Nordiske religionssosiologer har ventet i spenning på denne boken. Religious Complexity in the Public Sphere er avslutningsboken til det nordiske forskningsprosjektet NOREL. Under denne paraplyen har en sterk gruppe nordiske religionssosiologer undersøkt religion i den offentlige sfære, både i et sammenlignende perspektiv og over tid. Prosjektet var ledet av Inger Furseth, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, som også er redaktør for boken. Boken har mange gode kvaliteter, men klarer ikke helt å levere det den lover.

Dette ambisiøse forskningsprosjektet tar mål av seg å gi svar på en rekke dagsaktuelle og viktige spørsmål om religioners offentlige synlighet og relevans i Norden i dag. Det er en utbredt antakelse at «religion er tilbake» i offentlig debatt og politikk. Er det empirisk grunnlag for dette? I så fall, betyr dette at sekulariseringshypotesen er svekket? Handler religioners synlighet og relevans mest om globalisering, innvandring og politiserte debatter om nasjonal identitet? Eller er det folks eksistensielle overbevisninger og praksiser som er drivkraften bak eventuelle endringer i offentlig religion?

Det viktigste teoretiske bidraget er å lansere begrepet «religiøs kompleksitet» for å beskrive en situasjon der religionstrender ser ut til å gå i ulike retninger, avhengig av om man undersøker individer, offentligheter eller stater. Forfatterne ønsker å anvende det de kaller det samfunnsvitenskapelige kompleksitetsrammeverket på religiøse fenomen. Jeg skal komme tilbake til det jeg ser som styrker og svakheter ved dette sentrale grepet.

NOREL-prosjektet forsøker å fange inn endringer fra 1988 til 2008 ved å gjøre dypdykk i tre utvalgte år, 1988, 1998 og 2008. I så henseende bygger prosjektet på et eldre forskningsprosjekt (CNRP) som gjorde lignende dypdykk i 1938, 1958 og 1978. NOREL-prosjektet fokuserte på religion på fire samfunnsområder. De har fått hvert sitt hovedkapittel i boken: stat (kap. 3),1 politikk (kap. 4),2 media (kap. 5)3 og sivilsamfunn (kap. 6).4 I tillegg er boken utstyrt med et forord av den kjente amerikanske sosiologen Craig Calhoun, en innledning og en avslutning av Furseth, samt et oversiktskapittel om det religiøse landskapet i Norden per i dag (kap. 2).5

Selv om de ulike hovedkapitlene er skrevet av ulike forskergrupper, fremstår boken som én tekst heller enn som en samling frittstående artikler i en antologi. Dette vitner om tett samarbeid og grundig redaktørarbeid. Dette er en styrke, og gir boken større tydelighet og tyngde når forfatterne fremmer sine funn og analyser. Hvert av kapitlene er grundig og utfyllende, og forfatterne gjør sine egne analyser av sitt felt. Flere av disse analysene er gode. Diskusjonene rundt politisering av religion i kapittel 4 og mediatisering av religion i kapittel 5 bringer frem relevante nye innsikter. Disse teoridiskusjonene på «mellomnivå» er gode nok til at de kunne løftes frem som forsøk å på å forklare og begrepsfeste den religiøse kompleksiteten som tittelen fremhever. Dessverre er det ikke slik kompleksitetsbegrepet stort sett brukes i boken.

Det sentrale begrepet «religiøs kompleksitet» har både styrker og svakheter. Slik jeg har forstått teorifeltet som Furseth og kollegene kaller «det samfunnsvitenskapelige kompleksitetsrammeverket», er det noe annet å være komplekst enn komplisert. Plantegningen til en Boeing 747 er komplisert. Mange små og store biter, som settes i riktig relasjon til hverandre og settes sammen i riktig rekkefølge, blir til et forutsigbart resultat. Samfunnsvitenskapelig kompleksitet derimot, er situasjoner der resultatet ikke er lett å avlede fra summen av delene – ja, kanskje til og med prinsipielt umulig. Selv enkle bestanddeler og enkle mekanismer kan samvirke i systemer som skaper noe tilsynelatende helt nytt.

Den lovende innledningen presenterer og utvikler begrepet religiøs kompleksitet. Det defineres som et metateoretisk begrep som viser til «den samtidige tilstedeværelsen av flere, noen ganger motstridende, religiøse trender som kan eksistere sammen på ulike nivå i samfunnet» (s. 16, min oversettelse). Substansielt viser boken at religion i Norden svekkes på individplan, men blir mer synlig i offentligheten. Dette er et skudd for baugen på tidligere tiders sekulariseringsteorier, men også for desekulariseringsteoriene som har vært populære i nær fortid. Men ved å se på religion som noe komplekst, har vi modeller for å beskrive fenomener som gjør én ting på mikronivå, men noe helt annet på makronivå. Hvordan fungerer dette grepet?

Kompleksitetsrammeverket i boken er iverksatt gjennom alle kapitler og delkapitler i boken. En stor gevinst ved valg av religiøs kompleksitet som teoretisk rammeverk, er at dette inviterer til empiriske undersøkelser på bekostning av teoretiske antakelser. De ulike kapitlene går grundig gjennom en rekke empiriske undersøkelser, systematisert både i tidsrekker over flere tiår og komparativt på tvers av landene. Dermed kan det tegnes interessante og detaljerte bilder av religiøsitet i Norden.

Religiøs kompleksitet som analytisk grep lykkes i å kritisere eksisterende teori. Dessverre gir det lite hjelp til å få frem alternative forklaringer. Det er gode diskusjoner mot slutten av de substansielle kapitlene, der forfatterne diskuterer de beste strategiene for å forstå og begrepsfeste endringer i offentlig religion. Disse fremstår dessverre ofte litt på siden av bokens teoretiske hovedgrep, ja, til og med litt i kontrast til kompleksitetsrammeverket. Den siste spenningen finnes også i avslutningskapitlet. Det er flere gode, substansielle diskusjoner, men disse fungerer uavhengig av begrepet religiøs kompleksitet. Furseth tar riktignok i bruk analytiske verktøy som er hentet fra den samfunnsfaglige kompleksitetslitteraturen, men disse passasjene fungerer dårligere enn diskusjonene som tar for seg analyser på et mellomnivå. For eksempel diskuterer Furseth og hennes kolleger trender som mangfoldiggjøring, politisering og individualisering av religion, samt betydningen av kjønn. Disse analysene er mer opplysende om hva som skjer med religion enn kompleksitetsbegrepet.

I tillegg glipper kompleksitetsrammeverket i anvendelsen. Furseth skriver at «kompleksitet er ikke det samme som religiøst mangfold», og «religiøs kompleksitet kan også finne sted i religiøst homogene samfunn» (s. 18, min oversettelse). I de konkrete analysene blir begrepet derimot ofte brukt som en substansiell teori om samfunnsendring: Nordiske samfunn har gått fra å være enkle til å bli mer komplekse. I kapitlet om religion og politikk skrives det for eksempel: «I tråd med begrepet religiøs kompleksitet, sentralt for denne bokens siktemål, hevder vi at den politiske rollen religion spiller har blitt langt mer kompleks (…)» (s. 138, min oversettelse). Hvis skillet mellom komplisert og komplekst skulle opprettholdes, er det her (og flere andre steder) snakk om at ting har blitt mer komplisert, ikke nødvendigvis komplekst. Begrepet «komplekst» blir ofte en samtidsbeskrivelse, ikke et metateoretisk rammeverk.

En annen innvending er at NOREL-prosjektets datainnsamling har 2008 som sitt siste år. Å lese om dette i 2018 gjør at vi lurer på hva som har skjedd det siste tiåret. Dette er det riktignok vanskelig å laste forfatterne for, det skyldes avgjørelser som ble tatt for lenge siden. Tekstene i boken er åpenbart skrevet adskillig senere, og forfatterne forsøker å fange opp nyere trender og analysere dem i lys av de opprinnelige funnene. Et eksempel er i kapitlet om religion og politikk, der hovedfunnene er at Danmark og Norge har høyrepopulistiske partier som kobler kristendom og nasjonal kulturarv og kombinerer dette med islamkritikk. I 2008 hadde ikke Sverige dette. Sverigedemokratene var ikke i Riksdagen da, men det var de fra 2010, og med større tyngde fra 2014. Den grundige analysen fanger ikke opp denne endringen, som vi får referert i teksten som en del av diskusjonen – men det forblir mer anekdotisk enn den grundige analysen fra 2008. Bokens hoveddata ender et sted etter den danske karikatursaken, og fanger for eksempel i liten grad opp politikk, holdninger og mediabilder etter terrorismen i Oslo og på Utøya i 2011.

Et siste hjertesukk er at boken er fryktelig dyr. Billigere studenttilgang krever at institusjoner kjøper forlagets kostbare bibliotekpakke. Dette er nok et eksempel på en beklagelig trend blant internasjonale akademiske forlag. Dessverre fører det til at denne viktige forskningen ikke blir så tilgjengelig som man skulle ønske.

Det ligger et enormt arbeid bak denne boken. Mye godt håndverk gir ny empirisk tyngde til trender som tidligere har vært antydet eller kvalitativt skissert i nordisk religionsforskning. Noen av forskningstemaene kan undersøkes i spørsmålsserier som går tilbake til 1938, en ressurs som NOREL-prosjektet forvalter godt. 

De enkelte kapitlene gir også en grundig og forbilledlig gjennomgang av sine tema, og gjør ikke skam på sine komparative ambisjoner både historisk og mellom de nordiske landene. Boken er åpenbart en ressurs for forskere og studenter, og en motvekt til tabloide og enkle forklaringsmodeller om hva som skjer med religion i Norden. Jeg har presentert mine tanker om begrensninger til begrepet religiøs kompleksitet og anvendelsen av det i denne boken. Likevel applauderer jeg etableringen av et gjennomgående teoretisk perspektiv og viljen til teoretisk nytenkning. Boken kan inspirere forskere til å fortsatt la seg overraske av empirien, som er både dyp, bred og grundig.