Vi arbeider og arbeider, men tenker vi over hvorfor vi gjør det og hva det betyr for vår handlefrihet, vår livskvalitet, våre relasjoner og for kloden? Hvorfor har lønnsarbeidet en slik dominerende plass i livet vårt?

I perioden 2002–2010 finansierte Norges forskningsråd et forskningsprogram som belyser temaer med relevans for hva som kan være et bærekraftig nytt arbeidsliv (Rasmussen 2005). En rekke forskningsmiljøer og enkeltpersoner deltok i programmet, og mange ulike tema ble belyst. Blant annet har spørsmål om inkludering og ekskludering stått sentralt (Norges forskningsråd 2010). Ett bidrag belyser kunnskapsarbeideres situasjon, som anses paradoksal. Det paradoksale viser til at denne kategorien arbeidstakere sier seg høyt motiverte og opplever arbeidet som interessant og utfordrende, samtidig som de finner arbeidet eller den totale livssituasjonen utmattende (Kvande og Rasmussen 2007). Fra 2010 ble programmet innlemmet i forskningsrådets program for velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM). De mer grunnleggende spørsmål om hvorfor vi arbeider og lønnsarbeidets plass i dagens vestlige samfunn, har så langt fått liten oppmerksomhet i de prioriteringer som har vært gjort.

Den svenske sosiologen Roland Paulsen bidrar til en diskusjon om slike spørsmål. I boken Arbetssamhället. Hur arbetet överlevde teknologin (2010) gjør han rede for hva han forstår med arbeidssamfunnet og hvordan det fungerer i den moderne vestlige verden. Boken kom i 2017 i ny utgave med et nytt og utvidet sluttkapittel om hva som kan komme i stedet for lønnsarbeidssamfunnet. Hans andre bok om temaet, Empty Labor, Idleness and Workplace Resistance, kom i 2014. Her utdypes ett av arbeidssamfunnets sentrale kjennetegn, nemlig arbeid med lite innhold og mening. I dette essayet vil jeg se de to verkene i sammenheng, siden lesere av Empty Labor vil kunne stille spørsmål til teksten som Arbetssamhället langt på vei besvarer. Hensikten med essayet er å presentere et forfatterskap som med sin arbeidskritiske tilnærming bringer inn andre perspektiver enn dem som til nå har vært gangbare i norsk arbeidslivsforskning.

En arbeidskritisk tradisjon

Den arbeidskritiske tradisjonen har røtter tilbake til den unge Marx og til frihetsorienterte sosialradikale som Kropotkin, Illich, Marcuse og Gortz. Arbetssamhället gir en innføring i denne tradisjonen samtidig som tradisjonen aktualiseres på bakgrunn av nyere problemstillinger knyttet til økt automatisering, overproduksjon, global oppvarming, forurensning og fordeling. Et hovedpoeng for Paulsen er det paradoksale forhold at til tross for at det produseres mer enn vi kan forbruke og til tross for at det trengs færre hender til å gjøre jobbene, er normalarbeidsdagen fortsatt sju–åtte timer.

Med arbeidssamfunnet forstår Paulsen et samfunn som er endimensjonalt i den forstand at bare lønnsarbeid anerkjennes som en legitim måte å sikre livsopphold på. Når flere blir arbeidsledige på grunn av automatisering eller omstillinger, kommer et unisont rop om vekst og nye arbeidsplasser fra hele det politiske spekter. Svarene på dagens utfordringer søkes fortsatt i en virkelighetsforståelse basert på knapphet slik tilfellet var på 1840-tallet eller 1920-tallet. Dette til tross for at hele sju nobelprisvinnere i økonomi, og jeg vil tilføye en rekke yngre økonomer, mener at det vil være både ønskelig og forsvarlig å sikre en anstendig inntekt til alle, uavhengig av arbeidsstatus. Paulsen peker på tregheten i systemet ved at lønnsarbeid tas for gitt og at det eksisterer fordi det eksisterer. Det skorter på fantasi og evne til å forestille seg alternative muligheter.

Lønnsarbeidets monopolstilling beror naturligvis også på at mektige krefter blant arbeidsgivere tjener på systemet, noe Anne Lise Ellingsæter (2009) er inne på i sin studie av moderne arbeidsliv og tid. Med referanse til Sejersted (2005) hevder hun at den sosialdemokratiske reguleringsøkonomien er svekket siden 1980-tallet og at den økonomiske politikken i økende grad føres på næringslivets premisser. Paulsen poengterer at også virksomhet i offentlig regi kan hjelpe kapitalismen til å overleve, slik som når sysselsettingstiltak øker kjøpekraften blant arbeidsledige.

Lønnsarbeidet som organiserende prinsipp føres tilbake til ideologiske forestillinger av bibelsk opprinnelse om at man i sitt ansikts sved skal tjene sitt brød. Denne tenkemåten videreutvikles i kapitalistisk retning med den kalvinske frelseslæren om at fremgang i forretninger var et tegn fra Gud om å høre med blant dem som var utvalgt til frelse. I dagens sekulariserte samfunn gjenstår en idylliserende forestilling om lønnsarbeidets goder som vei til anerkjennelse, økonomisk trygghet, helse og sosial integrasjon. Dette er et syn som Paulsen mener preger hovedstrømningene i arbeidslivsforskningen og som han tar til motmæle mot. Bare de færreste, hevder han, er så privilegerte at de trives med lønnsarbeid åtte timer eller mer per dag. I verdensomspennende undersøkelser svarer et flertall at arbeidet er likegyldig for dem eller at de mistrives på jobb. I et EU-barometer fremkommer det at de færreste ville arbeidet dersom de var økonomisk uavhengige. For den mentale helsen kan det være bra å høre til et sted og treffe andre på jobb eller i en frivillig aktivitet, men det er også mange som blir syke av jobbrelaterte årsaker. I automatiseringen ligger et stort potensial for å redusere slitasje og kjedsomhet gjennom kortere arbeidsdag og dermed oppnå større frihet til selv å forme sin hverdag. Paulsen markerer seg således som optimist på teknologiens vegne. Lønnsarbeidere kan jevnt over få kortere normalarbeidsdag. De overtallige kan sikres et utkomme gjennom borgerlønn samtidig som de får frihet til å velge sine aktiviteter og forme sin hverdag. Men han ser også faremomenter i at yrkesstolthet svinner hen og at fagutdanningen blir irrelevant. Et eksempel er bakeren som styrer bakeprosessen digitalt, men som ikke lenger vet hvordan man baker et brød.

At jobben mister mye av sitt innhold fremheves som et utbredt fenomen i moderne arbeidsliv. Når arbeidssamfunnet opprettholdes til tross for automatisering, begrunnes det med at det stadig opprettes administrative jobber som tidligere ikke fantes. De som før ville vært skogsarbeidere, skaffer seg utdanning og kvalifiserer seg for kontorarbeid eller de arbeider i servicenæringen. Blant administrativt ansatte er det mange som ikke har oppgaver nok til å fylle åttetimersdagen og som heller ikke opplever oppgavene som meningsfylte. Men de nye jobbene har en systembevarende funksjon. Når folk kommer i jobb, sikres kjøpekraften og hjulene holdes i gang. En av skyggesidene ved dette er at overproduksjonen fortsetter. Tonnevis av produkter skrotes med sikte på prisregulering eller økt profitt, mens avfall med giftige stoffer hoper seg opp og sendes til afrikanske land og til India. Produksjon og forbruk oppmuntres av en ekspansiv reklameindustri som rettes mot stadig nye grupper og som skreddersys på individnivå blant brukere av sosiale medier.

Det tomme arbeidets fenomenologi

Tomt arbeid refererer til alt en ansatt foretar seg på jobb som faller utenfor det som jobben innbefatter. Paulsen ser dette som en indikator på en svært problematisk sløsing i moderne arbeidsliv. Det sløses med de ansattes frihet og tid, deres energi og krefter. Tomt arbeid kan handle om nettsurfing, netthandel, private telefonsamtaler, kaffepauser, korridorprat med videre. Mest utbredt er det tomme arbeidet blant kontoransatte med tilgang til internett. Rapporter anslår et gjennomsnittlig tidsbruk til slike sysler å være 1½– 3 timer per dag (Paulsen 2014 s. 5).

Tomt arbeid er lite erkjent i arbeidslivsforskning. Her råder forestillingen om arbeidets intensivering som riktignok forekommer i deler av arbeidslivet, men som er lite dekkende som generell diagnose. Tomt arbeid holdes som regel skjult, og det finnes ikke per i dag eksakte mål på omfanget. Derimot synes det som fenomenet beror på hvor gjennomsiktig selve arbeidet er. Datateknologi gjør arbeidsutførelsen mindre transparent, noe som tilsier at tomt arbeid er økende. Paulsen trekker på egen empiri samt på eksempler fra forskningslitteraturen for å belyse det tomme arbeidets hvordan og hvorfor.

Paulsen gjorde et strategisk valg ved å konsentrere seg om ansatte som brukte halve arbeidsdagen eller mer på tomt arbeid. Valget berodde på at det var vanskelig å få tak i ansatte som var villige til å delta før han kom over det svenske nettforumet Maska. Dessuten la han vekt på å fremskaffe empiri der det ikke er rimelig å forstå tilbaketrekning som produktivitetsfremmende pustehull. Studien bygger på intervjusamtaler med 43 ansatte i ulike yrker som salg, forsikring, industri, farmasi og administrasjon i privat så vel som i offentlig virksomhet. Kjønnsfordelingen var omtrent lik.

Empty Labor (2014) er organisert i ni kapitler. Første kapittel diskuterer ulike tilnærminger til fenomenet tomt arbeid. Én teori går ut på at tomt arbeid inkorporeres av bedriften og befordrer produktivitet. En annen teori, som Paulsen slutter seg til, ser ansattes avvik fra idealet om maksimal effektivitet som motstand mot organisasjonens forventninger og krav. De to neste kapitlene utdyper de teoretiske anslagene og handler om henholdsvis makt og subjektivitet på arbeidsplassen. Med støtte i Touraines syn på menneskets iboende vilje til individuering og til å bli aktør i eget liv, forholder Paulsen seg kritisk til maktteoretiske bidrag fra blant andre Foucault og Habermas der subjektiviteten levnes liten sjanse overfor maktens altomfattende invasjon i menneskers tilværelse. Derimot tar han på alvor Foucaults tese om at der det er makt, er det motstand. Paulsen nyanserer diskusjonen ved å åpne for at adferd som kan tolkes som motstand, også kan forstås som inkorporering i organisasjonens maktstruktur. Denne diskusjonen utdypes i kapittel 8. Kapitlene 4–7 handler om tomt arbeid fra de ansattes ståsted. Paulsen unnlater å definere hva han legger i begrepet arbeid. I tråd med sin fenomenologiske tilnærming, lar han det være opp til de intervjuede å definere begrepets innhold. Kapittel 4 introduserer en typologi for tomt arbeid relatert til den ansattes forpliktelse (work obligation) samt til arbeidsgivers forventninger om produktivitet. Motstandsformene som introduseres er slacking (slark), enduring (holde ut), coping (klare av eller tilpasning) og soldiering (arbeide sakte for å redusere produksjonen). Kapittel 5 gir eksempler på hvordan tilbaketrekning fra de foreskrevne arbeidsoppgavene arter seg. Ett eksempel er arkivaren som skrev sin masteroppgave i arbeidstiden. Et annet eksempel er regnskapsføreren som ble ferdig på et par timer og som ba om mer arbeid, men uten at han fikk mer å gjøre. Hva han brukte dødtiden til, blir ikke nærmere beskrevet. Kanskje var han heldig og skaffet seg en ny jobb med bedre samsvar mellom arbeidstid og det han var satt til å gjøre. Eksemplet illustrerer for øvrig at det ikke var den ansattes vilje eller arbeidsmoral det skortet på.

Muligheten for å engasjere seg i utenforliggende aktiviteter beror som nevnt på hvor gjennomsiktig arbeidsprosessen er og hvilken ekspertise som kreves. Dataekspertise og skjermarbeid er vanskelig for andre å få oversikt over. Det vises til en bredt anlagt finsk studie der nettsurfing skåret høyest blant kategorier for tomt arbeid.

Mulighetene for å samarbeide med andre om å redusere arbeidsinnsats har også betydning. En renholdsarbeider forteller at hun gjør mindre enn forventet, men likevel mer enn hun ellers ville ha gjort fordi kollegene har høyere krav til hva som er godt nok enn hun selv har.

Ansatte kan engasjere seg i lek med kolleger, lederen inkludert, når de faste oppgavene er utført i løpet av et par timer. Dette eksemplet illustrerer den grunn som oftest ble gitt for tomt arbeid i Paulsens studie, nemlig at det ikke var tilstrekkelig med arbeidsoppgaver for å fylle den normerte arbeidstiden. Tomt arbeid tolkes som en rasjonell tilbaketrekning fra et irrasjonelt system der også ledere kan lukke øynene for en praksis som passer dårlig med virksomhetens erklærte mål og image.

Paulsens analyser er nyanserte og innsiktsfulle. Han reflekterer over overføringsverdien av sitt empiriske materiale og etterlyser mer forskning for å avklare ansattes motivasjon for å unndra seg arbeid og for å kunne vurdere det tomme arbeidets betydning fra organisasjonens ståsted. Paulsens bok viser på en forbilledlig måte hvordan en inngående studie av et organisatorisk fenomen kan settes i en større samfunnsmessig sammenheng med klare implikasjoner for politikk og verdivalg.

Samfunnsdiagnostikk og problemorientert empirisme

Med Roland Paulsens bidrag er de store fortellingene tilbake i skandinavisk sosiologi. Dette har vært etterlyst i de senere år av Gunnar Aakvaag, som tar til orde for sosiologiens muligheter for å gi samtidsdiagnostiske bidrag (Aakvaag 2011b). Aakvaag er kritisk til fragmenteringen i faget og tar selv opp store spørsmål som demokratiets vilkår og verdien av frihet som han hevder ligger til rette for forskning teoretisk så vel som empirisk. I likhet med Paulsen har Aakvaag en individualistisk og handlingsorientert tilnærming til frihet der han vektlegger individets muligheter for å være aktør i eget liv (Aakvaag 2011a). Men det er også betydelige forskjeller på hvordan de to sosiologene forstår frihet innenfor rammen av det moderne arbeidsliv. Aakvaag unnlater å problematisere åttetimersdagen og legger dermed en tradisjonelt mannlig forsørgelsesnorm til grunn for demokrati og frihet. Han hevder at kvinner oppnår større frihet når de inkorporeres i arbeidslivet på menns premisser. Paulsen derimot, er opptatt av hvordan dagens arbeidsregime begrenser friheten for begge kjønn. Også barna berøres. Med åtte timers arbeidsdag må småbarna klare hverdagen borte fra sine foreldre det meste av sin våkne tid.

I norsk sosiologi har arbeidsdagens lengde i en barneintensiv livsfase blitt problematisert. Erik Grønseth var en pioner på feltet med sitt aksjonsrettede forskningsprosjekt om ektefelledelt arbeidstid på 1970-tallet. I Grønseths studie arbeidet både mor og far deltid en lengre periode uten å motta noen økonomisk kompensasjon fra det offentlige (Grønseth 1975). Tretti år senere ble prosjektet videreført i et livsløps-og generasjonsperspektiv av Margunn Bjørnholt og Tone Schou Wetlesen. Bjørnholt fant at parene utmerket seg med stabile samliv og gjennomgående god helse. Redusert arbeidstid hindret dem ikke fra å gjøre karriere (Bjørnholt 2009 og 2010). Selv fant jeg at sønner og døtre vurderte sine oppveksterfaringer positivt, men at de bare i korte perioder gjentok mønsteret om å arbeide deltid. Derimot ønsket både sønner og døtre kortere arbeidstid i form av sekstimersdag eller firedagers uke (Wetlesen 2010 og 2013).

Tradisjonelt har norske sosiologer i liten grad beskjeftiget seg med samfunnsdiagnoser (Aakvaag 2011b, s. 259). Derimot har en rekke arbeider hatt en problemorientert empirisk tilnærming. Et eksempel som i likhet med Paulsens forskning handler om motstand blant ansatte i en bedrift, er Sverre Lysgaards klassiske studie Arbeiderkollektivet (Lysgaard 1961). Det er en motstand basert på uformelt samarbeid blant underordnede som her løftes frem, en «gå sakte»-strategi som Paulsen betegner som «soldiering». Lysgaard forholder seg ikke kritisk til lønnsarbeid på et generelt grunnlag, men når bedriftens akkordkrav karakteriseres som ubønnhørlige og umettelige, kan det forstås som en indirekte kritikk av et lite humant arbeidsregime.

Sosiologer i Norge har ofte rettet oppmerksomheten mot dårlig stilte grupper med en problematisk livssituasjon som unge rusavhengige, enslige forsørgere, funksjonshemmede og arbeidsledige. Spørsmål som angår likestilling og diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av kjønn har også stått sentralt i flere forskningsmiljøer. De senere års fokus på etnisitet, migrasjon og integrering kan sies å videreføre en problemorientert empirisk tilnærming.

Et nyere bidrag som i likhet med Paulsens arbeider har en overgripende og systemkritisk karakter, er Tian Sørhaugs (2016) bok om penger og objekttrøbbel. Bokens første del handler blant annet om hvordan penger fungerer på et rent symbolsk plan etter at pengeverdien ble frakoblet gullstandarden tidlig på 1970-tallet. Kredittvurderinger og transaksjoner beror på tillit mellom aktører og forventninger om fremtidig fortjeneste. Pengeverdier uten materiell forankring beskrives som bobler eller luftslott som når som helst kan sprekke eller forsvinne. Her synes det å være en klar parallell til Paulsens påpeking av hvordan det symbolske og skyggeaktige gjør seg gjeldende også i andre sektorer enn finans.

Paulsens tilnærming har en samtidsdiagnostisk orientering på grunn av sitt generaliseringsnivå, men også på grunn av de fundamentale spørsmål han belyser som angår hva slags samfunn vi lever i og hva det vil si å være menneske i det moderne arbeidsliv (Aakvaag 2011b, s. 267). Paulsen evner å se det problematiske i det «normale». Han har et skarpt og våkent blikk for frihetsbegrensninger som berører de fleste.

Roland Paulsen har forhåpentlig et langt forskerliv foran seg. Når dette skrives, er han arbeidssøkende etter at post-doc.-perioden ved den økonomiske institusjonen ved Universitetet i Lund er avsluttet. Så langt viser Paulsen svært lovende takter i evnen til å stille spørsmål ved det de fleste også blant samfunnsvitere tar for gitt. Med svensk grundighet i resonnement og kildebruk fører han leseren inn i et meget spennende og utfordrende felt. Hans sakprosa er forbilledlig saklig og engasjerende, vel egnet til å motivere studenter med en gryende sosiologisk interesse. På en sindig måte og uten store geberder har Paulsen fått mye oppmerksomhet i svensk offentlighet på linje med en rockestjerne, heter det. Det er å håpe at Roland Paulsen får gode vilkår fremover til å videreføre sin forskning – innenfor eller på siden av arbeidssamfunnet.

Litteratur

Bjørnholt, M. (2009) Norwegian work-sharing couples project 30 years later. Revisiting an experimental research project for gender equality in the family. Equal Opportunities International, 28 (4), 304–323.

Bjørnholt, M. (2010) Part-time work and the career and life choices of the men from the work-sharing couples study. Equality, Diversity and Inclusion, 29, 6, 573–592.

Ellingsæter, A. L. (2009) Vår tids moderne tider. Oslo: Universitetsforlaget.

Grønseth, E. (1975) Worksharing families. Acta Sociologica, 18, 2-3, 202–21.

Kvande, E. og Rasmussen, B. (2007) Arbeidslivets klemmer. Bergen: Fagbokforlaget.

Lysgaard, S. (1961) Arbeiderkollektivet: En studie i de underordnedes sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Norges forskningsråd (2010) Ny innsikt i arbeidslivet. Funn fra forskningen. Program for arbeidslivsforskning. Sluttrapport. Oslo.

Paulsen, R. (2010) Arbetssamhället. Hur arbetet överlevde teknologin. Malmö: Gleerups.

Paulsen, R. (2014) Empty Labor. Idleness and Workplace Resistance. Cambridge: Cambridge University Press.

Rasmussen, B. (Red.) (2005) Et bærekraftig nytt atbeidsliv? Kunnskapsstatus og problemstillinger. Oslo: Norges forskningsråd.

Sejersted, F. (2005) Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Oslo: Pax.

Sørhaug, S. (2016) Gull, arbeid og galskap: Penger og objekttrøbbel. Bergen: Fagbokforlaget.

Wetlesen, T. S. (2010) Balancing work and child-care – the legacy of a gender equality experiment. Community, Work & Family, 13, 4, 447–466.

Wetlesen, T. S. (2013) Work values in the second generation of gender equality pioneers: A case study from Norway. Gender, Work and Organization, 20, 1, 100–112.

Aakvaag, G. (2011a) Fra likhet og brorskap til frihet. Et forsvar for frihet som tema for empirisk samfunnsforskning. Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 4: 419–459.

Aakvaag, G. (2011b) Å sette samtiden på begrep: Noen utfordringer for en samtidsdiagnostisk sosiologi. Sosiologisk tidsskrift, 19: 259–281.