Nanna Kildal er trolig den samfunnsforskeren her i landet som har jobbet lengst med ulike problemstillinger omkring «universell grunninntekt».1 Dette ble dokumentert allerede da hun redigerte den svenske boken «Den nya sociala frågan – om arbete, inkomst och rättvisa» (2001) – der det ikke fantes andre norske bidrag enn Kildals innledning. Ideen er imidlertid ikke ny, men flere hundre år gammel.

I artikkelen «En grunninntekt for alle?» fra 2006 påpekte Kildal det paradoksale i at politikerne har styrket arbeidslinja og knyttet velferdsgodene sterkere til den enkeltes arbeidsinnsats i en periode da «standardiserte», identifiserbare sosiale risikoer som er knyttet til oversiktlige arbeids- og samfunnsforhold og forutsigbare livssykluser i økende grad tilhører en verden vi er i ferd med å miste. Det er derfor gode grunner til å analysere behovet for å endre vårt velferdssystem på en ganske grunnleggende måte.

Den akselererende utviklingen de senere årene som følge av det mange kaller «den 4. industrielle revolusjon», der millioner av arbeidsplasser potensielt kan forsvinne som følge av digitalisering, kunstig intelligens og robotteknologi, aksentuerer behovet for en slik analyse. Særlig når en tar hensyn til de potensielle fordelingskonsekvensene av at noen få eiere av kapitalen (robotene og datamaskinene) kan legge beslag på større og større deler av verdiskapingen, på bekostning av tidligere sysselsatte. I de aller seneste år har derfor også ledende internasjonale økonomer kommet med analyser som anbefaler det samme. Harvard Business Review publiserte i 2015 et intervju med Erik Brynjulfsson og André McAfee (Bernstein & Kalandi, 2015) hvor forskerne hevdet at denne utviklingen fører til en frakobling mellom økonomisk vekst og vekst i antall arbeidsplasser. Men om resultatet av ny teknologi blir delt velstand eller økende sosial ulikhet, bestemmes ikke av teknologien: «Technologies are merely our tools», som Brynjulfsson understreker i intervjuet. Brynjulfsson, McAfee og mange andre økonomer (se for eksempel Moene, 2016) peker på hvordan de sosiale ulikhetene har økt overalt de senere år, som følge av at lønnsinntektens andel av BNP har falt. Dermed trengs det nye virkemidler i den økonomiske politikken. Brynjulfsson og McAfee foreslår grunnleggende endringer i utdanningssystemet (mer vekt på kreativitet, sosiale ferdigheter og problemløsing), større satsing på grunnforskning, samt migrasjon. De store utfordringene som digitale innovasjoner skaper, ved at de fjerner jobber på mellomnivå og reduserer gjennomsnittlig arbeidsinntekt, må møtes med nye former for velferdspolitikk.

Det synes klart at den utviklingen vi er inne i innebærer behov for en revolusjonær endring i vår tenkning om velferdssystemet. En form for grunninntekt til alle kan bli den eneste måten å motvirke store sosiale ulikheter på, – sosiale ulikheter som også kan føre til økende politisk uro. Diskusjonen om grunninntekt har helt frem til det siste året stort sett vært fraværende i den økonomiske politikken. Som vist til foran, påpekte Kildal allerede i 2006 at en diskusjon om vilkårsløs grunninntekt for alle kunne føre til at vi skjerper vårt blikk for svake sider ved vår etablerte velferdspolitikk og at vi kan se våre velferdsordninger med nye blikk. Dette vil kunne gi større rom for nytenkning og utvidelse av mulighetshorisonten i møtet med de nye og raskt økende sosiale problemene som er i ferd med å vokse frem i kjølvannet av den teknologiske utviklingen.

Det er ikke bare den teknologiske utviklingen som krever nytenkning i velferdspolitikken. Også klimaspørsmålet, eller mer presist – utfordringen med å unngå en for sterk økning i verdens energietterspørsel – kan påvirke vår nytenkning av velferdspolitikken. Det er muligens slik at velferdspolitikken bør ta høyde for at enkelte mennesker ikke ønsker å jobbe mye, men heller ha mer tid til selvvalgte fritidsaktiviteter, der lavere inntekt innebærer lavere forbruk, lavere energiforbruk og mindre forurensing og klimautslipp.

I Skandinavia har vi hatt kimer til universell grunninntekt, gjennom barnetrygd og minstepensjon til eldre og uføre. Barnetrygden er imidlertid blitt mindre verdt de siste 20 årene. Når representanter for Høyre i dag foreslår å fjerne barnetrygden og heller styrke velferdsordninger som øker incentivene for yrkesaktivitet for småbarnsforeldre, viser det en økende avstand til de holdningene som ligger til grunn for universell grunninntekt. Barnetrygden er en slik grunninntekt for barn og kunne være et virkemiddel for å unngå barnefattigdom. Og minstepensjon er en borgerlønn for de eldste.

«Hele folket i arbeid» betydde helt frem til midt på 1970-tallet «alle menn i arbeid», og at det var legitimt og verdifullt at kvinner ble forsørget og utførte det ulønnete arbeidet i husholdningene. Likestillingen har økt kravet til at alle skal være lønnstakere og dermed gjort det vanskeligere å argumentere for en universell grunninntekt. Parallelt har antall inntektsoverføringsordninger for ulike grupper med ulike behov som prøves og eventuelt gir grunnlag for overføringer fra staten, økt vesentlig. Sosialhjelp, uføretrygd, foreldre- og fødselspermisjon, barnehagesubsidier, støtte til medisinsk behandling, arbeidsledighetstrygd, attføring, særlige skatteregler for pensjonister er bare noen av disse. Slike ordninger, og byråkratiet som følger med, er tema som må evalueres og eventuelt reformeres og fjernes, dersom en la politikken om i retning av en universell grunninntekt.

Det er på mange måter et paradoks at det er i Skandinavia vi finner den største motstanden mot universell grunninntekt. Det skyldes kanskje at arbeidslinja her har stått så sentralt, og at vi har vært heldige og i stor grad unngått massearbeidsledighet. I land der likestillingen har kommet kortere, arbeidsledigheten er høyere og offentlig sektor er mindre, har argumentene om en universell grunninntekt fått bedre fotfeste. I en situasjon der grunnlaget for arbeidslinja etter hvert undergraves av teknologisk utvikling og velferdsordninger basert på universell grunninntekt i større grad tvinges frem, kan kanskje slike land stå bedre rustet for den fremtidige diskusjonen om hva som er rasjonelle velferdsløsninger. Det er i så måte interessant at verdenskjente, liberalistiske økonomer som Milton Friedman (i sitt forslag om negativ inntektsskatt) og enda tydeligere Friedrich Hayek (se for eksempel Hayek 1973), for lenge siden leverte argumenter for en form for universell grunninntekt.2 I denne sammenhengen er også William Easterlys bok «The Tyranny of Experts» (2014) en interessant referanse til diskusjonen om samspillet mellom individuell frihet, fattigdom og statsmakt.

I land der offentlig sektor har vokst til å bli den største arbeidsgiveren, vil de som argumenterer for et enkelt system for universell grunninntekt møte sterk motstand også blant alle dem som ville miste arbeidet som følge av en slik omlegging. Med grunninntekt til alle forsvinner tusenvis av arbeidsplasser i offentlig sektor, nemlig alle de som har som oppgave å administrere og evaluere alle de behovsprøvde ordningene som i noen grad fyller samme behov som en grunninntekt.

Når Erna Solberg sitter på i førerløs buss i Bergen, dokumentert på Dagsrevyen 18. november 2016, illustrerer det et potensial for fjerning av arbeidsplasser som kan skape en høyst reell frykt for høy arbeidsløshet også i vårt land. Det samme gjør historien om roboten Amelia som nå «arbeider» som kunderådgiver i banken SEB i Sverige. Se også sosiologen James Hughes’ (2014) omtale av hvordan teknologisk utvikling aktualiserer mulighetene for en universell grunninntekt.

Denne utviklingen forsterker argumentet for at universell minsteinntekt kan bli helt grunnleggende i den fremtidige velferdspolitikken også hos oss.

Om artikkelen:

Artikkelen er skrevet med hjelp fra Eirik Wærness, som ikke nødvendigvis deler alle konklusjonene, men som er i en prosess fra skepsis til raskt stigende positiv interesse for ideen om grunninntekt for alle.

Referanser

Bernstein, A. & Kalandi, A. (2015). The Great Decoupling: An Interview with Erik Brynjulfsson and Andre McAfee. Harvard Business Review. Hentet fra https://hbr.org/2015/06/the-great-decoupling. (lesedato: 12.12.2017)

Easterley, W. (2014). The Tyranny of Experts: Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor. New York: Basic Books.

Hayek, F. (1973). Law, Legislation and Liberty. Chicago: The University of Chicago Press

Hughes, J. (2014). A Strategic Opening for a Basic Income Guarantee in the Global Crisis Being Created by AI, Robots, Desktop Manufacturing and BioMedicine. Journal of Evolution and Technology, 24(1), 45-61.

Kildal, N. (2001). (Red.), Den Nya sociala frågan: Om arbete, inkomst och rättvisa: en antologi. Göteborg: Daidalos.

Kildal, N. (2006). En grunninntekt til alle? I N. Kildal & K. T. Elvbakken (Red.), Velferdspolitiske utfordringer. Risiko, prioriteringer og rettferdighet (s. 84-109). Oslo: Abstrakt forlag.

Moene, K. (2016, 2. september). En virkelig delingsøkonomi. Dagens Næringsliv, s. 4.

Øyen, E. (1981) (Red.), Garantert minsteinntekt i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.