Innledning

Sindre Bangstad har gitt flere bidrag til debatter om rasisme, både som sosialt fenomen og samfunnsvitenskapelig begrep (som Bangstad & Døving, 2015). I Norsk sosiologisk tidsskrifts mest leste artikkel i 2017 skriver han om «Rasebegrepets fortid og nåtid» (Bangstad, 2017), en artikkel som byr på spennende innsikt i rasebegrepets historie (jeg er en av dem som feilaktig har trodd at rasebegrepet opprinnelig handlet om arv/biologi). Likevel mener jeg det er noen problematiske sider ved artikkelen som bør kritiseres. For det første mener jeg Bangstad gir dårlige definisjoner av de sentrale begrepene i artikkelen, nemlig rase og rasisme. For det andre, og langt viktigere, mener jeg Bangstad skriver frem en uheldig forståelse av begrepers samfunnsmessige forankring; han fremstiller det som om sosialt konstruerte begreper er feilaktige fordi de er sosialt konstruerte. Det er uvesentlig om dette virkelig er (eller var) Bangstads forståelse; det avgjørende er at språkbruken i artikkelen fordrer en slik forståelse hos leseren. Jeg skal argumentere for at denne forståelsen er feilslått og til skade for sosiologifaget og en opplyst offentlighet.

Jeg skal først argumentere for påstanden om at Bangstads definisjoner er svake, før jeg gir belegg for påstanden om at Bangstad skriver frem en feilaktig forståelse av begrepers samfunnsmessige forankring. Den første delen er kort, da andre har kritisert Bangstad på liknende måter tidligere (for eksempel Rolness, 2017). Den andre delen er litt lengre.

Alt er rasisme, ingenting er rase

Bangstad bruker følgende definisjon av rasisme, hentet fra boken Hva er rasisme (Bangstad & Døving, 2015: 16):

[Rasisme er] en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at de utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem, og om mulig aktivt diskriminere dem. En slik negativ generalisering og underordning av mennesker kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes med folks hudfarge, religion, språk eller kultur.

Dette er, med forbehold om at jeg leser den riktig, en svært vid definisjon. Den innebærer for eksempel at ordningen med aldersbegrenset stemmerett (Grunnlovens § 50 og valglovens § 2-2) er rasistisk: Det er nettopp på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe (barn) at barn tillegges bestemte egenskaper (som lite livserfaring og manglende dømmekraft), egenskaper som forstås som tilstrekkelig negative til at de utgjør et argument for å ekskludere medlemmer av gruppen fra å avgi stemme ved valg. Det spiller ingen rolle om gruppemedlemmene har samme «hudfarge, religion, språk eller kultur»: Aldersbegrensninger og andre former for eksklusjon «kan kalles rasisme, uavhengig av om den begrunnes (…)» i slike forhold (Bangstad, 2017: 234, min kursivering). Like rasistisk som aldersbegrenset stemmerett må det være at lekfolk ekskluderes fra juridisk virksomhet basert på en forestilling om at de, uten relevant utdanning, er dårlig skikket til å tolke lovtekster.

Definisjonen Bangstad har valgt, favner altså så vidt at enhver form for forskjellsbehandling som beror på forestillinger om ulike egenskaper mellom grupper kan kalles rasisme. Jeg er nesten helt sikker på at Bangstad ikke mener aldersbegrenset stemmerett, eller det at juristvirket krever utdannelse, bør forstås som rasisme. Men jeg mener like fullt det er den absurde konsekvensen av definisjonen han har valgt. Vil man si noe klokt om rasisme, bør samfunnsforskere så vel som lekfolk velge en annen definisjon enn denne.

Hva med rasebegrepet? Bangstad definerer rase som «et sosialt og historisk konstrukt som forankrer menneskelig ulikhet i forestillinger om at mennesker med ulik opprinnelse og hudfarge er biologisk ulike, og at disse biologiske ulikhetene er medfødte, uforanderlige og gir grunnlag for å behandle dem ulikt» (2017: 234). Definisjonen virker unødig snever: Dersom man for eksempel mener evolusjonslæren holder vann, kan man ikke tro på raser, fordi rasenes biologiske ulikheter ifølge Bangstad må være uforanderlige – et klart brudd med evolusjonslæren. Men kanskje viktigere er det at definisjonen virker overflødig – den brukes ikke til noe i resten av artikkelen. I stedet drøfter Bangstad ulike tilnærminger til rasebegrepet. Hvorfor skal Bangstad først definere rase, for så å ta oss gjennom ulike måter å forstå rasebegrepet på? Er det for å etablere fasiten først, slik at vi skal skjønne når andre bidragsytere bommer? Jeg vet ikke. Men det er i alle fall vanskelig å bli klok på hvilken rolle rasedefinisjonen spiller i artikkelen for øvrig.

Konstrukter og realiteter: enten eller?

Jeg mener Bangstad skriver frem en uheldig forståelse av begrepers samfunnsmessige forankring. Han fremstiller det som om sosialt konstruerte begreper er feilaktige fordi de er sosialt konstruerte. Sosiale konstruksjoner reduseres slik til rent oppspinn, fullstendig frikoblet fra Virkeligheten. Dette synet er sosiologisk forfeilet, fordi alle begreper – også de Bangstad (og jeg) mener forteller noe sant om verden – er sosiale og historiske konstrukter. Jeg understreker at det er uvesentlig om dette virkelig er (eller var) Bangstads forståelse; det avgjørende er at språkbruken hans fordrer en slik forståelse hos leseren. Det er altså ikke Bangstads substansielle argumenter jeg vil diskutere her, men den forståelsen av koblingen mellom kunnskap og samfunn han synes å legge til grunn for disse.

Bangstads «enten eller»

Men aller først spør vi: Er det rimelig å hevde at Bangstad fremstiller det som om sosialt konstruerte begreper er feilaktige fordi de er sosialt konstruerte? Det mener jeg det er. Riktignok er det ikke mange hint og pek vi får, men antydningene er klare nok der de står. Den første er i åpningen av artikkelen, hvor Bangstad skriver:

Det er en etablert sannhet i de fleste samfunnsvitenskapelige kretser at begrepet ʻrase’ er forankret i sosiale konstrukter. Like fullt synes det problematiske begrepet ʻrase’ med relativ regelmessighet å vende tilbake i offentlige diskurser også i en norsk og europeisk kontekst (2017: 233, min kursivering).

Ved å bruke uttrykket «like fullt» forteller Bangstad oss at det er overraskende eller motsetningsfullt at rasebegrepet brukes, all den tid begrepet «er forankret i sosiale konstrukter». Rasebegrepet brukes med andre ord ifølge Bangstad til tross for at samfunnsvitere flest er enige om dets samfunnsmessige forankring, og han fremstiller det som uheldig at begrepet brukes, all den tid det nettopp er sosiale konstrukter det er forankret i. Begreper samfunnsvitere er enige om at er forankret i sosiale konstrukter, bør altså ifølge Bangstad ikke brukes (selv om han til nød kan akseptere at afroamerikanere bruker rasebegrepet til identitetspolitiske formål, se s. 247–48).

Blar vi så til slutten av artikkelen, finner vi den andre antydningen, hvor Bangstad konkluderer at vi «trygt» kan «slå fast at det biologiske ʻrase’-begrepet kan avvises som uvitenskapelig og som et resultat av sosiale forestillinger snarere enn av biologiske realiteter» (2017: 247, min kursivering). Vi ser her bort fra at Bangstad gir leseren belegg for å trekke en helt annen slutning enn den han selv trekker: I avsnittet før konklusjonen forteller han om et utvalg oppnevnt av FN, «bestående av hele 69 fageksperter innen fysisk antropologi og genetikere» som ifølge Bangstad selv ga «uttrykk for en overbevisning om at et biologisk ʻrase’-begrep lot seg forsvare (…)» (2017: 246). I og med at dette får stå som siste stikk fra forskningsfronten, må konklusjonen derfor være at begrepet har en viss vitenskapelig gyldighet, selv om det er omstridt. Men dette ser vi altså bort fra og holder oss til saken: Ved hjelp av frasen «snarere enn», postulerer Bangstad et motsetningsforhold mellom begreper som er sosialt konstruerte på den ene siden, og begreper som svarer til biologiske realiteter på den andre. Med andre ord, rasebegrepet må enten bero på forestillinger folk deler, eller på trekk menneskedyret arver. Enten konstrukter eller realiteter. Og siden rasebegrepet beror på førstnevnte, er det ifølge Bangstad leit at det brukes. Sosialt konstruerte begreper er ugreie. Hadde rasebegrepet vært forankret i biologiske realiteter, må vi derfor tro det ville vært greit å bruke det.

Vi skal altså forstå det slik at det biologiske rasebegrepet er en sosial konstruksjon, all den tid det ikke finnes vitenskapelig belegg for å hevde at rase er et biologisk fenomen. Det må derfor også være motsatt: Hadde det vært vitenskapelig belegg, hadde det biologiske rasebegrepet ikke vært en sosial konstruksjon. Bangstad fremsetter slik et «enten eller» mellom konstrukter på den ene siden og realiteter på den andre. Denne forståelsen kan og bør kritiseres. Snarere enn «enten eller», må vi tenke som Ole Brumm: «både og». Sagt med andre ord, realiteter gripes med begrepsmessige konstrukter.1

Kunnskapssosiologiens «både og»

Problemet med «enten eller»-forståelsen Bangstad skriver frem, er forestillingen om «rene» sosiale konstruksjoner. Det kan med andre ord virke som om Bangstad med utsagnet «X er en sosial konstruksjon» mener «X er kun en sosial konstruksjon»; er det konstruert, er det oppspinn. Han er i så fall langt ifra alene om å tenke slik (se Shapin, 2010a: 34). Men denne forståelsen passer dårlig med hvordan sosialkonstruksjonismen er beskrevet i den kunnskapssosiologiske litteraturen, både som teori og etnometode. Som Paul Atkinson (1995: 43) sier det, «a constructivist view does not imply that social actors whimsically conjure reality out of thin air». Snarere enn å dras ut av løse luften, utvikles begreper i samspill med folk og ting i verden – og nettopp for å brukes, for å handle i verden.

At «enten eller»-posisjonen er på kant med litteraturen, ser vi klart om vi går til Peter Berger og Thomas Luckmanns (1966) klassiske kunnskapssosiologiske avhandling. Den er nettopp ikke en form for filosofisk idealisme, men beror på en Marx-inspirert dialektikk mellom forestilling og verden (1966: 28–29). Berger og Luckmann forankrer sin sosialkonstruksjonisme i en naturalistisk forståelse av menneskedyret som sosialt vesen som finner mening i, og gjør bruk av, sine omgivelser (se s. 28, 65–70). Sosiale konstrukter er resultat av samhandling mellom folk, i verden, og for å virke i verden. Dette må ikke forveksles med hvorvidt sosialt konstruerte begrep er sanne (eller usanne); det er et annet spørsmål. Poenget var med andre ord å karakterisere begrepers (og forestillingers) tilblivelse, ikke deres gyldighet. Sosialkonstruksjonisme er sosiologisk antipositivisme: Vi tolker verden, og rådende tolkninger er nettopp skapt og delt mellom folk.

Kombinasjonen av en dialektisk forståelse av kunnskapsdannelse og en naturalistisk forståelse av menneskedyret gjenfinnes i senere kunnskapssosiologi, for eksempel i det såkalt «sterke programmet» (Bloor, 1991 [1976]), også kalt Edinburghskolen (Barnes, 1983; Barnes, Bloor & Henry, 1996: 76–79; Bloor, 1997: 20, 1999a, 1999b; Shapin, 2010a: 42). Dialektikken mellom forestilling og verden, eller mellom teorier og ideer på den ene siden og materialer og redskaper på den andre, er heller ikke til å ta feil av i eksempelvis Bruno Latours laboratorieetnografi (Latour & Woolgar, 1986), Donald Mackenzies (1993) studie av utviklingen av rakettstyringssystemer, eller Steven Shapin og Simon Schaffers (2011 [1985]) detaljerte og ekstremt lesbare studie av institueringen av vitenskapelige eksperiment som metode på 1600-tallet i England. Den samme dialektikken var til stede i kunnskaps- og vitenskapssosiologiens pionerstudier, som for eksempel Ludwik Flecks (1979 [1935]) Genesis and Development of a Scientific Fact og Robert Mertons (2001 [1970/1938]) Science, Technology & Society in Seventeenth-Century England.

Bangstads «enten eller»-forståelse av sosialkonstruksjonisme er altså på kant med litteraturen. Sosialt konstruert betyr ikke oppspinn; det viser til et fenomens tilblivelse – i dette tilfellet kunnskap. Påstanden er at kunnskap har samfunnsmessig forankring. Ikke bare, men også. Det er ingen motsetning mellom forankring i sosiale konstrukter på den ene siden og realiteter på den andre.

Hva står på spill?

Det er gode grunner til at vi som sosiologer bør vokte oss for «enten eller»-tenkning av typen Bangstad uttrykker. Én grunn er alt arbeidet som er lagt ned i å legitimere kunnskapssosiologiske studier av vitenskapelig kunnskapsproduksjon, og dermed utvide sosiologiens gyldighetsområde til å omfatte også kunnskaper vi mener er gyldige – selv om de er sosiale konstrukter. Berger og Luckmann fokuserte som kjent på hverdagskunnskap, men var klare på at den kunnskapssosiologiske tesen gjelder all kunnskap: også vitenskapelig kunnskap er sosialt konstruert (1966: 26). Det er jo ikke så rart, all den tid også forskere er fortolkende og symbolbrukende dyr, og forskning er en sosialt og historisk situert praksis.

De som først for alvor begynte å studere produksjon og legitimering av vitenskapelig kunnskap i et kunnskapssosiologisk perspektiv, var tilknyttet det ovennevnte «sterke programmet» i kunnskapssosiologi ved Science Studies Unit i Edinburgh (Barnes, Bloor & Henry, 1996; Bloor, 1991). Tanken var enkel: også kunnskap vi holder for å være sann kan studeres sosiologisk; det er like interessant at noen aksepterer påstander vi tror er gale som at de aksepterer påstander vi tror er riktige. Kunnskapssosiologens oppgave er den samme uansett, nemlig å avdekke de samfunnsmessige betingelsene for at noen påstander aksepteres og andre ikke. Det er dette man i det sterke programmet kaller «symmetriprinsippet» (Bloor 1991). Selv om jeg for eksempel aksepterer evolusjonslæren, kan vi spørre hvorfor jeg aksepterer den. Og svaret kan ikke være «fordi den er sann». Det må være noen grunner til at jeg aksepterer den som sann (i mitt tilfelle, tillit til lærere, lærebøker og nøkkelinstitusjoner i oppveksten, samt at den passer med andre ting jeg også holder for å være sanne).

Det sterke programmet møtte imidlertid kraftig motstand, og særlig fra vitenskapsfilosofer som nettopp forfektet en «enten eller»-tanke – konstrukt eller realitet – lik den Bangstad implisitt argumenterer for. Filosofene, og særlig de logiske positivistene, mente at vurdering av teoriers og oppdagelsers gyldighet måtte forstås uavhengig av samfunnsmessige forhold. Samfunnsvitere kunne kanskje forklare hvorfor forskere innimellom tok feil, for eksempel ved at politiske hensyn trumfet vitenskapelige, men ikke hvorfor teorier vi nå holder for å være sanne, vant frem når de gjorde. Sistnevnte var snarere et spørsmål om logikk; empirikerne fikk holde avstand. Alt dette forandret seg med Thomas Kuhns Structure of Scientific Revolutions (2012 [1968]).2 Like etter kom altså Edinburghskolen på banen. Og skolens grunnleggere og studenter har siden kjempet for å skape rom for kunnskapssosiologiske studier av vitenskapelig kunnskap (interesserte kan lese mer i Enebakk, 2008).

Én grunn til at vi bør vokte oss for det jeg har kalt «enten eller»-tenkning, er altså alt det som er gjort for å utvide sosiologiens gyldighetsområde til også å omfatte kunnskap vi holder for å være sann. Dersom vi henfaller til å tenke om sosiale konstrukter som tatt ut av løse luften, gir vi avkall på muligheten til å studere den vitenskapelige produksjonen av kunnskap, kjernevirksomheten til en av de viktigste institusjonene i moderne samfunn, nemlig vitenskapene. Vi kan legge til følgende: Vitenskapene gjennomgår i vår tid et tap av anseelse og tillit. Det er ikke rart, med tanke på de utbredte og himmelhøye forventningene vi har hatt til vitenskapene (og særlig naturvitenskapene) siden opplysningstiden. Dersom lekfolk skal fortsette å ha tillit til forskere og forskning, trenger vi nettopp en empirisk informert og sakssvarende forståelse av hva forskning er og kan være. For å parafrasere Shapin (2010b), å jekke ned vitenskapene er et edelt kall. Ikke ned i søla, men ned fra skyene, så vi kan forstå dem og ha passende forventninger til dem. Det er altså den overordnede forståelsen av koblingen mellom vitenskap og samfunn som står på spill. Og kritiske kunnskapssosiologiske studier kan spille en avgjørende rolle i å frembringe en slik forståelse.

Avslutning

Jeg har argumentert for at Bangstads definisjoner av rase og rasisme er dårlige, og for at han gir uttrykk for en problematisk forståelse av begrepers samfunnsmessige forankring. Rasedefinisjonen er overflødig, rasismedefinisjonen er altomfattende, og forståelsen av sosialkonstruksjonisme Bangstad skriver frem, er på kant med litteraturen, og til skade for både sosiologifaget og en sakssvarende forståelse av koblingen mellom vitenskap og samfunn.

Avslutningsvis vil jeg tilbake til Bangstads kritikk av bruken av (det biologiske) rasebegrepet. Som sagt fremstår det som at problemet med begrepet i Bangstads øyne er at det er uvitenskapelig; at det er et sosialt konstrukt, utelukkende forankret i sosiale forestillinger. Nå er jeg ikke enig med Bangstad i at rasebegrepet er uvitenskapelig; basert på dokumentasjonen han selv byr på (Bangstad, 2017: 246), er det rimeligere å si at begrepet er omstridt. Men uavhengig av dette, mener jeg det er problematisk å kritisere begrepsbruk kun basert på hvorvidt begreper er forankret i realiteter. Slik jeg ser det, er det derfor slett ikke gitt at man bør avstå fra å bruke begreper bare fordi de ikke svarer til bestemte biologiske eller andre materielle realiteter. Like lite mener jeg det er gitt at vi bør bruke dem bare fordi vi mener de sier noe sant om verden. Jeg foreslår i stedet et pragmatisk prinsipp: Skal vi kritisere måten begreper brukes på, bør vi fokusere på hva begrepene brukes til og på følgene av bruken, fremfor hvorvidt begrepet er forankret i samfunnet eller naturen.

Om artikkelen:

Takk til Lars E. F. Johannessen, Mats Lillehagen og Tore W. Rafoss for innspill.

Litteratur

Atkinson, P. (1995). Medical Talk and Medical Work. London: Sage.

Bangstad, S. (2017). Rasebegrepets fortid og nåtid. Norsk sosiologisk tidsskrift 1 (03): 233–51. doi: 10.18261/issn.2535-2512-2017-03-03.

Bangstad, S. & C. A. Døving (2015). Hva er rasisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Barnes, B. (1983). Social Life as Bootstrapped Induction. Sociology 17 (4): 524–45. doi: 10.1177/0038038583017004004.

Barnes, B., D. Bloor & J. Henry (1996). Scientific Knowledge: A Sociological Analysis. Chicago IL: University of Chicago Press.

Berger, P. L. & T. Luckmann (1966). The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge. Harmondsworth: Penguin.

Bloor, D. (1991). Knowledge and Social Imagery. 2. utgave. Først utgitt 1976. Chicago IL: University of Chicago Press.

——— (1997). Wittgenstein, Rules and Institutions. London: Routledge.

——— (1999a). Anti-Latour. Studies in History and Philosophy of Science 30 (1): 81–112. doi: 10.1016/S0039-3681(98)00038-7.

——— (1999b). Reply to Bruno Latour. Studies in History and Philosophy of Science 30 (1): 131–36. doi: 10.1016/S0039-3681(98)00039-9.

Enebakk, V. (2008). Vitenskapsstudier: historie, teori, kritikk. Oslo: Unipub.

Fleck, L. (1979). Genesis and Development of a Scientific Fact. Oversatt av Thaddeus J. Trenn, redigert av Robert K. Merton. Først utgitt på tysk (1935). Chicago IL: University of Chicago Press.

Kuhn, T. S. (2012). The Structure of Scientific Revolutions. Fjerde utgave. Først utgitt 1968. Chicago IL: University of Chicago Press.

Latour, B. & S. Woolgar (1986). Laboratory Life: The Construction of Scientific Facts. Princeton NJ: Princeton University Press.

MacKenzie, D. A. (1993). Inventing Accuracy: A Historical Sociology of Nuclear Missile Guidance. Cambridge MA: MIT Press.

Merton, R. K. (2001). Science, Technology & Society in Seventeenth-Century England. Først utgitt 1970. New York NY: Howard Fertig. Basert på Mertons doktorgradsavhandling, ferdigstilt i 1935 og publisert i 1938.

Rolness, K. (2017). Rasisme her, der og overalt. Lest 24.9.2017. VG. Url: http://www.vg.no/a/23903588.

Shapin, S. (2010a). How to Be Antiscientific. Never Pure: Historical Studies of Science as If It Was Produced by People with Bodies, Situated in Time, Space, Culture, and Society, and Struggling for Credibility and Authority, 32–46. Baltimore MD: JHU Press.

——— (2010b). Lowering the Tone in the History of Science: A Noble Calling. Never Pure: Historical Studies of Science as If It Were Made by People with Bodies, Situated in Space, Time, and Society, and Struggling for Credibility and Authority, 1–14. Baltimore MD: JHU Press.

Shapin, S. & S. Schaffer (2011). Leviathan and the Air-Pump: Hobbes, Boyle, and the Experimental Life. 2. utgave. Først utgitt 1985. Princeton NJ: Princeton University Press.