Innledning

Formålet med denne kommentaren er å bidra med noen konstitusjonelle og menneskerettslige betraktninger knyttet til regulering av tilgang til et sentralt velferdsgode: økonomisk støtte til den som ikke kan forsørge seg selv. Norge kjennetegnes ved sine generøse velferdsordninger, ikke minst hva gjelder trygd, utdanning og helse. Velferdspolitikken er et omfattende system for omfordeling av ressurser, ut fra et formål om sosial rettferdighet og utjevning. Vi ser likevel en tendens til at materielle rettigheter svekkes, blant annet av hensyn til å opprettholde arbeidsmoral og redusere offentlige utgifter. De normative problemstillingene som drøftes i denne kommentaren, springer ut av to tverrfaglige samarbeidsprosjekter knyttet til rettsliggjøring og sosialt medborgerskap (Aasen, Gloppen, Magnussen & Nilssen, 2014) samt forholdet mellom Grunnloven og vern om velferdsgoder (Aasen & Kildal, 2014).

Teoretisk utgangspunkt

Et teoretisk utgangspunkt i boken Grunnloven og velferdsstaten (Aasen & Kildal, 2014)1 er at Grunnloven fastslår en overordnet «samfunnskontrakt» mellom myndighetene og borgerne (Holmøyvik, 2012, s. 381–384; Smith, 2011; Aasen og Kildal, 2014a, s. 14). Grunnloven regulerer forholdet mellom myndighetene og borgerne på et overordnet juridisk og verdimessig nivå, med hensyn til grunnleggende verdier, ansvar, kompetanser, plikter og rettigheter. I årene som fulgte etter 1814 handlet denne samfunnskontrakten om forholdet mellom Kongen og folkets representanter på Stortinget og overgangen fra enevelde til demokrati, og om kravene til en rettsstat. Grunnloven av 1814 etablerte vern om klassiske sivile og politiske rettigheter, i tråd med opplysningstiden og revolusjonsgrunnlovene i Nord-Amerika og Europa. Etter 1814 fulgte en periode med gradvis demokratisering, som også kom til uttrykk i grunnlovsendringer. Grunnloven av 1814 etablerte ikke noe vern om velferdsgoder; først i 2014 fikk den norske grunnloven et overordnet vern om sentrale velferdsgoder. Til tross for det langvarige fraværet av grunnlovsbestemmelser, har likevel vern om borgernes velferd lang tradisjon i den norske (og nordiske) samfunnsmodellen. Dette vernet har ikke direkte forankring i Grunnloven, men det er likevel naturlig å se det i sammenheng med de grunnverdier som ble gitt konstitusjonelt vern i 2014.

Normative sammenhenger 1814–2014: Demokrati, likhet, menneskerettigheter

1814-grunnloven etablerte vern om grunnleggende verdier som står helt sentralt også i dagens norske velferdsstat: folkesuverenitet (folkestyre/demokrati), sosial likhet og vern om menneskerettigheter.

Selv om det tok lang tid før demokratiet var fullt utviklet i Norge, var Grunnloven av 1814 startpunktet (Hommerstad, 2010, s. 107; Holmøyvik, 2014, s. 47–48). De stemmerettsreglene som ble vedtatt på Eidsvoll var blant de mest inkluderende i Europa etter Napoleons fall. Bøndene hadde ikke hatt noen politisk posisjon i det dansk-norske eneveldet, men fra 1814 fikk selveiende bønder og leilendinger på matrikulert grunn stemmerett (Hommerstad, 2010, s. 105). Etter hvert fikk flere grupper del i det politiske fellesskapet, interesseorganisasjoner ble dannet, og makten ble over tid fordelt på en mer demokratisk måte (Hatland, 2014, s. 93–94). I dag er demokratiske rettigheter for alle myndige personer med norsk statsborgerskap en selvfølge.

Grunnloven av 1814 etablerte også et vern om likhet, ved forbud mot etablering av ny adel, oppheving av arvelige næringsprivilegier, krav om likhet for loven for alle borgere, allmenn verneplikt og ettkammersystem. Overhus etter mønster av England ble ansett som upassende og «mindre folkelig» av ledende anti-aristokratiske medlemmer av Riksforsamlingen på Eidsvoll, som tvert imot framhevet visjonen om et egalitært Norge uten stender og adel (Holmøyvik, 2014, s. 35–36, 42). Tanken om menneskelig likhet og at alle bør ha like muligheter uavhengig av sosial status, er grunnleggende i dagens norske velferdsstat. Likhetsprinsippet kommer til uttrykk på de fleste velferdsområder: universelle helse- og utdanningstilbud, målet om arbeid og likeverdige tjenester til alle, krav om likestilling og ikke-diskriminering, og ulike tiltak for å fremme sosial utjevning og integrering.

Grunnloven av 1814 etablerte som nevnt vern om klassiske sivile og politiske menneskerettigheter (ytrings- og trykkefrihet, frihet fra tortur og vilkårlig fengsling, eiendomsrett, stemmerett for formuende menn og bønder m.m.). Tanken om grunnleggende menneskerettigheter var dermed forankret i landets høyeste lov. Etter hvert fikk menneskerettighetstanken et bredere og dypere innhold, både i Norge og i resten av verden (Kierulf, 2013, s. 427).

Rettighetsutviklingen

Fram til 2014 ga Grunnloven i svært liten grad direkte uttrykk for vern om velferdsgoder eller -rettigheter. Arbeid som velferdsgode kom til uttrykk i Grunnloven i 1954, i form av et overordnet statlig ansvar for å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid (§ 110).2 For øvrig fikk Grunnloven i 1994 en ny bestemmelse (§ 110 c) om at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene,3 som nå er videreført i § 92 i Grunnloven.

Først i 2014 fikk Grunnloven en mer oppdatert rettighetskatalog hva gjelder velferdsrettigheter: et særlig vern om barns integritet og utvikling, herunder vern om økonomisk, sosial og helsemessig trygghet (§ 104). Rett til utdanning (§ 109) og § 110 fikk en ny bestemmelse om rett til støtte til livsopphold fra det offentlige. Forslag til bestemmelser om ansvar for å sikre en tilfredsstillende levestandard, fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp4 ble ikke vedtatt. De nevnte tilføyelsene i Grunnloven kom naturligvis ikke som et resultat av at man plutselig i 2014 innså betydningen av disse velferdsgodene, som har lang tradisjon i Norge. De kom med fordi stortingsflertallet fant ut, til tross for en del motstand (som fikk gjennomslag hva gjaldt helse og levestandard), at det var på tide at Grunnloven på sin 200-årsdag fikk et mer oppdatert menneskerettsvern på velferdsfeltet. I det følgende skal vi særlig fokusere på det grunnlovsvernet som nå framgår av § 110.

Grunnloven § 110 om arbeid og velferd

Oversikt

Grunnloven § 110 første ledd lyder slik:

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige

Bestemmelsen kan sees på som et komprimert uttrykk for vår tids «samfunnskontrakt» om arbeid og velferd. Velferdsstaten bygger på en alminnelig forventning om at voksne, arbeidsdyktige mennesker skal forsørge seg selv og sine barn «ved arbeid eller næring».5 Retten til støtte fra det offentlige skal først utløses idet man «ikke selv kan sørge for sitt livsopphold». Dette innebærer en subsidiær plikt for staten til å støtte enkeltmennesker når sykdom, arbeidsledighet eller andre forhold hindrer arbeids- eller næringsinntekt (Hatland, 2014, s. 106).

Velferdsstaten, og Grunnloven § 110, bygger på forutsetningen om at det til enhver tid faktisk vil være en del mennesker som av ulike grunner ikke er i stand til å forsørge seg selv eller sine barn. Velferdsstaten ble skapt ut fra en solidaritetstanke: at fellesskapet skal støtte den enkelte i nød, uten at dette skal gå på verdigheten løs for individet (Aasen & Kildal, 2014b, s. 117). Det dreier seg her om en overordnet samfunnskontrakt der borgerne gjennom politiske prosesser har blitt enige om en rettferdig risiko- og ressursfordeling i samfunnet. Dette er en abstrakt sosialpolitisk samfunnskontrakt som legitimerer rettigheter og plikter på et generelt (men ikke individuelt) nivå (Kildal, 2014, s. 121).

«Arbeidslinje» og «velferdskontrakter»

Det har alltid vært et grunnleggende vilkår for rett til offentlig støtte at man ikke er i stand til å arbeide eller ikke får jobb; det må altså ikke være viljen det står på. Et problem med de arbeidsrelaterte stønadene er imidlertid at det kan være vanskelig å skille mellom de stønadsmottakerne som ikke vil og de som ikke kan arbeide (Kildal, 2014, s. 127). Fra begynnelsen av 1990-tallet har «arbeidslinjen» blitt stadig strengere praktisert, både i Norge og andre europeiske land. Fra en generell plikt for arbeidssøkende til å være tilgjengelige for arbeidsmarkedet, har man gått stadig lenger i å fastsette konkrete plikter og aktivitetskrav (oppmøte hos NAV, skifte av yrke, deltakelse på arbeidsmarkedstiltak m.m.). Selv om «arbeid for ytelse» ikke kan stilles som direkte vilkår for dagpenger etter folketrygdloven,6 har de arbeidsløse mange plikter, og enkelte arbeidsmarkedstiltak kan gå ut på utføring av arbeidsoppgaver selv om personen ikke gis status som arbeidstaker med krav på lønn (Eidsvaag, 2016, s. 47; Hatland, 2014, s. 101). For å regnes som «reell arbeidssøker» etter folketrygdloven, stilles det svært strenge krav til yrkesmessig og geografisk mobilitet fra første dag: den arbeidsledige må drive aktiv arbeidssøking og være villig til å ta «ethvert arbeid» som hun eller han kan få. Unntak fra dette kravet praktiseres strengt og godtas kun i spesielle tilfeller. Folketrygdloven hjemler sanksjoner dersom arbeidssøker «uten rimelig grunn» nekter å ta imot jobbtilbud, delta på arbeidsmarkedstiltak eller unnlater å møte til konferanse hos NAV, jf. § 4-20. Sanksjonene består av kortere eller lengre tap (suspensjon) av hele ytelsen. I en sammenliknende undersøkelse fra OECD ble Norge rangert som det mest restriktive av 36 undersøkte land hva angår krav om aktiv arbeidssøking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet (Eidsvaag, 2016, s. 46, med henvisning til Venn, 2012).

Grunnvilkåret for rett til sosialstønad etter sosialtjenesteloven7 er at personen ikke har andre forsørgelsesmuligheter, jf. § 18 første ledd, og er i motsetning til dagpenger ikke knyttet til tidligere inntekt. Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen, jf. § 18 andre ledd. Etter sosialtjenesteloven § 20 kan det settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, herunder at mottakeren «i stønadsperioden skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen» (første ledd). Arbeidsplikten – «ytelse mot arbeid» – er her knyttet til mottakerens hjemkommune, men gir i likhet med dagpenger ikke status som arbeidstaker eller rett til lønn (Eidsvaag, 2016, s. 47). Vilkårene «må ha nær sammenheng med vedtaket», og de «må ikke være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottaker eller begrense hans eller hennes handle- eller valgfrihet på en urimelig måte», jf. § 20 andre ledd. Disse kravene innebærer at pålagte plikter og arbeid i størst mulig utstrekning skal virke kvalifiserende for et videre yrkesliv, jf. formålet om å gjøre mottakeren selvhjulpen. Vilkårene må heller ikke stride mot annen lovgivning eller mot Grunnloven (jf. § 20 andre ledd).

Ved endringslov8 er vilkårsbestemmelsen i sosialtjenesteloven§ 20 skjerpet. Det heter nå at det «skal stilles vilkår om aktivitet … med mindre tungtveiende grunner taler mot det» (min utheving). I gjeldende § 20 er adgangen til økonomiske sanksjoner ikke eksplisitt regulert, men antas å følge av adgangen til å stille vilkår for stønaden. Ved lovendringen får paragrafen en bestemmelse om økonomiske sanksjoner. Både etter gjeldende rett og etter lovendringen må sanksjonene stå i et proporsjonalt forhold til bruddet. Stønaden skal kunne settes ned til et «forsvarlig, lavt nivå», i kortere perioder til ren nødhjelp (Eidsvaag, 2016, s. 47). Endringene i § 20 er et tydelig signal om at «arbeidslinjen» i norsk sosialpolitikk er ytterligere skjerpet.

Hovedtrenden både i Norge og i andre europeiske land synes å være at det skjer en stadig svekkelse av materielle rettigheter. Selv om aktivitetskrav ideelt sett skal fastsettes ved forhandlinger og brukermedvirkning, åpner de for stor grad av skjønnsutøvelse og risiko for vilkårlighet fra forvaltningens side (Eidsvaag, 2016, s. 55). Endringen fra «kan» til «skal» i § 20 innebærer at skjønnsutøvelsen strammes mer til og at det skal svært mye til før det gjøres unntak fra vilkår om aktivitet. Endringen kan bidra til at det i økende grad stilles krav om tiltak for tiltakets skyld, uten en nærmere vurdering av om aktiviteten er hensiktsmessig for den enkelte stønadsmottaker (Eidsvaag, 2016, s. 56).

En viktig debatt i dag er hvor langt velferdsapparatet bør gå i å pålegge folk plikter og aktivitetskrav som motytelse for økonomisk støtte. De såkalte «velferdskontraktene» som inngås mellom NAV og stønadsmottakeren gir skinn av frivillig inngåtte «avtaler» mellom likestilte parter, med et positivt formål: aktivering av personer som ellers står i fare for å henfalle til en passiv tilværelse. Ulike aktiveringstiltak (kurs, praksis og annet) kan hjelpe den enkelte tilbake til arbeidslivet. Men påtvungne plikter kan også hemme den enkelte, for eksempel dersom man må jobbe på lager eller i butikk mens man egentlig har behov for å ta mer utdanning eller bli omskolert.

Til tross for den kontraktsrettslige språkbruken som peker i retning av privatrettslige avtaler mellom jevnbyrdige parter der rettigheter og plikter er likelig fordelt, dreier dette seg om ensidig forvaltningsrettslig myndighetsutøvelse der maktforholdet mellom tjenesteyter og mottaker er asymmetrisk, ikke minst fordi stønadsmottakeren står i et avhengighetsforhold til NAV. Disse «kontraktene» er problematiske fordi det særlig er de ressurssvake borgerne som rammes, de som befinner seg i arbeidsmarkedets utkant (Kildal, 2014, s. 128). De kan normalt ikke «velge» å la være å inngå en «velferdskontrakt» som de er avhengige av for å ha et minstemål av inntekt. De pålagte pliktene overfor arbeidsløse og sosialhjelpsmottakere medfører heller ikke nødvendigvis at folk kommer i arbeid. Formålet kan da få preg av moralsk oppdragelse – å hindre at folk blir «passive» stønadsmottakere (Nilssen & Voll, 2016, s. 59 flg.).

Rettigheter og plikter

Grunnloven § 110 gir den enkelte rett til støtte dersom vedkommende ikke er i stand til å forsørge seg selv. Grunnloven etablerer her et konstitusjonelt vern som både lovgivning og administrativ praksis må innrette seg etter. Rettighetsbestemmelsen i Grunnloven § 110 er utvilsomt en materiell rettighet som forutsetter et minstemål av reelt innhold. Samtidig er det vanskelig å vite akkurat hvor grensen skal trekkes for vilkår og plikter som i realiteten innebærer at rettigheten krenkes. Myndighetene må kunne føre en forsvarlig sosialpolitikk, men samtidig må det forventes at individets verdighet og grunnleggende rettigheter ivaretas.

NAVs myndighet til å fastsette passende tiltak og oppgaver som vilkår for stønad, innebærer en betydelig grad av skjønnsutøvelse. Det vil ofte være vanskelig å vite hva kriteriene forholdsmessighet, rimelighet og passende arbeid betyr i praksis, ikke bare for stønadsmottakere uten juridisk kompetanse, men også for dem som forvalter og anvender regelverket på vegne av stat og kommune. Det er derfor viktig med utfyllende retningslinjer for og tilsyn med håndhevelsen av regelverket, slik at rettssikkerheten for mennesker i vanskelige livssituasjoner ivaretas. Tvungne9 aktiveringstiltak vil kunne føre til at personer pålegges arbeidsoppgaver og plikter som de av helsemessige eller andre årsaker faktisk ikke er i stand til å utføre, i hvert fall ikke dersom det innfortolkes krav om rimelighet eller forholdsmessighet. Et eksempel er en psykisk syk person som oppfattes som uvillig og lat, men i virkeligheten er dypt deprimert uten krefter til å «ta seg sammen». Dersom personen da mister retten til stønad, vil dette kunne være i strid med Grunnloven § 110 første ledd andre setning om rett til støtte. Det vil i slike situasjoner ofte være vanskelige bevisspørsmål knyttet til stønadsmottakerens helsetilstand og situasjon, samt spørsmål om hvor strengt plikten til forsørgelse ved egen innsats skal tolkes («ikke selv kan sørge for sitt livsopphold»).

Hensyn til velferdsstatens bærekraft og effektivitet, samt hensyn til rettferdighet og opprettholdelse av en streng arbeidsetikk, tilsier at det ikke skal være lønnsomt å leve på offentlige stønader. Det må derfor stilles krav til stønadsmottakere om at de så langt det er mulig søker å forsørge seg selv og gjør det som er nødvendig (og rimelig) for å komme seg i arbeid. Det må kunne forventes at folk tar imot kurstilbud og annet som bedrer deres sjanse på arbeidsmarkedet. Dette er ikke bare en rimelig forventning fra et samfunnsperspektiv, men vil også normalt være et gode for individet på sikt, og hjelpe den enkelte til en mer stabil tilværelse. Spørsmålet er likevel hva som er rimelige og forholdsmessige krav: hvor lenge kan det forventes at personer deltar på ulike tiltak i en situasjon der de har svært dårlig utsikt til å få jobb, for eksempel i en situasjon med høy arbeidsledighet og høye krav til formell kompetanse og yrkeserfaring?

I Norge er det mange unge som ikke har opparbeidet seg rett til dagpenger fra folketrygden, samtidig som arbeidsledigheten og konkurransen om jobbene har økt, med den konsekvens at unge arbeidssøkende i stedet ender som mottakere av sosialstønad (Eidsvaag, 2016, s. 56). I utlandet har en sett eksempler på at tiltak som markedsføres som opplæring og arbeidstrening i virkeligheten innebærer subsidiering av større virksomheter og undergraving av ansattes lønns- og arbeidsvilkår (Eidsvaag, 2016, s. 50–51).

Myndighetenes sosialpolitikk bør i størst mulig grad bygges på empirisk kunnskap om effekten av ulike tiltak (Molander & Torsvik, 2015). Det finnes et visst empirisk grunnlag for å hevde at økonomiske virkemidler kan ha effekt på overgangen fra dagpenger til arbeid (som gjelder personer med relativt sterk tilknytning til arbeidsmarkedet), mens det er omtvistet om økonomiske sanksjoner fremmer eller hemmer sosialhjelpsmottakeres overgang til selvforsørgelse (Eidsvaag, 2016, s. 56). Ikke minst problemet med å skille dem som ikke vil fra dem som ikke kan sørge for eget livsopphold, tilsier varsomhet med en altfor streng arbeidslinje (Eidsvaag, 2016, s. 56). Politikk som kan rettferdiggjøres «in ideal theory», kan være vanskelig å implementere på en effektiv og rettferdig måte (Molander & Torsvik, 2015).

Menneskerettslig vern om individuell autonomi

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter,10 Artikkel 8 nr. 3 a, slår fast at ingen «må pålegges å utføre tvangsarbeid eller annet påtvunget arbeid».11 Løsgjengerloven12 inneholdt bestemmelser om tvangsarbeid for «løsgjengere» fram til 1970, der den som ikke etterlevde arbeidsplikten kunne hentes av politiet og fraktes til et tvangsarbeidshus (Hatland, 2014, s. 91). Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter,13 Artikkel 6 nr. 1, slår fast at retten til arbeid «omfatter mulighet for enhver til å tjene sitt levebrød ved arbeid som han fritt har valgt eller godtatt», og at staten skal «trygge» denne rettigheten. Begge konvensjonsbestemmelsene etablerer et grunnleggende vern om individets autonomi. Den europeiske komitéen om sosiale rettigheter har lagt til grunn at svært strenge krav til unge stønadsmottakere om å gjennomgå bestemte opplæringstiltak, kan være i strid med retten til fritt yrkesvalg (Eidsvaag, 2016, s. 49 flg.). Vilkårssetting etter sosialtjenesteloven er som nevnt begrenset av et forholdsmessighetskrav. Praksis fra den europeiske sosialkomitéen tilsier at et rent «ytelse mot ytelse»-prinsipp ikke er tilstrekkelig; tiltaket må være egnet til å øke stønadsmottakerens jobbsjanser (ibid.). Dette følger også av menneskerettslige regler som stiller krav om at vilkår oppstilt av sosialetaten må være rimelige, forholdsmessige og passende («suitable»), for å verne om individets verdighet, integritet og autonomi (Eidsvaag, 2014, s. 86–87 og 2016, s. 48–49).

Individ og samfunn

Velferdsstaten er ressurskrevende, og det er urealistisk å forvente at stat og kommune skal kunne løse alle sosiale oppgaver med optimal standard på alle tjenester. Den offentlige helsetjenesten er et godt eksempel på at dette er et urealistisk prosjekt. Pasient- og brukerrettighetsloven14 med tilhørende prioriteringsforskrift15 legger til grunn at pasienter har rett til «nødvendig» helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten «kan ha forventet nytte av helsehjelpen og de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt».16 Behovet for prioriteringer i helsetjenesten aktualiseres ikke minst av tilgang til stadig nye behandlingstyper og medisiner som kan være svært kostbare, men ikke nødvendigvis tilsvarende effektive. Helsemyndighetene har blant annet begrenset tilgangen til enkelte typer kreftbehandling ut fra slike kost–nytte-betraktninger. Helsepersonelloven17 § 6 pålegger hver enkelt helsearbeider å «sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift». En studie fra 2015 indikerer en økning i fastlegenes henvisningsrate til spesialisthelsetjenesten på 50 % de siste 20 år, samtidig som fastlegene forventet liten medisinsk nytte av en firedel av henvisningene (Ringberg, 2015). Dette kan vitne om for mye overbehandling i helsevesenet, og at det er få sanksjoner mot dette (Førde, 2016). Denne praksisen står i nokså skarp kontrast til de plikter og sanksjoner svake grupper utsettes for i den hensikt å spare samfunnet for utgifter eller å oppdra dem til ansvarlig atferd.

Fra rettsstat til velferdsstat – avslutning

Dagens sosialdemokratiske velferdsstat har påtatt seg store oppgaver sammenlignet med nattvekterstaten av 1814. Verdiene demokrati, likhet og vern om menneskerettigheter fikk en konstitusjonell forankring i 1814, og har siden fått et langt bredere og dypere innhold. Dagens «samfunnskontrakt» mellom staten og borgerne omfatter frihet, likhet, demokrati og en tilfredsstillende levestandard for alle, herunder helse- og velferdstilbud med forsvarlig standard. Selv om helse og tilstrekkelig levestandard ikke kom med ved grunnlovsrevisjonen i 2014, er det likevel ikke tvilsomt at disse godene har en helt sentral plass i den moderne norske samfunnskontrakten. Prisen for det brede spekteret av offentlige tjenester betales av hver enkelt av oss over skatteseddelen. Den dekker ikke en ubegrenset tilgang og et maksimalt nivå på alle tjenester. Tvert imot dreier det seg i mange tilfeller om opprettholdelse av en forsvarlig minstestandard. Bestemmelsen i Grunnloven § 110 om rett til støtte til livsopphold innebærer et vern mot en for sterk innstramming av økonomiske støtteordninger, både i krisetider og ellers. Det er videre grunn til å tro at i framtiden må individene, og særlig de ressurssterke, forventes å bidra enda mer til fellesskapet enn i dag, for eksempel i form av oppfordring til innsats for frivillige organisasjoner og annet arbeid som kan avlaste stat og kommune og føre til bedre tilbud til gamle, syke, funksjonshemmede, minoriteter og andre (Loga, 2018). Menneskerettighetene står heller ikke i veien for rimelige og forholdsmessige begrensninger av rettigheter, men krever et særlig vern om sårbare grupper for å hindre uverdige forhold og urimelige inngrep i den enkeltes integritet og autonomi.

Om artikkelen

Denne kommentaren er basert på et innlegg med samme tittel på seminaret Velferdsstatens normative spørsmål 29. april 2016, arrangert i anledning Nanna Kildals 70års-dag.

Referanser

Eidsvaag, T. (2014) The activation line in social security and social assistance law: a human rights perspective. I H. S. Aasen, S. Gloppen, A.-M. Magnussen & E. Nilssen (red.), Juridification and Social Citizenship in the Welfare State (81–102). Cheltenham: Edward Elgar.

Eidsvaag, T. (2016) Arbeidslinjen og menneskerettighetene (45–57). Retfærd, 39(2).

Førde, O. H. (2016) NRK 27.4.16, radiointervju.

Hatland, A. (2014) De sosiale rettighetenes frammarsj gjennom 200 år – og pliktenes tilbaketog? I Aasen & N. Kildal (red.), Grunnloven og velferdsstaten (89–109). Bergen: Fagbokforlaget.

Holmøyvik, E. (2012) Maktfordeling og 1814. Bergen: Fagbokforlaget.

Holmøyvik, E. (2014) Folkesuverenitet, likskap og menneskerettar i 1814. I H. S. Aasen og N. Kildal (red.), Grunnloven og velferdsstaten (31–49). Bergen: Fagbokforlaget.

Hommerstad, M. (2010) Bonden og stemmeretten – embetsmennene og synet på bøndene. I H. Sandvik (red.), Demokratisk teori og historisk praksis (105–123). Oslo: Scandinavian Academic Press.

Kierulf, A. (2013) Innenfra og utenfra – Grunnloven og menneskerettighetene. I E. Holmøyvik (red.), Tolkingar av Grunnlova. Om forfatningsutviklinga 1814–2014 (424–449›. Oslo: Pax.

Kildal, N. (2014) Den nye «velferdskontrakten». I H. S. Aasen & N. Kildal (red.), Grunnloven og velferdsstaten (119–129). Bergen: Fagbokforlaget.

Loga, J. (2018) Velferdsstatens omstilling og rollen privat vs. ideell sektor kan spille i omstillingen (58), Norsk sosiologisk tidsskrift, 2(1).

Menneskerettighetsutvalgets rapport til Stortinget (Dokument 16 (2011–2012) om menneskerettigheter i Grunnloven), avgitt 19. desember 2011.

Molander, A. & Torsvik, G. (2015) Getting People into Work: What (if Anything) Can Justify Mandatory Activation of Welfare Recipients? Journal of Applied Philosophy, 32(4), s. 373–392. DOI: 10.1111/japp. 12132/full

Nilssen, E. & Voll, I. (2016) Rettslig proseduralisering og ’governmentality’ i norsk aktiveringspolitikk. Retfærd, 39(2), s. 58–70.

Ringberg, U. (2015) General Practitioners’ Decisions to Refer Patients to Secondary Care – Referral Rates, Reasons for Referral and Expected Medical Benefit of the Referrals. Tromsø: Universitetet i Tromsø, http://munin.uit.no/handle/10037/7607 (permanent lenke).

Smith, C. (2011, 19. oktober). Grunnloven må styrkes. Aftenposten. Hentet fra: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/m1xqv/Grunnloven-ma-styrkes

Aasen, H. S., Gloppen, S., Magnussen, A.-M. & Nilssen, E. (red.) (2014) Juridification and Social Citizenship in the Welfare State. Cheltenham: Edward Elgar.

Aasen, H. S. & Kildal, N. (red.) (2014) Grunnloven og velferdsstaten. Bergen: Fagbokforlaget.

Aasen, H. S. & Kildal, N. (2014) a Fra rettsstat til velferdsstat: oversikt over bokens tematikk. I H. S. Aasen og N. Kildal (red.), Grunnloven og velferdsstaten (13–17). Bergen: Fagbokforlaget.

Aasen, H. S. & Kildal, N. (2014) b Grunnloven og retten til arbeid. I H. S. Aasen og N. Kildal (red.), Grunnloven og velferdsstaten (109–119). Bergen: Fagbokforlaget.