Innledning

Før Erna Solberg ble statsminister, lovet hun at hun skulle bygge Norge som et kunnskapssamfunn. Men kunnskapssamfunnet er ikke noe som ligger foran oss; det er her og nå. Da Daniel Bell deklarerte i The Coming of Post-Industrial Society at «the post-industrial society, it is clear, is a knowledge society» (1973, s. 212), forutså han at det industrialiserte samfunnet, som var organisert rundt maskinell teknologi, ville erstattes av et kunnskapssamfunn som primært organiseres rundt informasjon og kunnskap. Dette ser vi i dag ved at de fleste av oss jobber i kunnskapsbaserte yrker, og at verdien av kunnskap har vokst. Vitenskapelig kunnskap og kunnskapsbaserte innovasjoner har blitt en sentral motor for økonomisk vekst. En voksende andel av befolkningen har høyere utdanning, og nye plattformer for kunnskapsdeling gjør at stadig flere har tilgang til informasjon og kunnskap. Men samtidig som utdanningsrevolusjonen har gitt en mer egalitær distribusjon av kunnskap i befolkningen, er kunnskapssamfunnet preget av en kompleksitet som øker behovet for avansert kunnskap og dermed ekspertråd. Dette reiser spørsmål om hvilken rolle ekspertene har, og bør ha, i kunnskapssamfunnet.

Dette temanummeret er viet ekspertenes rolle i kunnskapssamfunnet. Ekspertene er de som innehar spesialisert kunnskap, gjerne autorisert gjennom universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Med ekspertbegrepet viser man derfor gjerne til forskere eller profesjonelle som i kraft av sin ekspertise gir råd til politikere, organisasjoner og andre klienter (Grundmann, 2017). Det motsatte av en ekspert er en lekperson, og relasjonen mellom eksperten og lekpersonen kjennetegnes ved ‘epistemisk asymmetri’, dvs. at den ene vet mer om noe enn den andre (Goldman, 2001). Kunnskapssamfunnet utfordrer dette skillet fordi så mange flere har tilgang til informasjon og kunnskap, og gjør det også relevant å utforske hvem som blir gitt – eventuelt gjør krav på å ha – epistemisk autoritet.

Fra elfenbeinstårn til post-fakta

I Daniel Bells kunnskapssamfunn er ekspertene gitt en sentral rolle som endringsagenter. I takt med at samfunnet har beveget seg i retning av kunnskapssamfunnet, har debatten om ekspertenes rolle, men også legitimitet, fått fornyet aktualitet. Den klassiske forventningen til ekspertene, formidlet av blant andre Merton og Weber, bygget på forestillingen om eksperter som står ‘utenfor’ samfunnet og snakker sannheten til makten – ‘speaking truth to power’ (Wildavsky, 1987). Denne forestillingen rommer ikke bare epistemiske forventninger til ekspertrollen. Ekspertene tillegges også særskilte dyder; de forventes å være uavhengige og verdifrie, i den forstand at deres personlige holdninger og relasjoner ikke skal ha noen innvirkning på utøvelsen av ekspertrollen (se Gundersen, 2018). Forestillingen om den verdifrie eksperten, så vel som den lineære og ensidige kunnskapsflyten fra autonome vitenskapelige institusjoner til resten av samfunnet, ble imidlertid utfordret innenfor det Collins og Evans (2002) kalte ‘den andre bølgen’ av vitenskapsstudier. Sosialkonstruktivistiske kunnskapsstudier utfordret skillet mellom ekspertene og lekfolk, og flyttet fokuset fra normative forventninger til ekspertrollen til ekspertenes praksiser og de sosiale organisasjonene de virket innenfor (se for eksempel Wynne, 1996). Vitenskapelig kunnskap ble studert som et produkt av sosiale handlinger og kontekster, og samtidig ble ekspertenes utilstrekkelighet som rådgivere for beslutningstaking eksponert, blant annet gjennom begrepet om risikosamfunnet (Beck, 1992). Ekspertisens utilstrekkelighet ble underbygget av at uenighet mellom eksperter, men også vitenskapelig usikkerhet og feilbarlighet, i større grad nådde det offentlige ordskiftet enn tidligere. I kjølvannet av ‘den andre bølgen’ hevdes det at tilliten til forskningen og ekspertisen er svekket, og dermed også ekspertenes autoritative rolle og innflytelse i politikk og samfunnet for øvrig (Kitcher, 2011). De senere årene har det også vært en oppblomstring av populistiske bevegelser verden over som blant annet kommer til syne gjennom anti-elitistiske holdninger og ekspertforakt, som da Michael Gove proklamerte at «this country is tired of experts» da eksperter advarte mot konsekvensene av Brexit (J.-W. Müller, 2016, s. 95). Denne skepsisen til eksperter så vel som til forskning oppsummeres gjerne i begreper som post-fakta og post-truth, som viser til at ‘fakta’ har mistet innflytelse til fordel for appell til følelser i debatter.

Redusert epistemisk autoritet, men økt etterspørsel?

På tross av at befolkningen tilsynelatende er mer kritisk til ekspertene og til forskningen som sådan, er etterspørselen etter forskning og ekspertråd stadig økende. Aldri før er det investert så mye i forskning, og kunnskapsbasert politikk og evidens er fremdeles honnørord i det offentlige ordskiftet. Når lover utvikles og reformer vedtas, gjøres dette sjelden uten at man har spurt eksperter til råds i forkant. Og når politikerne stilles til ansvar for sine beslutninger, gjøres det ofte opp mot en standard som er etablert av eksperter. Dette paradokset – oppsummert i en svekket tillit til forskning og ekspertise, samtidig som etterspørselen etter forskning og ekspertise når stadig nye høyder – har resultert i fornyet interesse for ekspertenes rolle i kunnskapssamfunnet.

I Norge kan vi observere flere konkrete saker og konflikter hvor paradokset er en viktig del av debatten. Et eksempel er debattene om ekspertenes rolle i lakseforvaltningen. I en serie artikler har Morgenbladet og nettmagasinet Harvest dokumentert tette bånd mellom næringsaktører, forskere og myndigheter som ser ut til å bryte med idealene om en autonom og verdifri ekspertise (Morgenbladet, 2018). Artikkelserien har ikke minst synliggjort at det kan være vanskelig å forske på problemstillinger som kan være skadelige for oppdrettsnæringens, og dermed nasjonens, verdiskaping. Men ekspertene er på ingen måte uvesentlige for utviklingen av feltet, og de har også innflytelse over det. Høsten 2017 lanserte for eksempel regjeringen et nytt forvaltningssystem for oppdrettsnæringen som skal sikre ‘bærekraftig vekst’. Systemet er bygget opp rundt en modell som er laget av Havforskningsinstituttet (Hoddevik, 2017) for å predikere smittepress i form av lakselus fra oppdrettsanlegg. Men næringen har kritisert det vitenskapelige grunnlaget for den nye reguleringen, brukt advokat for å få innsyn i det faglige grunnlaget, og systematisk bygget opp sitt eget forskningsnettverk (E. R. Müller, 2016). Den epistemiske autoriteten til Havforskningsinstituttet blir således utfordret, delvis fordi instituttet er et sentralt forvaltningsorgan som både har mange vitenskapelig ansatte og formelt er et direktorat under Nærings- og fiskeridepartementet. Lignende diskusjoner om forskningens organisering, autonomi og verdifrihet finnes også på andre saksområder – eksempelvis i debatter om definisjonen av iskantsonen i Barentshavet som er viktig for regulering av petroleumsvirksomhet (se Andersen, 2017), og i konfliktene om omorganisering av forskningsavdelingen til SSB.

Artiklene i dette temanummeret

Både de langsiktige utviklingstrekkene og de pågående konfliktene om ekspertenes og ekspertkunnskapens rolle i dagens kunnskapssamfunn, var foranledningen til at vi ønsket å lage et temanummer som ga rom for nye sosiologiske analyser og teoretiseringer. Selv om dette på ingen måte er nye problemstillinger, er de stadig aktuelle – både fordi det empiriske landskapet endrer seg, men også fordi de senere års fornyede interesse for relasjonen mellom ekspertise og politikk har dyttet dette feltet videre. Dette synes vi også dette nummeret bidrar til. Artiklene spenner vidt, og bidrar med både ny empirisk kunnskap, forståelse av trender og refortolkninger av teoretiske begreper.

Temanummeret starter med en drøfting av et omdiskutert, men mye benyttet begrep innen kunnskapssosiologien – Rune Slagstads begrep om «kunnskapsregimer». Håvard Aven spør hva slags fenomener og prosesser dette begrepet blir brukt for å fange opp og hva det gir rom for å forstå. Artikkelen gir et godt overblikk over tilknyttede kunnskapssosiologiske fagdebatter og sentrale problemstillinger. Heller enn å argumentere for at det er én spesifikk definisjon som er den «riktige», drøfter Aven hvordan de ulike analytiske bruksmåtene og konnotasjonene evner å løfte frem fenomener og prosesser. Hans konklusjon er at kunnskapsregimer fungerer godt som et flertydig begrep. Samtidig gir artikkelens gjennomgang et godt grunnlag for at fremtidige analyser som tar i bruk begrepet kan klargjøre hvilken mening det blir tillagt i analysen.

Stine Hesstvedt bidrar med en historisk-sosiologisk analyse av Norges Offentlige Utredninger (NOU-er). Analysen er basert på et omfattende datasett som gir mulighet for å analysere hvordan dette institusjonaliserte systemet for å produsere ekspertråd har endret seg siden 1970-tallet. Hun analyserer særlig endringer i andelen akademiske utvalgsmedlemmer og hvilke akademiske disipliner som er representert. Artikkelen dokumenterer at NOU-utvalgene i økende grad har medlemmer med akademisk bakgrunn, samt at en økende andel av medlemmene kommer fra økonomi og samfunnsvitenskap. Selv om konklusjonen er at det har skjedd en tydelig ekspertifisering av utvalgene, er det flere trekk som nyanserer bildet: Interessegrupper er fortsatt godt representert, og sekretariatene har vokst i størrelse. Dessuten har antallet NOUer blitt drastisk redusert over tid, slik at det er færre utvalg akademikere får innpass i. Hesstvedt peker også på flere interessante spørsmål som fortjener oppmerksomhet. Har innholdet i ekspertrådene endret seg? Har det skjedd endringer i hvilke typer kunnskap som vurderes som relevant for slike utvalg, og hvordan er disse eventuelt knyttet til ulike tema og problemstillinger? Siden antallet utredninger har sunket, har det vokst frem nye og kanskje mer uformelle kanaler for ekspertråd?

Den tredje artikkelen i dette temanummeret er skrevet av Gabriel Steinsbakk, og gir ny kunnskap om en gruppe aktører som påvirker politiske prosesser og beslutninger på andre og mer uformelle måter enn NOUer. Artikkelen studerer PR-rådgivere, ansatte i tenketanker og regjeringsrådgivere. Fellesnevneren er at disse har som lønnet arbeid å påvirke politiske beslutninger og prosesser; de kan således forstås som «policyprofesjonelle». Empirisk er artikkelen basert på prosopografi, en fremgangsmåte for datainnsamling som går ut på å sammenstille data om en gruppe aktører fra ulike datakilder. Dette materialet er så blitt analysert ved hjelp av multippel korrespondanseanalyse og klyngeanalyse. En slik fremgangsmåte er særlig egnet for å belyse interne relasjoner i feltet av policyprofesjonelle. Steinsbakk bidrar således med ny empiri fra et relativt lite utforsket felt, og han belyser interne spenninger i dette feltet. Analysen får frem at denne gruppen aktører sannsynligvis utgjør et vesentlig bindeledd mellom ulike makteliter i Norge, og at særlig tenketankene kan være viktige for å påvirke politiske praksiser.

Temanummerets fjerde bidrag er en forskningskommentar. Torbjørn Gundersen diskuterer forventningen om at forskere som deltar i politikkutformingsprosesser skal være verdifrie. Verdifrihetsidealet tas ofte for gitt i offentligheten, også av eksperter selv. Samtidig er det uklart hvor grensene for verdifriheten skal trekkes, og idealet har også blitt kritisert for å ikke gjenspeile hvordan forskning faktisk utøves. Det er denne siste kritikken – den empiriske innvendingen – som særlig drøftes av Gundersen, og han spør om denne undergraver at verdifrihet er et ideal som forskere bør strebe etter når de opptrer som eksperter.

Til slutt rundes nummeret av med et bokessay og to bokanmeldelser. Fredrik Engelstad skriver om New Directions in Elite Studies, en antologi redigert av Olav Korsnes, Johan Heilbron, Johs. Hjellbrekke, Felix Bühlmann og Mike Savage. Synnøve Skarsbø Lindtner anmelder Sex, vold og feminisme av Trine Rogg Korsvik, og Mats Lillehagen anmelder den amerikanske sosiologen Eviatar Zerubavels siste bok.

Avslutning

Samlet gir bidragene i temanummeret et viktig bidrag til analysen av ekspertene i kunnskapssamfunnet. De adresserer flere av de sentrale debattene rundt ekspertenes rolle og legitimitet som premissleverandører for samfunnsutviklingen. De viser i tillegg hvilken rolle ekspertene har innenfor ulike arenaer, og også hvilke konsekvenser nye trender har for studier av ekspertene i kunnskapssamfunnet. Vi håper at de også kan gi inspirasjon til å utvikle nye kunnskapssosiologiske forskningsprosjekter om ekspertene i kunnskapssamfunnet. Produksjon og bruk av kunnskap er definerende trekk ved kunnskapssamfunnet, men vi observerer også at de organisasjonene som produserer og tar i bruk kunnskap er i endring i dag. Universitets- og høyskolesektoren i Norge så vel som i Europa ellers restruktureres, og det stilles nye forventninger til den akademiske profesjonen. Forskningen skal ikke bare holde høy kvalitet, men forventes også å bidra til endring i samfunnet gjennom samfunnsmessig ‘impact’. Samtidig trekkes den epistemiske autoriteten til ekspertisen i tvil. Hvordan oppleves og håndteres dette av ekspertene selv? Flere aktuelle saker, inkludert den nevnte debatten om lakselus, har dessuten illustrert de vanskelige grenseoppgangene mellom ekspertise og politikk. Dette er tema som vi håper at fremtidig sosiologisk forskning kan belyse, og som vi mener at temanummerets artikler kan bidra til.

Referanser

Andersen, G. (2017). Parlamentets natur. Utviklingen av en legitim miljø- og petroleumspolitikk (1945-2013). Oslo: Universitetsforlaget. doi: 10.18261/9788215028132-2017

Beck, U. (1992). Risk Society. Towards a New Modernity. London: Sage Publications.

Bell, D. (1973). The Coming of Post-Industrial Society. A Venture in Social Forecasting. New York: Basic Books.

Collins, H. M. & Evans, R. (2002). The third wave of science studies: Studies of expertise and experience. Social Studies of Science, 32(2), 235-296. doi: 10.1177/0306312702032002003

Goldman, A. I. (2001). Experts: Which ones should you trust? Philosophy and Phenomenological Research, 63(1), 85-110. doi:10.2307/3071090

Grundmann, R. (2017). The problem of expertise in knowledge societies. Minerva, 55(1), 25-48. doi:10.1007/s11024-016-9308-7

Gundersen, T. (2018). Scientists as experts: A distinct role? Studies in History and Philosophy of Science Part A, 69, 52-59. doi: 10.1016/j.shpsa.2018.02.006

Hoddevik, B. (2017). Lakselusmodellen gir viktig kunnskap. Bergen: Havforskningsinstituttet. https://www.imr.no/nyhetsarkiv/2017/oktober/-_lakselusmodellen_gir_viktig_kunnskap/nb-no (lest 26. juni 2018).

Kitcher, P. (2011). Public knowledge and its discontents. School Field, 9(2), 103-124. doi: 10.1177/1477878511409618

Morgenbladet (2018). Mørke motkrefter. Artikkelserie. I samarbeid med nettstedet Harvest. Artiklene er tilgjengelig fra http://morgenbladet.no/tags/morke-motkrefter (lest 26. juni 2018).

Müller, E. R. (2016). Etablert forskning holder ikke mål. Forskerforum, 3. oktober 2016. https://www.forskerforum.no/utfordrer-kunnskap-om-fisk/ (lest 26.juni 2018).

Müller, J.-W. (2016). What is Populism? Philadelphia: University of Pennsylvania Press.

Wildavsky, A. (1987). Speaking Truth to Power: The Art and Craft of Policy Analysis. London: Transaction Publishers.

Wynne, B. (1996). May the sheep safely graze? A reflexive view of the expert-lay knowledge divide. I S. Lash, B. Szerszynski & B. Wynne (red.), Risk, Environment and Modernity (s. 44-83). London: Sage Publications.