Åpent tilgjengelig: https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/31

Hva betyr den fysiske utformingen av fengsler for menneskers erfaringer med å være fengslet? Dette er ett av de viktigste spørsmålene boken Prison, Architecture and Humans tar sikte på å analysere. Bidragsyterne i bokens 16 kapitler er norske og italienske samfunnsvitere og arkitekter, og alle beskjeftiger de seg med spørsmål om materialitetens ulike betydninger for mennesker, i og utenfor fengsel. Utgangspunktet for bokens bidragsytere er at vi er situerte i kropp, og vi formes i et kontinuerlig samspill med våre omgivelser, også de materielle. Samtidig trekker bokens redaktører raskt opp en spenning gjennom bokens to første kapitler. Det er viktig å utforske hvordan våre fysiske omgivelser, inkludert bygningsmassene, tingene og den praktiske og estetiske utformingen av fengsler (og andre fysiske omgivelser), har betydning for våre måter å erfare verden på (kapittel 1), men redaktørene åpner også for å innvende at til tross for at en kan privilegere materialitetens betydning, er det viktigste for oss de spesifikke menneskene vi tilbringer tid sammen med (kapittel 2).

Bokens hovedprosjekt, slik jeg har forstått det, er å belyse de sosio-materielle aspektene ved livet til fanger, dvs. ved å analysere de arkitektoniske og bygningsmessige omgivelsene som konstitutive for fangers erfaringer med fengslingen. Bruken av Deleuze og Guattari i bokens introduksjonskapittel bærer bud om at bokens 16 kapitler skal si noe mer og noe annet om fangers og menneskers erfaringer og måter å erfare seg selv i samspill med sine omgivelser på, enn det som er vanlig i fengselsforskningen. Begrepet «the body without organs» eller på norsk, den organløse kroppen, er et bærende analytisk oppslag. Det viser til at kroppen verken er biologisk eller sosial, men begge deler, og det antydes at en gjennom dette grepet får en inngang til å studere kroppens sammenvevethet med sine omgivelser mer eksplisitt. Dernest skal det foregå en slags komparasjon mellom norske og italienske fengsler, men uten at disse skal sammenlignes og diskuteres direkte. Den norske og italienske fengselskonteksten skal antakelig inspirere leseren til å tenke over hva den fysiske utformingen av fengsler betyr for fanger og for samfunnet mer allment, men ingen av bidragsyterne ser ut til å ha som ambisjon å forløse det komparative potensialet. Hva betyr det at italienske fengsler er tettere befolket enn de norske? Hva betyr det at norske fengsler har større grøntarealer enn de italienske? Hva betyr det at et fengsel er plassert i en bykjerne vs. å være plassert langt utenfor byer? Slike spørsmål blir løftet fram, men leseren får ikke ordentlige svar på dem.

Etter at det brede teoretiske lerretet forankret i Deleuze og Guattari er spent opp i innledningskapittelet, følger et kapittel skrevet av John K. John K. er en fange med erfaring både fra Halden fengsel, det tilsynelatende mest moderne og best utsmykkede, men også mest rømningssikre fengslet i Norge, og med erfaring fra et litt mer «slitent» fengsel. John K. konkluderer med at hvordan fengsler er utformet bygningsmessig og estetisk, er underordnet betydningen av menneskelig kontakt og samhandling. Halden fengsel virker kaldt og fremmedgjørende på ham, det slitne fengselet gjør det ikke.

Lest sammen legger innledningskapittelet og kapittel 2 med andre ord opp til spennende diskusjoner. Her settes betydningen av nettopp menneskers, og særlig fangers, kroppslige erfaringer i møte med arkitekturens og bygningsmassens praktiske, estetiske og sikkerhetsmessige aspekter som kan undersøkes på ulike måter, opp mot John K.s erfaringer med fengselsbygningers utforming og hans privilegering av møter mennesker imellom. Dessverre er det for få av bokens øvrige kapitler som griper disse spenningene direkte, selv om flere av kapitlene gjør det indirekte, og ingen av dem diskuterer sine bidrag direkte opp mot John K.s erfaringer.

Fordi John K.s kapittel har fått en så sentral plassering i boken, skal jeg ta for meg de øvrige av bokens kapitler som delvis er, eller burde være, i dialog med erfaringene han har med å være fengslet.

Berit Johnsen, hvis forskning er fra Halden fengsel, fokuserer i kapittel 4 på betydningen av det kroppslige samspillet med omgivelsene ved å fokusere på de fysiske og sanselige måtene vi erfarer oss selv i verden på. Med «the body without organs» som teoretisk utgangspunkt, får hun fint fram de kroppslige og følelsesmessige forskjellene på det å løpe på en tredemølle i et studio og det å løpe i skogen. Dette er relevant for menneskers erfaringer med fengsling, for selv om Halden fengsel er plassert og innlemmet i vakre, skoglignende omgivelser, er disse omgivelsene bare tilgjengelig for fangene som noe de kan se på, ikke som de kan benytte seg av. Gitt denne analysen, framstår det som litt pussig at Johnsen ikke forholder seg til innvendingene til John K. direkte, som jo også har erfaring fra Halden fengsel.

Inger Marie Fridhov og Linda Grøning kommer tilbake til Halden fengsel i kapittel 13, i forbindelse med en historisk analyse av de skiftende ideologiske fengselsideologier og den arkitektoniske utformingen av fengsler i Norge i perioden fra ca. 1850 og fram til i dag. Kapittelet fungerer godt som et oversiktskapittel, og burde vært plassert i dialog med Johnsens kapittel.

En annet interessant kapittel, (kapittel 8) av Franz James, handler om betydningen av tingene på cella til kvinnelige fanger. Forfatteren starter intervjuene med å be fangene om tillatelse til å tegne cella, og han bruker tegningene som inngang til samtaler om hvordan det er å tilbringe tiden i livet sitt på akkurat dette rommet med akkurat disse tingene. Ved å fokusere på detaljene: madrasser som er kledd i brannsikker plast og som gjør at man blir ubehagelig svett, senger som ikke kan tilpasses en vond rygg, toaletter som står for nær sengen osv., skriver James fram de mikromaktmekanismene som er sentrale for erfaringen med fengslingen.

Franssons kapittel 9 binder fint sammen refleksjoner over unge fangers forhold til fengselets arkitektur og gjenstander gjennom å skrive fram fengslede ungdoms smerte, slik den kommer til uttrykk i deres følelsesmessige og fysiske utveksling med tingene, og også i Brottveits kapittel 10 om å sitte i fengsel er den kroppslige smerten sentral, sett opp mot humanistisk straffeideologi.

Men heller ikke disse forfatterne forholder seg til spenningen mellom menneskelig samhandling og vårt kroppslige forhold til tingene som diskuteres i innledningskapittelet, opp mot eller i dialog med John K.s erfaringer og hans reservasjoner mot materialitetens og estetikkens forrang.

I og med at så få av forfatterne i boken forholder seg til John K.s artikkel, kan en lure på hvorfor den i det hele tatt er med. Når John K.s motforestillinger mot bokens utgangspunkt, som for øvrig fungerer godt som et dramaturgisk grep, ikke tas på alvor, framstår forfatterne som nedlatende overfor nettopp disse erfaringene. Og det tror jeg ikke var meningen, for flere av kapitlene belyser spenningen indirekte. Et eksempel er kapittelet til Yngve Hammerlin, som indirekte behandler erfaringene og motforestillingene til John K. gjennom sine mangfoldige teoretiske perspektiver. Hammerlin peker for det første på at opptatthet av det materielle ikke er noe nytt i samfunnsvitenskapen, det var snarere der vi startet, og for den andre advarer han mot reduksjonistisk bruk av teorier og perspektiver, herunder å gjøre det materielle til det (eneste) vi «ser». Dette kapittelet kunne ha fungert som leverandør av teoretiske verktøy til flere av bokens kapitler, men av en eller annen grunn er det plassert langt bak i boken, som kapittel 12, og framstår derfor som løsrevet fra sammenhengen det i bunn og grunn inngår i.

De i og for seg interessante kapitlene om ulikhet i fengslenes grøntarealer og hva man kan bruke eller ikke bruke dem til, ulikheter i fengslenes størrelser i Norge og Italia, ulikheter i fengslers arkitektoniske utforming og plassering i byrommet og hvordan fengsler preger en by og dens innbyggeres relasjoner til fangebefolkningen, framstår som lite analysert. Grunnen er at disse kapitlene i liten grad forholder seg til den øvrige fengselsforskningen.

Analyser av fengselsarkitekturens formål og fangers erfaringer med den, kan definitivt vise fangers fundamentale utenforskap, med referanser både til straffens skiftende begrunnelser og til fangers konkrete erfaringer med fengslenes praktiske, estetiske og sikkerhetsmessige utforminger. Men blant annet fordi kapitlene ikke er i dialog med hverandre, framstår disse innsiktene som løsrevet fra bokens prosjekt, slik det er skissert innledningsvis. Det skjer en slags forankring av spørsmålene i bokens siste kapittel (Stefano Catucci) gjennom en analyse av Foucaults politiske aktivisme og teoretiske bidrag til fengselsforskningen, og jeg lurer på om ikke Foucaults bidrag til fengselsforskningen, som er kapittelets tema, ville ha fungert vel så godt som teoretisk inngang til denne boken som Deleuze og Guattari.

To ting til slutt. For det første er det er synd at bokens redaktører ikke satt litt lenger med manuset, for her er det viktige og interessante perspektiver ikke bare på hva det vil si å sitte i fengsel, men også på hva det vil si å være menneske i kropp i verden, slik koblingene mellom arkitektur og kroppslige perspektiver på mennesket får fram. For det andre: forlaget burde ha bidratt med bedre korrektur og stilmessig ensretting av manuskriptet. Slik det står nå har det åpenbart gått for en billig løsning, og det er ikke godt nok.