«Hva er»-serien til Universitetsforlaget gir assosiasjoner til Douglas Adams’ romantittel «Life, the universe and everything». Serien tar for seg lettbeinte temaer som «Hva er krig», «Hva er tid» og «Hva er kosmos», for ikke å snakke om det umulige spørsmålet «Hva er sosiologi». Enhver sosiolog vet hvor vanskelig det er å besvare – eller i det minste hvor forskjellige svarene kan bli, avhengig av hvem du spør.

Å få lov til å skrive frem sin versjon av et bredt tema som for eksempel innvandring, feminisme eller islam er i seg selv en øvelse i definisjonsmakt. «Hva er» høres ut til å fordre et objektivt, konkret svar – noe som i seg selv kan virke provoserende når temaene som beskrives, er preget av kontroverser og faglig uenighet. Som Espen Søbye skrev i sin anmeldelse av serien i Morgenbladet: Bøkene kan se ut til å love «eksakte definisjoner av det som ikke lar seg definere eksakt» (Søbye, 2011).

Søbyes kommentar passer godt til ett av de siste spørsmålene bokserien stiller, nemlig «Hva er en flyktning». «Hva»-spørsmålet antyder at flyktningidentiteten er et konkret, tydelig avgrenset objekt. Men som enhver leser vil forstå, finnes det ikke et enkelt svar på spørsmålet – til tross for at jeg knapt kan tenke meg noen som er i en bedre posisjon til å gi en innføring i temaet enn nettopp forfatteren, Vigdis Vevstad. Hun har en doktorgrad i internasjonal juss og har jobbet med asylfeltet i flere tiår, med et særlig fokus på internasjonalt samarbeid og EU.

Boka gir en imponerende gjennomgang av rammene rundt asylinstituttet – nasjonalt lovverk, det menneskerettslige grunnlaget, historikken bak flyktningkonvensjonen, domsavsigelser og det europeiske samarbeidet. Vevstad skriver om disse temaene med en letthet som bare en person som har hatt dette under huden i lang tid, kan gjøre det. Boka er på under 150 sider, så det sier seg selv at mye av fremstillingen må bli summarisk. Nesten hvert avsnitt kunne vært en inngang til flere kompliserte temaer og debatter.

I så måte har en leser som er ny i feltet samme utfordring som en førsteårsstudent som tar et innføringsemne på universitetet: Det kan være vanskelig å henge med når kunnskap som spenner såpass bredt, presenteres på tettpakket vis. Kanskje vil man, paradoksalt nok, ha mest nytte av slike innføringsemner mot slutten av studietida, når man allerede har nok knagger å henge oversiktsbildet på. Slik er det nok med denne boka også: Den fungerer kanskje best for dem som kan en del om feltet fra før av. Selv om boka er mer spisset tematisk enn, la oss si, «hva er»-bøkene om kosmos eller krig, er det krevende å få skikkelig grep om de politiske og juridiske rammene rundt feltet, til tross for at Vevstad gjør en svært god jobb med å redegjøre for dem.

Underveis i lesinga tenkte jeg på hvilken betydning Vevstads juridiske bakgrunn har for fremstillingen, og hvordan en slik bok kunne ha sett ut om den ble skrevet av en sosiolog. Det juridiske ståstedet skaper et normativt utgangspunkt for boka. Vevstad er en aktiv samfunnsdebattant med en tilsynelatende ukuelig tro på at det går an å finne løsninger på utfordringene i asylfeltet gjennom internasjonalt samarbeid og gjennom å styrke staters menneskerettslige forpliktelser. Hun skriver innledningsvis at hun ikke er bekymret for at noen skal mene at hun som folkerettsjurist «rir kjepphester». Mange vil antagelig oppleve det som mindre problematisk når en jurist tar side med menneskerettighetene, enn om en sosiologisk analyse virker tydelig påvirket av forskerens politiske standpunkt. Selv om jussen aldri spiller en politisk nøytral rolle, har den en egen legitimitet – og ikke minst rettslig kraft, gjennom at verdier som er nedfelt i jussen, kommer til uttrykk gjennom avgjørelser i domstoler. Uavhengig av faglig bakgrunn, synes jeg det er en god ting å være tydelig på normativt ståsted. Selv om verdistandpunkt påvirker måten en forsker eller samfunnsdebattant fremstiller et tema på, behøver det på ingen måte å utelukke en redelig og nyansert fremstilling – og det synes jeg Vevstad lykkes med. Når det er sagt, kan man noen ganger oppleve teksten som litt kontrastfull når hun går fra et språk som er nøytralt redegjørende til mer normative utsagn.

Juss og politikk blir ofte stilt opp som to motstridende størrelser i asyldebatten – hvor jussen, særlig med henvisning til internasjonale forpliktelser, blir sett som en motkraft mot restriktiv politikk. Fordi staten etter norsk grunnlov er forpliktet til å sikre menneskerettighetene, blir asylinstituttet til en viss grad vernet mot politiske konjunkturer. Dette fremheves i boka. Men jussen blir også brukt som et redskap for å stramme inn, ofte med henvisning til at vi fortsatt er «innenfor rammene vi er folkerettslig forpliktet til». Kompleksiteten i jussen og de mange ulike nivåene med regler og avtaler – nasjonalt, på EU-nivå, og internasjonalt – skaper en fleksibilitet som åpner opp for politisk innflytelse i et felt som tilsynelatende er rettighetsstyrt, hvor «de som har behov for beskyttelse, skal få det». Fra et sosiologisk ståsted er nettopp samspillet mellom juss og politikk noe av det mest interessante i asylfeltet.

Jussen tilstreber en forenkling og tydeliggjøring av kategorier for å muliggjøre juridisk handling. I asylfeltet er det to kategorier som er særlig betydningsfulle, nemlig «flyktning» og «migrant». Fra et juridisk ståsted er det viktig å skille mellom flyktninger og andre migranter, fordi kategoriene fører med seg ulike rettigheter. Talspersoner på vegne av flyktningers rettigheter, slik som Vevstad, understreker gjerne det særegne ved flyktninger som gruppe, nettopp for å sikre rommet for beskyttelse for dem som virkelig trenger det. Samtidig er det utvilsomt slik at det entydige skillet mellom flyktninger og migranter også brukes for å legitimere en restriktiv politikk med henvisning til at man ønsker å sende signaler til «grunnløse asylsøkere» (les: migranter). Men denne politikken rammer også personer med beskyttelsesbehov.

Som sosiolog er det naturlig å utforske forholdet mellom (juridiske) kategorier og den empiriske virkeligheten. Når man gjør det, blir det entydige skillet mellom flyktninger og migranter vanskeligere å opprettholde, selv om det er lett å forstå de juridiske argumentene for skillet. Årsakene til at folk reiser fra hjemlandet sitt er ofte sammenflettede – både i individene selv og på samfunnsmessig plan. Likeså er hvem som anerkjennes som flyktning, et skiftende fenomen, hvor ulike land har ulik praksis. Et menneske som blir ansett for å være en migrant i ett land, kan bli anerkjent som flyktning i et annet. Vurderingene av søkeres troverdighet og bruk av landinformasjon åpner ofte for stor grad av skjønn, hvor usikker informasjon fortolkes for å komme til et juridisk entydig svar. Dette skjønnsrommet kan i liten grad reguleres av juridiske normer, og åpner potensielt også opp for politisk innflytelse.

På bakgrunn av slike observasjoner, foregår det en debatt i feltet om bruken av «migrant»-begrepet og hvem kategorien rommer. Migrasjonsforsker Jørgen Carling (2015) har blant annet tatt til orde (i tråd med definisjonen til International Organization for Migration) for å bruke ordet «migrant» om alle som beveger seg på vers av landegrenser, inkludert potensielle flyktninger, i stedet for å snakke om disse som adskilte grupper. Det betyr ikke at man skal gi opp ideen om særegne rettigheter for flyktninger, men innebærer en forståelse av at enhver migrant potensielt kan være en flyktning. Vevstad anerkjenner kompleksiteten som ligger under skillet mellom migranter og flyktninger, men en sosiologisk fremstilling ville antagelig ha gått mer inn i disse diskusjonene – inkludert den vanskelige prosessen med å avgjøre hvem som skal bli anerkjent som flyktning.

Formålet med boka er å bidra til «klargjøring og opprydding» i en debatt som ofte foregår på sviktende grunnlag. Det er ikke tvil om at det er mangel på kunnskap om de juridiske rammene rundt asylfeltet. Å øke kunnskap om de juridiske forpliktelsene i debatten om asyl, kan potensielt bidra til å styrke rettighetsfokuset. Det er særlig viktig i en tid hvor menneskerettighetene ser ut til å være på vikende front. I tiltagende grad har det vært en dobbeltkommunikasjon i det europeiske samarbeidet om hva slags tyngde disse rettighetene faktisk skal ha i møtet med migranter (inkludert potensielle flyktninger). Europeiske stater har en tendens til å stå med menneskerettighetene i den ene hånda, og med en politikk som undergraver de menneskerettslige forpliktelsene i den andre. Vevstad er tydelig på hvor problematisk det er – og at det finnes en annen vei. Selv om jeg synes det er vanskelig å dele Vevstads optimisme, opplever jeg hennes stemme i debatten som et lysglimt i et felt preget av mørke og tilsynelatende uløselige dilemmaer.

«Hva er en flyktning» er et prisverdig forsøk på å gi oversikt over et kronglete og etisk krevende tema. Men ingenting er helt enkelt i dette feltet, heller ikke denne boka. Mange lesere vil sannsynligvis sitte igjen med flere spørsmål enn svar på «hva» en flyktning er. Ett av bokas viktigste bidrag er kanskje en forståelse av at bak den ofte enkle politisk retorikken på asylfeltet, skjuler det seg en svært komplisert verden – både fra et menneskelig, juridisk og et sosiologisk ståsted.

Referanser

Carling, Jørgen (2015, 3. september). Refugees are also migrants. And all migrants matter. Hentet fra: https://www.law.ox.ac.uk/research-subject-groups/centre-criminology/centreborder-criminologies/blog/2015/09/refugees-are-also

Søbye, Espen (2011, 15. desember). Hva er? Hentet fra https://morgenbladet.no/boker/2011/hva_er