Erik Børve Rasmussen presenterer i sin kritikk av min artikkel ʻRasebegrepets fortid og nåtid’ fra Norsk sosiologisk tidsskrift nr. 3/2017, en i overkant tendensiøs og karikert lesning av både artikkelen og mitt ståsted. Nå kan det utmerket vel tenkes at undertegnede kunne ha formulert seg klarere og mer presist, men det er unektelig litt vanskelig å forholde seg til et tilsvar som mener at det «er uvesentlig om dette virkelig er (eller var) Bangstads forståelse» så lenge «språkbruken i artikkelen fordrer en slik forståelse hos leseren». Altså utlagt: Rasmussens tolkning av hva min artikkel sier og ikke sier, må være autoritativ fordi han sier det er slik. Argumentet bringer mine tanker hen på en teologiprofessor som i en særdeles slett og overflatisk sakkyndigvurdering av mitt vitenskapelige forfatterskap presterte å anføre at min bok Sekularismens ansikter (Bangstad, 2009) nok ikke handlet om sekularisme (selv om bokens egen forfatter altså skulle mene det), men snarere om sekularisering [sic].

Nøkkelen til Rasmussens tolkning av min opprinnelige artikkel er å finne i den innledende paragrafen, hvor det anføres at «Bangstad gir dårlige definisjoner av de sentrale begrepene i artikkelen, nemlig rase og rasisme» og at «Bangstad skriver frem en uheldig forståelse av begrepers samfunnsmessige forankring; han fremstiller det som om sosialt konstruerte begreper er feilaktige fordi de er sosialt konstruerte». Lesere av min opprinnelige artikkel vil imidlertid lete ganske så forgjeves etter en konkret formulering som eksplisitt dokumenterer dette. Det er altså en mening og en tolkning som Rasmussen selv påfører teksten. Det er for Rasmussen visst heller ikke grenser for hvor stor innflytelse en artikkel av en norsk antropolog i et norskspråklig sosiologisk fagtidsskrift skulle ha: artikkelen skal visstnok være «til skade både for sosiologifaget og en sakssvarende forståelse av koplingen mellom vitenskap og samfunn». Nå har norsk sosiologi – i motsetning til de mer innadvendte og navlebeskuende deler av norsk antropologi – det fortrinn at man lenge har hatt en bred teoretisk og metodologisk orientering med en stor grad av åpenhet for kunnskap og innsikter fra andre fagdisipliner. Men av Rasmussens formuleringer her kan det unektelig virke som om noe av agendaen her er knyttet til å påta seg rollen som portvokter på vegne av norsk sosiologi. Noe som gitt at min opprinnelige artikkel altså var bestilt av Sosiologisk tidsskrift1 fremstår som noe merkelig.

Men nå tar jeg for meg Rasmussens ankepunkter i tur og orden.

«Alt er rasisme, ingenting er rase»

Rasmussen retter en rekke kraftige og udokumenterte påstander om hva min og min medforfatter Cora Alexa Døvings begrepsbruk i boken Hva er rasisme (2015) faktisk skulle implisere. Trumfkortet synes å være en VG-kronikk av «Stemmen Fra Ullevål Hageby», den i norsk offentlighet og medier for øvrig ikke helt ukjente sosiologiutdannete Kjetil Rolness (Rolness, 2017). For Rasmussen siterer Rolness’ VG-kronikk ikke bare én, men to ganger. Tilsvaret vi som forfattere av boken ga i samme avis, er ikke engang nevnt (Bangstad & Døving, 2017). Allerede her burde det blinke noen røde varsellamper for leseren av Rasmussens kritikk, gitt at den åpenbare agendaen i Rolness’ kronikk var knyttet til en aktiv fornektelse av norske minoriteters erfaringer med rasisme og diskriminering, som i de siste årene er blitt utbredt på den ytre høyresidens ymse fora på sosiale medier. Hvis Rasmussen mener at Rolness’ tilnærming til dette feltet burde være retnings- og normgivende for norsk sosiologi, burde det være grunn til alvorlig bekymring på hans og fagets vegne. Verre er det at Rasmussen, i motsetning til en rekke av hans norske sosiologikollegaer som har levert viktige og substansielle bidrag til forskningen på rasisme og diskriminering i Norge de siste tiårene (Katrine Fangen, Mette Andersson, Jon Rogstad, Arnfinn Midtbøen mfl.), i likhet med Rolness fremstår som nærmest uvitende om utviklingen innen internasjonal rasismeforskning de siste tiårene. For det er ikke en eneste referanse til relevant empirisk forskning på rasisme i verken sosiologi, antropologi eller historie i Rasmussens artikkel. For det er altså med referanse til denne utviklingen og disse fagtekstene vi i vår bok Hva er rasisme har tatt til orde for å oppgi et forskningsmessig for lengst utdatert paradigme som begrenser rasisme til biologisk rasisme.

I omgangen med fagtekster må man grunnleggende sett kunne skille mellom rimelige og urimelige tolkninger. Rasmussen anfører sågar at den rasismedefinisjon som vi legger til grunn i Hva er rasisme innebærer at «alt er rasisme», eventuelt at «rasismedefinisjonen er altomfattende». Man kan utmerket vel mene at vår rasismedefinisjon ikke i tilstrekkelig grad avgrenser fenomenet rasisme fra tilgrensende fenomener, men å si at den innebærer at vi erklærer at «alt er rasisme» er dessverre en tolkning som fremstår som både absurd og urimelig. I vår rasismedefinisjon, som sitert av Rasmussen, heter det altså at «Rasisme er en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at de utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem, og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering og underordning av mennesker kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion og kultur» (Bangstad & Døving, 2015: 16). Rasmussens utlegning av dette som at det skulle innebære at forfatterne av boken skulle mene at «ordningen med aldersbegrenset stemmerett er rasistisk» eller for den del at det at «lekfolk ekskluderes fra å virke som jurister» som rasistisk, faller på sin egen urimelighet, og fremstår som uttrykk for en særdeles vrangvillig lesning. Hva angår Rasmussens tolkning av min begrepsdefinisjon av ʻrase’ som «et sosialt og historisk konstrukt som forankrer menneskelig ulikhet i forestillinger om at mennesker med ulik opprinnelse og hudfarge er biologisk ulike, og at disse biologiske ulikhetene er medfødte, uforanderlige og gir grunnlag for å behandle dem ulikt» (Bangstad, 2017: 234) som «et klart brudd med evolusjonslæren», er også uttrykk for en særdeles bokstavelig lesning av min definisjon. For definisjonen sikter altså til det faktum at det er et karakteristisk trekk ved rasismen at en sosialt tilskrevet identitet på gruppenivå a priori antas å være uforanderlig.

Rasismen og sosialkonstruktivismen

Utgangspunktet for Rasmussens tilsvar er en faglig forankring i vitenskapssosiologien, og den sosialkonstruktivistiske tilnærmingen til særlig Peter Berger og Thomas Luckmann. Rasmussen redegjør godt for denne når han anfører at det sentrale her er hvordan «menneskedyret som sosialt vesen […] finner mening i, og gjør bruk av sine omgivelser» og at «sosiale konstrukter [her] er et resultat av samhandling mellom folk, i verden, og for å virke i verden». Rasmussen har også rett i at det sentrale spørsmålet her er «hvorvidt sosialt konstruerte begrep er sanne eller usanne».

Det problematiske fra Rasmussens side er hans a priori antakelse om at det perspektiv på ʻrasebegrepets fortid og nåtid’ jeg faktisk har tatt til orde for skulle være uforenlig med et vitenskapssosiologisk og sosialkonstruktivistisk syn. Hvis Rasmussen hadde hatt en smule mer innsikt i og kunnskaper om den internasjonale tverrdisiplinære forskning om rasisme som ligger til grunn for min egen artikkel, ville han kunnet konstatere at det i denne sekundærlitteraturen faktisk er en hel rekke forskere blant mine mest sentrale referanser som nettopp må kunne sies å legge an et sosialkonstruktivistisk perspektiv samtidig som de altså avviser at ʻrase’-begrepet kan anses som holdbart i samfunnsvitenskapelig forstand som noe annet enn nettopp et sosialt og historisk konstrukt. Det gjelder ikke minst sentrale teoretikere på dette feltet som Paul Gilroy og Stuart Hall. La oss for eksempel gå til en fersk posthum bok av den nå avdøde nestoren innen kulturstudier, Stuart Hall (1932–2014), basert på hans W. E. B. Du Bois-forelesninger ved Harvard-universitetet i 1994 (Hall, 2017), som dessverre kom for sent til å bli inkludert i min artikkel. Her vil man lett kunne konstatere at Hall i likhet med undertegnede avviser ʻrase’-basert tenkning, samtidig som han altså argumenterer for at den vedvarende kraften i denne formen for tenkning nettopp skriver seg fra det faktum at det dreier seg om enkle og lettfattelige binære måter å tenke om menneskelige forskjeller på. Dette er nettopp grunnen til, som Karen E. og Barbara J. Fields også understreker, at «vitenskapelige og ikke-vitenskapelige tenkemåter så lett blandes sammen i hodene til folk» (Fields & Fields, 2014: 23). Som søstrene Fields demonstrerer, er det på ingen måte slik at akademikere er frie for uvitenskapelige tenkemåter i denne sammenhengen heller. Hall understreker på sin side at «rase er en diskurs» og en «flytende signifikant» (Hall, op. cit.: 45): «rasediskurser er ikke å anse som en form for sannhet, men snarere som et ʻsannhetsregime’» (Hall, op. cit.: 81). Og dette innebærer altså, stikk i strid med det Rasmussen anfører, at man utmerket godt kan studere forekomsten av, opprinnelsen til, og effektene av ʻrasebegreper’ og ʻrasetenkning’ empirisk sett, uavhengig av hva man som forsker måtte mene om disse begrepene og denne tenkningens eventuelle «sannhetsverdi». Man trenger altså ikke oppløse det klassiske skillet mellom etiske og emiske begreper for å komme videre i dette feltet, og ei heller slutte å insistere på at det er forskjell på hva våre informanter holder som ʻsant’, og hva vi selv holder som sant. Det er blant annet dette jeg i min artikkel sikter til når jeg avslutningsvis skriver at det «kan finnes pragmatiske begrunnelser for å snakke om ʻrase’ i en sosial betydning av ordet». Rasmussen synes å mene at dette er potensielt autoritært i lys av vitenskapens kontinuerlige legitimitets- og autoritetskrise. Selv ser jeg ingen grunn til å ta til orde for en kunnskapsmessig nivellering her, gitt alt det vi vet (eller burde vite) om de menneskelige konsekvenser av ʻrase’-begreper om ʻrase’-tenkning i menneskehetens moderne historie.

Rasismen, biologien og samfunnsvitenskapen

Rasmussen gjør et stort poeng av at jeg i min artikkel nevner at den første UNESCO-erklæringen om ʻrase’-begrepet fra 1950, som kulturantropologen Ashley Montagu førte i pennen og som i stor grad avviste selve begrepet, som en følge av omfattende naturvitenskapelig kritikk ble erstattet med en erklæring hvor man forsvarte et biologisk ʻrase’-begrep. «Konklusjonen [må] derfor være at begrepet har en viss vitenskapelig gyldighet, selv om det er omstridt», fremholder Rasmussen. Nå er det på ingen måte noen hemmelighet at ʻde to vitenskapelige kulturer’ i samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene lever i verste (eller beste) velgående, og at dette også kommer til uttrykk i ulike syn på ʻrase’-begreper innen samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene. Nå nevner jeg imidlertid den knusende kritikken mot den forhenværende New York Times-journalisten Nicholas Wade for hans bidrag til ʻrasetenkning’ i hans bestselgende The Troublesome Inheritance som kom fra ledende amerikanske naturvitere så sent som i 2015, og den avdøde biologen Stephen Jay Goulds kritikk av IQ-tester etter at jeg nevner den siste UNESCO-erklæringen i min artikkel, så det er ganske enkelt ikke riktig når Rasmussen hevder at jeg lar sistnevnte være «siste stikk» i denne sammenhengen. Noen fullstendig oversikt over hva ʻnaturvitenskapen’ mener om dette, seksti år etter den siste UNESCO-erklæringen, ser jeg meg av den enkle grunn at jeg er samfunnsviter ikke i stand til å gi, men jeg skulle vel tro at man har beveget seg siden da. For øvrig har jeg i artikkelen vært klar og tydelig på at jeg når jeg snakker om ʻrase’ som «forankret i sosiale konstrukter» som en «etablert sannhet», snakker helt spesifikt om samfunnsvitenskapene.

Ja, takk, begge deler

For å oppsummere tar jeg altså ikke til orde for et ʻenten–eller’, men et ʻbåde–og’. Primærutfordringen for både sosialantropologer og sosiologer og eventuelle andre forskere som måtte være opptatt av rasisme i Norge anno 2017, er slik undertegnede ser det slett ikke mangelen på relevant teori, men på empirisk forskning på feltet, og ikke minst, den manglende viljen til å bevilge forskningsmidler til slik empirisk forskning. Det vil jeg i det minste tro og håpe at Rasmussen kan være enig i.

Referanser

Bangstad, Sindre (2009). Sekularismens ansikter. Oslo: Universitetsforlaget.

Bangstad, Sindre (2017). ʻRasebegrepets fortid og nåtid’, Sosiologisk Tidsskrift 01: 233–251.

Bangstad, Sindre & Døving, Cora Alexa (2015). Hva er rasisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Bangstad, Sindre & Døving, Cora Alexa (2017). ʻRolness og rasismefornektelser’, VG 25.01.17. Url: https://www.vg.no/nyheter/meninger/rasisme/rolness-og-rasismefornektelser/a/23907021/

Fields, Karen E. & Fields, Barbara J. (2014). Racecraft: The Soul of Inequality in American Life. New York og London: Verso.

Hall, Stuart (2017). The Fateful Triangle: Race, Ethnicity, Nation. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.

Rolness, Kjetil (2017). ʻRasisme her, der og overalt’, VG 21.01.17. Url: https://www.vg.no/nyheter/meninger/rasisme/rasisme-her-der-og-overalt/a/23903588/