I denne artikkelen utforsker vi om det er systematiske mønstre i norske kunstneres holdninger til egen kunstnerisk virksomhet, økonomi og deres syn på entreprenørskap og kommersielle målsettinger. Videre utforsker vi hva som kjennetegner kunstnere med ulike holdninger og hvordan disse holdningene kan forstås i lys av kunstnernes arbeids- og inntektssituasjon og politikken som føres på dette området. Vi bruker analyseteknikkene multippel korrespondanseanalyse (MCA) og klyngeanalyse (AHC). Våre analyser viser at det er en tydelig opposisjon mellom markedspositive og -negative kunstnere i datamaterialet. Bare et fåtall har positive holdninger til disse spørsmålene, en del er uttalt negative, men det er kunstnere med likegyldige holdninger som dominerer i antall. Til tross for at store deler av kunstnerbefolkningen har lave inntekter, kan det altså se ut til at politiske forslag om at kunstnere skal være entreprenører og legge opp til verdiskaping og økonomisk vekst er noe kunstnerne ikke er særlig opptatt av.
In this article, we explore whether there are systematic patterns in Norwegian artists’ attitudes to their own artistic work, income, entrepreneurship and economic profit. Furthermore, we explore what characterizes artists with different attitudes to these issues and how these attitude patterns can be understood in light of Norwegian artists’ work and income situation and the implemented politics. We use multiple correspondence analysis (MCA) and cluster analysis (AHC). Our MCA analysis reveals that there is a distinct opposition between market-positive and -negative artists. On the other hand, the AHC shows that only a few artists have positive attitudes to this topic, a somewhat larger proportion is described as negative, but neutral attitudes dominate. In other words, despite the fact that the majority of the artist population have low artistic income, it appears that political suggestions that artists should be entrepreneurs with the aim of economic gain, is something in which Norwegian artists are not very interested.
De ti siste årene har studier innenfor demensfeltet vist interesse for medborgerskap. Medborgerskap er blitt et ideal for inklusjon i samfunnet også for personer med demens. I denne artikkelen analyseres sentrale trekk ved dagens omsorgspraksis, for å skape kunnskap om hvordan personer med demens kan opprettholde og videreutvikle seg som borgere. Artikkelen anvender praxiografi som tilnærming. Fire måter å gjøre medborgerskap på blir beskrevet gjennom ulike arrangement av mennesker, ting, materialiteter og praksiser. Det første arrangementet beskriver «den kompetente borger» og synliggjør hvordan personen med demens trer frem som en borger gjennom tilrettelegging av musikkaktiviteter i og utenfor helsetjenesten. I det andre arrangementet beskrives «den sosiale borger», som trer frem gjennom utprøving av nye aktiviteter. I det tredje arrangementet blir «den ideologiske borger» beskrevet, hvor sammenveving av mennesker og materialitet gjør at personer med demens kan realisere sitt potensiale som borger. I det siste arrangementet beskrives «den kommunikative borger» hvor kropp, bevegelse og kommunikasjon knyttes sammen. Artikkelen bygger på kvalitative intervjuer med pårørende og helsepersonell.
Within the field of dementia, there is an emerging discussion about citizenship for people living with dementia. Citizenship concerns how people are included in society. This article analyses different ways of enacting citizenship for people with dementia within the context of dementia care. A praxiographic approach is used to elaborate how people with dementia become citizens. Four different ways to enact citizenship are elaborated by describing the interplay between arrangements of people, things, materiality and practices. The first arrangement elaborates the ‘competent citizen’ and shows how people with dementia are enacted as citizens when music activity is arranged within and across health institutions. The second arrangement concerns exploring new activity and describes the ‘social citizen’. The third arrangement highlights how materiality and humans interplay in ways that might shape an ‘ideological citizen’. The last arrangement describes how body, movement and communication occurs in shaping the ‘communicative citizen’. The article draws on qualitative interviews with families living with dementia and professionals.
Denne artikkelen er et forsøk på å forstå og beskrive stedsendring i drabantbyen Romsås – en veletablert drabantby med en 40 år lang historie. Endringene kan faseinndeles: en optimistisk planleggingsfase, en nedturfase preget av stigmatisering og mye negativ medieomtale, og en oppturfase. Tross fasenes særpreg har noe vært konstant både på godt og vondt. Folk har hele tiden vært glade for leilighetene og naturnærheten, mens Romsåssenteret – en tenkt velkomst til bydelen – har vært stedets smertensbarn. Bydelen har nå 50 % «innvandrere» uten at dette har ført til konflikter, noe som kan skyldes befolkningens like sosioøkonomiske status og stedets arkitektoniske utforming. De positive endringene har å gjøre med investeringer på ulike nivåer av offentlige, halvoffentlige og private aktører.
The aim of this article is to describe and examine the changes that have taken place at Romsås, a suburban area outside of Oslo. Romsås was planned and built some 40 years ago. During this time, the place has undergone some quite dramatic changes: from an optimistic phase due to idealistic plans, through a phase of stigmatization due to a rundown building structure and many residents on welfare, to a phase of revitalization. Despite these differences, some place-specific features have been constant. The inhabitants have been pleased with their nice flats and the rural surroundings, but the shopping center has persistently been a place for troublemakers and caused many inhabitants some pain. By now, 50 % of the residents in the area have migrant backgrounds. This does not seem to cause too much trouble. The architectural layout of the area and the socio-economic similarity between the migrant and non-migrant population may be explanatory factors. Investments made by public, semi-public and private actors have contributed to the positive changes that have taken place.