Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Pensjonssystemets bærekraft i Norge og Storbritannia

Reformer og normative dilemma
Pension System Sustainability in Norway and the UK
Reforms and Normative Dilemmas
Forskningsleder, Uni Research Rokkansenteret
Forsker I, Uni Research Rokkansenteret

Debatten om velferdsstatens bærekraft preges i dag av spørsmål om økonomi og finansiering av fremtidige pensjonsforpliktelser og forventede økte kostnader til helse- og omsorgstjenester for en aldrende befolkning. Men velferdsstatens bærekraft omfatter langt mer enn økonomiske utfordringer. Pensjonssystem og reformer av det og andre velferdsinstitusjoner omfatter grunnleggende normative og politiske problemstillinger. Her skal vi sammenligne to ulike strategier for å sikre bærekraften i pensjonssystemet: En økning av pensjonsalderen, slik det er gjort i det britiske pensjonssystemet, og levealdersjusteringen av ytelsene som del av den norske pensjonsreformen. Artikkelen diskuterer innholdet i bærekraftbegrepene og forståelsen av rettferdighet mellom og innenfor generasjoner og vektlegger spesielt betydningen av ulikhet i levealder for sosial bærekraft. Videre drøfter artikkelen hvorvidt de to hovedstrategiene bygger på ulike syn på bærekraft, og finner at en spesifikk forståelse av økonomisk bærekraft og generasjonsrettferdighet dominerer i begge land. Artikkelen diskuterer også hvilke normative dilemma strategiene medfører og finner at verken den norske eller britiske strategien tar hensyn til ulikhet i forventet levealder. Begge strategiene kan dermed bidra til å svekke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet.

Nøkkelord: Pensjonsreform, normative dilemma, generasjonsrettferdighet, bærekraft

Current discussions on the sustainability of the welfare state are dominated by questions of economy and financing of future pension costs, as well as by an expected increase in health and care expenses due to an ageing population. The sustainability of the welfare state, however, involves more than economic challenges. Pension systems and welfare reforms include fundamental normative and political questions. This article takes this perspective in its comparison of two different strategies to secure pension sustainability: the British increase of retirement age and the Norwegian automatic stabilizer. The article discusses the content of the concept of sustainability and inter- and intragenerational justice, and emphasizes the importance of inequality in life expectancy for social sustainability. The article also discusses whether the two strategies rest on different views on sustainability, and finds that a specific understanding of fiscal sustainability and generational fairness dominates in both countries. Lastly, the article discusses normative dilemmas caused by the strategies and concludes that neither the Norwegian nor the British strategy sufficiently takes inequality in life expectancy into account. As such, both strategies may reduce social sustainability of the pension system.

Keywords: Pension reform, normative dilemmas, generational justice, sustainability

Innledning

Økende levealder gjør at flere eldre tilbringer relativt mer tid som pensjonister nå enn det som var tilfellet da brede offentlige pensjonsordninger ble etablert i etterkrigstiden. I 1983 kunne en norsk kvinne forvente å leve ytterligere om lag 14 år ved oppnådd pensjonsalder (67 år), i 2010 var denne perioden økt til om lag 19 år (OECD, 2011). I tillegg har nedgang i fødselstall bidratt til en endring i befolkningssammensetningen med relativt færre i yrkesaktiv alder og relativt flere i pensjonsalder. Den såkalte forsørgerbyrden for eldre forverres over tid, noe som betyr at det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Til sammen skaper dette en finansieringsutfordring: Hvordan skal vi sikre at unge og yrkesaktive kan betale for pensjonene til en økende andel pensjonister i fremtiden? Hvordan sikrer vi en realøkonomi som kan dekke behov for inntekt og konsum til de som er pensjonister nå og i fremtiden?

Disse økonomiske betingelsene er bakgrunnen for omfattende pensjonsreformer i de fleste OECD-land. Men som blant andre Kildal (2009, s. 59) har påpekt, handler spørsmålet om velferdsstatens bærekraft om langt mer enn økonomi. Hvordan fordeler vi godene og byrdene ved økende levealder mellom de yrkesaktive og pensjonister på en rettferdig måte? Hva er omfanget av sosial solidaritet vi som samfunn ønsker å realisere i pensjonssystemet? Hva er rommet for individuelt ansvar? Dette dreier seg om økonomisk, normativ og sosial bærekraft, og svar på disse og andre spørsmål er sentrale for å gi innhold til begrep om rettferdighet innenfor og mellom generasjoner. I denne artikkelen skal vi belyse dette normative perspektivet gjennom å se på to ulike hovedstrategier for å sikre bærekraften i pensjonssystemet: en økning av pensjonsalderen slik det er gjort i det britiske pensjonssystemet, og levealdersjusteringen av ytelsene, slik det er gjort i den norske pensjonsreformen. De to tilnærmingene er representative for strategien i langt flere land enn bare Norge og Storbritannia, og vi kan også tenke oss kombinasjoner av disse. Ved å sammenligne to ulike pensjonssystem, får vi frem viktige normative avveininger i aktuelle pensjonsreformer. Vi diskuterer tre hovedspørsmål: Hva betyr begrepet bærekraft? Er valget om økning av pensjonsalder i Storbritannia og levealdersjustering i Norge et uttrykk for prioritering av ulike typer bærekraft? Og skaper de to strategiene (ulike) normative dilemma?

Vi starter med en diskusjon av bærekraftsbegrepet, etterfulgt av en fremstilling av noen sentrale tema i debatten om generasjonsrettferdighet. Den empiriske delen starter med en kort beskrivelse av det britiske og norske pensjonssystemet. Deretter forklarer vi forskjellene mellom den britiske strategien med å gradvis øke pensjonsalderen og innføring av levealdersjustering i Norge. Med utgangspunkt i rapporter fra pensjonskommisjonene som forberedte reformen i de to landene, analyserer vi så om ulike strategier innebærer en ulik vektlegging av økonomisk, normativ og sosial bærekraft. Denne analysen etterfølges av en diskusjon av mulige normative dilemma forbundet med de to strategiene.

Økonomisk, normativ og sosial bærekraft

Begrepet «bærekraft» har i vår tid sin bakgrunn fra klima- og miljøbekymringene som ble satt på den internasjonale dagsorden i forbindelse med Brundtlandkommisjonens rapport i 1987 (Sen, 2013, s. 8–9). Siden da har begrepet «reist» til stadig nye politikkområder, inkludert velferdsstaten og særlig innenfor pensjonsområdet. Gitt det langsiktige generasjonsperspektivet både for miljø- og pensjonspolitikken, er ikke dette overraskende. I et pågående prosjekt om økonomisk og sosial bærekraft innenfor Norges forskningsråds program for evaluering av den norske pensjonsreformen, blir bærekraft forstått som «å møte dagens generasjons behov uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner» (SSB, 2014). Denne forståelsen er nær identisk med den opprinnelige formuleringen i Brundtlandkommisjonens rapport (WCED, 1987, kap. 2, s. 1). Mange vil være enige om en slik definisjon både når det gjelder klima- og pensjonsfeltet, men kan likevel ha svært ulike oppfatninger av hva som vil være riktig politikk for å oppnå dette.

Diskusjoner om velferdsreformer rammes gjerne inn med begrepet bærekraft, men det er stort sett økonomidimensjonen som vurderes (Kildal, 2009). Slik er det også når pensjoner diskuteres i politikkutforming og forskning. Diskusjonene handler ofte om økonomisk bærekraft, men sosial og normativ bærekraft er også relevante tema. Begrepene, og spesielt sosial bærekraft, brukes imidlertid ofte uten at det gis noen klar definisjon. Hva ligger i de ulike formene for bærekraft?

Kort sagt handler økonomisk bærekraft om hvorvidt velferdsstaten lar seg finansiere i fremtiden, og omtales derfor også som finansiell bærekraft. Normativ bærekraft handler om befolkningens oppslutning om velferdsordninger, om innbyggerne støtter de grunnleggende rettferdighetsnormene de bygger på, og om de er villige til å opprettholde ordningene. Bay, Hagelund og Pedersen (2015) gir en kort introduksjon til diskusjoner om velferdsstatens normative bærekraft ved hjelp av begrepene befolkningens tilslutning, tillit og solidaritet. Sosial bærekraft handler om fordelingsspørsmål, sosial ulikhet og risiko for fattigdom blant pensjonister. Reformer som øker pensjonssystemets økonomiske bærekraft, kan samtidig redusere den sosiale bærekraften (Ebbinghaus, 2015; OECD, 2015).

Ettersom sosial bærekraft synes minst diskutert i litteraturen, skal vi se nærmere på dette begrepet. OECD-rapporten Pensions at a Glance (2015) gir ingen definisjon av begrepet. Sosial bærekraft knyttes imidlertid sterkt til spørsmålet om tilstrekkelig inntekt for pensjonister, og dette vies en hel del oppmerksomhet i rapporten. Sosial bærekraft handler dermed om «retirement-income adequacy» (s. 27). EU er også opptatt av dette, og «adequacy» går igjen i EUs forståelse av sosial bærekraft (se f.eks. European Commission, 2012).

Ifølge OECD bør statene nå vektlegge nettopp sosial bærekraft etter at økonomisk bærekraft har stått i sentrum for pensjonsreformprosesser i de fleste land. Organisasjonen peker på to hovedutfordringer for fremtidige tilstrekkelige pensjoner (OECD 2015, s. 10): a) innbyggernes arbeidskarriere og muligheter for å jobbe lenger påvirkes bl.a. av tilgjengelig arbeid og helseforhold, og b) usikker avkastning på midler som spares til pensjon.

En rekke tiltak kan være aktuelle dersom målet er å øke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet, og OECD (2015, s. 19) peker for eksempel på å redusere effekten av år utenfor arbeidsliv og å redusere skatt på pensjonsytelser. Som nevnt går imidlertid slike tiltak imot logikken forbundet med å øke pensjonssystemets økonomiske bærekraft. En utfordring som er spesielt relevant for sosial bærekraft, og vår diskusjon om normative dilemma ved ulike strategier for å sikre den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet, er ulikhet i helse og levealder. Om det ikke tas hensyn til ulikhet i levealder, reduseres graden av omfordeling betraktelig (OECD, 2015, s. 33). Vi vet for eksempel at det er store forskjeller i levealder mellom ulike yrkesgrupper. Vi vil komme tilbake til slike problemstillinger i siste del av artikkelen.

Pensjonsreformer som har som mål å forbedre økonomisk bærekraft gjør gjerne dette gjennom å redusere offentlig ansvar, samtidig som finansieringsbyrden individualiseres. Ved å vektlegge en spesifikk innramming av økonomisk bærekraft, kan pensjonssystemet forsterke eksisterende sosiale forskjeller fordi grupper med lav inntekt og lav levealder, som ofte faller sammen, må klare seg på lave ytelser i den relativt korte perioden de er pensjonister sammenlignet med andre grupper.

Grech (2015) er opptatt av utfordringer knyttet til tilstrekkelig pensjonsinntekt etter pensjonsreformer som er gjennomført for å sikre økonomisk bærekraft. Ifølge Grech må pensjonsreformer sikre at systemet lar seg finansiere i fremtiden, men like viktig er det at systemet er i stand til å nå de målene det er utviklet for. Et pensjonssystem som sikrer begge deler, er ifølge Grech (2015, s. 90) sosialt bærekraftig. Grech hevder altså at sosial og økonomisk bærekraft må ses i sammenheng og forstås som komplementære snarere enn motsetninger; dersom pensjonsreformer skaper for store forskjeller, kan det oppstå press mot nye reformer – systemet er dermed altså heller ikke økonomisk bærekraftig.

Som vi vil vise i beskrivelsen av de to pensjonssystemene, bygger det britiske på en målsetting om fattigdomsbekjempelse og det norske på en mer ambisiøs målsetting om utjevning. En mulig forventning kunne derfor være at norske reformaktører i større grad enn britiske ville fokusere på sosial bærekraft i valg av reformstrategi. Som vi skal se, er imidlertid diskusjonen om økonomisk bærekraft i stor grad sammenfallende.

Samlet sett kan vi altså si at mens økonomisk bærekraft er hyppig omtalt, så diskuteres i liten grad begrepene om sosial og normativ bærekraft i pensjonssystemene i forskningslitteraturen. Basert på vår korte gjennomgang av litteraturen, vil vi hevde at sosial bærekraft har to hovedkomponenter knyttet til fordeling mellom sosiale grupper. Den første komponenten er tilstrekkelig inntekt for pensjonister, og denne står sentralt i den begrensede litteraturen om sosial bærekraft. Den andre komponenten handler om ulikhet i levealder og har fått mindre oppmerksomhet i litteraturen.

Rettferdighet mellom og innenfor generasjoner

Viktige bidrag rundt diskusjonen om rettferdighet mellom generasjoner og pensjonsreformer er gitt av Howse (2007), Myles (2002; 2003), Schokkaert (2004) og Schokkaert og Van Parijs (2003a; 2003b). Schokkaert og Van Parijs (2003a) tar utgangspunkt i det de kaller en egalitær tilnærming med henvisning til Rawls, der de hevder at rettferdighet må bygge på en prioritering av de svakeste i samfunnet. Dette ligger til grunn for Rawls’ såkalte «maximin» prinsipp som prioriterer maksimal forbedring i muligheter for de dårligst stilte, og der ulikhet bare kan forsvares om det er til fordel for de svakeste. Videre er det sentralt at personer skal holdes ansvarlige for egne preferanser og valg, men at de må kompenseres for ulikheter i ressurstilfang av fysisk eller human kapital (Schokkaert & Van Parijs, 2003a, s. 251). Vurderinger av generasjonsrettferdighet tar utgangspunkt i individer som tilhører ulike kohorter (personer som er født i et bestemt år) og hvordan deres muligheter utvikles over livsløpet, og ikke aldersgrupper som sådan (Schokkaert, 2004, s. 3). Et hovedpoeng hos Schokkaert og Van Parijs er at disse rettferdighetsprinsippene kan brukes til å vurdere både rettferdighet mellom og innenfor generasjoner. For å illustrere betydningen av dette, viser vi til Myles (2002), som diskuterer grunnleggende problemstillinger om hvordan pensjonssystemet bør utformes med tanke på en aldrende befolkning, og debatten i kjølvannet av bidraget til Myles. Forfatteren tar utgangspunkt i en enkel likning der kostnaden ved å forsørge de pensjonerte kan uttrykkes som følger:

(antall pensjonister/antall yrkesaktive) x (gjennomsnittlig konsum for de eldre/gjennomsnittlig produksjon per yrkesaktiv)

Ut fra denne likningen viser Myles at alt annet likt, vil en aldrende befolkning bidra til å øke utgiftene – uansett fordelingen mellom private og offentlige ordninger. Kostnadene som følger av den endrede befolkningssammensetningen må forstås som kollektive risikoer, ifølge Myles, og møtes med offentlig politikk (Myles, 2002, s.139). I et tradisjonelt organisert Pay As You Go (PAYG)-system med definerte ytelser, dvs. der pensjonen utgjør en spesifisert andel av lønnen (Fixed Replacement Ratio, FRR), vil ytelsene bestemme skattene slik at alle kostnadsendringer som følge av nedgang i fødselstall vil påføres bidragsyterne (de yrkesaktive). Folketrygden før pensjonsreformen vil ligne på et slikt system. Alternativet til dette er et system med definerte bidrag (Fixed Contribution Rate, FCR). Her vil det være slik at de yrkesaktive er forpliktet til å bidra med en fastsatt andel av lønnen til å finansiere pensjonene til de pensjonerte. Ved en økende andel pensjonerte (se likning over), må ytelsene (konsumet) reduseres ved FCR. Alle kostnadene som følger av de demografiske endringene faller på pensjonistene. Hvordan kan en sikre en byrdefordeling mellom generasjonene som ikke ensidig belaster den ene av dem med hele byrden, slik de to forgående alternativer medførte?

En løsning som ble utviklet av økonomen Richard A. Musgrave, kalt fast/definert relativ posisjon (Fixed Relative Position, FRP), prøver å løse dette dilemmaet for en rimelig byrdefordeling mellom generasjonene. FRP gir en proporsjonal deling av risiko slik at når befolkingen aldres, vil pensjonistenes ytelser bli noe redusert, samtidig som de yrkesaktives innbetalinger også vil måtte økes (Myles, 2002, s. 141). Denne løsningen er radikal, ifølge Myles (2003, s. 264), i den forstand at den bryter med den tradisjonelle måten å organisere PAYG-system med definerte ytelser. Samtidig er denne løsningen forskjellig fra det som blir kalt en hard øvre budsjettlinje slik vi finner i den svenske reformen og delvis i den norske (Christensen, Fredriksen, Lien & Stølen, 2012; Myles, 2003), der bidragsraten er definert eller fast. Ut fra rettferdighetsbetraktninger, med utgangspunkt i Rawls’ tilnærming, vil det kunne være grunn til å avvike fra denne fordelingen dersom ulike kohorter har en ulik tilgang på ressurser. Dersom en kohort har et dårlig ressurstilfang, er det uproblematisk å gi nettooverføring til denne fra kohorter med bedre ressurstilfang (Schokkaert & Van Parijs, 2003a, s. 251).

Bærekraftsutfordringen i økonomisk forstand består av to faktorer: den ene er levealdersøkningen, den andre er nedgangen i fertilitet, noe som medfører nedgang i etterfølgende generasjoner av yrkesaktive som skal finansiere pensjonene til foregående kohorter med store fødselstall (Howse, 2007). Det er ulike vurderinger i debatten. Mens det er enighet om at kostnadene ved ulik levealder for forskjellige kohorter i utgangspunktet må bæres av hver enkelt kohort gjennom at økt levealder må kompenseres gjennom å arbeide lenger, eller ved lavere konsum per pensjonsår, er det uenighet om hvorvidt fallet i fødselsrater skal forstås som en kollektiv risiko eller om dette er resultat av bevisste valg som den enkelte generasjon må ta ansvar for. For eksempel argumenterer den tyske økonomen Hans Werner Sinn for at dagens generasjon av yrkesaktive har spart på egne utgifter fordi de har færre barn, og derfor bør betale gjennom en lavere pensjon uten å redusere sine øvrige innbetalingsforpliktelser (Sinn 2000, referert i Schokkaert, 2004; se også Howse, 2007 for en argumentasjon i tråd med Sinn). Dette er også et avvik fra Musgrave-regelen. Men dersom disse sparte utgiftene i stedet er brukt til å investere i bedre utdanning og styrking av humankapitalen til etterfølgende yngre generasjoner, svekkes dette argumentet. Schokkaert og Van Parijs stiller også spørsmål ved om en kohort kan være ansvarlig for sin gjennomsnittlige reproduksjonsatferd. De påpeker på samme måte som Myles at det innenfor en kohort vil være variasjon i denne atferden og at et individ ikke står i en fri valgsituasjon, men at ulike individ står overfor svært ulike insentivstrukturer. Her kan det imidlertid være grunn til å gå utover pensjonssystemet for å finne løsninger på problemet med lave fødselstall og risikoen for befolkningsnedgang og redusert økonomisk vekst. Lindh, Malmberg, og Palme (2005) tar til orde for en aktiv offentlig politikk med omfordelende politikk rettet mot barnefamilier og en endret byrdefordeling mellom kjønnene når det gjelder reproduktivt arbeid, investeringer i human kapital og utdanning som en løsning på disse utfordringene.

Diskusjonen så langt tar utgangspunkt i det offentlige PAYG-pensjonssystemet slik vi blant annet kjenner det fra vår egen folketrygd. Denne offentlige pensjonskontrakten gir imidlertid ikke et fullstendig bilde av de økonomiske overføringene mellom generasjoner (Kohli, 2005; Lindh et al., 2005, s. 483). Som Kohli (2005, s. 524) påpeker, eksisterer det også en viktig privat generasjonskontrakt innenfor familien, der ressurser i stor grad går fra de eldre til de yngre generasjonene. I tillegg kommer arveoverføringer, som alt annet likt vil bety mer over tid dersom fødselstallene synker. Utveksling av tjenester innenfor familien hører også med i en slik mer utvidet generasjonskontrakt.

En økning i levealderen som må kompenseres gjennom å arbeide lenger, vil være uproblematisk fra et rettferdighetssynspunkt, gitt at individene innenfor hver kohort er like med omsyn til levealder. Men, og her adresseres spørsmål om intragenerasjonell rettferdighet, dersom denne forutsetningen avvikes og vi forutsetter som mer realistisk, at individene innenfor en kohort er ulike, oppstår utfordringer med hensyn til fordeling. Reformer som ikke tar hensyn til ulikhet i forventet levealder, vil bryte med Rawls’ maximin-prinsipp om at endringer fra status quo må innebære en forbedring for de dårligst stilte, siden:

An additional year of retirement, for example, represents a larger proportional gain for someone with a 7-year life expectancy than for someone with a 12-year life expectancy. But the reverse is also true: an additional year of employment represents a proportionally greater loss for those with shorter life expectancies (Myles, 2002, s. 146).

Det er dette dilemmaet, som oppstår i pensjonsreformer der levealdersjustering av pensjoner er en strategi for å sikre bærekraft, men der dette utfordrer prinsippet om at endringer skal komme de svakest stilt til gode, vi skal se nærmere på.1 Det betyr at vi ikke vil behandle alle sider ved intragenerasjonell rettferdighet, slik som omfordeling mellom pensjonistene, omfordeling innenfor de yrkesaktives rekker og kjønnsskiller innenfor generasjoner (Myles, 2002, s. 145–148).

To ulike pensjonssystem

Det å sammenligne Norge og Storbritannia, innebærer å kontrastere to ulike pensjonssystemer. Det offentlige britiske systemet var og er rettet mot å gi beskyttelse mot fattigdom i alderdommen (grunnsikring, Beveridge-modellen) heller enn sikring av inntektsstandard som i kontinental-Europa (f.eks. Bismarck-modellen i Tyskland) (Hinrichs & Lynch, 2010). Det offentlige pensjonssystemet i Norge har, i kontrast, siden introduksjonen av tilleggspensjonssystemet i 1967, prøvd å kombinere både grunnsikring og standardsikring som målsetting i folketrygdens alderspensjonssystem. Det er med andre ord en kombinasjon av Bismarck og Beveridge. Det mer begrensede statlige ansvaret har styrket betydningen av bedriftsbaserte og private markedsløsninger for inntektssikring i det britiske pensjonssystemet (Bridgen & Meyer, 2011). Den sterkere dominansen til en offentlig pensjonsordning i Norge har redusert omfanget av bedriftsbaserte/tjenestepensjoner og private pensjonsordninger.

For å illustrere dette kan vi se på kompensasjonsrater, altså hvor stor andel av lønnen man beholder som pensjonist. Tallene reflekterer de to systemenes virkemåte forut for de aktuelle pensjonsreformene. Brutto kompensasjonsrate for en median inntekt var 52,3 % i Norge, sammenlignet med 37,9 % i Storbritannia. For en høyinntektsmottager (1,5 ganger median inntekten) var kompensasjonsraten 22,5 % i Storbritannia og 46,1 % i Norge (Hinrichs & Lynch, 2010, s. 358, tabell 24.1; OECD, 2013, s. 135. Tabell 4.1). Denne sammensetningen av ulike pensjonsinstitusjoner uttrykker i historisk sammenheng ulike politikkideer og bredere velferdsfilosofier i de to landene: En grunnidé i den britiske og liberale velferdsstatstradisjonen er at begrensede offentlige ressurser bør målrettes for å forhindre fattigdom, og at øvrige inntektsbehov bør overlates til den enkelte og vedkommendes egne valg av passende pensjonsnivå. Den norske tradisjonen uttrykker et større statlig ansvar for velferd i tråd med det som blir kalt den sosialdemokratiske, skandinaviske eller omfattende velferdsmodellen (Esping-Andersen, 1990). Her er offentlige ressurser brukt for å nå det mer ambisiøse målet ut over fattigdomsbekjempelse gjennom å sikre at inntektsulikhetene i alderdommen er mindre enn i arbeidslivet (Pedersen, 1999).

Ulike strategier

Før vi presenterer de to strategiene nærmere, er det viktig å påpeke at det finnes andre mulige måter å møte utfordringen med økende fremtidige pensjonskostnader på enn å øke pensjonsalderen eller levealdersjustere ytelsene. En måte er selvsagt å øke skatter og bidrag fremover. Bekymring for å undergrave konkurransekraft i en stadig mer globalisert økonomi samt mulige negative økonomiske arbeidsinsentiver, gjør at regjeringer er motvillige til å følge en slik vei. Derfor har mange regjeringer innenfor OECD-området søkt å reformere pensjonssystemet gjennom et såkalt «arbeide lenger»-politikkparadigme. Det hevdes at dette representerer en såkalt vinn-vinn-strategi som tar hensyn til både utfordringen med pensjonssystemets økonomiske bærekraft og det å sikre en tilstrekkelig inntekt som pensjonist. Det å arbeide lenger utvider skattegrunnlaget og innskuddsperioden for pensjonene og reduserer på samme tid utbetalingsperioden for pensjonsytelsene, og hjelper dermed til å balansere inntekter og utgifter for pensjonssystemet. Et tilstrekkelig pensjonsnivå og sosial bærekraft forbedres gjennom en større vektlegging på det individuelle opptjeningsgrunnlaget for fremtidige pensjonsytelser. Gitt en fleksibel pensjonsalder, som i det norske moderniserte pensjonssystemet, vil en kortere periode som pensjonist gi årlig høyere pensjonsytelser. Det blir også argumentert for at disse endringene bidrar til å sikre normativ bærekraft gjennom å øke rettferdigheten mellom generasjonene slik at fremtidige generasjoner får redusert sin finansieringsbyrde.

De politiske virkemidlene for å få til denne endringen er omfattende, og her skal vi kun beskrive to ulike måter begrenset til endringer i det offentlige pensjonssystemet i de to landene, strategier som ifølge OECD (2011) kan betraktes som delvise substitutter.

Den britiske strategien: Gradvis økning av pensjonsalderen

Tabell 1 viser hvordan innfasingen av økt pensjonsalder skjer i Storbritannia. Først kommer en endring mot lik pensjonsalder for kvinner og menn, med ganske dramatiske endringer for kvinner i form av en fem års økning av pensjonsalderen i løpet av åtte år. Deretter blir det gjennomført en gradvis økning av pensjonsalderen fra 66 år rundt 2020 til 69 år mot slutten av 2040-årene.

Tabell 1: Økning av pensjonsalder for uttak av statlig pensjon i Storbritannia

År for implementeringPensjonsalderen øker til ..
2010-2018Fra 60 til 65 år for kvinner, for å bli lik menns pensjonsalder
2018-202065 til 66 år for alle
2026-202866 til 67 år
Innen midten av 2030-tallet68 år
Innen slutten av 2040-tallet69 år

Kilde: Department for Work and Pensions, 2014; 2016.

Den britiske reformen fremstår som enkel å forstå og som transparent: Pensjonsalderen økes, og den enkelte må vente lenger før alderspensjonen kan tas ut. Den raske økningen i kvinners pensjonsalder representerer en nedskjæring i deres statspensjoner og gir utilstrekkelig tid til å tilpasse seg disse endringene, ifølge Ginn og MacIntyre (2013, s. 95–96).

Norge: Levealdersjustering

I den norske reformen ble en annen løsning valgt, i stor grad inspirert av den svenske reformen på 1990-tallet der såkalt levealdersjustering av pensjonene og fleksibel pensjonsalder ble innført. For levealdersjusteringen er hovedtanken at medlemmene i en fødselskohort solidarisk skal betale for sin gjennomsnittlig forventede levealder. For den fleksible pensjonsalderen er poenget at den enkelte selv skal bære kostnadene ved valg av pensjoneringstidspunkt: jo tidligere pensjonen tas ut, jo flere år å dele den opptjente pensjonsbeholdningen på, og dess lavere blir den årlige pensjonen. Fra å ha en fast pensjonsalder på 67 år, blir nå uttak av pensjon fleksibel og kan tas ut fra 62 år og senest ved 75 års alder.

I denne oversikten i tabell 2 hentet fra NAV, ser vi at årskullene fremover må utsette pensjoneringstidspunktet for å unngå at pensjonsytelsene skal gå ned. Den norske reformen innebærer at vi i fremtiden må arbeide om lag åtte måneder ekstra for hvert års økning i forventet levealder ved 67 år, for å kunne opprettholde pensjonsnivået.

Tabell 2: Levealdersjustering i den norske pensjonsreformen

FødselskohortNødvendig alder for å kompensere for levealdersjusteringenForventet levealder ved pensjoneringstidspunktForventet antall år som pensjonist
194367 år85 år 7 mnd.18 år 7 mnd.
195067 år 8 mnd.86 år 6 mnd.18 år 10 mnd.
195568 år 4 mnd.87 år 2 mnd.18 år 10 mnd.
196069 år 1 mnd.87 år 10 mnd.18 år 9 mnd.
196569 år 7 mnd.88 år 5 mnd18 år 10 mnd.
197070 år 1 mnd.89 år18 år 11 mnd.
197570 år 6 mnd.89 år 6 mnd.19 år
198071 år90 år 1 mnd.19 år 1 mnd.
198571 år 5 mnd.90 år 6 mnd.19 år 1 mnd.
199071 år 10 mnd.91 år19 år 2 mnd.
200072 år 8 mnd.91 år 10 mnd.19 år 2 mnd.

Kilde: NAV, 2016

Vi ser at en person født i 1970 må arbeide til vedkommende er 70 år og 1 måned for å kompensere for effekten av levealdersjusteringen. De som er 16 år i 2016 må arbeide til de er 72 år og 8 måneder for å kompensere levealdersjusteringen. Av den siste kolonnen ser vi også at perioden som pensjonist holdes om lag konstant for ulike kohorter.

Pensjonskommisjoner og diskusjon av bærekraft

I både Storbritannia og Norge ble det nedsatt pensjonskommisjoner for å utrede behovet for en pensjonsreform, og mange av deres forslag ble senere vedtatt. Rapportene fra disse kommisjonene er en spesielt interessant kilde for å kunne analysere reformargumentene. Uten å gjøre en fullstendig analyse av disse rapportene, illustrerer vi våre argument med eksempler fra disse utredningene. Rettferdighet mellom generasjoner var en viktig reformbegrunnelse i både Norge og Storbritannia, med vektlegging på at relativ tid som pensjonist skal holdes mest mulig konstant som andel av livslengden fra én generasjon til den neste. Økonomisk bærekraft forstått som å sikre finansiering over tid, uten økende skattebyrder som ville ødelegge konkurransekraften, fremheves spesielt av den norske pensjonskommisjonen:

De valg som andre land gjør, legger også føringer på hva Norge kan gjøre. Innbetalinger til et offentlig pensjonssystem med svak sammenheng mellom inn- og utbetalinger er langt på vei å sammenlikne med generelle skatter. Det er grenser for hvor mye høyere skatte- og avgiftsnivået i Norge kan ligge i forhold til andre land dersom en skal unngå alvorlige konsekvenser for norsk næringsliv. Pensjonskommisjonen har derfor valgt å se bort fra en generell økning i skattene som en hovedstrategi for å løse pensjonsutfordringene (NOU, 2004: 1, s. 106).

I dette sitatet ligger en kraftfull innramming av ikke bare det økonomiske mulighetsrommet gjennom betoningen av at skattene ikke bør økes, men også sterke normative vurderinger av skatt som en problematisk finansieringskilde og en implisitt fremvisning av et alternativ med sterkere sammenheng mellom inn- og utbetalinger i pensjonssystemet. Økonomisk bærekraft og rettferdighet mellom generasjoner i pensjonssystemet ble vevd sammen og ble forstått som å innebære:

[E]t system med tilnærmet lik fordeling av ytelser og byrder mellom generasjoner over tid. En skal ikke velte stigende finansieringsbyrder over på kommende generasjoner uten at dette har en tilsvarende motpost i de pensjonene de selv kan forvente (NOU 2004: 1, s. 92).

Går vi til den britiske pensjonskommisjonen, er det slående hvor lik argumentasjonen om økonomisk bærekraft og generasjonsrettferdighet er det vi så i norsk sammenheng. Det følgende sitatet fra den britiske pensjonskommisjonen fanger opp både spørsmålet om økonomisk bærekraft og en spesifikk forståelse av rettferdighet mellom generasjoner:

A policy which allows each generation to spend an increasing proportion of life in retirement financed by an increased level of public pension expenditure as a percentage of GDP will be unsustainable in the long run and unfair to subsequent generations of taxpayers (Pensions Commission, 2005, s. 174).

Denne forståelsen av økonomisk bærekraft og rettferdighet mellom generasjoner ligger nær det Williamson og Watts-Roy (1999) betegner som et ʻgenerational equity’-rammeverk for fortolkning som fastslår at hver generasjon bør sørge for seg selv og ikke etterlate økonomiske byrder til etterfølgende generasjoner. En alternativ forståelse finnes i det som kalles ʻgenerational interdependence’. Her argumenteres det for at dersom det er demografiske, økonomiske eller andre faktorer som gjør det vanskelig å sikre pensjonen til en spesiell generasjon, så bør byrden fordeles mellom to eller flere generasjoner (Williamson & Watts-Roy, 1999, s. 19–24). Et utgangspunkt for en slik forståelse kan, som vi drøftet innledningsvis, være Rawls’ prinsipp om å maksimere velferden til de dårligst stilte i samfunnet, anvendt i et generasjonsperspektiv. Den økonomiske bærekraftsforståelsen la sterke føringer på hvordan fordelingsspørsmål og rettferdighet innenfor generasjoner kunne møtes. I norsk sammenheng ble det av pensjonskommisjonen påpekt at det var behov for en sterkere kobling mellom innbetaling og ytelse for den enkelte, og som del av dette at valg av pensjoneringstidspunkt og konsekvenser av dette måtte bæres av den enkelte i stor grad. Levealdersjusteringen av ytelsene og den fleksible pensjonsalderen sikret det siste, men bidro også til det første, sammen med andre element som alleårsopptjening og en sterk proporsjonalitet mellom innbetaling og utbetaling i tilleggspensjonssystemet. Den britiske reformveien med økt pensjonsalder representerte også en innstramming og individualisering der den enkelte må bære kostnadene ved økt levealder. Reformene i begge land vektlegger altså i stor grad økonomisk bærekraft ut fra et ʻgenerational equity’-rammeverk og i mindre grad sosial bærekraft.

Normative dilemma

Begge reformveiene bidrar til å sikre økonomisk bærekraft i systemene og gi insentiver til å fortsette i arbeid. Den norske levealdersjusteringen av ytelsene, kombinert med fleksibelt uttak av pensjon mellom 62 og 75 år, gir bekymring for fremtidig pensjonsnivå og inntektsfattigdom for eldre. OECD fremhever i denne sammenheng: «Cutting low income workers their already low benefits as life expectancy increases might risk a resurgence of old age poverty» (OECD, 2011, s. 99, 2013). Som Pedersen (2013) fremhever, kan valgfriheten friste noen til å ta ut pensjonen for tidlig slik at de ender opp med en utilstrekkelig inntekt livet ut. Han trekker også frem problemet med at andre sosiale sikkerhetsordninger ved sykdom og arbeidsledighet kan bli svekket for de over 62 som fortsetter å arbeide. I den valgte norske strategien er det ingen korresponderende automatisk mekanisme som sikrer at den enkelte faktisk kompenserer reduksjonen i ytelser ved å arbeide lenger.

Gjennom å øke pensjonsalderen gradvis over tid, gir den britiske løsningen i utgangspunktet bedre beskyttelse mot risikoen for utilstrekkelig inntekt i perioden som pensjonist. Men et problematisk aspekt er at det for noen kan bli for lang tid å vente før pensjonen kan tas ut, eller at tiden som pensjonist blir veldig kort (Foster, 2012). Et hovedproblem ved denne strategien er også her hvorvidt det eksisterer et tilstrekkelig sosialt sikkerhetsnett for de som ikke har mulighet til å arbeide frem til pensjonsalder (Silcock, 2012). Den siste utviklingen i den britiske reformen ser også ut til å skape usikkerhet både om pensjoneringstidspunkt, gjennom en mulig raskere innfasing av pensjonsaldersøkningen enn vist i tabell 1 overfor, og en mindre sjenerøs indeksering av statspensjonen (The Guardian, 2016a).2

For begge strategiene eksisterer det et normativt dilemma: «generasjonsrettferdigheten» tar ikke hensyn til ulikhet i forventet levealder mellom de som utgjør en fødselskohort eller som utgjør ulike yrkesgrupper.

Mange velferdsreformer har som mål å få folk til å jobbe lenger, basert på ulike insentiver som belønner slik handling (Kildal, 2009). En slik politikk har flere problematiske sider, bl.a. en liten grad av refleksjon rundt hvorfor enkelte grupper jobber mindre. Med henvisning til Kohn (1999), hevder Kildal (2009, s. 60) at årsakene kommer i bakgrunnen for målet om å fremme større arbeidsaktivitet. Graden av frivillighet kan diskuteres, og Kildal (2009, s. 60) skriver at «ressursfattige grupper blir styrt inn i et bestemt handlingsmønster». Ut fra det vi vet om ulikhet i helse er dette svært relevant for pensjonsområdet, som vist i tabellene nedenfor:

Tabell 3: Utvikling i årlige dødelighetsrater for aldersgruppen 45-49 år etter inntektskvartil og kjønn i Norge

InntektskvartilMennKvinner
1970-771980-871990-971970-771980-871990-97
1 (Laveste)1001019410096101
2100106791009679
31001016710010678
4 (Høyeste)1001015210010076

1970-77=100

Kilde: Pedersen, 2014

Vi ser at for alle inntektskvartilene, bortsett fra kvinner i det laveste, har det vært en nedgang i dødelighet i perioden 1970–97. Nedgangen har imidlertid vært vesentlig større for det høyeste inntektskvartilet enn for det laveste, slik at de relative forskjellene har økt.

Tabell 4 viser at det eksisterer betydelige forskjeller i forventet gjenstående levetid for ulike yrkesgrupper for 50-åringer. For mannlige universitets- og høyskolelærere er forventet gjenstående levetid 34,6 år, mens mannlige butikkmedarbeidere kan forvente å leve 31,3 år ved 50 års alder.

Tabell 4: Forventet gjenstående levetid for ulike yrkesgrupper ved 50 års alder i Norge 2009-2013

MennKvinner
Religiøse yrker36,439,3
Universitets- og høyskolelektorer34,636,7
Leger34,536,3
Grunnskolelærere33,437,6
Sykepleiere, inkl spesialsykepl.34,036,7
Omsorgsarbeidere og hjelpepl.32,535,6
Butikkmedarbeidere o.l.31,334,9
Bil- og vognførere28,933,5
Operatører innen kjemisk prosessindustri29,029,9
Maskinmannskap (Skip)24,7-

Kilde: Borgan & Texmon, 2015

En annen måte å illustrere ulikhet i levealder på, er å knytte slik variasjon til geografi. Nedenfor er dette vist for ulike lokalsamfunn i Storbritannia:

Tabell 5: Storbritannia: Ulikhet i forventet levealder ved fødsel i ulike lokalsamfunn

Lokalsamfunn med høyest og lavest forventet levealder for menn ved fødsel, 2007-2009*,**
RangeringLokalsamfunnLand/RegionForventet levealder ved fødsel (år)
Høyeste forventet levealder ved fødsel
1Kensington og ChelseaLondon84.4
2WestministerLondon83.4
3Epsom and EwellSør-Øst England81.8
4South BucksSør-Øst England81.7
5WokinghamSør-Øst England81.7
6South CambridgeshireØst-England81.6
7CrawleySør-Øst England81.6
8FarehamSør-Øst England81.4
9ElmbridgeSør-Øst England81.4
10East DorsetSør-Vest England81.4
Lavest forventet levealder ved fødsel
1Glasgow CitySkottland71.1
2West DunbartonshireSkottland72.5
3InverclydeSkottland73.1
4Na h-Eileanan an larSkottland73.5
5BelfastNord Irland73.5
6RenfrewshireSkottland73.7
7BlackpoolNord-Vest England73.7
8Dundee CitySkottland73.7
9North LanarkshireSkottland73.7
10North AyrshireSkottland74.0

* Basert på grenser gjeldende i 2010

** Tre-årig rullerende gjennomsnitt, basert på dødsfall registrert i kalenderåret og midt-årig populasjons estimat

Kilde: (Ring, 2013)

Vi ser at det eksisterer et gap i forventet levealder på over ti år mellom det lokalsamfunnet som har lavest forventet levealder (Glasgow City) og det med høyest forventet levealder (Kensington og Chelsea).

Som tabellene over viser, er det store ulikheter mellom grupper i forventet levealder i begge land. I norsk og nordisk sammenheng er det slik at de relative sosiale skillene i dødelighet etter utdanningsnivå har økt i perioden 1990–2009 (Bremberg, 2016). I Storbritannia, hvor en aktiv politikk mot helseforskjeller ble etablert mot slutten av 1990-tallet, har både de absolutte og relative ulikhetene likevel økt (Bremberg, 2016, s. 10; Mackenbach, 2011, s. 571–573). I historisk sammenheng har ulikhet i levealder vært en viktig begrunnelse for et omfordelende offentlig pensjonssystem, og fastsettelse av pensjonsalder var avgjørende for ʻdemokratiseringen’ av pensjonisttilværelsen. Nedsettelse av pensjonsalderen gjorde at flere, også de med lavere forventet levealder, kunne tilbringe noen år som pensjonist på slutten av livet. De to pensjonsreformene vi ser på i denne artikkelen, innebærer en motsatt endring gjennom en direkte økning av pensjonsalderen eller gjennom sterke insentiv til å utsette avgangsalderen.

Reformene innebærer en forskyvning i forståelsen av generasjonskontrakten mot ʻgenerational equity’-rammeverket som har viktige fordelingsmessige konsekvenser i form av tid tilbrakt som pensjonist for de med kort og lang forventet levealder som drøftet innledningsvis (Myles, 2002).

De britiske og norske pensjonsreformene bidrar slik til større ulikhet og mindre sosial bærekraft. Uten å gå i detalj, skal vi kort vise til alternative reformstrategier som kunne gi pensjonssystemene større sosial bærekraft. Robstad og Almås (2012) beskriver det de omtaler som en yrkesspesifikk levealdersjustering: i stedet for å levealdersjustere pensjon likt for et helt årskull, slik den norske pensjonsreformen legger opp til, regner man ut pensjonsnivået etter gjennomsnittlig levealder for den yrkesgruppen man tilhører. Det er relevant fordi levealder varierer sterkt mellom yrkesgrupper.3 En slik tilnærming gir større grad av egalitær likhet, forstått som større grad av «lik utbetaling over livsløpet» (Robstad & Almås, 2012, s. 3). Vi kan legge til at arbeidstakere i ulike bransjer dessuten har tilgang til svært ulike pensjonsordninger. Bedrifter i ulike bransjer tilbyr svært ulikt nivå på pensjonssparing for sine ansatte. Ifølge en undersøkelse av Storebrand (referert i Bergens Tidende i januar 2017), kan det være snakk om så mye som 100 000–150 000 kr per år i forskjell mellom de beste og dårligste ordningene for pensjonssparing (Bergens Tidende, 2017). Dette forsterker ulikheter mellom yrkesgrupper. Det er imidlertid lett å se utfordringer med et system med yrkesspesifikk levealdersjustering som gjør det vanskelig å gjennomføre i praksis. Som Robstad og Almås er inne på, skifter for eksempel mange yrke i løpet av livet. Det britiske arbeids- og pensjonsdepartementet skriver følgende om dette: «The State Pension age cannot be calibrated to [these] differences in life, and healthy life, expectancy. There are limited data to do so, and the system would be complex and difficult to administer» (Department for Work and Pensions, 2010, s. 19). Den norske ordningen med AFP (Avtalefestet pensjon) slik den utviklet seg frem mot pensjonsreformen, kan også illustrere hvor vanskelig det ville vært å lage et slikt system: mens målgruppen var «sliterne», ble dette etter hvert et utvannet begrep som var vanskelig å avgrense (Bjørnstad, 2016).

Mer progressivitet og omfordeling står i direkte motstrid til ett av målene med den norske pensjonsreformen: å styrke det aktuariske rettferdighetsprinsippet (proporsjonalitet mellom innbetaling og ytelse); dette gir også mindre omfordeling av samlet pensjonsinntekt. Det skal imidlertid sies at politikk for å motvirke ulikheter i levealder mellom sosiale grupper også er en alternativ strategi. Offentlig politikk i et større perspektiv enn pensjonspolitikk alene vil altså kunne påvirke pensjonssystemets fordelingsprofil betraktelig.

Konklusjoner

I denne artikkelen har vi diskutert innholdet i begrepene økonomisk, normativ og sosial bærekraft og forståelsen av rettferdighet mellom og innenfor generasjoner. Vi har vist at begrepene i debatten ikke gis et entydig innhold, men at ulike forståelser av bærekraft og generasjonsrettferdighet kan identifiseres. Videre har vi sett på hvordan Storbritannia og Norge har forsøkt å reformere sine pensjoner for å sikre bærekraften i systemene. I Storbritannia skjer dette gjennom en økning av pensjonsalderen med relativt dramatiske endringer, spesielt for kvinner, over et kort tidsrom. I Norge blir dette gjennomført gjennom en levealdersjustering der reduksjon av ytelsene ved økt levealder er det sentrale elementet. Med utgangspunkt i pensjonskommisjonenes arbeid i de to landene har vi analysert hvorvidt de to hovedstrategiene bygger på ulikt syn på bærekraft. Her finner vi at en spesifikk innramming av økonomisk bærekraft og rettferdighet mellom generasjoner dominerer i begge land. Denne vektlegger at hver generasjon bør sørge for seg selv og ikke etterlate økonomiske byrder til etterfølgende generasjoner. Denne innrammingen av generasjonsrettferdighet har også medført at rettferdighet innenfor generasjoner og omfordeling i mindre grad er prioritert. Dette medfører et normativt dilemma siden verken den norske eller britiske reformen tar hensyn til ulikhet i forventet levealder innenfor ulike kohorter og sosioøkonomiske grupper. Begge strategiene kan dermed bidra til å svekke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet, samtidig som den kan sikre større økonomisk bærekraft. Så lenge ulikheter i levealder mellom sosioøkonomiske grupper består og til dels er økende, medfører dette større tidsmessig ulikhet, i tråd med Myles’ (2002) perspektiv, i perioden som pensjonist.

Referanser

Bay, A.-H., Hagelund, A. & Pedersen, A. W. (2015). Trygdepolitiske dilemmaer: Effektivitet versus fordeling. I A.-H. Bay, A. Hagelund & A. Hatland (red.), For mange på trygd? Velferdspolitiske spenninger (s. 11–37). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Bergens Tidende (2017). Bransjen du jobber i, avgjør pensjonen din. 20.01.2017.

Bjørnstad, A. F. (2016). Økt uttak av AFP i privat sektor. Arbeid og velferd, 10 (3), 101–114.

Borgan, J.-K. & Texmon, I. (2015). Levealder og uttak av tidligpensjon i ulike yrker. Rapporter 2015/39. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Bremberg, S. (2016). Att minska ojämlikhet i hälsa – några dilemman. Nordisk välfärdsforskning 1(1), 8–18.

Bridgen, P. & Meyer, T. (2011). Britain: Exhausted Voluntarism – The Evolution of a Hybrid Pension Regime. I B. Ebbinghaus (red.), The Varieties of Pension Governance. Pension Privatization in Europe (s. 265–291). Oxford: Oxford University Press.

Christensen, A. M., Fredriksen, D., Lien, O. C. & Stølen, N. M. (2012). Pension Reform in Norway: Combining an NDC Approach and Distributional Goals. I R. Holzmann, E. Palmer & D. Robalino (red.), Nonfinancial Defined Contribution Pension Schemes in a Changing Pension World. Vol. 1: Progress, Lessons, and Implementation (s. 129–154). Washington, DC: World Bank. doi: 10.1596/978-0-8213-8848-8

Department for Work and Pensions (2010). A sustainable State Pension: When the State Pension age will increase to 66. Cm 7956. London: Department for Work and Pensions.

Department for Work and Pensions (2014). State Pension Age Timetable. London: Department for Work and Pensions.

Department for Work and Pensions (2016). State Pension Independent Review. Interim Report. October 2016. London: Department for Work and Pensions.

Ebbinghaus, B. (2015). Demographic Ageing and Pension Reforms in Europe: Problems of Economic, Social and Political Sustainability. KZfSS Kölner Zeitschrift für Soziologie und Sozialpsychologie, 67(1), 325–348. doi: 10.1007/s11577-015-0318-5

Esping-Andersen, G. (1990). The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cambridge: Polity Press.

European Commission (2012). An Agenda for Adequate, Safe and Sustainable Pensions. White paper, COM(2012) 55 final. Brussels: European Commission.

Foster, L. (2012). ʻI Might not Live That Long!’ A Study of Young Women’s Pension Planning in the UK. Social Policy & Administration, 46(7), 769–787. doi: 10.1111/j.1467-9515.2012.00854.x

Ginn, J. & MacIntyre, K. (2013). UK Pensions Reforms: Is Gender Still an Issue? Social Policy & Society, 12(1), 91–103.

Grech, A. G. (2015). The Social Sustainability of Pensions in Europe. Saarbrücken: Scholars’ Press.

Hinrichs, K. & Lynch, J. F. (2010). Old-Age Pensions. I F. Castles, S. Leibfried, J. Lewis, H. Obinger & C. Pierson (red.), The Oxford Handbook of the Welfare State (s. 353–366). Oxford: Oxford University Press.

Howse, K. (2007). Updating the Debate on Intergenerational Fairness in Pension Reform. Social Policy & Administration, 41(1), 50–64. doi: 10.1111/j.1467-9515.2007.00538.x

Kildal, N. (2009). Sosialpolitikkens insentivtenkning. I K. Christensen & L. J. Syltevik (red.), Kvinners arbeid (s. 47–61). Bergen: UNIPUB.

Kohli, M. (2005). Generational Changes and Generational Equity. I M. L. Johnson, V. L. Bengtson & P. G. Coleman (red.), Cambridge Handbook of Age and Ageing (s. 518–526). Cambridge: Cambridge University Press.

Kohn, A. (1999). Punished by rewards. New York: Houghton Mifflin.

Lindh, T., Malmberg, B. & Palme, J. (2005). Generations at War or Sustainable Social Policy in Ageing Societies? Journal of Political Philosophy, 13(4), 470–489. doi: 10.1111/j.1467-9760.2005.00233.x

Mackenbach, J. P. (2011). Can we reduce health inequalities? An analysis of the English strategy (1997–2010). Journal of Epidemiology and Community Health, 65(7), 568–575. doi: 10.1136/jech.2010.128280

Meld. St. 29. (2016–2017). Perspektivmeldingen 2017. Oslo: Finansdepartementet.

Myles, J. (2002). A New Social Contract for the Elderly? I G. Esping-Andersen, D. Gallie, A. Hemerijck & J. Myles (red.), Why We Need a New Welfare State (s. 130–172). Oxford: Oxford University Press.

Myles, J. (2003). What Justice Requires: Pension Reform in Ageing Societies. Journal of European Social Policy, 13(3), 264–269. doi: 10.1177/09589287030133004

NAV (2016). Levealdersjustering av alderspensjon. https://www.nav.no/no/Person/Pensjon/Alderspensjon/Uttak,+regulering+og+levealdersjustering/levealdersjustering-av-alderspensjon, sist endret 18.08.2016. Hentet 21.11.2016

NOU (2004:1). Modernisert folketrygd. Bærekraftig pensjon for framtida. Oslo: Finansdepartementet, Sosialdepartementet.

OECD (2011). Pensions at a Glance 2011. Paris: OECD Publishing.

OECD (2013). Pensions at a Glance 2013. OECD and G20 Indicators. Paris: OECD Publishing.

OECD (2015). Pensions at a Glance 2015. Paris: OECD Publishing.

Pedersen, A. W. (1999). The taming of inequality in retirement. A comparative study of pension policy outcomes. FaFo Report 317 (Doctoral Dissertation, European University Institute, Florence). Oslo: Fafo.

Pedersen, A. W. (2013). Levealdersjustering av alderspensjonen – økonomisk ansvarlighet og usosial populisme. I K. Ketscher, K. Lilleholt, E. Smith & A. Syse (red.), Velferd og rettferd. Festskrift til Asbjørn Kjønstad (s. 629–640). Oslo: Gyldendal Juridisk.

Pedersen, A. W. (2014). Social inequalities in life-expectancy. What implications for pension design? Presentation, Conference, Politics of Pension Reforms in the Nordic Countries – the Whys, the Hows, the Lessons. Gardermoen, 10.–11. mars 2014. Oslo: Institutt for samfunnsforskning (ISF).

Pensions Commission (2005). A New Pension Settlement for the Twenty-First Century. The Second Report of the Pensions Commission. London.

Ring, P. (2013). UK Pension Policy – an individual welfare problem, presentation. Bergen, 02.12.2013: Uni Research Rokkan Centre.

Robstad, S. S. & Almås, I. (2012). Modernisert, men mindre rettferdig folketrygd? Samfunnsøkonomen (5), 1–14.

Schokkaert, E. (2004). The Reform of the Belgian Pension System: Making Value Judgements Explicit. Catholic University of Leuven Public Economics Working Paper Series. Leuven: Catholic University of Leuven.

Schokkaert, E. & Van Parijs, P. (2003a). Debate on Social Justice and Pension Reform: Social Justice and the Reform of Europe’s Pension Systems. Journal of European Social Policy, 13(3), 245–263. doi: 10.1177/09589287030133003

Schokkaert, E. & Van Parijs, P. (2003b). Just Pensions: Reply to Myles, Oksanen and Fornero. Journal of European Social Policy, 13(3), 276–279. doi: 10.1177/09589287030133007

Sen, A. (2013). The Ends and Means of Sustainability. Journal of Human Development and Capabilities, 14(1), 6–20. doi: 10.1080/19452829.2012.747492

Silcock, D. (2012). Extending working lives. Pensions, 17, 229–235.

SSB (2014). Evaluering av pensjonsreformen – økonomisk og sosial bærekraft. https://www.ssb.no/forskning/mikrookonomi/pensjoner/evaluering-av-pensjonsreformen-okonomisk-og-sosial-barekraft. Hentet 27.10.2016.

The Guardian (2016a). Pension age may be about to raise again, says former minister, 28.11.2016. https://www.theguardian.com/money/2016/nov/28/pension-age-may-be-about-to-rise-again-says-former-minister. Hentet 05.12.2016

The Guardian (2016b). Triple-lock pension should be scrapped say MPs. 06.11.2016. https://www.theguardian.com/money/2016/nov/06/triple-lock-pension-should-scrapped-mps-generational-inequalities. Hentet 05.12.2016

WCED (1987) Our Common Future (Brundtland Report), United Nations World Commission on Environment and Development. Oxford: Oxford Univeristy Press.

Williamson, J. B. & Watts-Roy, D. (1999). Framing the Generational Equity Debate. I J. B. Williamson, D. Watts-Roy & E. R. Kingson (red.), The Generational Equity Debate (s. 3–37). New York: Columbia University Press.

1Her bør det presiseres at utfordringer med ulikhet i levealder ikke oppstår i og med reformer, men også var en del av pensjonssystemet tidligere med en fast pensjonsalder. I et PAYG-system med definerte ytelser vil det skje en omfordeling fra dem som lever kort tid til dem som lever lenge. Dette var også en viktig begrunnelse for hvorfor pensjonssystemet skulle ha en omfordelende profil gjennom finansiering, opptjening og ytelser.
2For å sikre opprettholdelse av kjøpekraften for statspensjonen, har en såkalt ʻtriple lock’ som sikrer at pensjonen øker like mye som det høyeste av tre alternativer: inflasjonsraten, gjennomsnittlig lønnsvekst eller et minimum på 2,5 %, vært benyttet. Det blir nå diskutert å oppgi den gunstige reguleringen, begrunnet i at den både er urettferdig og ikke-bærekraftig (The Guardian, 2016b).
3Robstad og Almås (2012) er også opptatt av kjønnsforskjeller i sin artikkel.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon