oppnevnings- og avleveringstidspunkt, utvalgstype (hvorvidt omtalt som lovutvalg i mandat), hvorvidt utvalget kunne betraktes som «fast» eller ad hoc (hvor eksempler på det førstnevnte er Teknisk beregningsutvalg, Sjølovkomiteen, Banklovkommisjonen), antall rapporter levert (om relevant) m.m.

  • Medlemmene: Navn, organisasjons- eller institusjonstilhørighet, yrkestittel.

  • Sekretærene: Navn, organisasjons- eller institusjonstilhørighet, yrkestittel.

I andre runde av datainnsamlingen ble manglende informasjon innhentet fra andre kilder. Dette innebar i hovedsak å kode medlemmer som ikke var oppført med organisasjonstilhørighet i rapporten, på bakgrunn av søk i bl.a. Retriever og på LinkedIn.7 I tillegg kodet vi forskernes disiplintilhørighet slik det fremgikk av forskningsinstitusjonenes hjemmesider og forskernes CV-er. Når datainnsamlingen var avsluttet, ble medlemmer kategorisert og videre databehandling gjennomført i statistikkprogrammer.

Datasettet inneholder dermed en komplett oversikt over alle utvalg, utvalgsmedlemmer og sekretærer mellom 1972 og 2016, med noen unntak. Dokumenter som inngår i serien som sammendrag og appendikser til andre rapporter er ikke blitt kodet, og i tillegg er 18 enkeltrapporter blitt ekskludert. En detaljert oversikt over utelatte rapporter er tilgjengelig i et nettbasert appendiks (se Hesstvedt, 2018). Når det gjelder medlemmer og sekretærer, er disse blitt operasjonalisert og kodet som personer som ble oppnevnt til utvalget i utgangspunktet, eller personer som ble oppnevnt på et senere tidspunkt, men som ikke erstattet et annet medlem.8 Det totale antallet medlemmer, sekretærer og rapporter over tid vises i tabell 1.

Tabell 1. Antall rapporter, medlemmer og sekretærer per periode.

 1972-19791980-19891990-19992000-20092010-2016Total
Alle NOU-er
Rapporter4504062942511271528
Medlemmer3511332326782662142413598
Sekretærer6406016938506093311
Policyutvalg
Rapporter364316206158811125
Medlemmer298726951953165097410259
Sekretærer5324825336095082664
Lovutvalg
Rapporter7783778940366
Medlemmer52462875210124503339
Sekretærer108119160241101729

Som det fremgår av tabell 1 finnes det to hovedtyper utvalg: lovutvalg og policyutvalg. Lovutvalg utreder spørsmål knyttet til lovverk, leverer gjerne en rapport med forslag til ny eller endret lovtekst, og regnes som rettskildefaktorer og lovforarbeider. Policyutvalg leverer rapporter med forslag til politiske tiltak. Skillet mellom disse utvalgstypene kan være flytende, og lovutvalgene kan ofte kan ha innflytelse på policy, men av hensyn til artikkelens omfang må en grundig og systematisk sammenlikning av utvalgstypene vente til en senere anledning. Fordi lovutvalgene er en distinkt utvalgstype og har oppgaver og mandater som skiller seg fra policyutvalgene, holdes derfor de to utvalgstypene adskilt i den kommende analysen. I analysen som følger vises tall for policy-utvalgene, men alle figurer og tabeller er replisert for lovutvalgene (se Hesstvedt, 2018). Som det vil fremgå av analysene peker tendensene ofte i samme retning, men der forskjellene eller likhetene mellom utvalgstypene er særlig interessante, vil det kommenteres i teksten.

I analysen sammenliknes altså ulike medlemskategorier. Akademikere er operasjonalisert som personer ansatt i en vitenskapelig stilling på et universitet, en høgskole eller et forskningsinstitutt på tidspunktet utvalget ble oppnevnt. Forskere ansatt på statlige forskningsinstitutter, som Folkehelseinstituttet (herunder SIRUS m.fl.), Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet o.l., inngår også i denne kategorien. Personer med doktorgrad i forsker- eller analysestillinger ved andre statlige og offentlige institusjoner (som i departementene, direktoratene og SSB), i konsulentselskaper, bedrifter, tenketanker og lignende, regnes dermed ikke som forskere i denne analysen, men inngår i andre medlemskategorier. Akademikere kontrasteres med andelen offentlig ansatte: personer ansatt i byråkratiet eller offentlig sektor for øvrig. Interessegrupperepresentanter er personer oppnevnt som representanter for interesseorganisasjoner. Medlemmer fra næringslivet er personer som representerer en bedrift i utvalget, mens privatpraktiserende advokater og ansatte i domstolsapparatet inngår i kategorien advokater og dommere. I kategorien politikere inngår folkevalgte på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, samt personer som er ansatt i partiapparatene og som oppgis som representanter for partiet i utvalget. Til sist opereres det med kategoriene Andre og Ukjent bakgrunn. I kategorien «Andre» inngår medlemmer som ikke faller inn under de ovennevnte kategoriene (som f.eks. kunstnere, journalister, representanter for andre utvalg og råd, husmødre m.m.). I kategorien «Ukjent bakgrunn» inngår de som det ikke var mulig å finne informasjon om.

Fagbakgrunnen til akademikerne er basert på hvilken fagdisiplin vedkommende er ansatt innenfor på oppnevningstidspunktet. Der denne informasjonen ikke finnes, baseres kodingen på hvilken disiplin forskeren avla doktorgrad i. Matematikk, fysikk, kjemi, biologi og tilgrensende disipliner inngår i kategorien naturvitenskap; sivilingeniør, informatikk og andre teknologifag inngår i kategorien ingeniør/teknologi; statsvitenskap, sosiologi, sosialantropologi, samfunnsgeografi og andre inngår i kategorien samfunnsvitenskap; i kategorien økonomi inngår samfunnsøkonomer og siviløkonomer; i medisin- og helsekategorien inngår leger, sykepleiere, tannleger og veterinærer, og til slutt inngår filosofi, historie, lingvistikk, litteratur, teologi/religionsvitenskap og andre humanistiske fag i kategorien humaniora. Kategorien «Andre» inkluderer forskere innenfor andre fagfelt enn de ovennevnte.

Analyse og resultater

Er NOU-utvalgene preget av ekspertifisering over tid? Figur 1 gir en første indikasjon og viser endring i medlemssammensetning. Dataene er brutt ned på tiårsperioder, og gjennomsnittstall vises for periodene 1972–79, 1980–89, 1990–99, 2000–2009 og 2010–2016. Tallene kan leses som andelen forskere og andre medlemmer i et gitt tiår, av det totale antallet medlemmer i perioden. Merk for øvrig at bakgrunnstallene for alle figurene i analysen er tilgjengelig i det nettbaserte appendikset (Hesstvedt, 2018).

Figur 1

Andel forskere i utvalg. Prosent. Policyutvalg. N = 10 259.

Figur 1 illustrerer tydelig at forskere oppnevnes stadig oftere: fra 1972 til 2016 er det en tilnærmet lineær økning i denne andelen. Mens forskere utgjorde omkring åtte prosent av alle medlemmer i årene 1972–1979, er tilsvarende tall 28 prosent for utvalg som leverte en rapport mellom 2010 og 2016. Med andre ord er så mye som hvert fjerde utvalgsmedlem forsker i den siste perioden. En ganske annen tendens ser man for de offentlig ansattes deltakelse. Mens disse utgjorde bortimot halvparten av alle medlemmer frem til 1990, faller deltakelsen til 34 prosent i de siste to periodene. Trendlinjen for interessegrupperepresentantene er mer stabil gjennom perioden, og ligger mellom 15 og 25 prosent. Disse tre gruppene utgjør også de mest hyppig oppnevnte medlemmene; næringslivsrepresentanter, advokater og dommere, politikere og andre holder seg nokså stabilt under ti prosent over tid.

Figur 2

Ledere av utvalg, etter ulike kategorier. Prosent. N = 1134.9

I figur 2 vender vi oss til aggregerte tall på utvalgsnivå, og ekspertifisering måles som andel utvalg med minst én forsker blant medlemmene. En kunne tenkt seg at ekspertifiseringen først og fremst ville gjelde for et begrenset antall utvalg, og at forskere samles i noen mer eller mindre rene «ekspertutvalg». Denne figuren antyder derimot at dette ikke er tilfellet. Mens forskere i 1970-årene fordelte seg på en omkring en tredjedel av utvalgene, er andelen utvalg med forskerdeltakelse fra og med 2000-tallet på omkring 80 prosent. Sagt på en annen måte har bare to av ti utvalg de siste årene ikke en forsker blant medlemmene. Sammenlikner vi forskerkurven med andel utvalg som har minst ett interessegruppemedlem eller én representant fra offentlig sektor, fremstår disse kurvene som mer stabile. Byråkratene sitter gjennom hele perioden i over 90 prosent av alle utvalg, mens tilsvarende tall for interessegruppene varierer mellom 55 og 65 prosent.

Figur 3

Andel utvalg med minst ett forskermedlem. Policyutvalg. N=1162.

Tar man en titt på hvem som oppnevnes som ledere av utvalg, er trenden også relativt tydelig. Figur 3 viser at mens offentlig ansatte ledet majoriteten av utvalgene frem til 1990, utgjør forskerne den største andelen i perioden 2000–2009. Mellom 2010 og 2016 ledes 36 prosent av alle utvalg av forskere, mens tilsvarende tall for offentlig ansatte er 44 prosent. Selv om av trenden flater ut i den siste perioden, er det ingen tvil om at forskerne har befestet sin posisjon som ledere i økende grad over tid; andelen er mer enn tredoblet. Alle andre medlemskategorier er også relativt beskjedent representert. Interessegruppene har som vi ser i liten grad blitt oppnevnt som ledere av offentlige utvalg, noe som nok skyldes partssamarbeidstradisjonen og et ønske om ikke å favorisere enkelte interesseorganisasjoner fra myndighetenes side.

Hvordan ser utviklingen ut for sekretariatene? Tabell 2 viser hvordan sekretariatssammensetningen har endret seg, og det prosentueres her med utgangspunkt i det totale antallet sekretærer. Først og fremst er det verdt å merke seg at det har blitt mer folksomt i NOU-sekretariatene over tid. Mens det i gjennomsnitt arbeidet 1,4 sekretær per utvalg i 1970-årene, oppnevnes det i snitt 4,8 sekretærer per utvalg mellom 2010 og 2016. Tabellen viser derimot at veksten i sekretariatene ikke kan tilskrives noen forskerøkning; prosentandelen forskere ligger stabilt på rundt fem prosent gjennom hele perioden. Andelen offentlig ansatte har på sin side økt noe over tid, og utgjør i den siste perioden rundt 73 prosent av alle sekretærer. Det er med andre ord ingen tegn til at sekretariatene preges av en ekspertifisering på samme måte som med medlemmene og lederne.

Tabell 2. Sekretærer etter bakgrunn. Policyutvalg. Prosenttall og absolutte tall.

  1972-791980-891990-992000-092010-2016Total
Akademikere%5,66,84,85,05,9
N3439334236201
Offentlig ansatte%63,367,977,479,772,6 
 N3813885306734422414
Interessegrupper%2,01,20,30,80,8
N12727533
Næringsliv%1,70,50,90,50,3 
 N10364225
Dommere, advokater%2,03,03,74,02,1
N1217253413101
Politikere%1,00000 
 N600006
Annen bakgrunn%4,53,91,52,61,0
N27221022687
Ukjent bakgrunn%19,415,911,26,616,9 
 N117917756103444
Total%6025716858446093311
 N100100100100100100

I analysens andre del spørres det: Hvem er forskerne som er medlemmer av og ledere for utvalgene? Tabell 3 viser hvilke disipliner eller fagfelt som er representert. Her skilles det mellom økonomer, jurister og andre samfunnsvitere, samt mellom forskere fra fagfelt innen naturvitenskap, ingeniør- og teknologifag, medisin og pedagogikk. Prosentandelen som oppgis baserer seg på det totale antallet forskere, og tabellen viser altså styrkeforholdet mellom de ulike fagfeltene.

Tabell 3. Forskere i utvalg fordelt på faggrupper. Policyutvalg. Absolutte tall og prosentandel.

 NProsent
Økonomi32823,1
Samfunnsvitenskap27319,2
Medisin- og helsefag17812,5
Naturvitenskap16311,5
Juss14910,5
Humaniora1117,8
Pedagogikk, utdanning805,6
Ingeniør- og teknologifag563,9
Andre433,2
Ukjent fagbakgrunn392,8
Totalt antall forskere1420100

Økonomene utgjør alene nesten en fjerdedel av alle forskere, og er faggruppen som er sterkest representert i alle policyutvalg sett under ett. Øvrige samfunnsvitere (her utgjør sosiologer og statsvitere den største gruppen)10 følger med 19 prosent, og dermed er i overkant av 40 prosent av alle forskere i utvalg økonomer eller samfunnsvitere. Dernest følger medisin- og helsefag, hvor professorer i medisin er den mest tallrike gruppen. Naturvitere og humanister utgjør omkring henholdsvis 7,8 og 11,5 prosent, mens akademikere fra ingeniør- og teknologifag, pedagogikk- og utdanningsvitenskapelige fag og «andre» fag utgjør en liten andel. Til slutt er vitenskapelig ansatte på juridiske fakulteter representert med 11 prosent, men her er det viktig å merke seg at analysen ikke viser lovutvalgene. Av tabell A2.4 i appendikset (Hesstvedt, 2018) fremgår det at juristene er den klart største faggruppen i lovutvalg, etterfulgt av økonomer.

Vender vi blikket til utvikling over tid, trer noen tydelige mønstre frem i tabell 4. Her er det viktig å understreke at tallene er små og må tolkes med noe varsomhet. Først og fremst blir det færre forskere innen naturvitenskapene, ingeniør- og teknologivitenskapene og medisin- og helsefagene i utvalg. Når det gjelder juristene, er deres deltakelse i policyutvalg relativt stabil. Ser man på lovutvalgene i appendiks A3.3, har antall vitenskapelig ansatte jurister også her vært stabilt og i klart flertall gjennom hele perioden.

Tabell 4. Forskermedlemmer over tid, fordelt på faggrupper. Policyutvalg. Prosent.

 1972-791980-891990-992000-092010-2016N
Økonomi17,614,928,42626,7328
Samfunnsvitenskap12,615,317,62227273
Medisin- og helsefag17,113,815,5124,8178
Naturvitenskap17,620,27,86,67,8163
Juss7,78,212,81210,7149
Humaniora5,011,76,87,18,2111
Pedagogikk, utdanning3,23,24,16,910,480
Ingeniør- og teknologifag10,84,622,91,156
Andre41,92,42,82,243
Ukjent fagbakgrunn4,54,32,71,71,139
Total N2222822963502701420
Prosent100100100100100100

En motsatt tendens ser vi for øvrige samfunnsvitenskaper som har steget jevnt og trutt; fra 13 prosent til 27 prosent mellom 2010 og 2016. Økonomi er også en relativt sterkt representert disiplin: Hvert fjerde forskermedlem har siden 2000 kommet fra økonomifaglige forskningsinstitutter eller, mer spesifikt, fra samfunnsøkonomi – siviløkonomene utgjør i underkant av ti prosent av denne kategorien. Samfunnsøkonomene er dermed den desidert største enkeltdisiplinen i offentlige utvalg. De oppnevnes oftere enn alle andre samfunnsvitere til sammen, og overgår naturvitere, humanister og medisinere med tregangen i den siste perioden. Interessant er det også at økningen av økonomer er påfallende i lovutvalgene (se Hesstvedt, 2018, figur A2.5): i den siste perioden utgjør de 21 prosent av alle akademikere i lovutvalg, og er den nest største faggruppen etter juristene.

I figur 4 vender vi til slutt blikket til aggregerte data på utvalgsnivå. Her vises andelen (av alle policyutvalg) som har minst ett medlem fra de ulike disiplinene.

Figur 4

Andel utvalg med minst én av seks ulike faggrupper. Prosent. N=1225.

Figuren viser først og fremst at alle fagdisipliner har økt sin tilstedeværelse; etter 1980-tallet har de fleste fagfelt sett en – større eller mindre – økning i deltakelsen. Unntakene er akademikere innen ingeniør- og teknologifag, som har opprettholdt en deltakelse på mellom tre og fem prosent.

Noen disipliner er likevel hyppigere representert i utvalg enn andre, og igjen ser vi at dette særlig gjelder for økonomene. Mellom 2010 og 2016 deltar de i hele 40 prosent av alle policyutvalg som nedsettes. Forskere fra de øvrige samfunnsvitenskapene er også medlemmer av flere utvalg over tid, og sitter i dag i mer enn hvert tredje utvalg (38 prosent). Figuren antyder dermed at tendensen til ekspertifisering vi så for utvalgene generelt (i figur 3) ikke er «jevnt» fordelt på disipliner, og at økningen til dels kan være drevet av at økonomene og samfunnsviterne oppnevnes mer. Med andre ord er styrkeforholdet mellom fagdisiplinene en ganske annen i dag enn hva det var på 1970-tallet.

Diskusjon

Er ekspertifisering en treffende betegnelse for endringer i NOU-systemet over tid? Det store bildet som tegnes i de foregående analysene, antyder det. På den ene siden viser analysen at en ekspertifisering skjer på et generelt plan: akademikere utgjør mellom 2010 og 2016 omkring en fjerdedel av alle medlemmer, og deltar i over 80 prosent av alle utvalg. I tillegg er også andelen ledere som tilhører forskningssektoren økende; hver tredje NOU-leder er i dag forsker. Funnene i artikkelen er med andre ord i tråd med den tidligere nevnte forskningen på norske NOU-utvalg på finansfeltet, likestillingsfeltet og klimafeltet, men vender vi blikket til de andre skandinaviske landene, stemmer funnene bare delvis overens med forskningen der. I Danmark har det riktignok vært en tendens til å oppnevne flere forskere og eksperter, men det antydes at dette skyldes politisk-strategiske hensyn; regjeringen utpeker gjerne eksperter de vet vil støtte opp under politiske preferanser (Christensen, Mouritzen & Nørgaard, 2009, s. 37–39). I forskningen på de svenske offentlige utredningene pekes det på en økende tendens til å oppnevne enkeltmannsutvalg bestående av byråkrater (Petersson, 2015), noe som av enkelte også tolkes som et tegn på at utvalgene i økende grad fungerer som en forlengelse av «regjeringens lange arm» (Öberg, 2011).

På den andre siden kommer funnene om ekspertifisering ikke helt uten nyanser. For det første viser analysene at sekretariatene ikke preges av noen forskerøkning, og at det heller er offentlig ansatte som stadig oftere får denne rollen. For det andre har antallet NOU-er som oppnevnes sunket kraftig. Mens det mellom 1972 og 1979 ble produsert 47 utredningsrapporter i snitt i året, ble det i gjennomsnitt levert 12 rapporter i året mellom 2010 og 2016. Én forklaring på dette kan være at mye av utredningsarbeidet i dag heller tas internt: ifølge Ryymin (2017, s. 25) skyldes NOU-nedgangen at flere og flere utredninger blir gjort av departementsinterne arbeidsutvalg. En annen forklaring kan være at andre departementsoppnevnte «ekspertgrupper», konsulentfirmaer og oppdragsforskningsinstitutter overtar en del av utredningsarbeidet som tidligere ble gjort av NOU-utvalg. Det er ikke forsket systematisk på utbredelsen av verken departmentsoppnevnte ekspertgrupper eller konsulentbruk i norsk kontekst, men forskning fra andre land tyder på at særlig konsulentbruken er sterkt økende (Howlett & Migone, 2013). Hvem og hva som utreder det NOU-utvalgene tidligere ble satt til å gjøre, og om disse er mer eller mindre «ekspertifisert», vites dermed på dette tidspunkt ikke.

Hvordan ser forskerøkningen ut, relativt til andre medlemmer? Tidligere så vi at et korporativt perspektiv har dominert forskningen, og at utvalgene lenge ble sett på som en viktig samarbeids- og forhandlingsarena for interessegruppene og staten. I dag står korporativismen langt svakere i Norge (Rommetvedt, 2005), og en kunne kanskje tenke seg at en «ekspertifisering» av NOU-systemet gikk på bekostning av utvalgenes korporative trekk. Disse analysene antyder derimot at utvalgene ikke nødvendigvis har utspilt sin rolle som en korporativ plattform, ettersom interessegruppene er relativt stabilt representert over tid. Andelen medlemmer fra interessegrupper ligger på rundt 20 prosent gjennom hele perioden, og de er representert i godt over femti prosent av alle utvalg over tid. Dermed kan det se ut til at NOU-ene fortsatt innehar en funksjon som arena for samhandling mellom stat og organiserte interesser, om enn i mindre viktig forstand enn før – fordi antall utvalg har gått ned over tid (se også Rommetvedt, 2017). Når det gjelder de offentlig ansatte, er utviklingen noe mer sammensatt. Analysene kan peke hen mot at forskere i større grad erstatter offentlig ansatte som medlemmer – og at en ekspertifisering først og fremst skjer på bekostning av statens deltakelse i utvalgene. Det er derimot vanskelig å slå dette fast med disse analysene, fordi dataene er aggregerte og ikke sier noe om hvorvidt forskere erstatter offentlig ansatte i hvert enkelt utvalgstilfelle. Videre så vi også at sekretariatene – som stort sett består av offentlig ansatte – vokser, og offentlig ansatte deltar som medlemmer i over nitti prosent av alle utvalg. Med andre ord er denne gruppen fortsatt sterkt representert.

Når det gjelder hvilke disipliner som forsyner utvalgene med akademikere, har det skjedd store endringer også her siden 1970-tallet. Utvalgene domineres ikke totalt av én fagdisiplin og må således sies å kjennetegnes av en viss faglig pluralisme, men nedgangen for naturvitere, medisinere og ingeniører er likevel påfallende. En mulig forklaring på denne nedgangen kan være at temaene NOU-utvalg utreder har endret seg, som diskutert over. Problemstillinger som omhandler helse, klima og miljø, infrastruktur og annet som krever naturvitenskapelig, teknisk eller medisinsk ekspertise, utredes kanskje andre steder, som hos de nevnte departementsnedsatte ekspertgruppene, oppdragsforskningsinstitutter, direktorater eller konsulentfirmaer.

En annen påfallende endring er at samfunnsvitere og økonomer oppnevnes som aldri før. Hva kan være mulige forståelsesrammer for dette? På den ene siden kan det ha å gjøre med hvilken fagkunnskap som anses som relevant i politikkutforming. Offentlige utvalg kan sies å speile hva slags forskningsbaserte råd staten til enhver tid ser på som nødvendige, og det kan tenkes at samfunnsvitere og økonomer inviteres med fordi de besitter kunnskap – om stat, samfunn, politikk, økonomi og marked – som er viktig når ny politikk skal meisles ut. I internasjonal forskning finner man støtte for en slik tolkning, særlig når det gjelder økonomenes rolle. Markoff og Montecinos (1993) hevder for eksempel at etter hvert som makroøkonomisk administrasjon og planlegging er blitt en kjerneoppgave for stater, har økonomene gjort et naturlig inntog i politikk og forvaltning. Økonomisk ekspertise er nødvendig for å håndtere komplekse økonomiske beslutninger og sikre effektiv administrasjon, og økonomisk teori har simpelthen blitt et sentralt styringsverktøy (Markoff & Montecinos, 1993, s. 41–42; se også Fourcade, 2006). Også i forskning på norsk politikkutforming og utredningsforvaltning finner man at økonomisk ekspertise spiller en sentral rolle. Christensen (2017) viser for eksempel at økonomiske eksperter har hatt en komparativt sett sterk posisjon i etterkrigstidens Norge, og at økonomidisiplinen hadde betydelig innflytelse på store og viktige politiske reformer. Mer spesifikt finner hans studie at de tette båndene mellom akademia og Finansdepartementet var avgjørende for gjennomføringen av markedsorienterte, skattepolitiske reformer som ligger til grunn for skattepolitikken i dag (Christensen, 2017, s. 134). At økonomisk ekspertise legger premisser for norsk politikkutforming, finner vi også støtte for hos Nordrum (2017). Han peker på det at det offisielle styringsdokumentet for offentlige utredninger – Utredningsinstruksen – i økende grad vektlegger økonomiske analyser som retningsgivende for reguleringsarbeid (Nordrum, 2017, s. 50). Kvantitative, samfunnsøkonomiske kost–nytte-analyser har over tid fått forrang, mens juridisk regelgiving nedtones. Et slikt fokus på kvantifisering og pengeverdsetting er, ifølge Nordrum, i tråd med OECDs forventninger om ‘evidensbasert’ regulering, og endringen er således er i tråd med en større internasjonal tendens (Nordrum, 2017, s. 481).

På den andre siden kan det disiplinfaglige skiftet skyldes preferansene til dem som oppnevner utvalgene, nemlig departementene. Faglig identitet og uformelle profesjonelle nettverk kan gjøre byråkrater mer tilbøyelige til å oppnevne sine faglige ‘likemenn’ (se f.eks. Pfeffer, 1983). I departementene har det vært en gradvis økning i byråkrater med samfunnsvitenskapelig og samfunnsøkonomisk utdannelse. Ved årtusenskiftet utgjorde de de største profesjonene i forvaltningen (Christensen, Lægreid & Zuna, 2001, s. 62–63). Det er ikke usannsynlig at disse ser til profesjonsfeller og kjente forskningsmiljøer når politikk skal utvikles på nettopp deres felt. At fagfolk i departementene også kan ha en agenda når utvalg nedsettes og at denne enklere kan innfris når faglige likemenn sitter i utvalgene, har blant andre Lie og Venneslan (2010) og nevnte Christensen (2017) påpekt. Ifølge disse har Finansdepartementet brukt utvalg aktivt for å fremme sin agenda, og har i denne sammenheng hatt sterke preferanser for hvilke akademikere som blir oppnevnt (Christensen, 2017, s. 128–129).

Konklusjon

Oppsummert kan en dermed si at forventningen om ekspertifisering av offentlige utvalg innfris av hovedfunn i denne artikkelen. Samtidig er det viktige nyanser i dette bildet, som at sekretariatene vokser, at interessegruppemedlemmene holder stand og at antallet NOU-er har falt over tid. Det gjenstår likeledes flere spørsmål for videre undersøkelse. Først og fremst har artikkelen bare undersøkt én del av det norske utredningssystemet, og lite vites sikkert om omfanget av – og kjennetegnene ved – utredningsarbeid som foregår med andre midler. Hvem deltar? Hva utredes? Er disse prosessene mer eller mindre ‘forskertunge’? For det andre kan man tenke seg at det finnes andre indikatorer på ekspertifisering av NOU-er som ikke er undersøkt her. For eksempel kan en hypotese være at utvalgene i økende grad gjennomfører selvstendig forskning ved å bestille befolkningsundersøkelser eller be uavhengige forskningsinstitusjoner å gjennomføre undersøkelser. For det tredje kan ikke disse funnene fastslå om NOU-enes innhold blir mer forskningsbasert, og det er usikkert i hvilken grad NOU-enes innhold forandres med endret medlemssammensetning. Videre er det heller ikke godt å si om politikken blir mer kunnskaps- og forskningsbasert med endringen i NOU-systemet. Forskning brukes ofte til å legitimere valg og prioriteringer, uten at politikken nødvendigvis blir noe annerledes. Den kan også fungere som strategiske og taktiske verktøy, for eksempel dersom en ønsker å utsette beslutninger (eller legge saker døde). Veien fra forskning til politikk er helt klart brokete, og det er ganske sikkert også tilfellet med NOU-utvalgene.

Til sist åpner funnene også opp for interessante diskusjoner om maktforholdet mellom politikere og eksperter i demokratisk forstand. Nevnte Weber var nemlig ikke bare begeistret for ekspertene, men advarte om at politikere fort kunne befinne seg i en posisjon som en ‘dilettant’ i møte med den mektige ‘eksperten’ i byråkratiet (Weber, 1947, s. 232). Som denne analysen og mange andre forskningsfunn i dag viser, må politikere forholde seg til stadig flere ikke-byråkratiske eksperter som ikke står i et direkte kontrakts- eller ansvarsforhold til de folkevalgte. Om et økende innslag av eksperter i politikkutformingsprosesser gjør at de folkevalgte står i fare for å bli dilettanter, og hva dette skulle bety for demokratiske beslutningsprosesser slik vi kjenner dem, er med andre ord et viktig spørsmål.

Referanser

Anton, T. (1969). Policy-making and political culture in Sweden. Scandinavian Political Studies, 4(4A), 88–102.

Arter, D. (2008). Scandinavian Politics Today. 2nd ed. Manchester, N.Y.: Manchester University Press.

Bovens, M. & Wille, A. (2017). Diploma Democracy. The Rise of Political Meritocracy. Oxford: Oxford University Press.

Campbell, J. L. & Pedersen, O. K. (2014). The National Origins of Policy Ideas. Princeton: Princeton University Press.

Christensen, J. (2017). The Power of Economists within the State. Stanford: Stanford University Press.

Christensen, J. (2018). «Economic knowledge and the scientization of policy advice». Policy Sciences. https://doi.org/10.1007/s11077-018-9316-6

Christensen, J. G., Mouritzen, P. E. & Nørgaard, A. S. (2009). De store kommissioner: Vise mænd, smagsdommere eller nyttige idioter. Odense: Syddansk Universitetsforlag.

Christensen, J. & Holst, C. (2017). Advisory commissions, academic expertise and democratic legitimacy: the case of Norway. Science and Public Policy, 44(6), 821–833.

Christensen, J., Gornitzka, Å. & Holst, C. (2017). Knowledge Regimes in the Nordic Countries. I O. Knutsen (red.), The Nordic Models in Political Science. Challenged, but Still Viable? (s. 239–252). Bergen: Fagbokforlaget.

Christensen, T. & Egeberg, M. (1979). Organized Group-Government Relations in Norway: On the Structured Selection of Participants, Problems and Solutions, and Choice Opportunities. Scandinavian Political Studies, 2(NS), 239–259.

Christensen, T., Lægreid, P. & Zuna, H. R. (2001). Profesjoner i regjeringsapparatet 1976–1996. Økende heterogenitet. Effekter og implikasjoner. Oslo: Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Rapportserien.

Christiansen, P. M., Nørgaard, A.S., Rommetvedt, H., Svensson, T., Thesen, G. & Öberg, P. O. (2010). Varieties of Democracy: Interest Groups and Corporatist Committees in Scandinavian Policy Making. VOLUNTAS: International Journal of Voluntary and Nonprofit Organizations, 21(1), 22–40.

Craft, J. & Howlett, M. (2013). The dual dynamics of policy advisory systems: The impact of externalization and politicization on policy advice. Policy and Society, 32(3), 187–197.

Egeberg, M. (1981). Stat og organisasjoner: Flertallsstyre, partsstyre og byråkrati i norsk politikk. En publikasjon fra Maktutredningen. Oslo: Universitetsforlaget.

Fourcade, M. (2006). The construction of a global profession: The transnationalization of economics. American Journal of Sociology, 112(1), 145–194.

Gornitzka, Å. & Sverdrup, U. (2011). Access of experts: Information and EU decision-making. West European Politics, 34(1), 48–70.

Grundmann, R. (2017). The Problem of Expertise in Knowledge Societies. Minerva, 55(1), 25–48.

Guston, D. H. & Keniston, K. (1994). The Fragile Contract: University Science and the Federal Government. Cambridge, Mass.: MIT Press.

Hesstvedt, S. (2018). Appendiks til Hesstvedt (2018): «Ekspertifisering av offentlige utvalg?»,

Harvard Dataverse. Tilgjengelig fra https://DOI.org/10.7910/DVN/FULPOX

Holst, C. (under utgivelse). Ekspertifisering og europeisering i norske likestillingsutredninger. I C. Holst, H. Skjeie & M. Teigen (red.), Europeisk integrasjon og likestillingspolitikk. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Howlett, M. & A. Migone (2013). Policy advice through the market: The role of external consultants in contemporary policy advisory systems. Policy and Society, 32(3), 241–254.

Kitcher, P. (2011). Science in a Democratic Society. New York: Prometheus Books.

Krick, E. (2015). Negotiated expertise in policy-making: How governments use hybrid advisory committees. Science & Public Policy, 42(4), 487–500.

Kvavik, R. B. (1976). Interest Groups in Norwegian Politics. Oslo: Universitetsforlaget.

Lentsch, J. & Weingart, P. (2011). The Politics of Scientific Advice: Institutional Design for Quality Assurance. Cambridge: Cambridge University Press.

Lie, E. & Vennesland, C. (2010). Over evne. Finansdepartementet 1945–1962. Oslo: Universitetsforlaget.

Markoff, J. & Montecinos, V. (1993). The Ubiquitous Rise of Economists. Journal of Public Policy, 13(1), 37–68.

Metz, J. (2015). The European Commission, Expert Groups, and the Policy Process: Demystifying Technocratic Governance. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Moren, J. (1974). Den kollegiale forvaltning: Råd og utvalg i sentraladministrasjonen. Oslo: Universitetsforlaget.

Nordby, T. (1994). Korporatisme på norsk 1920–1990. Oslo: Universitetsforlaget.

Nordby, T. (1999). Samvirket mellom organisasjoner og stat: Norge. Maktutredningens rapportserie. Oslo: Universitetet i Oslo.

Nordrum, J. C. (2017). Bedre regulering? Årsak–virkningsanalyser i norsk reguleringsprosess – med eksempler fra miljøregulering av næringsvirksomhet. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Nutley, S. M., Davies, H., Smith, P. (2000). What Works? Evidence-Based Policy and Practice in Public Services. Cambridge, Mass.: MIT Press.

Petersson, O. (2015). Rational politics: Commissions of inquiry and the referral system in Sweden. I J. Pierre (red.), The Oxford Handbook of Swedish Politics (s. 1–15). Oxford: Oxford University Press.

Pfeffer, J. (1983). Organizational demography. Research in Organizational Behavior, 5, 299–357.

Premfors, R. (1983). Governmental commissions in Sweden. American Behavioral Scientist, 26(5), 623–642.

Radaelli, C. M. (1999). The public policy of the European Union: Whither politics of expertise? Journal of European Public Policy, 6(5), 757–774.

Rommetvedt, H. (2005). Norway: Resources count, but votes decide? From neo-corporatist representation to neo-pluralist parliamentarism. Western European Politics, 28(4), 740–763.

Rommetvedt, H. (2017). Scandinavian corporatism in decline. I O. Knutsen (red.), The Nordic Models in Political Science. Challenged, but Still Viable? (s. 171–190). Bergen: Fagbokforlaget.

Ryymin, T. (red.) (2017). Historie og politikk. Historiebruk i norsk politikkutforming etter 1945. Oslo: Universitetsforlaget.

Solvang, B. K. & Moren, J. (1974). Partsrepresentasjon i komiteer: Litt om utviklingen over tid. I J. Moren (red.), Den kollegiale forvaltning. Råd og utvalg i sentraladministrasjonen (s. 33–36). Oslo: Universitetsforlaget.

Sunstein, C. R. (2016). The Most Knowledgeable Branch. University of Pennsylvania Law Review, 164(7), 1607–1648. Tilgjengelig fra: https://scholarship.law.upenn.edu/penn_law_review/vol164/iss7/13

Tellmann, S. M. (2012). The constrained influence of discourses: the case of Norwegian climate policy. Environmental Politics, 21(5), 734–752.

Tellmann, S. M. (2016). Experts in Public Policymaking: Influential, yet Constrained. Doktorgradsavhandling. Oslo: HiOA.

Turner, S. (2003). Liberal Democracy 3.0: Civil Society in an Age of Experts. London: Sage.

Weber, M. (1947). Bureaucracy. I H. H. Gerth & C. W. Mills (red.), From Max Weber: Essays in sociology. New York: Oxford University Press.

Weingart, P. (1999). Scientific expertise and political accountability: Paradoxes of science in politics. Science and Public Policy, 26(3), 151–161.

Öberg, S. A. (2011). Kunskap och politik – mellan nonchalans och teknokrati. Svensk Juristtidning, 2011, 764–771.

Öberg, P., Svensson, T., Christiansen, P. M., Nørgaard, A. S., Rommetvedt, H. & Thesen, G. (2011). Disrupted Exchange and Declining Corporatism: Government Authority and Interest Group Capability in Scandinavia. Government and Opposition, 46(3), 365–391.

1Denne artikkelen er en del av prosjektet EUREX - Expertization of public inquiry commissions in a Europenized administrative order. For mer informasjon, se https://www.sv.uio.no/arena/forskning/prosjekter/eurex
2Kunnskapsregimer er «the organizational and institutional machinery that generates data, research, policy recommendations, and other ideas that influence public debate and policymaking» (Campbell & Pedersen, 2014, s. 3).
3NOU 1978:47 og NOU 1980:14.
4NOU 1989:5, NOU 1996:17, NOU 1999:27, NOU 2011:7, NOU 2012:2.
5Rapporter levert mellom 1994 og 2016 finnes på https://www.regjeringen.no/no/dokument/nou-ar, og scannede rapporter fra tidsrommet 1972 til og med 1993 ligger på Nasjonalbibliotekets hjemmesider www.nb.no
6Gjennomført 01.02.2017–01.07.2017. Det rettes en stor takk til Ragnhild Grønning, Jorunn Skodje og Ida Lyngstad Wernø for hjelp til datainnsamling.
7Datainnsamlingen ble gjennomført mellom 01.09.2017–01.10.2017 og 01.03.2018–15.04.2018. Av totalt 17 000 medlemmer og sekretærer, ble omkring 3000 kodet i andre runde av datainnsamlingen. Medlemmenes institusjonstilknytning er alltid kodet slik den var ved utvalgets oppnevningstidspunkt. Dersom tilknytning ved oppnevnelsestidspunkt ikke var mulig å finne, ble medlemmets bakgrunn kodet som «Ukjent». Dette er gjort for å sikre sammenliknbarhet med medlemmer som ble kodet i første runde av datainnsamlingen.
8Medlemmene av utvalg sitter gjerne på bakgrunn av sin arbeidsplass og/eller organisasjons- og institusjonstilhørighet. Dermed blir medlemmer som av ulike årsaker fratrer, gjerne erstattet av personer med samme tilhørighet. Vi har dermed valgt vår medlemsoperasjonalisering for å unngå å telle personer med samme institusjonstilhørighet flere ganger.
9Ikke alle utvalg har hatt ledere, og dermed er totalt antall enheter noe lavere enn totalt antall utvalg.
10Statsvitere og sosiologer utgjør 70 prosent av alle samfunnsviter-medlemmer i utvalgene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon