Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Produktive anomalier

Teoriutvikling i empirisk sosiologi
Productive Anomalies
Theory Development in Empirical Sociology
Professor, Universitetet i Stavanger

I denne artikkelen argumenterer jeg for nytten av å bruke empiriske anomalier til eksisterende teori som et aktivt redskap i sosiologisk forskning. Artikkelen er et forsøk på å utmeisle en forskningsposisjon, inspirert av sosiologer som Michael Burawoy, Andrew Abbott og Timmermans & Tavory. Jeg viser eksempler på arbeid med anomalier, fra egen og andres forskning, knyttet til teori som habitus og kulturell kapital (Bourdieu) og stigma (Goffman). Jeg hevder slik at en abduktiv forskningsstrategi, hvor vi forsøker å rekonstruere eksisterende teorier på grunnlag av empiriske anomalier til dem – altså brudd med forventninger – har et produktivt potensial. Artikkelen tar videre utgangspunkt i Lars Mjøsets typologi over forskerholdninger og teoribegreper (særlig kontekstualismen), og mye av diskusjonen kretser rundt lesninger av grounded theory. Avslutningsvis skisserer jeg noen krav som abduktiv forskning og teoriutvikling på bakgrunn av anomalier stiller til sosiologisk praksis, bl.a. at vi trenger både teoretisk sensitivitet og brede teoretiske arsenaler, og at vi unngår alle forsøk på immunisering av teori.

Nøkkelord: anomali, teori, data, abduksjon, forskerholdninger

In this paper, I argue that using empirical anomalies against existing theory, as an active tool, may be beneficial in sociological research. The article is an attempt to describe a researcher position, inspired by sociologists such as Michael Burawoy, Andrew Abbott, and Timmermans & Tavory. I use examples of research with anomalies, from studies by others and myself, related to theories such as habitus and cultural capital (Bourdieu) and stigma (Goffman). I argue that an abductive research strategy, whereby we aim to reconstruct existing theories based on empirical anomalies to them – that is, findings contradictory to expectations – has a productive potential. The article departs from Lars Mjøset’s typology of researcher attitudes (contextualism, in particular), and much of the discussion circles around readings of grounded theory. In conclusion, I highlight some demands that abductive research and theoretical construction based on anomalies, pose to sociological practice; e.g., we need both theoretical sensitivity and broad theoretical repertoires, and we must avoid all attempts to render theories immune.

Keywords: anomalies, theory, data, abduction, researcher attitudes

Innledning

Tema for denne artikkelen1 er evigungt i sosiologien. Hvilken rolle teori har, kan eller bør ha i empirisk forskning, er et spørsmål som tar oss til noen gamle konfliktlinjer som utspant seg ikke minst i etterkrigstidens USA, som handler om hvorvidt vi trenger teori for dens egen del, hva som skal være teoriens nivå, forholdet mellom teori og data, og hvor teorien kan komme fra. Sentrale sosiologer som C. Wright Mills (1959), Glaser & Strauss (1967) og Robert Merton (1968) skrev alle om dette. Spørsmålene har fulgt oss siden, i ulike avskygninger, og vi skal ikke regne med å bli ferdige med dem med det første. Artikkelen er en refleksjon over nytten av å arbeide med, til og med kultivere, anomalier, det som ikke stemmer med forventninger, antakelser og eksisterende teori. Dette overlapper, men overskrider dels posisjoner der man tester og bekrefter/avviser teori (hypotetisk-deduktivt), bedriver «ren» eller abstrahert teoretisering (sosialfilosofi), bruker teori som perspektiv man jobber ut fra og lar seg informere av, eller forsøker å legge teori fra oss for å gå åpent inn i data (induktivt; grounded theory) osv.

En kjent formulering av Bourdieu og Wacquant lyder: «Research without theory is blind, theory without research is empty» (1992, s. 62). Altså, hvis vi gjør empirisk forskning og ikke orienterer oss teoretisk, famler vi i blinde. Hvis vi teoretiserer uten empirisk forankring, ender vi opp med tomme skall. Dette er mange av oss, kanskje de fleste, enige i. Hvordan vi integrerer empirisk forskning og teori, og hvordan vi bedriver teoriutvikling, er imidlertid ikke uten videre klart definert. Dette er ikke noe vi finner godt beskrevet i mange lærebøker eller vitenskapelige publikasjoner, og heller ikke noe vi betoner i undervisningen (jf. Swedberg, 2016; men se Tjora, 2017; Alvesson og Kärreman, 2011).

At spørsmålet er evigungt, kom til syne da Norges forskningsråd (2010) fikk norsk sosiologi evaluert for noen år tilbake. Svak teoriutvikling var et av evalueringens viktigste ankepunkter mot hvordan vi praktiserer sosiologi her til lands. Men hva mener vi med teoriutvikling? Teoriutvikling på vegne av hele faget, på vegne av alle samfunnsfagene? Sosiologien sies ofte å være det mest generelle samfunnsfaget. Den innehar noen av de mest generelle teoriene, enten det er handlingsteori (Schütz, Simmel, Parsons osv.), systemteori (Parsons igjen, Luhmann, Giddens’ strukturasjonsteori osv.) eller modernitetsteori (Giddens igjen, Beck, Bauman m.fl.). Uansett ståsted vis-à-vis generell teori, er det vel ukontroversielt å hevde at ambisjoner om sosiologien som et teoretisk fellesfag for alle samfunnsvitenskapene, altså en teoretisk Leviathan, er dømt til å mislykkes. Også innen faget har forsøk på enhetlig teoretisk integrasjon gjentatte ganger slått feil: strukturfunksjonalismen, marxismen, rational choice m.fl. Dvs. som fellesteori havarerte de, men som parallelle tradisjoner lever de videre – med strukturfunksjonalismen som mulig unntak. Når teori skal dekke over svært mye (eller «alt») av den sosiale virkeligheten, og gis et svært høyt generaliseringsnivå, tømmes teorien gjerne for reelt innhold fra virkeligheten. Da C. Wright Mills i The Sociological Imagination fra 1959, reduserte, eller «oversatte til engelsk», som han skrev (s. 27), Parsons’ 555 sider lange The Social System til ett spørsmål og ett svar – «Hvordan er sosial orden mulig?» «Allment aksepterte verdier» – (s. 31), pekte han på en indre tomhet ved Grand Theory og innvarslet dens forestående fall. Selv innenfor bindestrekssosiologiene feiler fort altovergripende forsøk, selv om man har klart dominerende perspektiver, slik Bourdieus teori fra Distinksjonen ([1979] 2010) har vært (men kanskje ikke lenger er) innenfor kultursosiologien. Jeg tror i alle fall vi ikke skal ha store håp om teoretisk imperiebygging verken i eller på vegne av sosiologien.

Men at vi erkjenner at den store teoretiske integrasjonen er en illusjon, og dermed godtar sosiologisk teoripluralisme, betyr selvsagt ikke at vi abdiserer fra ambisjoner om teoriutvikling – da ender vi opp, som Bourdieu og Wacquant skriver, blinde. Spørsmålene bør heller være: Hva bruker vi teori til? Hvilken nytte har teorien? Hvilket mål har teoribygging? Når bruker vi teori? Hvilken teori bruker vi? Og ikke minst: Hvordan bruker vi teori? Disse spørsmålene må vi prøve å besvare på måter som unngår blindhet og tomhet.

Ambisjonen med artikkelen er å argumentere meg frem mot en forskningsposisjon – eller mer beskjedent: en skjerpet bevissthet om den aktive og produktive rolle som teori kan spille i empirisk sosiologi, når vi arbeider med anomalier til teori. Dette forutsetter en ikke-dogmatisk innstilling, dvs. at vi aldri prøver å immunisere yndlingsteorier, og at vi ikke bygger rene akademiske industrier rundt enkeltautoriteter – enten det er Latour, Boltanski, Weber, Marx, Bourdieu eller andre. Det forutsetter at vi alltid er villig til å reforhandle teoriene, og – kjernepunktet: – at vi aktivt søker å rekonstruere dem. Det handler om å sette teorien i praktisk arbeid for oss, og om det Andrew Abbott (2004) kaller «Cultivating Puzzlement», som han mener er kjernen i samfunnsvitenskapelig arbeid: Du sitter med noe i den sosiale verden som forvirrer deg, kanskje til og med en «gåte», eller noe du bare stusser over, pluss du får en god idé som forholder seg til, tolker eller løser dette som du stusser over (s. xi). Dette ligger nær Charles Saunders Peirces begrep om abduksjon (se Timmermans & Tavory, 2012). Det handler altså om å ha et bevisst forhold til anomalier – det som ikke stemmer med forventningene dine. Jeg nevnte amerikansk etterkrigssosiologi, men ideen om å kultivere anomaliers potensial henter jeg fra senere sosiologer: Michael Burawoys «extended case method» (1991; 1998; 2009) som innehar noen elementer jeg mener kan videreutvikles, andre jeg er mer kritisk til, Stefan Timmermans og Iddo Tavorys «Abductive Analysis»2 (2012; 2014), samt Abbotts «cultivating puzzlement» (2004). Her er også paralleller til Alvesson og Kärremans tilnærming til teori- og kunnskapsutvikling: «Mystery as Method» (2011).

For å bygge videre på det Abbott skriver: Du blir ikke forvirret over funn med mindre du har en antakelse om hvordan du trodde ting skulle være. Og det er ut fra teori – i vid forstand – at vi møter verden (empiri) med antakelser om hvordan den henger sammen. De gode ideene som forholder seg til det overraskende, oppstår igjen nettopp når du lar teori (antakelse) og empiri (der du finner noe overraskende) brytes mot hverandre.

Jeg skal bruke eksempler fra egen og andres forskning som illustrasjon. Jeg følger langt på vei Burawoy i at det kan være mer fruktbart å jobbe for å rekonstruere eksisterende teori enn å bygge den induktivt og nedenfra, igjen og igjen (2009, s. 15). Selvsagt er studier i den induktive enden av skalaen, dvs. eksplorerende og empiridrevne (Tjora, 2017, s. 24), nødvendige, ikke minst på områder hvor det er gjort få studier fra før. Men en strategi der man arbeider med empiriske anomalier til eksisterende teorier, kan ha et dels oversett potensial. I praksis arbeider vi nok slik stadig vekk, men utkrystallisert som forskningsstrategi, er det mindre påaktet.

Det at vitenskapene utvikler strategier for å håndtere empiriske anomalier, er vitenskapsteoretisk gammelt nytt. Både hos bl.a. Karl Popper og hans elev Imre Lakatos (se Gilje & Grimen, 1993, s. 66–84) – både Burawoy og Timmermans & Tavory lar seg inspirere av disse – er dette sentrale kjennetegn på vitenskapelig arbeid overhodet, enten det dreier seg om falsifikasjon av enkeltteorier (Popper), eller en mer avansert falsifikasjonsprosess rundt vitenskapelige forskningsprogrammer (paradigmer), der anomalier håndteres ved at en utvikler og reformulerer støttehypoteser til forskningsprogrammet (Lakatos). For Lakatos utgjør støttehypotesene det «beskyttende beltet» rundt et forskningsprograms «harde kjerne» ([1978], i Gilje og Grimen, 1993, s. 80–84; Burawoy, 2009, s. 146; Herne & Setälä, 2006). Denne bredere vitenskapsfilosofiske diskusjonen skal vike plass her, til fordel for en mer praktisk drøfting av teoriutvikling i empirisk sosiologi.

Hvis vi gir Burawoy rett i at «(t)heory is the condensation of accumulated knowledge that joins sociologists to one another; (…) what makes us a community of scientists» (2009, s. 15), så vil praktisk arbeid med å rekonstruere teori ut fra empiriske anomalier, etter abduktiv logikk, potensielt kunne bringe fagets ulike retninger mer i samtale med hverandre. I abduktiv logikk kan vi med Burawoy si at «(t)he aim of theory is not to be boringly right, but brilliantly wrong» (2009, s. 13). Elegant formulert, men ikke helt intuitivt opplagt på dette tidspunktet. Jeg håper å klargjøre hva det betyr, at en teori på strålende vis kan være feil. Eksemplene jeg bruker er bl.a. fra forskning på klasse og kulturell kapital, samt stigma, og bygger på kvalitative metoder. Burawoy skriver innenfor en etnografisk tradisjon, og det er gjerne i forbindelse med kvalitative metoder at det abduktive ved teoriutvikling løftes frem (jf. Timmermans & Tavory, 2012). Likevel ser jeg ingen prinsipielle problemer med at det å kultivere anomalien også kan gjelde innenfor kvantitativ forskning.

Hva er sosiologisk teori? Typer teori

Så langt har jeg skrevet som om sosiologisk teori er én størrelse. Slik er det ikke. Vi vet alle at sosiologisk teori er noe, men vi vet alle også at det kan være vanskelig å enes om hva. Det er ikke enkelt å finne gode definisjoner som samler alt vårt teoretiske arbeid. Allerede i 1968 skrev Merton at selve ordet teori sto i fare for å bli meningsløst, og forvirrende mer enn klargjørende (Blaikie, 2000, s. 141). Oftest gir verken lærebøker eller artikler om sosiologisk teori én operativ definisjon, men lister opp flere. Noen utelater rett og slett å definere begrepet. I et spesialnummer av British Journal of Sociology fra 2016, der flere sosiologer debatterer Richard Swedbergs fremlegg om teoretisering som praktisk prosess – «before theory comes theorizing», er hans postulat – finner vi slående nok ingen definisjon.

En som ikke unndrar seg definisjonsarbeid, er Lars Mjøset. Han definerer teori som «accumulated knowledge, organized by the human mind, to be used for purposes of explanation» (2006a, s. 337). Vi kan kanskje være uenige om hva vi mener med «forklaring», og grenseoppgangen til «forståelse» (Weber, i Månson, 2007, s. 94), men jeg tenker denne er funksjonell.

Hvilken rolle «akkumulert organisert forklaringskunnskap» skal ha i empirisk samfunnsforskning, er vi ikke mer enige om. En oversikt som fanger vitenskapsidealer, teoribegreper, metodetradisjoner, og uenighetene på bakgrunn av disse, kommer fra den samme Mjøset. Tabellen under finnes i litt ulike varianter i hans arbeider (2006a; 2006b; 2007; 2009; 2011). Etterfølgende eksempler på teori er mine, og i diskusjonen går jeg også ut over det Mjøset selv skriver, forhåpentligvis uten at det går på bekostning av at opphavsmannen kan gjenkjenne fremstillingen.

Mjøset identifiserer tre distinkte, brede tradisjoner i samfunnsvitenskapen generelt og sosiologien spesielt: standardholdningen, kontekstualistisk holdning og sosialfilosofisk holdning. («Sosiologien spesielt» fordi variasjonen er størst her.) Disse tre har sine respektive vitenskapsidealer, ulike teoribegreper og gjerne ulike forskningsmetoder, selv om her er mye variasjon og overlapp. Et eksempel er den den klassiske Chicago-skolen, som er et viktig uttrykk for kontekstualisme (C). Chicago-sosiologene arbeidet mye med statistisk analyse, men ikke i variabeltenkning (Abbott, 1997). Mjøset kaller tradisjonene for forskerholdninger, eller praktiske «samfunnsvitenskapsfilosofier». En alternativ betegnelse kunne vært samfunnsforskerhabituser.

Tabell 1. Seks teoribegreper i samfunnsforskningen, tradisjoner og metodevalg (etter Mjøset, 2006a; 2006b; 2007; 2009; 2011)

Forskerholdninger; praktiske «samfunns-vitenskapsfilosofier»StandardholdningenKontekstualistisk holdningSosialfilosofisk holdning
VitenskapsidealNaturvitenskap: logisk positivisme, Popper, Lakatos, KuhnSamfunnsvitenskap: amerikanske pragmatismen, europeisk kritisk teori, standpunktteori (feminisme)Humaniora: Fenomenologi, hermeneutikk, strukturalisme, post-strukturalisme
Varianter, følger av
teoribegrep
A. Lovorientert teori.
variabelparadigme; hypotetisk-deduktivt. Teorinivå: middle-range og opp
C. Forklaringsbasert teori
(grounded theory). Teorinivå: Lavt og middle-range
E. Transcendental teori
Modernitetsteori; Generell handlingsteori. Teorinivå: høyt
B. Idealisert teori
(økonomi, rational choice). Teorinivå: høyt
D. Kritisk teori. Teorinivå: Lavt og middle-rangeF. Dekonstruktivisme (diskursanalyse m.m)
Teorinivå: lavt
MetoderA: Statistiske analyser av store datasett (survey, registerdata, osv.)C. Kvalitative metoder dominerer (delt.observasjon, feltarbeid, intervju, komparative metoder, dokumenter)E: Alle slags kilder om moderniteten; annen teori (høyt nivå)
B: Ikke-empirisk (matematisk modellering)D. Som C, men med forpliktelse til sosial endringF: begrepshistorie, konversasjonsanalyse (kan være intervju/dokument)

Standardholdningen har naturvitenskapen som ideal. Man inspireres av hypotetisk-deduktiv metode, av logisk positivisme, Poppers falsifikasjonsprinsipp m.m. Her finnes to teorivarianter, med ulikt forhold til empiri, begge med generaliseringsnivå fra middle-range og opp. Lovorientert teori kalles også et variabelparadigme (jf. Abbott, 1997), og jobber hypotetisk-deduktivt. Hypoteser testes med statistiske analyser av store datasett – surveyer, registerdata osv. Man leter etter lovlignende regulariteter. Den andre teorivarianten er den idealiserte. Denne er ikke-empirisk, eller mer presist jobber man med stiliserte data og postulater slik som nyttemaksimerende aktører, som brukes i matematisk modellering. Teori er avanserte tankeeksperimenter, slik vi finner i økonomi og rational choice-sosiologi. Spillteori forekommer hyppig. En retning i dag som vel bygger på begge teoribegrepene, er «analytisk sosiologi».

Den sosialfilosofiske holdningens vitenskapsideal stammer fra humaniora: fenomenologi, hermeneutikk, poststrukturalisme. Teksten står i sentrum. Også her finner vi to typer teoribegrep. Transcendental teori er det vi kaller sosialfilosofi, noen ganger «social theory», som har (svært) høyt generaliseringsnivå. Denne kommer igjen i to undervarianter: (a) Teori om sen-/postmodernitet – Beck (1997), Giddens (1994), Bauman (1991) – er overflygningssosiologi langt fra empiriske forskningsfronter. Litt flåsete: Den figurerer ikke ofte i søknader til Norges forskningsråd. (b) Generell handlings- og/eller systemteori – Giddens’ strukturasjonsteori ([1984] 1993), Parsons ([1939] 1949) – er universalistisk teori om det sosiale. Kilder til teoriutvikling er hovedsakelig annen teori. Så har vi dekonstruktivismen, som stammer fra Derrida, Foucault m.fl. Dette er diskursanalysen, og teorien har ofte et lavere generaliseringsnivå, ifølge Mjøset. Her anvender man gjerne begrepshistorie og konversasjonsanalyse, samt intervju og dokument.

Endelig har vi den kontekstualistiske forskerholdningen, som jeg tar diskusjonen videre mot anomali fra. Her er vitenskapsidealet spesifikt samfunnsvitenskapelig (de foregående tilsvarer Snows «to kulturer i akademia», [1959] i Mjøset, 2011, s. 250). Tradisjonen stammer fra amerikansk pragmatisme, Chicago-skolen, europeisk kritisk teori, standpunktteori (feminisme) m.fl. Av metoder dominerer de kvalitative; feltarbeid, intervju, komparative metoder osv.

Hos Mjøset illustrerer grounded theory (GT) den kontekstualistiske forskerholdningen. For å forstå Mjøsets tredeling, er GTs tilblivelseshistorie verdt en visitt (det følgende er delvis hentet fra Vassenden, 2008):

GT oppsto som en reaksjon på to hovedstrømninger i amerikansk etterkrigssosiologi: Grand theory og hypotesetestende sosiologi. Med en marxistisk metafor mente Glaser og Strauss at teoribygging var monopolisert av noen sosiologiske kapitalister (Parsons i spissen) som knapt ble skitne på hendene av empiri, mens et sosiologisk proletariat drev med stadig mer raffinerte statistiske hypoteser for å teste ut de generelle teoriene. Teoribygging nedenfra, fra praktisk kvalitativt arbeid, var det lite plass til. Dette var motivasjonen for å skrive den senere enormt innflytelsesrike The Discovery of Grounded Theory (1967). Diagnosen ligner den C. Wright Mills stilte på sosiologien noen år før. I sin utmeisling av hvordan samfunnsvitenskapene kunne gripe forholdet mellom biografi og historie/struktur, kritiserte Mills to uheldige tendenser i eget fag. På den ene siden ledet grand theorys forsøk på systematisk teori om menneskets og samfunnets natur til en begrepsfetisjisme. På den andre siden fulgte det en metodologisk hemning av abstrahert empirisme (statistikkslaveri). Begge deler var abdikasjon fra klassisk samfunnsvitenskap (1959, s. 73). GT skiller mellom å bygge formell teori på tvers av felt, slik som stigma og referansegruppe, og substansiell teori, f.eks. etnisitet. Begge er av Mertons (1968) «middle-range»-type (Glaser & Strauss, 1967, s. 32).

I klynge C med GT plasserer Mjøset også andre retninger: Burawoys extended case method, Dorothy Smiths institusjonelle etnografi m.fl. Disse distanserer seg selv fra GT og kritiserer den for en naiv induktivisme (noe jeg går inn på nedenfor). Men det de har felles, også med kritisk teori (D), er at de på ett eller annet vis jobber nedenfra, forankrer teoribygging i data og i eksisterende problemer i verden, og kanskje, at de har en forbindelse til Chicago-skolen. Generaliseringsnivå innenfor kontekstualistisk teori er lavt og middle-range.

Mjøsets inndeling ligner de som Mills og Glaser og Strauss gjorde. Dvs., deres inndelinger er hos Mjøset modifisert gjennom at det rommet som Mills og Glaser og Strauss etterlyste, faktisk eksisterer (kontekstualismen). Selv om kanskje få sosiologer i dag vil føle seg truffet av kritikken fra Mills og Glaser & Strauss, vil nok noen mene at både begrepsfetisjisme og metodologisk hemning (Mills) fremdeles er med oss, gjennom henholdsvis transcendental teori og variabelparadigmet. Forskjellen fra 1950-tallet er at standardholdningen og den sosialfilosofiske holdningen ikke utgjør en mektig allianse slik Grand Theory og hypotetisk-deduktiv metode gjorde den gang. Det finnes en levende tradisjon i midten. Standardholdningen og sosialfilosofien har vel heller ikke så mye med hverandre å gjøre.

Mjøsets oversikt er informativ og retningsgivende. En typologi kan ikke berøre alle uenigheter, og det er ikke sikkert alle sosiologer vil være unisont enige i hvor treffsikker typologien er, eller i hvordan «deres» teoribegreper og forskergjerning presenteres og plasseres. Dens styrke ligger i dens praktiske orientering, dvs. den handler om hva forskere gjør, teoretisk som empirisk. Slik tjener typologien denne artikkelens formål godt. Et spørsmål den ikke helt berører, er hvilken posisjon man tilkjenner eksisterende teori innenfor ulike varianter av kontekstualismen. Glaser og Strauss insisterte på at teori skulle bygges nedenfra, komme til syne fra data. Den ene opphavsmannen (Glaser) skrev senere at man skulle nærme seg ethvert studieobjekt som om ingen noensinne hadde skrevet om det (1978, s. 14), for at ikke begreper og teorier skulle «presse» og «forurense» data. Dette punktet var kilde til en faglig skilsmisse: Glaser kritiserte gjentatte ganger Strauss for å forlate GTs prinsipp om tilsynekomst fra data (se Vassenden, 2008). Men også i originalversjonen av GT finner vi dette: Man frarådes å konsultere faglitteraturen før man starter det empiriske arbeidet (Glaser & Strauss, 1967, s. 37). Standardkritikken av GT er at dette representerer en naiv induktivisme, og at forskningen her gjør seg blind (jf. Timmermans & Tavory, 2012). Et forsvar kan være at man skal kunne trekke på eksisterende teori, men da teori som tidligere har vært bygget ut nedenfra, altså kunnskap akkumulert nedenfra (jf. Strauss [1970] 1973, s. 47). Innvendingene om naiv empirisme og induktiv blindhet kom umiddelbart etter utgivelsen av Discovery. Allerede i 1970 gjorde Strauss den oppklaring at dette handlet om parsonsk grand theory – ʻspeculative theory’ – og at man bruker eksisterende teori til å oppdage og bygge ny teori ([1970] 1973, s. 47; jf. Mjøset, 2009, s. 54). Rådet om å ikke konsultere faglitteraturen ble fremmet i datidens kontekst med et gap mellom grand theory og empiri. For Strauss sin del burde de vært mer presise i Discovery: Ikke konsulter grand theory-orientert faglitteratur.

Uansett, GT ble enormt populær. Dens doble kritikk av verifiseringsparadigmet og grand theory traff en nerve. Samtidig hevder noen at de teoretiske nyvinningene etter nå 50 år er dels magre (Timmermans & Tavory, 2012, s. 181), og at GT har endt opp som en ritualistisk metode heller enn som et godt redskap for å bygge teori – dens induktive forpliktelse kan ha hindret heller enn fremmet teoriutvikling (Tavory & Timmermans, 2014, s. 4). Nettopp derfor finnes reformerte versjoner av GT, der man åpner for sterkere bruk av eksisterende teori, f.eks. marxisme. Et eksempel er det Charmaz kaller en «constructivist grounded theory» (2008).

Jeg er ved artikkelens hovedpunkt: anomaliens potensial.

Noen har hevdet at det å gjøre abduksjon og anomali til sentrale redskaper i forskningen, ville kreve fundamental gjennomgang av GT (Timmermans & Tavory, 2012, s. 169, 173). Her er det uenighet. F.eks. vektlegger Charmaz at «constructivist grounded theory» starter fra den klassiske versjonens induktive, komparative strategi med vekt på tilsynekomst fra data, men så låner fra abduktive logikker. Hun betoner også at når en slik GT-forsker støter på et overraskende funn i sitt empiriske arbeid, så vil han eller hun ta i betraktning «[…] all conceivable theoretical ideas that could account for the finding […]» (2009, s. 138). Dette foregriper min konklusjon og tangerer Burawoys budskap – kanskje er Charmaz’ variant nettopp en fundamental revisjon av GT (jf. Timmermans & Tavory, ibid.). Jeg skal ikke ta stilling til det spørsmålet. Hvis vi nå leser den opprinnelige utgaven av GT med litt vrangvilje, og følger standardkritikken om naiv induktivisme, ser det slik ut: Dersom du skal legge eksisterende teori bort og møte data induktivt, så blir problemet at det egentlig ikke kan finnes noe i et empirisk materiale du kan undre deg over. For hva er teori, om ikke forventninger ut fra det vi vet eller mener å vite fra før? Det er forventninger som oppstår ut fra kunnskap som er akkumulert for å forklare den sosiale verden (jf. Mjøsets definisjon). Uten teori i en eller annen forstand, ingen forventninger. Uten forventninger, ingenting som bryter med forventningene. Med forventninger mener jeg ikke oppstilte hypoteser som testes eksplisitt (hypotetisk-deduktivt), men snarere ideer og forestillinger om sammenhenger som utgår fra eksisterende teori. I litt bredere forstand kan de også utgå fra politiske ståsteder eller common sense-antakelser om verden, som er det Burawoy (2009, s. xiii) kaller ʻfolk theory’. Mange ideer og forestillinger – enten de er akkumulert sosiologisk teori eller folkelig teori – kan godt være kun latente hos forskeren inntil noe i data peker mot at de kanskje ikke stemmer (se senere). Men undring over data forutsetter forventninger, bevisst eller ubevisst. Og det er undring som ligger til grunn for vitenskapelighet som pirrer nysgjerrigheten. Jeg skal gi nå noen eksempler på arbeid med teori og anomali.

Habitus, stigma, kulturell kapital – noen eksempler på arbeid med anomalier

Det første eksemplet har jeg brukt i en lignende diskusjon (Vassenden, 2008). Jay MacLeods Ain’t No Makin’ It ([1987] 1995) er en feltstudie av to ungdomsgjenger i et marginalisert boligområde i USA. The Hallway Hangers var en gjeng hvite gutter, The Brothers en gjeng afroamerikanske gutter. Langs alle dimensjoner bortsett fra etnisitet var de to gruppene tilnærmet identiske. De gikk på samme skole, bodde i samme nabolag og hadde samme klassebakgrunn. Men de hadde svært forskjellige oppfatninger om fremtiden og veldig ulike ambisjoner på vegne av seg selv. De hvite guttene, The Hallway Hangers, var langt mer pessimistiske til fremtiden hva gjaldt jobb og betydningen av utdanning, enn sine svarte motparter i The Brothers. Ingen av de hvite så på USA som et åpent samfunn, mens de fleste svarte gjorde nettopp det. Dette funnet kobler MacLeod til teorier om sosial reproduksjon, særlig til Bourdieus teori, der habitus innskriver klassespesifikke holdninger og praksiser som bidrar til reproduksjonen av klassesamfunnet. Denne teorien kunne ikke forklare de forskjellene som MacLeod observerte. Reproduksjonen av sosial ulikhet skjer i dette tilfellet ikke slik Bourdieus teorier tilsier. Her har MacLeod kommet over en anomali til Bourdieus teori. For å gi mening til denne anomalien, rekonstruerer MacLeod teorien. Han introduserer et modifisert habitus-begrep, der etnisitet medierer mellom klasseposisjon og subjektive disposisjoner. Hvordan medierer etnisitet i habitus, hva ligger bak? Amerikansk achievement ideology tilsier at enhver som strever hardt nok, vil oppnå økonomisk suksess. Skyggesiden er at fattigdom tilskrives manglende innsats. På grunn av de etniske bakgrunnenes ulike historiske posisjon vis-à-vis dominerende amerikansk ideologi, har guttegjengene forskjellige aspirasjoner: For mens de svarte guttene kunne forklare sine foreldres lave klasseposisjon med fortidens rasisme, hadde de hvite ikke annet å skylde på enn foreldrenes lathet eller dumhet. Achievement-ideologien var derfor mye mer smertefull for de hvite guttene. Derfor avviste de hele ideologien og tanken om sosial mobilitet og rasjonaliserte det amerikanske samfunnet som grunnleggende lukket for folk fra deres klassebakgrunn. Altså var utdanning nytteløst, og de var langt mer pessimistiske enn sine jevnaldrende svarte. Habitus-teorien er rekonstruert, reproduksjon av ulikhet skjer ved at sosial klasse er mediert gjennom etnisitet. For å se dette, trengte MacLeod kritisk distanse til teorien om habitus og sosial reproduksjon. Men han trengte også forventninger, forventninger som utgikk fra hans teoretiske arsenal.

Neste eksempel er fra egen forskning, og handler om Erving Goffmans teori om stigma ([1963] 1990). Denne har jeg sammen med kolleger trukket på i flere arbeider. Både i studier av religion blant unge (Vassenden & Andersson, 2011) og identitet blant boligmarkedets vanskeligstilte (Vassenden & Lie, 2013), har stigmateorien vært avgjørende for å kunne forstå hvordan folk forvalter negativ informasjon om seg selv i interaksjon med andre. Særlig viktig har Goffmans sentrale begrepspar diskreditert/diskrediterbar vært. Førstnevnte bærer et synlig eller kjent stigma, sistnevnte et skjult. De må forvalte sine stigma på svært ulike vis. Den diskrediterte håndterer interaksjonell spenning: Alle interaksjonspartnere ser eller vet om hans/hennes stigma, enten det er en fysisk misdannelse, etniske eller religiøse kjennetegn e.l. Den diskrediterbare håndterer derimot informasjon (om seg selv) som er skjult fordi den ikke er synlig eller gjort kjent. Den diskrediterbare må vurdere om han/hun skal fortelle om sitt stigma eller ei, hvorvidt han/hun skal lyve om det, eventuelt prøve å unngå at det kommer på banen. Og hele veien må han/hun avgjøre når, hvor, hvordan og overfor hvem hans/hennes «uønskete annerledeshet» skal gjøres kjent ([1963] 1990, s. 57). Den diskrediterbares strategi kan være frivillig avsløring eller «passing» (hhv. s. 123–25, 92–112; vi mangler et godt norsk ord for sistnevnte). Goffman kaller dette «informasjonskontroll».

Norge er et boligeierland, der andre boformer betraktes som sekundære. 86 % av norske familier med barn i alderen 0–17 år eier boligen de bor i.3

Privat leie kjennetegnes av midlertidighet. Kommunal bolig er et strengt behovsprøvd velferdstilbud for landets aller mest marginaliserte husholdninger (ca. 4 % av befolkningen), og en svært stigmatisert boform. Vår studie (Vassenden & Lie, 2013) handlet om mennesker som ufrivillig står utenfor norsk «boligeiernormalitet». Vi intervjuet flere grupper av vanskeligstilte leietakere: Personer med rusavhengighet og/eller (alvorlige) psykiske lidelser, hovedsakelig kommunale leietakere; personer med flyktningbakgrunn (hovedsakelig fra Somalia) som leide privat eller av kommunen; en gruppe av «deklasserte», private leietakere med majoritetsbakgrunn. De siste var mindre vanskeligstilte enn de to andre gruppene, og var bl.a. enslige forsørgere med anstrengt økonomi. «Deklassert» pekte mot en biografisk og sosial nærhet til boligeierkulturen; alle de sammenlignet seg med, eier egen bolig.

Flere av de intervjuede sa at de opplever sin boligsituasjon som skamfull. Men hvem som sa dette, og når (og overfor hvem) de er oppmerksom på det, fremsto i starten som lite konsistent; snarere flytende og preget av individuell variasjon. Vi var uforberedt på rusavhengige som sa at de aldri underkommuniserte overfor noen at de bodde i en kommunal bolig. Og vi ble overrasket over hvordan vanlige private leieforhold kan være skambelagt. Det var de «deklasserte» som klarest ga uttrykk for at de syntes det var brysomt å skulle fortelle andre om sitt boligforhold, til tross for at boligsituasjonen til f.eks. rusavhengige «objektivt» sett som regel var langt dårligere. Kommunale leietakere – som bærer det klart sterkeste boligstigmaet – var i det hele langt mindre på vakt over hvordan informasjon om deres boform ville posisjonere dem, enn det «deklasserte» private leietakere var. F.eks. forbandt enslige forsørgere med majoritetsbakgrunn sin ufrivillige leietilværelse med sårhet og skam, fordi det signaliserte mislykkethet og et symbolsk utenforskap. Når disse er varsomme med å fortelle andre hvordan de bor, dvs. at de ikke eier, praktiserer de goffmansk informasjonskontroll (ibid.), noe kommunale leietakere sjelden fortalte at de gjør.

De med det svakeste stigmaet var altså mest på vakt. Dette var egentlig to anomalier som ble forståelige gjennom å stilles opp mot hverandre. Til Goffmans stigmateori handlet anomalien dels om at han ikke drøftet stigmaers styrke og at også svake stigmaer voktes over. Ut fra kunnskap om norsk boligsektor, om hvor sterkt stigmatisert kommunal leiesektor er, var anomalien at det relativt svake stigma (privat leie) voktes mer varsomt enn det sterke (kommunal leie). Alt dette ble forståelig når vi trakk på Goffman og skillet diskreditert/diskrediterbar. Ett svar var nemlig at kommunale leietakere som regel bærer flere stigma, knyttet til rus, psykiske lidelser, innvandringsbakgrunn osv., som kan være «tyngre», og som ofte også er synlige eller kjente. Man er allerede diskreditert, og informasjonskontroll er mindre relevant. Private leietakere var generelt mindre svakstilte, og de bar i mindre grad på «synlige» svakheter. De hadde gjerne ikke flere diskrediterende trekk enn at de ikke har lyktes som boligeiere. Og de sto som nevnt nærmere sistnevnte sosialt og identitetsmessig. Referansegruppen deres var den store majoriteten av boligeiere, eller normaliteten. Motsatt kunne det forhold at f.eks. somaliere i utvalget ikke syntes å forbinde leieforhold med skam, forstås i lys av at i deres etniske miljø, en viktig referansegruppe for dem, er andelen boligeiere tilsvarende lav (under 20 %). Sammenlignet med andre grupper av informanter, hadde følgelig majoritetsnorske foreldre som leide privat («deklasserte») både bedre mulighet og flere grunner (mer sto på spill) til å vokte om informasjon om eget boforhold.

Ved å pusle med dette funnet, oppdaget vi flere «huller» hos Goffman. Den enkle varianten av dikotomien diskreditert/diskrediterbar kunne ikke forklare vårt funn. Derfor foreslo vi modifiseringer av stigmateorien (Vassenden & Lie, 2013, s. 95–96). Vi lanserte et begrep om multiple stigmaer, noe Goffman ikke drøftet selv, og foreslo derfra en serie med undervarianter av diskreditert/diskrediterbar, der en f.eks. kan være diskreditert og diskrediterbar samtidig, langs ulike stigmaer med ulik styrke, der et stigma kan være overordnet (f.eks. rus) et annet (f.eks. bolig). Videre kan det som er et sekundært stigma for noen, slik som boform for rusavhengige, være overordnet for noen andre, hvis dette er deres eneste stigma, slik som for «deklasserte». Informasjonskontroll for den som er diskrediterbar med multiple stigma er også langt mer komplisert enn det Goffman beskrev. Han/hun skal ikke bare bestemme seg for å «[…] display or not display; to tell or not to tell; to let on or not let on; to lie or not to lie; and in each case, to whom, how, when and where», slik Goffman skrev ([1963] 1990, s. 57). Den multippelt diskrediterbare skal i tillegg bestemme seg for hvilket stigma han/hun eventuelt skal fremvise, fortelle om, lyve om, og i hvert tilfelle hvilket hvordan, hvilket når, hvilket hvor og hvilket overfor hvem.

Ulike stigmakombinasjoner gir ulike konsekvenser for hvordan individet praktiserer informasjonskontroll, som igjen blir langt mer innviklet enn det Goffmans begrepsapparat kunne fange. Dét følger også av at parallelle stigma kan være «hierarkiske». Et hypotetisk eksempel: En ung kvinne har en alvorlig psykisk lidelse og et tungt rusproblem. Derfor tildeles hun kommunal bolig. Hvis det siste blir kjent i en sammenheng der hun ikke ønsker det (slike situasjoner finnes selvsagt, til tross for bildet jeg tegnet over), la oss si med gamle klassevenninner som hun treffer tilfeldig, så kan hun velge å forklare det at hun bor i kommunal bolig med psykisk sykdom. Slik kan hun drive informasjonskontroll der hun balanserer flere stigma: hun avslører ett (sykdom) for å skjule et annet (rus).

Det siste eksemplet på arbeid med anomalier handler om kulturell kapital. Sammen med Nils Asle Bergsgard, Lennart Rosenlund, Merete Jonvik m.fl. har jeg studert sosial klasse og kulturell kapital i Stavanger, publisert bl.a. i boken Hva har oljen gjort med oss? Økonomisk vekst og kulturell endring (Bergsgard & Vassenden, 2015). Bourdieus teori om kulturell kapital var med oss fra starten, men via en fleksibel tilnærming. Et funn fra denne studien, sentralt hos Jonvik (2015), og der teoretisk rekonstruksjon særlig løftes frem hos Jonvik og Vassenden (2017), dreier seg om hvordan folk med lav utdanning (arbeiderklassen i bred forstand) i beskjeden grad syntes å føle seg underlegen elitenes og middelklassens kultur. De tok den ikke i særlig grad i betraktning. Ei heller ga de uttrykk for at utdanning er en viktig sosial skillelinje, f.eks. for hvem man blir venner med eller ikke – det syntes ikke å oppta dem. Arbeiderklassens representanter fremsto i vår studie snarere som autonome og trygge i sin egen posisjon. Vis-à-vis Bourdieus opprinnelige teori fra Distinksjonen ([1979] 2010), er dette en ganske radikal anomali. I Bourdieus idé om den legitime kulturen står nemlig arbeiderklassens opplevelse av kulturell underkjenning sentralt. Arbeiderklassens medlemmer former et negativt og skamfullt selvbilde i kontrast til elitene og den legitime kulturen. De avviser den legitime kulturen og den kulturelle kapitalen, fordi de vet at den er utenfor deres rekkevidde og at de er den underlegen. Men de vet òg at det er den legitime kultur som «gjelder» – den er nettopp legitim også i deres øyne, legitim i den forstand at de (som alle andre) anerkjenner den, tilskriver den høyest status. Dette passet altså dårlig med våre funn.

Noen ville kanskje prøvd å rasjonalisere vår observasjon inn i Bourdieus teori – «miskjenning» som uttrykk for symbolsk vold, kanskje? – men så latt teorien stå relativt uforandret. Det er ikke en god strategi, uansett hvor glad en måtte være i Distinksjonen. En annen variant vi kan se for oss, kunne vært å gjøre mindre justeringer av teorien, men da for å «redde» den, så å si (jf. senere), ikke for å rekonstruere den. Andre ville kanskje forkastet hele teorien som irrelevant for norske forhold. For vår del var ikke det heller noen god strategi. For samtidig som arbeiderklasseinformantene fremsto likegyldige overfor den kulturelle kapitalen (og dens innehavere), så viste intervjuer med middelklassefolk oss at kulturell kapital – utdanning, intellektuell orientering og/eller smak – kunne være viktig for dem. De danner bl.a. sosiale nettverk på bakgrunn av den. Dette betyr igjen at kulturell kapital kan bidra til eksklusjon, gjennom nettverksdannelse og sosial lukning.

Hvordan hang dette sammen, hva kan forklare anomalien i forhold til Bourdieus teori? En rekke forhold kan tenkes å ligge bak, fra historisk svak forankring av «høykultur» i Norge (Skarpenes, 2007) til global transformasjon av den kulturelle kapitalen (fra smal finkultur til kompetent omfavnelse av bredere uttrykk, såkalt «emerging cultural capital», jf. Prieur og Savage, 2013), som kan gjøre den mindre synlig for de som ikke innehar den. Dertil er norsk egalitarisme en moralsk kode som tilskriver både utdanning og smak til dels ambivalente posisjoner (jf. Skarpenes og Sakslind, 2010). Uten at vi avviser slike forklaringer, så er grunnleggende mikrososiologiske prosesser knyttet til sosial interaksjon langt på vei oversett i forskningen på dette feltet: Sosiale møter på tvers av sosiale klasser – og slike møter var tallrike i vårt materiale – bærer i seg en sosial kraft som gjør at folk underkommuniserer forskjeller, dels av ren høflighet, men òg for at selve samhandlingen skal kunne vare ved. Tenk på foreldremøter i skolen, hvor sårbar interaksjonen (og indirekte barns klassemiljø) kan være for sosial ubalanse. Barselgrupper og foreldre som frivillige i barneidretten, er andre nærliggende eksempler. Sosial ubalanse håndterer man gjerne ved å fremheve det en har felles, eller mer presist: ikke snakke om det som skiller og rangerer. Og her står antakelig kulturell kapital i en særstilling, fordi den er kroppsliggjort (jf. Ljunggren, 2014, s. 10) og forbundet med vårt indre liv. Samlet tydet våre funn på at man da, i beste mening, skjuler eksklusjon, med det resultat at de som ekskluderes ikke vet om at de er ekskludert. Dét betyr at utfallet kan ligne det Bourdieu beskrev, mens mekanismen som ligger til grunn er svært annerledes. Kulturell kapital har virkninger, ikke gjennom allmenn anerkjennelse, men for å holde oss i økonomispråket (jf. «kapital»): som skjulte aktiva. Når vi da rekonstruerer Bourdieus teori, innlemmer vi dimensjoner han overså: moral, empati, omtanke, alminnelig folkeskikk, mikroplanets interaksjon. (Dette mangler hos Bourdieu. Se Lamont, 1992, s. 185.) Anomalien kunne vært norsk egalitarisme (jf. Skarpenes, 2007). Men den kan også handle om noe mer generelt. Også her var Goffman nyttig. Vi trakk på hans perspektiver om mikrososiologisk samhandling og sosiale møter – spesielt hans ideer om «face-work» ([1967] 2005) og det «ukrenkelige selv» (eller «hellige selv»; 1956). Bourdieus teori i standardvarianten kunne ikke forklare det vi så. Men jeg tror heller ikke vi kunne funnet det vi fant, om vi ikke brukte teorien aktivt. Verken de som ville presset funnet inn i standardvarianten av kulturell kapital-teori, de som ville flikket på den, eller de som ville forkastet hele teorien, ville sett det samme. Om vi får noe videre gjennomslag for en slik rekonstruert versjon av teorien, gjenstår jo å se – jeg tviler vel på det – men dét er helt annet spørsmål.

Implikasjoner

Kanskje arbeider mange slik hele tiden. Kanskje har jeg sparket inn vidåpne dører. Jeg tror ikke det. Men det er egentlig ikke så viktig. Jeg prøver å løfte frem at vi kan trenge å skjerpe bevisstheten om (og avmystifisere) hva teoriutvikling innebærer i praksis. Her fremhever jeg en variant der vi behandler teori som forklaringer og fortolkningsrammer som vi kontinuerlig søker å rekonstruere ut fra empiriske anomalier.

I starten nevnte jeg noen bidrag som jeg har støttet meg på: Abbotts «cultivating puzzlement» (2004), Mertons «serendipity pattern» (1968) og Burawoys «extended case method» (1991, 1998, 2009). Andre har også sagt nær nøyaktig det samme som jeg gjør. Timmermans og Tavory skriver om sitt perspektiv på kvalitativ forskning, Abductive Analysis (de skriver i kontrast til GT), at den handler om «(…) cultivation of anomalous and surprising empirical findings against a background of multiple existing sociological theories and through systematic methodological analysis» (2012, s. 169; se note 2).

Merton (1968, s. 157) skriver at når det gjelder teori, så gjør empirisk forskning langt mer enn å teste, bekrefte og avkrefte teori. Den spiller stor rolle også i teoriutvikling: initierer, reformulerer og klargjør teorien. «Serendipity pattern» er en av flere måter det skjer på, på bakgrunn av overraskende resultater som en ikke lette etter. Merton skrev om sin samtid (budskapet er nok mer selvsagt i dag), og stilte en ganske lik diagnose på sosiologien som Glaser og Strauss og Mills gjorde: en destruktiv todeling av teoribygging og empirisk forskning. «Serendipity» betyr lykketreff, som i anomalier man snubler over. Det trengs en teoretisk sensitiv observatør for å se disse anomaliene, skriver Merton, men det skal altså flaks til.

Burawoy vil nok mene at vi ikke skal stole på hellet. I hans perspektiv leter vi etter anomaliene, setter funn aktivt opp mot teori og ser etter teori som funn er anomalier til. Dette kan skje på to måter: (1) Du begynner med et empirisk interessant fenomen, så finner du teorier som fenomenet er anomali til. (2) Du forplikter deg til en teori eller et program – marxisme, rational choice, webersk, bourdieusk – og lar deg lede mot anomalier som tvinger deg til å videreutvikle teorien eller programmet. Dette må være en pågående prosess uten sluttpunkt (1998, s. 16). Helt ny teori, skriver Burawoy, utvikler vi i de tilfellene der det ikke finnes noen eksisterende teori som det er meningsfullt å prøve å rekonstruere.

Spørsmålet gjenstår om hvilken teori man jobber med anomalier til. Til ethvert datamateriale kan man antakelig finne en rekke teorier som funnene ikke samsvarer med. Burawoys svar er liketil: Jobb med yndlingsteorien din (1998, s. 16). Jeg er usikker på hvor god den ideen er. Selv heller jeg mot teoretisk åpenhet og en «teoretisk sensitivitet» inspirert av grounded theory: Vi manøvrerer med et bredt repertoar av teori, for å kunne identifisere teori som empiriske funn er anomalier til. Timmermans og Tavory (2012, s. 169) formulerer dette fint, i opposisjon til både GT og Burawoy: Hvis vi skal fostre teoriutvikling, bør vi verken være teoretiske ateister (GT) eller teoretiske monoteister (Burawoy). De mener at Burawoys forpliktelse til yndlingsteori ikke er til mye hjelp (s. 181). Jeg er enig. På sett og vis er det teori som gjør data meningsfulle ut over sin egen partikularitet. Den teorien du drøfter en anomali til, vil styre hvilke generelle forhold du sier noe om – klasserelasjoner, kultur, politikk, arbeidsliv, kjønn, etnisitet, velferdsstat, handling, det sosiale, modernitet osv. Mills beskrev den sosiologiske fantasien som evnen til å skifte fra ett perspektiv til et annet, fra teologi til militærvesen, oljeindustri til poesi, samt evnen til å bevege deg fra de mest upersonlige fjerne endringer i verden til menneskelivets mest intime trekk, og til å se forbindelsen mellom dem (1959, s. 7). Hvis vi ønsker å få til noe slikt, trenger vi bred teoretisk kunnskap. Det å kunne oppdage en anomali og få noe produktivt ut av den, «(…) rests for a large part on the scope and sophistication of the theoretical background a researcher brings to research. Unanticipated and surprising observations are strategic in the sense that they depend on a theoretically sensitized observer who recognizes their potential relevance» (Timmermans & Tavory, 2012, s. 173). Vi trenger å utvikle teoretisk sensibilitet, kall det gjerne teft, som kan håndtere et bredt teoretisk repertoar.

Hva så med Mjøsets typologi over teoribegreper? Den er fremdeles nyttig og retningsgivende – ikke minst fordi den rydder for oss hva som er kjennetegn og indre logikk i ulike varianter av teori. Når det gjelder teorier man jobber med i kontekstualistisk orientert forskning, vil nok Mjøset selv helle mot at de bør være bygget ut fra andre kontekstualistiske studier, jf. det han kaller «lokale forskningsfronter» (som er substansiell grounded theory; 2007). Selv tror jeg man kan ha nytte av å bryte empiri mot andre typer teori også: Du kan f.eks. se dine funn som empirisk anomali til idealisert teori, og så rekonstruere en elegant stilisert tankemodell, for å gi mening til det du ser. Nå vil dét kanskje bryte med formålet med idealisering, og det vil være noe annet enn post hoc-teoretisering for å «redde» en modell fra observasjoner som motsier den (jf. under), men det forhindrer ikke at det kan være nyttig for empiriske formål å anvende idealisert teori slik. Man kan også tenke slik om sosialfilosofisk teori. Man kan jobbe opp mot f.eks. habitus-teorien – som tilgrenser generell handlingsteori – slik Jay MacLeod gjorde. Det viktige er om teorien – enten det er substansiell teori som kulturell kapital, formell grounded theory som stigma eller sosialfilosofisk teori om det senmoderne – faktisk lar seg stille opp som noe du kan ha nytte av å diskutere empiriske anomalier til.

For å kunne jobbe slik, er det flere ting vi må gjøre: Vi må altså lese bredt, for å ha god oversikt over hvilke teorier funn kan avvike fra. Da må vi utvikle teoretisk sensible sosiologiske sinn (jf. Timmermans & Tavory, 2012). Her har jeg mistanke om at Burawoys idé om favoritteori («teoretisk monoteisme») kan være uheldig. Vi bør nemlig heller ikke holde oss med akademiske industrier rundt enkeltautoriteter som er lukket for teoretisk rekonstruksjon fra folk utenfor den enkelte autoritetsindustri. Vi må også unngå alle forsøk på immunisering av teori. Selv om vi ikke følger Burawoys yndlingsteorivariant, har han et godt poeng i at teorier blir vitale når de på strålende vis er feil (brilliantly wrong), ikke når de på kjedelig vis stemmer (boringly right). «(T)heory development is stimulated and facilitated through selective interest in what does not work in an existing theory (…)» (Alvesson & Kärreman, 2011, s. 15). Det er når noe ikke stemmer – Alvesson og Kärreman kaller det «breakdowns» og «mysteries» (ibid., s. 118) – at man får brynt seg, det er da nysgjerrigheten pirres.

Videre må vi forplikte oss til å utforme teori og ideer slik at de faktisk kan vise seg feil. «Not being able to be wrong (…) is a sign of a bad idea,» skriver Abbot (2004, s. 217). For hvis en idé alltid virker, er den sannsynligvis triviell. Abbott gir et eksempel på relativt vanlig, men (mener han) helt uinteressant bruk av teori: «This paper analyses sexual insults by combining a Goffmanian account of interaction and a semiotic approach to language» (ibid., s. 216). Dette, mener han, er uinteressant fordi det ikke kan være feil. Det kan aldri være feil at seksuelle fornærmelser i dette paperet analyseres gjennom at forfatteren kombinerer goffmansk interaksjonsperspektiv med en semiotisk tilnærming til språk. Men så stopper det der, med forutsigbart resultat: Enten klassifiseres et fenomen (sexual insults), eller så illustreres en teori (Goffman og/eller semiotikk). Dette er strengt fra Abbotts side, og vi er sikkert mange som har brukt teori på uinteressant vis, men det er godt observert. Dette paperet kommer aldri til å utfordre verken Goffman eller semiotikken, og blir aldri et bidrag til teoriutvikling. Jeg håper selvsagt vårt Stavanger-baserte forsøk på å rekonstruere kulturell kapital-teorien (Jonvik & Vassenden, 2017) tar seg bedre ut, men der kunne man jo spurt: Det å «innlemme dimensjoner» som Bourdieu overså (egalitær moral; sosial interaksjon), er det å utvanne teorien? Havner vi da i en grøft der kulturell kapital-teorien «aldri kan være feil» (jf. Abbott), men samtidig er meningsløs? Jeg mener ikke det, men som tankeeksperiment er det en viktig påminnelse om at en sosiolog som orienterer seg mot rekonstruksjon av teori, også må være åpen for at teori en jobber med, rett og slett kan være så feil i forhold til data at det ikke gir noen som helst mening å prøve å rekonstruere den. (Og det er selvsagt fullt ut legitimt å forsøke å falsifisere teorier.) For å parafrasere Burawoy: Jo da, en teori kan på strålende vis være feil, men den kan også være feil uten å stråle. Den kan til og med være feil på bent frem kjedelig vis. Ens yndlingsteori er intet unntak.

La meg avslutningsvis peke på et par punkter som det har ligget utenfor rammene av artikkelen å avklare, men som kan være innspill til fremtidig metodologiske drøftinger. Ett punkt er om den form for anomalidrevet teoretisk rekonstruksjon som jeg har beskrevet, og som jeg har latt utgå fra kontekstualismen, er annerledes enn andre varianter. Som vi så hos Lakatos, er det tross alt et vitenskapens vesenskjennetegn å måtte forholde seg til anomalier. Én variant man kunne drøftet opp mot, er såkalt post hoc-teoretisering, som er noe rational choice-sosiologi ofte blir kritisert for. Kritikken består i at teoretiske modeller med utgangspunkt i ideen om rasjonelle aktører, videreutvikles eller modifiseres i møte med brysom empiri som ikke stemmer med modellen, med det for øye å «redde» selve teorien eller programmet. Innenfor statsvitenskapen har Green og Shapiro (1994) kritisert slik post hoc-teoretisering innen rational choice, bl.a. fordi den vanskeliggjør empirisk testing. Ikke minst blir det vanskelig å avgjøre om og når en teori er falsifisert, og post hoc-teoretisering betyr at den opprinnelige hypotesen faktisk ikke er blitt testet (s. 37–38). I seg selv vil post hoc-teoretisering ikke avvike fra det jeg har beskrevet. (Empirisk testing og falsifisering har heller ikke vært mitt primære anliggende.) På sett og vis slår jeg vel selv nesten et slag for den. (I et svar på kritikken fra Green og Shapiro har Herne og Setäla pekt på at førstnevntes posisjon, «(…) the prohibition of post hoc theory development (…)» kan være til hinder for teoriutvikling (2006, s. 79).) En eventuell forskjell vil nok snarere bestå i hva som er motivet for å forandre på en teori eller modell i møte med observasjoner som ikke stemmer. Nå er min gjengivelse her langt fra fullgod verken når det gjelder kritikere eller tilhengere av rational choice-sosiologi, og man skal vokte seg for stråmannsargumentasjon, men i tilfeller hvor motivet for post hoc-teoriutvikling er å «redde» en teori eller et teoretisk postulat, slik som f.eks. nyttemaksimerende aktører, så blir dét noe annet enn den kontekstualistiske rekonstruksjon av teori som jeg har skissert. Til tross for problemene med grounded theory, kan det godt sies at «min» variant av anomali-drevet rekonstruksjon av teori langt på vei er nettopp «grounded». Grenseoppgangene kan ikke bli annet enn forsøksvise nå, men i en «grounded» rekonstruksjon av teori kan ikke målet være å «redde» en teori (på samme måte som jeg skrev at vi må unngå forsøk på immunisering av teori). Målet bør snarere være å utvikle en teoretisk sensibilitet (se under).

En annen potensielt interessant diskusjon i forlengelsen av det siste, i alle fall for kvalitativ forskning, ville også være når i analyseprosessen man arbeider med anomalier til teori. Tidlig, dvs. at man innretter forskningsprosjektet slik at det skal kunne danne anomali til spesifikk teori (Burawoys alternativ 2), eller sent, etter mer induktiv koding og kategorisering? Det siste ville være i tråd med Aksel Tjoras «stegvis-deduktive induktive metode» (SDI), for øvrig en interessant videreutvikling av prinsipper fra grounded theory. SDI, skriver Tjora, «(…) ligger tett opp til en abduktiv strategi, men legger samtidig vekt på at den teoretiske formingen av analysen blir tydeligere utover i forskningsprosjektet» (2017, s. 33, uth. her), dvs. på høyere nivå, i utvikling av konsepter (s. 18). Tjora går ikke så nøye inn på hva han mener med abduktiv strategi (s. 255), men en gjennomgang av hvordan SDI og Timmermans og Avorys Abductive Analysis (som ligger nær det jeg har skissert) står mot hverandre, og om de kunne supplert hverandre, ville være interessant lesning. Kanskje vi, helt tentativt, kan se for oss at vi bruker teori aktivt for å utmeisle studier som vi ser for oss vil kunne by frem anomalier til de samme teoriene. Så legger vi teori til side (midlertidig og så godt vi klarer) og går inn i feltet vårt slik Tjora foreskriver, før vi – i analysens senere faser – igjen ser funnene våre opp mot teorien som var studiens utgangspunkt, samt mot andre teorier som det vi har funnet og induktivt fremanalysert, vil kunne være anomalier til. Den siste varianten innebærer en form for teoretisk sensitivitet fra grounded theory, hvor vi kan se for oss at vi kan trekke på alle typene som Mjøset presenterer, under forutsetning av at vi forstår deres respektive egenart og virkemåter. Vi må forstå forskjellen på å rekonstruere spillteoretiske modeller, handlingsteori og substansiell grounded theory. (Også slik er Mjøsets typologi nyttig). Nytteverdien vil måtte avgjøres i hvert enkelt tilfelle, så dette er for all del helt tentativt. Uansett hvor i forskningsprosessen eksisterende teori skal inn, er sosiologisk sensibilitet påkrevet. Denne trenger vi både for å konstruere gode abduktive studier, og for å identifisere relevant teori som empiriske funn er anomali til.

Hvordan oppøver vi så teoretisk sensibilitet? For helt avslutningsvis å relatere dette til sosiologiutdanningen, er jeg helt på linje med Swedberg (2016). Han kritiserer at vi på sosiologiutdanningene underviser masse i ferdig teori, tilsvarende i metode, men lite eller ingenting i teoriutvikling som prosess og praksis. Swedberg argumenterer for å bygge praktisk teoretisering i empirisk forskning inn som egne emner i sosiologiutdanningen. Jeg tror det er et godt poeng, både for å avmystifisere hva teoridannelse er (ibid.), men òg for å øve opp den teften som må ligge til grunn.

Litteratur

Abbott, A. (1997). Of time and space: The contemporary relevance of the Chicago School. Social Forces, 75(4), 1149–1182. doi: 10.2307/2580667

Abbott, A. (2004). Methods of Discovery. Heuristics for the Social Sciences. New York: W.W. Norton & Co.

Alvesson, M. og Kärreman, D. (2011). Qualitative Research and Theory Development. Mystery as Method. London: Sage.

Bauman, Z. (1991). Modernity and Ambivalence. Cambridge: Polity Press.

Beck, U. (1997). Risiko og frihet. Bergen: Fagbokforlaget.

Bergsgard, N. A. & Vassenden, A. (red.) (2015). Hva har oljen gjort med oss? Økonomisk vekst og kulturell endring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Blaikie, N. (2000). Designing Social Research. Cambridge: Polity Press.

Bourdieu, P. & Wacquant, L. (1992). An Invitation to Reflexive Sociology. Cambridge: Polity Press.

Bourdieu, P. (1977). Outline of a Theory of Practice. Cambridge: Cambridge University Press.

Bourdieu, P. ([1979] 2010). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge.

Burawoy, M. (1991). Introduction, Reconstructing social theories og The extended case method. I M. Burawoy (red.), Ethnography Unbound (s. 1–7, 8–28, 271–290). Berkeley: University of California Press.

Burawoy, M. (1998). The extended case method. Sociological Theory, 16(1), 4–33. doi: 10.1111/0735-2751.00040

Burawoy, M. (2009). The Extended Case Method. Los Angeles: University of California Press.

Charmaz, K. (2008). Reconstructing grounded theory. I P. Alasuutari, L. Bickman & J. Brannen (red.), The SAGE Handbook of Social Research Methods (s. 461–478). London: Sage.

Charmaz, K. (2009). Shifting the grounds: Constructivist grounded theory methods. I J. M. Morse m.fl. (red.), Developing Grounded Theory: The Second Generation (s. 127–154). New York: Routledge.

Denzin, N. K. & Lincoln, Y. S. (2008). Strategies of Qualitative Inquiry. Los Angeles: Sage.

Giddens, A. ([1984] 1993). Problems of action and structure (utdrag fra Constitution of Society). I P. Cassel (red.), The Giddens Reader (s. 88–175) London: Macmillan.

Giddens, A. (1994). Modernitetens konsekvenser. København: Hans Reitzels Forlag.

Gilje, N. & Grimen, H. (1993). Samfunnsvitenskapenes forutsetninger. Innføring i samfunnsvitenskapenes vitenskapsfilosofi. Oslo: Universitetsforlaget.

Glaser, B. G. (1978). Theoretical Sensitivity. Advances in the Methodology of Grounded Theory. Mill Valley, Calif.: The Sociology Press.

Glaser, B. G. & Strauss, A. L. (1967). The Discovery of Grounded Theory: Strategies for Qualitative Research. New York: Aldine de Gruyter.

Goffman, E. (1956). The nature of deference and demeanor. American Anthropologist, 58(3), 473–502. doi: 10.1525/aa.1956.58.3.02a00070

Goffman, E. ([1963]1990). Stigma. Notes on the Management of Spoiled Identity. London: Penguin Books.

Goffman, E. ([1967] 2005). Interaction Ritual. Essays in Face-to-Face Behavior. New Brunswick, New Jersey: Transaction Publishers.

Green, D. & Shapiro, I. (1994). Pathologies of Rational Choice Theory: A Critique of Applications in Political Science. Hartford: Yale University Press.

Herne, K. & Setälä, M. (2006). A response to the critique of rational choice theory: Lakatos’ and Laudan’s conceptions applied. Inquiry, 47(1), 67–85. doi: 10.1080/00201740310004413

Jonvik, M. (2015). Folk om forskjellar mellom folk. Oppfatningar av kulturelle praksisar og sosiale hierarki og deira sosiale tydingar. PhD-avhandling, Universitetet i Stavanger.

Jonvik, M. & Vassenden, A. (2017). Cultural capital as a hidden asset: A qualitative study of social class in a Norwegian city. (Artikkel under arbeid).

Lamont, M. (1992). Money, Morals, and Manners – the Culture of the French and American Upper-middle Class. Chicago, Illinois: University of Chicago Press.

Ljunggren, J. (2014). ʻFinnes det en norsk kulturelite?’ I O. Korsnes, M. N. Hansen & J. Hjellbrekke (red., Elite og klasse i et egalitært samfunn (s. 193–210). Oslo: Universitetsforlaget.

MacLeod, J. ([1987] 1995). Ain’t No Makin’ It. Aspirations & Attainment in a Low-income Neighborhood. Boulder, Colorado: Westview Press.

Merton, R. (1968). Social Theory and Social Structure. New York: The Free Press.

Mills, C. W. (1959). The Sociological Imagination. New York: Oxford University Press.

Mjøset, L. (2006a). No fear of comparisons or context: On the foundations of historical sociology. Comparative Education, 42(3), 337–362. doi: 10.1080/03050060600875584

Mjøset, L. (2006b). Nordic social theory: Between social philosophy and grounded theory. I G. Delanty (red.), Handbook of Contemporary European Social Theory (s. 123–137). London: Routledge.

Mjøset, L. (2007). Om teori på høyt og lavere nivå. I J. Hjellbrekke, O. J. Olsen & R. Sakslind (red.), Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet. Festskrift til Olav Korsnes (s. 333–375). Oslo: Unipub.

Mjøset, L. (2009). The contextualist approach to social science methodology. I D. Byrne & C. C. Ragin (red.), The Sage Handbook of Case-Based Methods (s. 39–68). London: Sage.

Mjøset, L. (2011). For å debattere må vi nyansere. Tidsskrift for samfunnsforskning, 52(2), 249–258.

Månson, P. (2007). Max Weber. I H. Andersen & Kaspersen, L.B. (red.), Klassisk og moderne samfundsteori (s. 90–111). København: Hans Reitzels Forlag.

Norges forskningsråd (2010). Sociological Research in Norway. An evaluation. Oslo: Norges forskningsråd

Parsons, T. ([1939] 1949). The Structure of Social Action. A Study in Social Theory with Special Reference to a Group of Recent European Writers (2. utg.). Glencoe, Illinois: The Free Press.

Prieur, A. & Savage, M. (2013). Emerging forms of cultural capital. European Societies 15(2), 246–267. doi: 10.1080/14616696.2012.748930

Skarpenes, O. (2007). Den ʻlegitime kulturens’ moralske forankring. Tidsskrift for samfunnsforskning, 48(4), 531–563.

Skarpenes, O. & Sakslind, R. (2010). Education and egalitarianism: the culture of the Norwegian middle class. The Sociological Review, 58(2), 219–245. doi: 10.1111/j.1467-954X.2010.01901.x

Strauss, A. L. ([1970] 1973). Discovering new theory from previous theory. I T. Shibutani (red.), Human Nature and Collective Behavior. Papers in Honor of Herbert Blumer (s. 46–53). New Brunswick, N.J.: Transaction Books.

Swedberg, R. (2016). Before theory comes theorizing or how to make social science more interesting. British Journal of Sociology, 67(1), 5–22. doi: 10.1111/1468-4446.12184

Tavory, I. & Timmermans, S. (2014). Abductive Analysis. Theorizing Qualitative Research. Chicago: University of Chicago Press.

Timmermans, S. & Tavory, I. (2012). Theory construction in qualitative research: From grounded theory to abductive analysis. Sociological Theory, 30(3), 167–86. doi: 10.1177/0735275112457914

Tjora, A. (2017). Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Vassenden, A. (2008). Om å innlemme makronivået i mikrososiologiske studier. En sammenlikning av «grounded theory» og «extended case method». Sosiologisk tidsskrift, 16(4), 323–339.

Vassenden, A. & Andersson, M. (2011). Whiteness, non-whiteness and ʻfaith information control’: Religion among young people in Grønland, Oslo. Ethnic and Racial Studies, 34(4), 574–593. doi: 10.1080/01419870.2010.511239

Vassenden A. & Lie, T (2013). Telling others how you live – Refining Goffman’s stigma theory through an analysis of housing strugglers in a homeowner nation. Symbolic Interaction, 36(1), 78–98. doi: 10.1002/symb.48

1Jeg vil gjerne få takke tidsskriftets redaktører og de to anonyme fagfellene for gode kommentarer til manuskriptet, som har bidratt til å heve kvaliteten på artikkelen. Jeg vil også takke Maria Volkmar-Eeg, Mette Andersson og Lars Mjøset for å ha lest og kommentert tidligere versjoner. Særlig sistnevntes grundige tilbakemeldinger skal fremheves.
2Overlappene mellom Timmermans og Tavorys budskap og mitt er såpass store at jeg for ordens skyld må nevne at jeg ble klar over deres arbeider etter at denne artikkelens resonnement var utviklet. (Det samme gjelder for så vidt Alvesson og Kärreman.)
3Per 2015. Kilde: SSB Statistikkbanken.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon