Oslo – ulikhetenes by er antakelig en av de viktigste norske sosiologiske fagbøkene som har utkommet de siste årene. Boka er redigert av Jørn Ljunggren – ved Institutt for samfunnsforskning – som også har skrevet flere av bidragene til boka. Den røde tråden er sosiogeografisk ulikhet, det vil si at folk som befinner seg på ulike steder i det sosioøkonomiske hierarkiet også har en tendens til å befinne seg på ulike geografiske steder i byen. Buen spennes høyt; målet er intet mindre enn å gi en bedre forståelse av Oslo som by og sosial ulikhet som fenomen. Og som leser blir man ikke skuffet. Gjennom 17 kapitler dokumenterer boka hvordan Oslo preges av en rekke former for sosial ulikhet; at disse ulikhetene er sortert geografisk mellom øst og vest (eller rettere sagt i en S som fanger opp Nordstrands gylne getto i øst); og at denne sosiale segregeringen har konsekvenser for folks livssjanser. Og kanskje mest bekymringsfullt – at den synes å øke. Samtidig viser nesten alle kapitlene hvordan skillelinjene som deler byen følger flere dimensjoner enn de rent materielle, og nyanserer dermed enkle fortellinger om øst og vest.

Oslo – ulikhetenes by er også et prisverdig initiativ. Ryktene forteller at signalene fra dekanen ved SV-fakultetet nå går i retning av at kun internasjonale publikasjoner skal telle ved ansettelser og opprykk. Når så mange sentrale norske forskere likevel har gått sammen om å levere et solid norskspråklig bidrag til å forstå vår egen hovedstad, gir det håp om at sosiologien fortsatt kan være relevant for det norske samfunnet – på tross av perverterte insentiver i forskningssektoren. I formidlingssammenheng må dette også sies å ha vært et vellykket prosjekt. Boka ble lansert med en serie reportasjer og videosnutter i Aftenposten, og har siden mottatt stående ovasjoner i pressen. Det er ikke alle sosiologiske fagbøker forunt å få terningkast 5 i Dagbladet, å ha sin egen spilleliste på Spotify eller å ha gitt Erlend Loe inspirasjon til et science fiction-filmmanus. Unntaket som bekreftet regelen var den borgerlige nettavisen Minerva som mente – muligens som forventet – at dette var gammelt nytt og at ulikhet uansett skyldes individuelle valg. I Agenda Magasin var de til gjengjeld så begeistret at de siterte hele Karpe Diems «Vestkantsvartinga». At sosiologiske fagbøker mottas med interesse og begeistring i pressen er gledelig, men gjør likevel denne anmelderens oppgave noe utakknemlig.

Jeg kan likevel ikke annet enn å stemme i koret. Som en vitenskapelig antologi skrevet av 16 ulike forfattere om et bredt spekter av temaer belyst fra ulike disiplinære perspektiver, oppleves boka som helhetlig og stramt redigert. Det er for mange kapitler til å gå gjennom alle, men noen kan trekkes fram. Å innlede med historiker Jan Eivind Myhres fascinerende analyse av hvordan Oslos geografiske ulikheter har vokst fram gjennom mer enn 200 år, trekker linjene bakover og gir de mer dagsaktuelle analysene en svært nyttig historisk forankring. Jørn Ljunggren og Patrick Lie Andersens kapittel om endringer i bostedssegregasjon langs økonomiske og kulturelle dimensjoner i perioden 2003 til 2012, gir deretter et solid fundament for å forstå mønstrene for ulikhet og segregering i dagens Oslo som bokas øvrige kapitler tar for seg. Tor Bjørklunds kapittel om kontinuitet og endring i politisk stemmegiving blant oslofolk i øst og vest, basert på et uvanlig rikt datamateriale, er fascinerende og lærerikt, og det er en fryd å lese Marianne Nordli Hansens hardtslående kritikk av Oslos markedsskole. Hvor godt kritikken treffer er et annet spørsmål. Jon Ivar Elstads kapittel om helseulikheter er velskrevet og overbevisende, mens Willy Pedersen (som vanlig) sjonglerer kvalitative og kvantitative analyser, empiriske observasjoner og teoretiske betraktninger på en lettbent og innsiktsfull måte i sitt kapittel om ungdom og rus. Bengt Andersen og Per Gunnar Røes kapittel om arkitektur og sosial ulikhet i Oslos vannkant gir et etterlengtet kritisk blikk på de nye sosiale skillene som akkurat nå vokser fram i Bjørvika, mens Ingar Brattbakk og Terje Wessels gjennomgang av forskning på nabolagseffekter gir tyngde til bokas tese om at bostedssegregering faktisk betyr noe. Jørn Ljunggren, Maren Toft og Magne Flemmen avslutter det hele med å vise hvordan fordelingen av et bredt spekter av goder og byrder – fra tannhelse og støy til levealder og ungdomskriminalitet – følger klasseskillene mellom Oslos bydeler. Boka er full av fine grafiske framstillinger – ikke minst fungerer bruken av kart godt. Og Anne-Stine Johnsbråtens fotodokumentar midtveis i boka om to jentegjenger på østkanten og vestkanten gir kjærkommen visuell dybde til de akademiske analysene.

Oslo – ulikhetenes by ligger an til å bli stående som standardreferansen om sosiogeografisk ulikhet i hovedstaden i lang tid. Nettopp derfor er det på sin plass å påpeke at boka – på tross av sine mange styrker – på ingen måte gir en uttømmende analyse av sosial ulikhet og segregering i Oslo. Den viktigste innvendingen er at migrasjon og etniske skillelinjer – til tross for at det tematiseres eller nevnes i nesten alle kapitlene – ikke blir behandlet på en tilfredsstillende måte. Mens byens klasseskiller med tanke på utdanning og inntekt blir grundig belyst, gis det i liten grad svar på spørsmålet om hvordan den historisk høye innvandringen til Oslo har endret byen og de sosiale skillelinjene som deler den på helt grunnleggende måter de siste 20–40 årene. Jeg innser at dette lyder som en klagesang for min egen syke mor, gitt at dette er mitt forskningsfelt, men innvandring og etnisk mangfold er ikke et marginalt spørsmål separat fra bokas hovedtema.

La meg illustrere med bokas kanskje viktigste funn, nemlig at Oslos sosiogeografiske segregering synes å øke – noe forfatterne ikke har noen god forklaring på. Er det ikke rimelig å anta at betalingsviljen i middel- og overklassen for privilegiet det er å bo atskilt fra arbeiderklassen, øker i takt med at denne ikke lenger bare skiller seg fra dem i sosioøkonomisk forstand, men også med tanke på etnisitet, kultur og religion? Gitt hvor mye plass som vies kulturelle skillelinjer mellom økonomi- og kulturfraksjonene innenfor den norske middelklassen, er det påfallende hvordan slike «nye» og langt mer framtredende kulturelle skillelinjer glimrer med sitt fravær gjennom hele boka. Den sier for eksempel lite om hvordan Oslo som segregert by oppleves fra et minoritetsperspektiv. Hva gjør for eksempel den etniske og sosiale segregeringen i Oslo med innvandreres og deres barns følelse av tilhørighet – til egen gruppe, til nabolaget og til storsamfunnet? Du finner ikke svaret her. Du finner heller ingen svar på hvordan den store tilstrømmingen av innvandrere til Oslos østlige bydeler oppleves fra de delene av majoriteten som ikke har råd til eller ønske om å velge bort nærkontakten med nykommerne. I 2015 kom Halvor Fosli med debattboka Fremmed i eget land, som gav et dystert bilde av hvordan majoritetsnordmenn i Groruddalen opplevde de etniske, sosiale og kulturelle endringene i sin bydel. Boka hadde en tydelig politisk agenda og tynt metodegrunnlag, men reiste likevel viktige spørsmål om hvordan den delte byen oppleves. Jeg hadde håpet at Oslo – ulikhetenes by kunne gi mer faglig funderte svar på noen av de samme spørsmålene, men den gang ei. I en bok som dette burde det kanskje også vært nevnt at global ulikhet – i tillegg til nasjonale klasseskiller – i økende grad preger Oslos bybilde. Rumenske tiggere og vestafrikanske hasjselgere regnes vanligvis ikke som en del av byens permanente befolkning, men de er her, og kontrasten mellom innfødt rikdom og de som forsøker å livnære seg på smulene preger bybildet og representerer uten tvil den mest slående formen for ulikhet i dagens Oslo – uten at det nevnes med ett ord.

En annen og muligens mindre alvorlig innvending er at det bærende perspektivet i boka – sosiogeografisk ulikhet – på samme tid framstår både som underteoretisert og som, om ikke en tvangstrøye, så i hvert fall som litt begrensende. For å begynne med det siste: flere av kapitlene har et ganske ensidig fokus på små endringer i relative forskjeller og fordelinger mellom øst og vest, samtidig som det mest slående som illustreres i empirien – nemlig de store endringene i absolutte fordelinger – forblir nærmest ukommentert. For nok en gang å illustrere med innvandring: Terje Wessels kapittel om bosettingsmønster blant etniske minoriteter i øst og vest er velskrevet og interessant. Men å fokusere på den relative andelen i ulike innvandrergrupper som bor i øst og vest på 70–80-tallet sammenliknet med i dag, virker nesten pussig med tanke på at praktisk talt alle innvandrere har kommet etter den tid. Det ville antakelig vært mer opplysende å se utviklingen i befolkningssammensetning i ulike bydeler over tid – og samtidig belyse hvordan innvandring har endret arbeiderklassens bydeler på radikalt vis, mens middel- og overklassens bydeler i vest i langt mindre grad er berørt. Øyvind Wiborgs kapittel om utviklingen i formuer i øst og vest kan illustrere samme problem. Analysene er gode og bringer ny kunnskap til torgs, men min umiddelbare reaksjon på empirien – som rett nok er veldig interessant – var ikke de marginale endringene i relativ fordeling av formuer mellom øst og vest, men den enorme økningen i formuer i Oslo vest og Bærum, punktum. Til sammen viser disse to kapitlene de kanskje viktigste nye historiske utviklingstrekkene i Oslo – rikdom i vest og etnisk mangfold i øst – men skogen synes å forsvinne bak alle trærne. Samtidig: når boka har et såpass tydelig perspektiv, kunne den med fordel ha spandert på seg en noe mer fyldig teoretisk diskusjon av de grunnleggende begrepene om klasse, lagdeling og segregering. Med tanke på hvem som er bokas redaktør og sentrale bidragsytere, burde det ikke være vanskelig å presentere en slik diskusjon. Med en tydeligere redegjørelse for bokas teoretiske perspektiv ville kanskje også blindsonene trådt klarere fram.

Til slutt – og her er jeg klar over min egen grådighet som leser – jeg savner intenst et komparativt blikk! Joda, Oslo er en delt by, og det har konsekvenser for dem som bor der. Men er Oslo mer segregert enn andre sammenliknbare byer i Europa? Er de sosiale forskjellene større eller mindre her enn i Stockholm eller Frankfurt? I flere av kapitlene drysses det tilfeldige referanser om at Oslo er mer segregert enn for eksempel London, men gitt det vi vet om sosial ulikhet i ulike europeiske land, sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. Hvordan ser Stovner eller Holmlia ut, sammenliknet med Rinkeby eller Rosengård? Hvordan er det å bo på Ammerud, sammenliknet med Paris’ nordlige banlieus? Hvordan står Oslos gylne gettoer seg sammenliknet med Kensington i London eller Københavns «whiskybælte»? Uten noe komparativt referansegrunnlag annet enn en underforstått utopi om likhet og integrasjon, blir det nærmest umulig å vurdere om Oslos politikere faktisk har gjort en god eller dårlig jobb i å motvirke sosial ulikhet og segregering.

Like fullt: Selv om Oslo – ulikhetenes by ikke oppfyller alle mine ønsker om hvordan den endelige boka om hovedstadens sosiale ulikheter burde se ut, er det ingen tvil om at dette er en svært vellykket antologi. Nå når sosial ulikhet og sosial segregering endelig er blitt satt på dagsordenen i det politiske ordskiftet, tilbyr den et vell av analyser og fakta, samtidig som en del av de mest seiglivede bortforklaringene vi stadig presenteres for av politikere, tenketanker og synsere blir grundig tilbakevist. Og forhåpentligvis kan bokas suksess bane veien for flere stramt redigerte antologier om sentrale samfunnsutfordringer, skrevet av ledende sosiologer og samfunnsvitere på lettfattelig norsk. Så på tross av innvendingene – det er bare å ta av seg hatten for Jørn Ljunggren, som her har gjort en storartet innsats.