Den normative dimensjonen i velferdsforskningen synes å være en glemt dimensjon, til tross for at velferdsstaten i dag står overfor store utfordringer som setter spørsmålstegn både ved velferdsstatens effektivitet og legitimitet. Omfattende samfunnsmessige endringsprosesser har ikke bare påvirket økonomien, men også den sosialpolitiske tenkningen og deler av velferdsstatens utforming. Blant annet har innslaget av økonomiske insentiver, målrettete programmer og kontraktstenkning fått en langt sterkere plass enn tidligere, både i den norske og de europeiske velferdsstater (Ervik, Kildal & Nilssen, 2015; Vincent-Jones, 2008). Slike endringer i velferdsstatens arkitektur reiser viktige normative problemstillinger for velferdsforskningen, om rettigheter og plikter, ansvar og rettferdighet som burde komme til uttrykk i Forskningsrådets utlysning av forskningsmidler.

I Forskningsrådets seneste utlysning er det velferdsforskningens pragmatiske aspekter som står i fokus. Ifølge programplanen for den foreløpig siste satsingen på velferdsfeltet, VAM, Velferd, Arbeid og Migrasjon (2009–2018), skal programmet være handlingsrettet, «relevant og nyttig for beslutningstakere, politikkutviklere og andre brukere» (Programplan 2009–2018, s. 1, 12). Forskningen skal være av høy kvalitet, noe som blir nærmere spesifisert i programplanens delmål som særlig legger vekt på de metodiske sider ved forskningen, spesielt kvantitative metoder, og videreutvikling av registerdatabaser i tillegg til utvikling av kvalitative longitudinelle datasett (Programplan 2009–2018, s. 3).

At programplanen legger så stor vekt på metodeutvikling, særlig av kvantitative metoder, bidrar nødvendigvis til at viktige normative temaer, som analyser av ulike fordelingsprinsipper eller drøftelser av grensene for velferdsstatens pliktregime – et særdeles aktuelt tema i dag – ikke blir oppfattet som relevante for Forskningsrådets VAM-program.1 Ett av programmets 17 prioriterte forskningsoppgaver omfatter riktignok studier av velferdspolitikkens legitimitet og normative grunnlag. Men dette er et tema som hverken registerdata eller andre databaser kan gi noen god innsikt i. Slike data kan muligens danne utgangspunkt for en normativ analyse, men de kan neppe bidra med utdypende innsikter i normative spørsmål og dilemmaer.

VAMs planer for forskning på velferdsfeltet i 2009 viser en klar forskningspolitisk distanse fra 2001 da Velferdsprogrammet. Samfunn, familie, oppvekst (1999–2004) initierte forskning på normative spørsmål i delprogrammet «Forskning på normer og verdier i velferdssamfunnet» (2001–2004).2 Den gang ble innsatsen innen normativ forskning ansett for å være for liten, og det ble etterlyst flere substansielle bidrag til velferdsforskningen fra filosofi og statsvitenskap, dvs. fra fag med kompetanse innen etikk og normativ politisk teori (Norges forskningsråd, 2001).3 Studiet av verdistrømmer i samfunnet ble en del av programmet, som la særlig vekt på behovet for å styrke det teoretiske grunnlaget for velferdsforskningen (Kildal, 2016, s. 34).

Denne vridningen fra velferdsforskningens teoretiske og normative dimensjoner mot metode og handlingsrettet kunnskap, kan muligens ha sammenheng med en utvikling der innslaget av samfunnsøkonomiske perspektiver er blitt betydelig større enn tidligere (Sluttrapport 2004–2008, s. 16, 19). Økonomer har åpenbart en tendens til å oppfatte sitt fag mer som en metode enn som et emne (Eliassen, 2016, s. 10; Torsvik, 2005, s. 50). At det metodiske – særlig kvantitative metoder – har så stor plass i utlysningene, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved, ettersom det er problemstillingen som bør definere hva som er et godt analytisk opplegg. At forskningen skal være nyttig, relevant og handlingsrettet er imidlertid ikke problematisk – med mindre denne føringen overordnes alle andre viktige og interessante temaer.

Forskningsrådets satsing på velferd passer for øvrig godt med de politiske signalene som legger stor vekt på at forskningsbevilgningene generelt skal motiveres ut fra forskningens nytteverdi, eller det som i dag blir beskrevet som innovasjon. Universitets- og høgskolerådet definerer «innovasjon» som «økt verdiskaping eller samfunnsnytte».4Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (Meld. St. 7 (2014–2015)) er forskning, innovasjon, verdiskaping og konkurransekraft tett beslektete begreper. Ifølge Dag O. Hessen (2016) forekommer begreper som «innovasjon» eller «innovativt» 98 ganger i denne meldingen, hvilket vil si at oppdragsforskning og kommersialiseringspress i økende grad preger virksomheten ved universitetene i Norge.

I motsetning til dagens forskningsråd og VAM-programmet, var normative analyser sentrale for de klassiske sosiologene. Max Weber fremholdt med styrke at en av samfunnsvitenskapenes viktigste oppgaver er å beskjeftige seg intellektuelt med de ideer «som mennesker dels virkelig har kjempet for, dels har trodd at de kjempet for» og som ligger til grunn for konkrete mål og har så stor makt over samfunnsutviklingen (Weber, 1922/1975, s. 163). De innflytelsesrike logiske positivistene viste imidlertid stor skepsis til verdikritikk og normative analyser i samtlige vitenskapsgrener, og avviste alle utsagn som ikke kunne testes ved empiriske observasjoner. Dermed ble all politisk filosofisk tenkning og moralske og estetiske utsagn som ikke utsa noe om verden, ansett som meningsløse og skilt fra samfunns- og vitenskapens empirisk falsifiserbare formuleringer og lovlignende generaliseringer om menneskelig atferd.

I dag vet vi at det er umulig å forsvare et skille mellom beskrivelse og vurdering. Vurderingenes inntog i samfunnsvitenskapene førte imidlertid ikke til et økt refleksjonsnivå om normative spørsmål, men snarere til forsøk på utvasking av alt som kunne minne om verdier eller til allmenne erklæringer fra forskere om eget verdimessig ståsted – uten at det gjorde forskningen til en kritisk, normativ virksomhet. 1970-tallets levekårs- og maktutredninger var f.eks. basert på et tett forhold mellom forskning og politikk, uten at dette ble problematisert. Forholdet mellom fakta og vurderinger, fag og politikk forble dermed nokså uavklart etter oppgjøret med positivismen, selv om det er gjort enkelte forsøk på å løse dette dilemmaet. Ett av disse var den såkalt normative vendingen.

Ifølge Ragnvald Kalleberg (2014, s. 71) innebærer denne at kultur- og samfunnsvitenskapene ikke bare skal forklare faktiske forhold, de er også normative, vurderende vitenskaper. Ikke minst takket være Jürgen Habermas, John Rawls, Robert Dahl og Amartaya Sen har den normative vendingen preget samfunnsvitenskapene de siste 30–40 år. Den er imidlertid ikke godt synlig i Forskningsrådets satsing på velferdsforskning. Tvert imot synes det som om 1960- og 1970-tallets omfattende vitenskapsteoretiske debatt er glemt. Det kan være uheldig for forskningen, ettersom kunnskapen om fagenes tidlige teoretiske og metodiske kontroverser, grunnlagsproblemene, er av stor betydning for forskningens videre utvikling. Uten hukommelse kan vitenskapen lett komme til å gjenta tidligere feilsteg og stagnere. På 1950- og 1960-tallet var det en ganske vanlig oppfatning at kvantitative data var de eneste vitenskapelige data. Det kan av og til virke som om dette er en oppfatning som også gjør seg gjeldende i dagens samfunnsforskning.

Pragmatiske nytteargumenter har vært sentrale i oppbyggingen og omformingen av velferdsstatens institusjoner. Etiske grunner har imidlertid også vært viktige, og det er essensielt for velferdsstatens overlevelse at det fortsatt kan anføres normative argumenter for de institusjonene den består av, eventuelt for endring av disse. At sosialpolitikken i økende grad blir legitimert med argumenter som angår økonomi og effektivitet, innebærer at det blir vanskelig å forsvare velferdsinstitusjonene på et etisk grunnlag. Et slikt forsvar er kanskje ikke nødvendig så lenge økonomien er god, men i økonomiske nedgangstider kan ordninger som er dårlig begrunnet lett kunne nedskaleres fordi grunnene for å opprettholde dem blir for svake.

Det er primært filosofenes oppgave å konstruere de normative argumentene for en politisk ordning eller et prinsipp. Rawls’ spørsmål om hvilket moralsk grunnlag utformingen av samfunnets basisinstitusjoner bør bygge på, er et typisk eksempel (Rawls, 1971). Andre politiske filosofer konstruerer begrunnelser for ideer om demokrati, likhet eller resiprositet.

Det er likevel tre oppgaver som etter mitt skjønn bør være sentrale for en normativt orientert sosialpolitisk forskning. For det første kan samfunnsforskere rekonstruere og vurdere de grunner, implisitte og eksplisitte, som fremføres for spesifikke politiske beslutninger eller ordninger. Denne rekonstruksjonen innebærer samtidig en form for kritikk av ideenes konsistens, betydning og holdbarhet, jf. Webers verdikritikk. Det er imidlertid selve avdekkingen av argumenter som er det viktigste.

For det andre kan samfunnsforskeren gå et skritt videre og foreta en kritisk normativ analyse av argumentene. De blir ikke bare analysert og logisk konsistensvurdert, men også kritisert ut fra bestemte normative standarder. Typisk eksempel er forskningen omkring fordelingsulikheter. For å kunne vurdere det rimelige eller urimelige i fordelingsulikheter, må forskeren ha en begrunnet oppfatning av hvilke standarder som bør gjelde. Ettersom politiske vedtak må begrunnes med argumenter – det holder ikke å vise til tradisjoner eller flertallsbeslutninger – er slike analyser viktige for politikkens legitimitet.

For det tredje, selv om samfunnsforskere ikke skal bli filosofer, kan de anvende filosofien og den politiske teorien til å konstruere argumentene for en eksisterende eller alternativ, dvs. hypotetisk, politisk ordning eller prinsipp. Rawls er et typisk eksempel. Andre, som f.eks. Philippe Van Parijs, er en interessant forsker som i artikler og bøker har testet en rekke argumenter for at en garantert minsteinntekt eller borgerlønn er rettferdig innenfor et liberalt rettferdighetsperspektiv (Van Parijs, 1995; Van Parijs & Vanderborght, 2017). Hans prosjekt er et godt eksempel på hvordan normativ refleksjon muliggjør hypotetisk, alternativ tenkning omkring sosialpolitiske spørsmål.

God sosialpolitisk forskning må med andre ord være empirisk fundert og normativt reflektert. Den må kunne gripe tak i velferdsstatens moralske utfordringer, begrunne ordninger og aldri ta den eksisterende politikken for gitt, selv om den støttes av hele befolkningen. Men det betyr at forskerne behersker de begrepsmessige ressurser som er nødvendige for å formulere gode problemstillinger og sette diskusjonen av ordninger i et prinsipielt lys. F.eks. er det ganske opplagt at en forsker som bare behersker ett enkelt, grovt begrep om likhet, ikke vil kunne stille interessante spørsmål om sosial ulikhet. Eller for å ta et eksempel fra min egen forskning: hvordan kan man vurdere legitimiteten eller rimeligheten av å innføre arbeidsplikter for unge arbeidsløse uten å kjenne til rettighetstenkningen? Det gjelder m.a.o. å trekke seg noen steg tilbake fra det empiriske feltet og få frem de prinsipielle sidene ved et problem; nyansere og tydeliggjøre problemets kjerne. Dette er særdeles viktig i en situasjon hvor velferdsstatens ordninger ikke lenger har det samme skinn av selvfølgelighet over seg som tidligere, og mange har gode nytteargumenter for å endre eller avvikle dem.

Referanser

Eliassen, R. L. (2016) Hysj, vi regner. Oslo: Forlaget Manifest.

Ervik, R., Kildal, N. & Nilssen, E. (2015) New Contractualism in European Welfare State Policies. Surrey: Ashgate

Hessen, D. O. (2016) Et postakademisk universitet?. Kronikk. Morgenbladet nr. 17, 6.–12. mai.

Kalleberg, R. (2014) Fra kritisk teori til konstruktiv sosiologi i R. Kalleberg (red.), Kritisk samfunnsvitenskap – den gang og nå. Oslo: UiO, Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Kildal, N. (2016) Velferdsforskning i Bergen. Bergen: Uni Research Rokkansenteret, Rapport 10-2016.

Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Oslo: Det Kongelige Kunnskapsdepartement.

Norges forskningsråd (2001) Normativ forskning – forslag til tiltak. Kultur og samfunn.

Programplan 2009–2018. Forskningsrådet: Velferd, arbeidsliv og migrasjon – VAM.

Programplan 2013–2018. Forskningsrådet: Velferd, arbeidsliv og migrasjon – VAM II.

Rawls, R. (1971) A Theory of Justice, Cambridge, Mass.: Cambridge University Press.

Forskningsrådet (ÅR) Sluttrapport. Program for velferdsforskning. Oslo: Norges forskningsråd.

Torsvik, G. (2005) Menneskenatur og samfunnsstruktur. Oslo: Det Norske Samlaget.

Van Parijs, Ph. (1995) Real Freedom for All. Oxford: Clarendon Press.

Van Parijs, Ph. & Vanderborght, Y. (2017) Basic Income. Cambridge/London: Harvard University Press.

Vincent-Jones, P. (2006), The New Public Contracting. Regulation, Responsiveness, Rationality, Oxford: Oxford University Press.

Weber, M. (1922/1975) Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal.