Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mellom idealer og realiteter på Dikemark asylmottak

Between Ideals and Realities at Dikemark Asylum Centre
Forsker, Folkehelseinstituttet
Forsker, Folkehelseinstituttet

Artikkelen gjør en gjenvisitt til Yngvar Løchens studie av idealer og realiteter på et psykiatrisk sykehus, og fokuserer på hva som skjer når hjelpernes idealer møter realiteten på Dikemark asylmottak. Studien bygger på feltarbeid på mottaket der frivillige psykologer arrangerer samtalegrupper med beboere for å bedre deres psykososiale helse. Dataene består av observasjon, feltsamtaler og kvalitative dybdeintervjuer. Hjelperne starter med et terapeutisk ideal og et godhetsideal. Mange utfordringer venter når hjelpere med to tomme hender møter mennesker som har mistet alt. Rammebetingelsene på asylmottaket snevrer inn hjelpernes handlingsrom, og det terapeutiske idealet må vike for godhetsidealet. I samhandlingen må både hjelpere og beboere justere sine roller og forventninger før de finner frem til en felles definisjon av samhandlingsrelasjonen.

Nøkkelord: idealer og realiteter, asylmottak, snakkekur, tillit

The article makes a revisit to Yngvar Løchen’s classic study of ideals and realities in a psychiatric hospital. We focus on what happens when helpers’ ideals meet the reality of an asylum centre, located in the same buildings that housed Løchen’s hospital. The study is based on fieldwork at the asylum centre, where volunteer psychologists conducted conversational groups with the intention of improving the psychosocial health of the refugees. Data includes observation, field conversations and qualitative in-depth interviews. The helpers came with both therapeutic ideals and ideals of human compassion. These ideals were challenged when the helpers met the asylum centre and the people living there. The structural conditions at the centre constrained the helpers’ room for manoeuvre. The refugees needed help with practical and structural conditions. Several were sceptical to the psychologists’ talking cure. It seems that the ideal of human compassion trumped the therapeutic ideal. In the interaction, both helpers and residents had to adjust their roles and expectations in developing a common definition of the relationship and the interaction.

Keywords: ideals and realities, asylum centre, talking-cure, trust

Innledning

Denne artikkelen ser på hva som skjer når frivillige psykologer har samtalegrupper med beboere på et asylmottak. Hovedfokuset er møtet mellom psykologenes idealer og realiteten på mottaket. Mer enn 50 år har gått siden Yngvar Løchens Idealer og realiteter på et psykiatrisk sykehus kom ut første gang (Løchen, 1965). Boka bygger på et mangeårig feltarbeid ved Dikemark psykiatriske sykehus. Tittelordene «idealer og realiteter» ble en klassisk formulering, og er brukt i beskrivelser av svært ulike sosiale strukturer og organisasjoner. Begrepsparet er særlig brukt i analyser av helseinstitusjoner (se for eksempel Christiansen & Bjørk, 2016; Karlsen, 2012). Hos Løchen viser begrepene til at det finnes idealer om behandling, men at realitetene ofte blir ivaretagelse eller oppbevaring. Antologien til Album og Midré (1991) har utdypet Løchens bruk av begrepsparet.

Dikemark er ikke lenger psykiatrisk sykehus. Det er andre problemer som preger beboerne i bygningene som har stått der siden Løchens feltarbeid. Nå er det asylsøkere fra mange land og kulturer som bor der. For både datidens og nåtidens beboere er det grunn til å tro at flertallet helst ville vært et annet sted. Dikemark statlige asylmottak drives av Norsk Folkehjelp. Mottaket holder til i bygningene til det nedlagte psykiatriske sykehuset og har 150 plasser. Beboerne er fordelt på to bygninger, ett bygg for enslige menn og et bygg for familier og kvinner. Enslige beboere bor på enkeltrom på omtrent 8 kvm, mens familierommene er større, ofte med køyesenger. Som på andre ordinære mottak, lager beboerne sin egen mat på felles kjøkken. Dikemark er et mottak med selvhushold. Det betyr at boutgiftene er dekket, men at andre nødvendigheter som for eksempel mat, klær og telefon dekkes av beboerne selv. Mottaket har syv ansatte som jobber fra klokka åtte til fire. Resten av døgnet er institusjonen ubemannet.

Utlendingsdirektoratets (UDI) kvalitetskrav spesifiserer hvilke behov bygningene skal fylle. Det skal være adskilte områder for kvinner og menn, samt muligheter for matlaging og renhold. For øvrig er kravene at mottaket skal være «et nøkternt, men forsvarlig innkvarteringstilbud som sikrer beboernes grunnleggende behov og den enkeltes behov for trygghet» (UDI, 2016). Studier av boligstandarden i asylmottak viser at bygningene ofte er nedslitte og mangler vedlikehold (Andrews, Anvik & Solstad, 2014). UDI stiller ikke krav til helsebemanning ved mottak. Ofte er det helsesøstre eller sykepleiere i begrenset prosentstilling som har ansvaret for beboeres fysiske og psykiske helse.

Det er frivillig å bo på asylmottak i ventetiden på behandling av søknad om oppholdstillatelse, men hvis asylsøkere ønsker å bo andre steder enn på mottak, frasier de seg muligheten til økonomisk støtte. Å vente er en sentral del av tilværelsen på et asylmottak. Enkelte beboere venter på å få asylsøknaden behandlet av UDI, andre har fått innvilget opphold, men venter på å få tildelt en bostedskommune. Noen beboere har fått avslag på søknaden sin og venter på å bli sendt ut av landet. Mange av dem som får et positivt svar på sin asylsøknad, blir sittende måneder i mottak før de får en bosettingskommune og kan flytte dit (Østby, 2015). Beboermassen på mottaket er i stadig endring. Høsten 2015 hadde over halvparten av beboerne på Dikemark fått avslag på søknaden sin. Tiden på asylmottak preges av usikkerhet og passivitet. Flere forskere har anvendt begrepet liminalfasen (Jonzon, Lindkvist & Johansson, 2015; Hynes, 2011; Berg; 2010; Brekke, 2004; Hjelde, 2004).

Mange asylsøkere og flyktninger bærer på tunge opplevelser og erfaringer fra opprinnelseslandet og migrasjonsreisen. Dette kan ha satt dem i et psykisk uføre før de kom til Norge, noe som nødvendigvis kan gjøre tilværelsen på et asylmottak i et fremmed land ytterligere krevende (Andrews m.fl., 2014). Flere studier viser høy forekomst av psykiske lidelser hos asylsøkere og flyktninger. Totalt tilfredsstiller 40–70 prosent kriteriene for en eller flere psykiatriske diagnoser (Jakobsen, Demott & Heir, 2014; Jakobsen, Thoresen & Johansen, 2011). Sveaass og Johansen (2006) viser at traumatiserte flyktninger sliter med psykiske problemer mange år etter ankomsten til at nytt land. Utfordringen er å utvikle gode behandlings- og integreringstiltak.

Høsten 2015 steg antallet flyktninger og migranter som kom til Europa raskt (OECD, 2015). Ifølge UDI søkte nesten 32 000 flyktninger om asyl i Norge i løpet av 2015, omtrent en tredjedel fra Syria (UDI, 2016). Høsten 2015 skapte flyktningstrømmene avisoverskrifter i hele Europa, også i Norge. Media viste bilder av en tre år gammel gutt som ble funnet druknet på en strand i Tyrkia.(Slettholm, 2015) Vi fikk se overfylte båter på ferd med altfor mange desperate flyktninger, noe som førte til en rekke drukningsulykker.(NRK, 2017) Hendelsene utløste et stort behov for å hjelpe.

Samtalegrupper i asylmottak

Gruppearbeid med flyktninger kan være viktig for å skape tilhørighet og solidaritet, og for å nyttiggjøre deltakernes ressurser (Meyer, 2006). På bakgrunn av dette tok Norges Røde Kors initiativ til et prosjekt med mål om å styrke asylsøkeres og flyktningers psykiske helse, forebygge forverring av psykisk sykdom samt skaffe kunnskap om beboeres psykiske helseutfordringer. Samtalegrupper i mottak er et treårig pilotprosjekt fra 2015 til 2017, finansiert av Extrastiftelsen. Det er organisert med prosjektleder fra Norges Røde Kors og en referansegruppe med deltakere fra relevante fagmiljø.1 I praksis går tiltaket ut på at frivillige psykologer rekruttert av Norges Røde Kors gjennomfører gruppesamtaler med beboere på Dikemark asylmottak (prosjektet er omtalt i Buvik & Bang Hansen, 2016).

Høsten 2015 gikk 15 frivillige psykologer inn i prosjektet. Flere av psykologene hadde erfaring med gruppeterapi og/eller erfaring med å jobbe med innvandrere eller flyktninger. Ved hjelp av ansatte på mottaket ble det opprettet samtalegrupper ut fra språktilhørighet; en for somaliske kvinner, en for arabisktalende og en for tigrinja-språklige (Eritrea og Etiopia). Hensikten var at det skulle være én tolk per gruppe. I tillegg ble det opprettet en gruppe for ungdommer der alle snakket norsk. Gruppa for arabisktalende og tigrinja-språklige ble videreført våren 2016. Det ble også satt i gang en familieveiledningsgruppe for arabiskspråklige. Gruppene møtes hver 14. dag, slik at det arrangeres to parallelle grupper hver onsdag kveld. Antall deltakere på gruppesamtalene har variert fra 1 til 16. Normalt har det vært omtrent seks til åtte deltakere på hver gruppe. En ansatt på Dikemark har ansvaret for den lokale forankringen, og har rekruttert beboere til samtalegruppene og lagt til rette for gruppesamlingene.

Denne artikkelen ser på hva som skjer når hjelpernes idealer møter realitetene på asylmottaket. To grupper aktører står sentralt i analysene. Den første er de frivillige psykologene som kommer med entusiasme, idealisme og håp. De kommer for å hjelpe. Vi omtaler dem videre som hjelpere. Den andre gruppa er beboerne. De kommer fra ulike land og kulturer, snakker forskjellige språk og søker beskyttelse i Norge. De er i en spesiell situasjon der de venter på svar på søknaden om oppholdstillatelse. Sammen med de strukturelle rammebetingelsene representerer de en realitet. Det er møtet mellom hjelpernes idealer og den strukturelle virkeligheten ved mottaket som er hovedtemaet for vår studie.

Problemstillingen vår er åpen: Hva skjer i møtet mellom hjelpernes idealer og realitetene på asylmottaket? Intensjonen er for det første å vise hvilke idealer prosjektet og hjelperne har med seg i møtet med asylmottaket og beboerne. For det andre vil vi beskrive realiteten som møter hjelperne, og hvordan denne realiteten skaper rammebetingelser og gir handlingsrom for hva som er mulig å gjøre. I den sammenheng trekker vi også inn Løchens begrep (1965: 211) diagnostisk kultur for å belyse møtet mellom idealer og realiteter. Han beskriver hvordan den diagnostiske kultur virker som en buffer mellom ideale fordringer og virkelighetens muligheter. Til slutt vil vi se på hvilke prosesser som settes gang, og hvilke tilpasninger som gjøres før hjelperne og beboerne finner frem til en felles definisjon av samhandlingsrelasjonen.

Teoretiske dimensjoner

Fra relevant forskning trekker vi frem fire analytiske dimensjoner som påvirker blikket vårt når vi studerer hva som skjer når hjelpernes idealer møter virkeligheten. For det første dreier det seg om hjelpernes løsningsforståelse. Den preges av det Berg (2003: 22) i sin studie av samhandlingen mellom ansatte og innvandrere i rusbehandling, kaller snakkekuren. Begrepet skriver seg fra Freud. Han skriver om Anna O., en pasient som betegnet psykoanalysen som the talking cure (Buchholz, 2013). Guregård og Seikkula (2014: 42) omtaler det som «talking methods of treatment», en tilnærming som kan være ukjent for flyktningene, og som forutsetter tillit.

Hjelperne på Dikemark har invitert til samtalegrupper, og de kommer med en forventning om at det skal hjelpe å snakke. Spørsmålet er altså hvordan denne forventningen blir møtt. Innvandrerne i rusbehandlingen som Berg studerte, ønsket ikke å snakke om sin rusfortid. De ville kaste den erfaringen på glemselens hav (Berg, 2003: 47), og mente at snakking ville befeste og forsterke problemene som de ønsket å legge bak seg. Akkurat som informantene til Berg, kommer de fleste flyktninger i Norge fra samfunn som er betydelig mer kollektivt orientert enn det norske (Storholt, 2006). Der har familien ansvaret for å ta vare på individet. Å snakke om det vanskelige er noe som gjøres innad i familien, ikke med fremmede. Bala og medarbeidere (2014: 33–34) beskriver hvordan psykologiske intervensjoner er tungt forankret i en europeisk kultur. Oppedal og medarbeidere (2011) viser også at unge, enslige asylsøkere avviste snakkekuren. De mente at det å snakke om problemene ikke førte til noe. Aambø (2005) er inne på det samme. Han opplevde at innvandrerpasienter betraktet det som en illusjon at de skulle kunne «snakke seg bort fra problemene sine». Hele konseptet om at en skulle fortelle andre om sine innerste tanker og følelser, var uvant for dem. For noen dreide det seg også om at det var uakseptabelt å «slarve» om problemer utenfor en engere familiekrets (Aambø, 2005: 706).

Den andre dimensjonen handler om problemforståelse. I Berg (2003) sin studie er det gjentatte eksempler på at de som får tilbud om snakkekuren, isteden etterspør bolig og jobb eller skoleplass. De er overbevist om at da vil rusproblemet også løse seg. Der de ansatte på rusbehandlingsinstitusjonen er opptatt av å nå inn til klientenes indre, ber klientene om hjelp til ytre problemer. Tilsvarende viser Sveaass og Johansen (2006) hvordan Hussein, caset som deres presentasjon er bygget rundt, ikke kom til terapeuten bare med et ønske om å få tilbake søvn og konsentrasjon, men også med et ønske om bolig og penger. Ofte kan nok slike bestillinger ha sammenheng med manglende kunnskap om hva terapeuten representerer og kan tilby. Samtidig er det viktig å knytte ønskene om praktisk hjelp sammen med hjelpernes behov for å bygge tillit.

Den tredje dimensjonen vi har med oss inn i studien, dreier seg om systemforståelse og tillit. Giddens (1997) beskriver et skille mellom tillit til systemer og tillit til personer (tillitsrelasjoner) med ansiktsforankrede forpliktelser. I forlengelsen av dette skiller Gulbrandsen (2001) mellom systemtillit og persontillit. Flere studier av samhandlingen mellom hjelpere og klienter viser at det er viktig å etablere tillit og trygghet (Varvin, 2006; Aambø, 2005). Shannon (2014) belyser at det er en tidkrevende prosess å bygge tillit på tvers av kulturer. Trolig er det særlig vanskelig når det gjelder flyktninger. Mange av dem som skal hjelpes, har erfaringer og opplevelser bak seg som har gitt grunnlag for mistenksomhet. Jareg og Sveaass (2006) peker på at redsel og mistenksomhet kan ha vært nyttige mestringsstrategier i hjemlandet. Mistillit til andre mennesker var kanskje det som gjorde at flyktningen overlevde. Mange flyktninger preges også av at de blir møtt med det de opplever som mistillit fra myndighetene i det landet de har kommet til (jf. Guregård & Seikkula, 2014; Raghallaigh, 2013). For øvrig fant Berg (2003) at klienter på rusbehandlingsinstitusjonen ikke ønsket å snakke eller å gi såkalt privat informasjon fordi de trodde ansatte kunne formidle informasjonen videre til hjemlandets ambassade.

En fjerde og siste dimensjon har vi kalt situasjonsforståelse. Den handler om komplementariteten mellom hjelperrollen og rollen til den skal hjelpes. Både i psykiatrien og i samtalegruppene på asylmottaket, er det pasientene eller klientene som skal sikre hjelpernes måloppnåelse (jf. Karlsen, 2012; Berg, 2003; Løchen, 1965). Dersom de som skal hjelpes ikke deler hjelpernes virkelighetsoppfatning, hvis de forkaster snakkekuren, uttrykker mistillit og først og fremst ber om hjelp til praktiske problemer, så lykkes ikke hjelperne. Eller som Jareg og Sveaass (2006: 23) sier det, hvis hjelperne tar for gitt at flyktningene har samme oppfatning som dem av hva samtaler og terapi er, kan det føre til frustrasjoner på begge sider. Flyktningen kan bli frustrert fordi han ikke får den hjelpen han forventer. Hjelperen blir frustrert fordi flyktningen som hun så gjerne vil hjelpe, ikke følger «spillereglene».

Metode og data

Datamaterialet for denne artikkelen er basert på observasjon, feltsamtaler og kvalitative dybdeintervjuer. Dataene er samlet inn i forbindelse med en analyse av implementeringen av prosjektet «Samtalegrupper i mottak» i regi av Norges Røde Kors.

Observasjonen har i første rekke vært i samtalegruppene på Dikemark. Høsten 2015 ble to av gruppene, en for arabisktalende og gruppa for tigrinja-språklige, fulgt tett. Ungdomsgruppa hadde få deltakere, og gruppelederne mente at det ikke ville være gunstig for gruppedynamikken med en ekstern deltaker/forsker. Den somaliske kvinnegruppa ønsket også å komme i gang med gruppa før det var en forsker til stede. Hensikten med å følge gruppene fra uke til uke var å få innblikk i gruppedynamikkene og hvordan klimaet i gruppene endret seg i løpet av prosessen. Våren 2016 har observasjonene foregått i gruppa for tigrinja-språklige og i den arabiske gruppen.

Observasjonen i samtalegruppene har funnet sted stort sett hver onsdag kveld fra august 2015 til juni 2016. En normal observasjonskveld har vart fra klokka 17.30 til klokka 21.00. Det er foretatt løpende feltnotater i observasjonsøktene. Notatene er skrevet ut dagen etter.

Observasjon har også omfattet andre arenaer, blant annet på innledende informasjonsmøter på mottaket, på kurs og samlinger for de frivillige psykologene samt på møter i referansegruppa. Observasjonen har i tillegg foregått på ulike aktiviteter på mottaket, blant annet på en kafé der beboerne selv lager maten, treningstilbud og strikkeklubber. I tillegg har forskeren besøkt asylmottaket på dagtid for å få innblikk i hverdagen på mottaket når hjelperne ikke er til stede.

Feltsamtaler har vært en viktig del av observasjonen på samtlige arenaer. Feltsamtaler er korte intervjuer som ikke er avtalt på forhånd, og minner om den hverdagslige praten mellom folk (Patton, 1990). Feltsamtalene har først og fremst vært med psykologene, referansegruppa og de ansatte på mottaket. Feltnotatene har blitt brukt til å avdekke problemstillinger som senere er trukket frem i feltsamtalene.

Det er gjennomført kvalitative dybdeintervjuer med fem av de ansatte på mottaket og med fem av de frivillige psykologene. Intervjuene varte mellom 45 og 90 minutter og ble tatt opp på bånd. Flere intervjuer er planlagt gjennomført videre i prosjektperioden. Beboerne er ikke intervjuet individuelt da deres stemmer kommer frem i samtalegruppene.

Nedenfor beskriver vi prosjektets og hjelpernes idealer, før vi belyser hvilken realitet hjelperne møter på mottaket. Siste del av artikkelen består av en diskusjon om hva som skjer når idealene møter realitetene og hvilke tilpasninger som gjøres, både av hjelperne og beboerne før de finner frem til en felles definisjon av samhandlingsrelasjonen.

Idealene

Da prosjektleder i Røde Kors lyste ut stillinger som frivillige samtaleledere for psykologer våren 2015, fikk hun enorm respons. Det kom inn nesten 50 søknader til 15 stillinger. Dette viser en stor entusiasme for prosjektet og en utstrakt vilje til å jobbe frivillig.

Prosjektets målsetninger var ambisiøse og tungt forankret i Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS). Hovedmålet var å bidra til å styrke asylsøkeres og flyktningers psykiske helse, hindre forverring av psykisk sykdom samt fange opp mennesker med behov for individuell oppfølging.

Prosjektskissa definerer prosjektets målsetninger og idealer. Prosjektet ville blant annet:

Søke å bevisstgjøre deltakerne på deres egne ressurser og styrke disse; kartlegge hvilke problemer som er mest gjennomgripende og tilrettelegge gruppemøtene for å gjøre dem mest mulig relevante; undervise i generell psykoedukasjon om normalreaksjoner på hvordan stress, bekymringer og traumatiske erfaringer påvirker et menneske, og samtale om selvhjelpsstrategier; initiere samtaler om kjønnsroller og oppdragerroller og forventninger til disse i ulike kulturer; tilby familieveiledning; invitere representanter fra frivillige organisasjoner som kan fortelle om ulike nettverkstilbud og aktiviteter, med mer.

Prosjektskissa er ambisiøs, og oppgavene er mange og store. Den refererer studier som viser at asylsøkere ofte er traumatiserte eller har andre psykiske helseutfordringer (Jakobsen m.fl., 2014; Jakobsen m.fl., 2011). Hjelpernes oppgave fremstilles som svært betydningsfull:

Det å tidlig kunne sette inn målrettede tiltak for asylsøkere med psykiske helseproblemer er viktig for den enkelte, for deres eventuelle familier og for samfunnet for øvrig. Hovedtanken må være at god og tidlig innsats er forebyggende. Dette gjelder uansett om de skal bli i Norge eller sendes ut. Kostnadene for samfunnet ved å la være kan bli mangedoblet ved at flere blir uføre, de syke må ha mye lengre behandlingsforløp, familier og barn vil lide, og noen blir kanskje voldelige og utagerende.

Hjelperne som rekrutteres inn i prosjektet har med seg to typer idealer. Det ene idealet tar utgangspunkt i prosjektskissa. Det bygger på hjelpernes profesjon som psykologer og betegnes videre som et terapeutisk ideal. Det terapeutiske idealet handler om at hjelperne er profesjonelle, og at de går inn i prosjektet med tro på at de har noen spesielle redskaper. De kommer til Dikemark med en forventning om at det er bruk for deres kompetanse. Det terapeutiske idealet stemmer godt overens med det som er uttrykt i prosjektskissa. På spørsmål om hvorfor det er viktig å være psykolog i dette prosjektet, svarer en av dem:

Psykologer besitter en del grunnkunnskap, for eksempel vedrørende gruppeprosesser, traumer og dissosiasjonstilstander, som minsker sannsynligheten for at uhensiktsmessige eller helseskadelige prosesser igangsettes gjennom samtalegruppene. I tillegg gjør psykologer det lettere å identifisere sårbare individer.

Hjelperne fikk stor frihet til å forme innholdet i gruppesamtalene. Flere av dem tok utgangspunkt i manualer som tidligere var brukt ved Helsesenteret for papirløse migranter og Modum Bad. Temaene i disse manualene handler blant annet om følelser, sorg, sinne, søvn, posttraumatiske plager, identitet og mening (Støren, Odland & Christie, 2015; van der Weele & With, 2011). Hjelperne forberedte seg godt, og skisserte planer for hvilke temaer de ønsket å samtale med beboerne om.

I tillegg til det terapeutiske idealet, hadde hjelperne med seg et mer allment godhetsideal. Godhetsidealet kan knyttes til ønsket om å være et medmenneske og jobbe frivillig. På en innledende samling ble hjelperne bedt om å begrunne hvorfor de ville delta i prosjektet. De uttrykte en stor vilje til å hjelpe mennesker i en sårbar livssituasjon. Hjelperne fortalte at de ville bidra med sin fagkunnskap og vise sin medmenneskelighet. Flere uttrykte også at frivillighetsaspektet var viktig for dem: «Det er så utrolig mye disse menneskene strever med, og jeg er glad vi kan bidra. Det kjentes både riktig og viktig.»

Sentralt i budskapet fra hjelperne var at de ønsket å bidra til stabilisering og mestring. De ville hjelpe beboerne til å tåle den vanskelige situasjonen på mottaket. En av hjelperne sa: «Vi vil skape trygghet og lære dem å finne styrke i seg selv.»

Sitatet illustrerer at hjelperne kommer med en oppfatning av at asylmottaket er en arena der det er mulig å skape trygghet. Entusiasme preget oppstarten av prosjektet: «Det er utrolig godt å endelig være i gang, og det er først nå jeg innser hvor betydningsfullt det vi alle har gått i gang med er. Dette kan vi alle vokse så utrolig mye på, både faglig og personlig.»

Hjelperne kommer til mottaket med terapeutiske idealer og et medmenneskelig godhetsideal. Nedenfor vil vi beskrive realiteten som møter dem på asylmottaket.

Realiteten

Det som tidligere var Dikemark psykiatriske sykehus, ligger vakkert til ved et vann noen kilometer utenfor Asker sentrum. I dag står de fleste bygningene tomme, og de strukturelle omgivelsene på Dikemark kan best beskrives som trøstesløse. Utdraget nedenfor er fra forskerens feltnotater etter første møte med asylmottaket.

Det er en fin sommerdag. Jeg går av bussen. Området virker øde. De fleste bygningene står tomme. Det ligger mye skrot og søppel utenfor flere av husene. Jeg følger stien oppover mellom store gressletter. Området er tomt. Hvor er alle folkene som bor her? Hvorfor er ikke barna ute og leker? Den øverste bygningen er nummer 6 der resepsjonen skal være. Murbygningen ser falleferdig ut, som et spøkelseshus. Utenfor er det flere ødelagte møbler, en halv sofa ligger på asfalten ved siden av en knust vaskeservant. Jeg forsøker å se inn gjennom vinduene, men flere av dem er tapet igjen med svarte søppelsekker. Jeg tråkker i glasskår. På inngangsdøra ser jeg et klistremerke med Norsk Folkehjelp sin logo. Døra er åpen.

Flere av hjelperne forteller at de reagerte med sjokk og vantro de første gangene de besøkte mottaket: «Jeg har aldri vært på et mottak før. Det var et veldig trist sted. Det var overveldende, og litt kaotisk.»

Dette er den første realitetsorienteringen som møter hjelperne. Som utenforstående er det vanskelig å forstå hva og hvordan det «gjøres» på et asylmottak. Det er ikke lett å vite hvor beboerne oppholder seg. Det er ofte stille i gangene. De ansatte oppholder seg bak en låst dør i tredje etasje. Utenfor er det en resepsjon som er åpen noen timer på dagtid. Utdraget nedenfor er fra forskerens observasjonsnotater:

Det er tomt i gangene. Det er iskalde murvegger som ikke har sett en malerkost på årevis, neonlys i taket, ødelagte og slitte gamle møbler. Det lukter mye og rart; eksotisk mat, svette, kropp og fukt. Jeg hører stemmer bak en lukket dør. Sinte stemmer på et fremmed språk.

De strukturelle omgivelsene inviterer ikke til fortrolig samtale og åpenhet. En av hjelperne sa: «Hvis man ikke er deprimert i utgangspunktet, blir man det i alle fall fort av å oppholde seg her.»

Boforholdene og den materielle konteksten ved asylmottaket påvirker selvsagt aktørene. I de første møtene mellom hjelperne og beboerne opplevde hjelperne at beboerne satt inne med mye frustrasjon. Utdraget fra observasjonsnotatene nedenfor viser hvordan hjelperne ble møtt av beboerne andre gang gruppa møtes:

Det sitter syv beboere ved det store, runde bordet. De to psykologene sitter sammen på den ene siden av bordet, ved siden av tolken. Beboerne sitter tett sammen ved den andre siden av bordet. Det grelle neonlyset i taket gir rommet et institusjonelt preg. En av hjelperne ønsker velkommen, og sier at de skal snakke om hvilke regler som skal gjelde i gruppa, regler om oppmøte og taushetsplikt. En av beboerne avbryter henne og spør om hva som egentlig er hensikten med disse gruppene. Er dere her for å hjelpe oss, spør han. Før noen rekker å svare, begynner flere beboere å fortelle om at vaskemaskinen er ødelagt og at det er dårlig renhold på toalettene. Det er møkkete på kjøkkenet, det er konflikter mellom beboere. En mann i femtiårene er svært frustrert. Han etterlyser meningsfulle aktiviteter i hverdagen. En annen forteller at han har ventet fire måneder på en time hos tannlegen, men at det ikke skjer noe. Tannverken gjør at han ikke sover om natta. Plutselig begynner en ung kvinne å gråte. Hun hulker høyt og bøyer seg sammen i en slags fosterstilling. Så løper hun hylende ut av rommet. En av de andre beboerne sier: «De har tatt fra henne hjertet».

Beboernes frustrasjon er knyttet til både praktiske eller materielle forhold og personlige vanskeligheter og problemer. Flere av beboerne er fortvilte over bosituasjonen. Dårlige og møkkete madrasser, dårlig standard og hygiene, mye søppel og rot og ødelagte eller manglende gjenstander. En av beboerne sa: «Vi lever i et fengsel. Vaskemaskinen er ødelagt, vi har ikke TV, vi har ikke råd til en bussbillett for å komme oss vekk fra dette forferdelige stedet. Dere kan ikke hjelpe oss med det vi virkelig trenger.»

Samtalene avdekket at mange hadde problemer med fysisk helse og manglende helsetjenester. En beboer fortalte at hun var fortvilet fordi hennes nyfødte baby hadde bleieutslett, og at alt stell måtte foregå på et grisete fellesbad. En annen beboer sa: «Jeg utfordrer dere. Dere kan komme og se på senga mi. Ingen vil sove der.»

Beboernes møte med hjelperne må forstås ut ifra systemet og omgivelsene de er en del av. I noen av samtalene uttrykte beboerne frustrasjon over andre forhold enn den materielle bosituasjonen på mottaket. Flere uttrykte håpløshet fordi de ikke kunne språket, de følte seg isolert, de savnet familien i hjemlandet. Mange beboere snakket om stress. Stresset som ble beskrevet henger først og fremst sammen med usikkerhet knyttet søknaden om oppholdstillatelse. Et gjennomgående tema i samtalegruppene var den tilsynelatende endeløse ventingen på svaret fra UDI. De vet ikke når svaret kommer eller hva brevet inneholder. Får de bli i Norge? Hvilken kommune skal de i så fall plasseres i? Eller får de avslag? «Hvis noen får avslag, blir jeg så urolig. Jeg klarer ikke å sove, jeg leser Koranen, ber. Jeg sover aldri mer enn to timer. Det har blitt helt vanlig for meg.»

I samtalene kom det frem at stresset også kan knyttes til bekymring for familie i hjemlandet, lengsel etter gjenforening med familie, bekymring for fremtiden, venting på bosetting eller venting på politiet. Det er vanskelig å motivere seg til å stå opp om morgenen, og det er vanskelig å sove om natta.

Hjelperne kommer inn med sine idealer og møter en realitet som ikke passer til idealene. Hjelperne og beboerne har ulik problem- og løsningsforståelse. Nedenfor beskriver vi hvordan en manglende felles situasjonsdefinisjon blir tydelig når idealene møter realitetene på mottaket, og hvordan roller og forventninger justeres.

Idealene møter realitetene

Prosjektskissa definerer idealene. Hjelperne kom inn i prosjektet med to typer idealer. Det terapeutiske idealet var forankret i profesjonell kompetanse så vel som i prosjektskissa. Godhetsidealet var knyttet til et ønske om å hjelpe mennesker i en sårbar posisjon, et ønske om å vise medmenneskelighet og å jobbe frivillig. Behandlingsoptimismen og de humanistiske idealene henger sammen. I samtalegruppene er rollene definert på forhånd. Det er hjelpere og beboere som møtes. Samtidig møtes de som mennesker.

Det terapeutiske idealet ble til dels møtt med mistro. Beboerne sa: «Vi er ikke gale, vi trenger ikke psykologer». Det var vanskelig å formidle til beboerne hva samtalegruppene skulle handle om, og hvorfor de i det hele tatt skulle sitte sammen og snakke. Hvorfor det? spurte beboerne. Hva skal vi snakke om?

Hjelperne og beboerne har ulike roller og rammebetingelser. Hjelperne kommer frivillig til mottaket, de kan dra hjem når de vil, og de kommer dit fordi de kan jobbe og hjelpe andre. I kraft av sin utdannelse behersker de faglige perspektiver og teknikker som kan brukes til beboernes beste. Beboernes rolle preges av at de ikke har andre reelle muligheter enn å oppholde seg på mottaket. Flere andre sosiologiske studier av institusjoner (Album, 2002; Goffman, 1967; Løchen, 1965) diskuterer hvordan slike maktforhold kan utspille seg. Løchen (1965) beskriver hvordan et grunnleggende trekk ved rollene i samspillet på det psykiatriske sykehuset er at pasientene ikke har makt og mulighet til å definere hva behandlingen skal inneholde. Selv om Løchen skriver om heltidsansatte psykologer og psykiatere, kan vi finne den samme makt-asymmetrien mellom beboere og frivillige hjelpere på asylmottaket. Guregård og Seikkula (2014: 52) viser hvordan maktforskjellene mellom flyktning og hjelper blir forsterket av asylsøkerens sårbarhet. Hjelperne kan strukturere samspillet etter egne oppfatninger, beboerne må rette seg etter dette.

Beboernes reaksjoner påvirker hjelpernes handlingsrom. Flere av beboerne var svært skeptiske til at det var psykologer som skulle lede samtalene. Tolken var forvirret. Det finnes ikke et somalisk begrep for «psykolog». Spørsmål som gikk igjen var: Hvorfor skal vi snakke med psykologer? Tror dere vi er gale i hodet?

Enkelte av beboerne møtte sine potensielle hjelpere med mye mistillit. Ved avslutning av gruppa for tigrinja-språklige, fortalte en av beboerne at de ved oppstarten av samtalegruppene hadde fryktet at hjelperne var spioner for myndighetene. Ifølge beboeren førte det til at de var redde for å snakke med hjelperne, fordi de trodde at det de sa kunne bli brukt mot dem senere. Man kunne også tenkt seg at de manglet tiltro til tolkene. Slik mistillit er imidlertid ikke uttrykt i vårt materiale.

Der ser ut til at beboerne opplevde at hjelperne definerte hva de trengte eller hadde behov for. Hjelperne kom inn med idealer som skulle gi beboerne følelsen av mestring, mens beboerne oppfattet at det kom noen utenfra som ville bestemme hvilke problemer de hadde. En av beboerne sa: «Det går ikke an å snakke om å mestre. Det går ikke an når alt er så håpløst.»

Beboerne hadde ikke tro på samtalens forløsende kraft. Hjelperne opplevde at kart og terreng ikke passet sammen. Hjelperne ville snakke om stabilisering og mestring, søvn og identitet. De hadde forberedt seg godt, temaene for samtalene var lagt opp etter beste profesjonelle evne, men så ble det ikke helt slik de hadde trodd. Den terapeutiske kulturen passet ikke inn i det terrenget hjelperne ble kastet ut i. Et stykke ut i prosjektperioden uttrykte en av hjelperne:

Vi har erfart at det ikke alltid er så lett å bestemme på forhånd hvilke tema vi skal ta opp i gruppen. De første samtalegruppene ble preget av at kart og terreng ikke passet sammen. Det vil si at vi som psykologer hadde forberedt oss til et tema som vi hadde tenkt å legge opp timen etter. Dette var ikke gruppen enig i, eller muligens hadde de ikke behov for det der og da.

Sitatet illustrerer også en form for mestring som allerede finnes hos beboerne. De ga uttrykk for at de ikke har behov for dette. Beboerne ville ikke snakke om søvn og følelser og mestring. Det var andre ting som opptok dem her og nå.

Psykologene gikk inn med en terapeutisk ryggsekk, eller som Løchen (1965) beskriver det, en diagnostisk kultur, hvor de tildelte beboerne en rolle som traumatiserte. Når idealene møtte virkeligheten, skjedde det noe med både hjelpernes roller og beboernes roller. Det handlet også om forventninger til de ulike rollene. En av psykologene uttalte:

Vi trer inn i et felt der vi vet at mange av beboerne har store problemer, men så opplever vi at de er ganske velfungerende. Da er det lett å tenke: Hva er det vi holder på med her? Er det egentlig nyttig?

Dette gikk også ut over hjelpernes motivasjon. Da samtalegruppene hadde foregått i åtte måneder, diskuterte hjelperne på nytt sin rolle. En av hjelperne sa: «Vi blir så fokusert på at beboerne «skal ha» store problemer. Men hvis de ikke viser det, har vi noen rolle da?»

Hjelperne fortalte at de hadde gått inn i prosjektet med en tanke om å hjelpe flyktninger som har store livsvansker. De beboerne som kom til samtalegruppene, var de som i utgangspunktet var sosiale og villige til å delta. Enkelte beboere kom aldri ut av rommene sine, og de var heller ikke målgruppa for dette tiltaket. Andre beboere viste tegn på psykisk sykdom, og ble henvist til individuell oppfølging og terapi. Likevel ser det ut til at hjelperne hadde sett for seg noe annet enn det som møtte dem. Etter hvert stilte noen av hjelperne spørsmål om de faglige ambisjonene kanskje hadde vært vel høye. Eller sagt på en annen måte, de begynte å stille spørsmål ved det terapeutiske idealet: «Det har vært så mye fokus på at vi skal lage vårt eget faglige opplegg, men vi gjør ikke så mye, vi tilpasser oss beboerne der de er.»

Sitatet illustrerer hvordan hjelperne selv justerer ned den profesjonelle tilnærmingen og trekker frem det allmenne hjelpeidealet. Det betyr ikke at de terapeutiske idealene forkastes.

Når idealer møter virkeligheten, må forventninger og roller justeres og tilpasses. Selve interaksjonen mellom begge parter som mennesker trådte tydeligere frem. Beboerne var skeptiske, men de kom tilbake. Noen var der for dem, som medmennesker. Sitatet nedenfor er illustrerende for det flere av beboerne uttrykte: «Det har blitt en endring på mottaket når dere snakker. Dere skaper håp. Selv om dere ikke kan hjelpe meg, hjelper det at dere hører på meg.»

Kanskje hadde beboerne på mottaket et mer akutt behov for å bli sett og hørt enn de hadde for terapi og samtalegrupper i hjelpernes oppfatning av ordet. En beboer uttalte: «Det var veldig godt å møte dere i dag. Jeg takker igjen for deres tålmodighet og åpne hjerter. Det er ikke ofte noen hører på oss.»

Album (1996) sier at når selvoppfatningen vår er utsatt for uvanlig sterke påkjenninger, er det særlig viktig å utveksle tegn på respekt og anerkjennelse. Da blir samhandling som kan bekrefte identitet, og der beboeren kan fortelle at han eller hun er noe mer enn en som trenger hjelp, viktig. En somalisk kvinne uttrykte seg slik da hun ble spurt om hva som hadde vært viktigst for henne i samtalegruppa hun hadde deltatt i:

Jeg husker best da dere spurte meg om hva jeg jobbet med i Somalia og hva jeg ville gjøre her hvis jeg fikk opphold. Husker dere hva jeg svarte? Jeg sa at jeg kan slakte en kamel. Her finnes det jo ikke kameler, men dere har jo mange sauer da, og det er sikkert mye lettere å slakte (mye latter).

For flere av hjelperne har vi dessuten sett at det å være medmenneske også har implisert ikke bare møter mellom hjelper og den som er definert som hjelpetrengende, men også det vi kan kalle mer alminnelig samvær. Som blant andre Skatvedt (2006: 54) har understreket, er det først og fremst det alminnelige samværet vi deltar i som gir oss troverdige tegn på hvem vi er. Uten deres møte hadde vi fremdeles vært fengslet i ensomheten vår, sa en beboer.

I den spesielle og ekstraordinære situasjonen på mottaket der beboerne stort sett bruker tiden på å vente, kan bekreftelse gjennom alminnelig samvær bli enda viktigere enn ellers (Mathisen, 2007). Det kan bidra til å opprettholde følelsen av en normalitet, som kanskje til og med kan stå i motsetning til å være en som trenger psykologsamtaler.

Avsluttende diskusjon

Det er over 50 år siden Løchen skrev om idealer og realiteter på Dikemark. Idealet var behandling, mens realiteten i praksis betydde ivaretagelse eller oppbevaring. I denne artikkelen har vi gjort en gjenvisitt med Løchens begreper i en studie av samhandlingen mellom hjelperne og beboerne på Dikemark asylmottak. Analysen bygger på fire teoretiske dimensjoner. Nedenfor diskuterer vi resultatene opp mot problem- og løsningsforståelse, systemforståelse og situasjonsforståelse. Til slutt vil vi diskutere relevansen av Løchens begreper for denne studien og skissere noen mer generelle implikasjoner.

Studien viser at hjelperne og beboerne hadde ulik problem- og løsningsforståelse. I første rekke ville beboerne ha hjelp til å løse de de akutte materielle og strukturelle problemene, mens hjelperne ville snakke om søvn og mestring. Beboerne plasserer en stor del av problemene sine i de ytre omgivelsene de er en del av. Det samme ser vi i studien til Sveaass og Johansen (2006), der flyktningene etterlyser hjelp til arbeid, utdanning og bolig. Samtidig viser Storholt (2006) at mange flyktninger legger mer vekt på somatisk smerte enn på den emosjonelle delen. Et eksempel fra vår studie er beboeren som klaget over tannpinen som holdt ham våken om nettene. Berg (2003) beskriver at de ansatte på rusinstitusjonen har en individorientert forståelse der de vil behandle individuelle problemer. Klientene på sin side er mer opptatt av problemer på systemnivå. Beboerne på Dikemark var mest opptatt å få hjelp til å bedre bosituasjonen i mottaket, samt å få tilgang til meningsfulle aktiviteter og språkopplæring. Gitt at uttrykket for mental sykdom er påvirket av kultur, blir problemforståelsen til hjelper og beboer ulik.

Ulik løsningsforståelse kan også knyttes til «talking methods of treatment» (Guregård & Seikkula, 2014: 42; Berg, 2003). Det ser ut til at hjelperne tok det for gitt at de ble betraktet som verdifulle samtalepartnere. Mange av beboerne på Dikemark anerkjente ikke snakkekuren. De trodde ikke at problemene kunne løses ved å snakke om dem. Andre studier viser det samme (Sveaass & Johansen, 2006; Aambø, 2005; McGoldrick, Giordano & Garcia-Preto, 2005). Bala og medarbeidere (2014: 33–34) beskriver hvordan psykologiske intervensjoner er tungt forankret i en europeisk kultur med vekt på individet og på betydningen av å snakke om problemene. Killian (2016: 83) viser hvordan snakkekuren oppleves som fremmed også i enkelte europeiske land, der personlige problemer tas opp i familien og ikke med fremmede til stede.

Vår studie viser at hjelperne og beboerne hadde ulik systemforståelse. Ovenfor beskrev vi at noen av beboerne fryktet at hjelperne var spioner for myndighetene, et system de ikke hadde tillit til og som skapte frykt (jf. Kline & Mone, 2003). Det er et gjennomgående tema i flere nyere studier at mistillit blir en barriere for dem som ønsker å yte hjelp til flyktninger (se f.eks. Shannon m.fl. 2016; Majumder m.fl. 2016; Worabo m.fl. 2016). Våre analyser viser at beboerne på Dikemark manglet systemtillit. Det samme fant Berg (2003) i sin studie, der flere av klientene manglet tillit til ekspertsystemene (jf. Giddens, 1997; Gulbrandsen, 2001). Varvin (2006) påpeker at tap av tillit er en sentral ettervirkning av traumer. Etter hvert utviklet beboerne tillit til hjelperne, kanskje først og fremst tillit til dem som frivillige medmennesker. Denne tilliten kan knyttes til hjelpernes godhetsideal. Tillitsskapende arbeid og alliansebygging er derfor viktig. Først når trygghet og sikkerhet er etablert, vil samtalen om det vesentlige komme i gang.

I noen av gruppene utviklet det seg et godt klima for å snakke om følelser og mestring. Andre studier har vist at det å gi hjelp til enkle, praktiske ting kan skape grunnlag for tillit, og dermed for at flyktningen i neste omgang kan komme opp med problemer som hjelperen kan ta tak i som terapeut (Øyen & Åsheim, 2010). Aambø (2005) forteller om flere skjebner der nokså enkel praktisk hjelp så å si gjorde planlagt terapi overflødig. Beboerne på Dikemark ønsket det allmenne godhetsidealet mer velkomment enn hjelpernes terapeutiske ideal. Først når det er oppstått en delt forståelse av hva klient og behandler skal gjøre sammen, er det rimelig å begynne arbeidet med traumehistoriene (Sveaass & Johansen, 2006).

Denne studien viser at fraværet av en felles situasjonsforståelse vanskeliggjorde kommunikasjonen mellom aktørene. Verken hjelperne eller beboerne levde opp til de andres forventninger. Også for det psykiatriske sykehuset beskriver Løchen (1965) hvordan motsetninger innad i rollene skaper dilemmaer for aktørene. Hjelpernes forventninger til beboerne ble ikke innfridd. I begynnelsen var det ikke rom for å snakke om temaene fra de terapeutiske manualene. Det ble vanskelig å få utført oppdraget sitt eller å få realisert idealene sine, når beboerne ikke ville snakke om de planlagte temaene. Disse erfaringene er sammenfallende med det Berg (2003) beskriver om ansattes samhandling med innvandrere i rusbehandling. De ansatte ga uttrykk for å streve med følelsen av utilstrekkelighet overfor klientene som ikke tok imot de ansattes hjelp. På samme måte beskriver Løchen (1965: 151) hvordan pasientene på Dikemark psykiatriske sykehus opplevde at det var vanskelig å være slik behandlernes idealer forutsatte. De behersket ikke de rollene som var komplementære til de ansatte. Behandlingsideologien gav pasientene ansvaret for behandlernes måloppnåelse (jf. Karlsen, 2012). Også på dagens asylmottak kan det se ut til at beboerne innledningsvis hadde vansker med å innfri hjelpernes forventninger og bli de rollepartnerne som muliggjorde realisering av de terapeutiske idealene. Den terapeutiske ryggsekken bidro til at hjelperne gav beboerne en rolle de ikke umiddelbart levde opp til. Det kan bety at det terapeutiske idealet ble en barriere som snevret inn psykologenes handlingsrom. Andre studier viser at behandlere lett kan oppleve avmakt, ikke bare i behandlingen, men kanskje enda mer når det gjelder flyktningenes vanskelige situasjon i mottaket (Dahl, 2006).

Beboerne på sin side opplevde at deres forventninger til hjelperne ikke ble innfridd – de fikk ikke ny vaskemaskin, de fikk ikke tannlegetime, og viktigst av alt – de fikk ikke hjelp med søknaden hos UDI. Hjelperne hadde verken makt eller mulighet til å hjelpe beboerne med søknaden. Likevel var dette helt sentrale temaer for beboerne. Sveaass og Johansen (2006) sin studie viser også at flyktninger kan ha andre forventninger til det terapeutiske samarbeidet enn andre klienter.

Oppsummert kan vi si at hjelperne og beboerne hadde ulike forståelser av problemer, løsninger, systemet og av selve samhandlingssituasjonen. Idealene måtte justeres når de ble konfrontert med realiteten på mottaket. Forventninger måtte korrigeres og rollene endres. Aktørene måtte tilpasse seg uklare og motstridende systemkrav og sosiale forventninger (jf. Midré, 1991).

Hjelperne var tilpasningsdyktige. De la etter hvert vekk manualene som handlet om sorg, søvn og mestring. De lyttet oppmerksomt. De kom tilbake hver uke, selv om de fikk beskjed om at det ikke var behov for dem. De så beboerne som individer. Vår studie viser hvordan både hjelperne og beboerne tilpasset forventningene sine til hverandre og prøvde å finne ut av en felles definisjon av situasjonen. Mange av hjelperne gikk nok langt utenfor sine profesjonelle grenser eller terapeutiske komfortsoner. De var medmennesker. Det kan virke som de profesjonelle idealene som var forankret i prosjektskissa og i den terapeutiske kulturen ble nedtonet, og at det mer allmenne godhetsidealet, det å være et medmenneske, fikk en større plass.

Løchens begreper om idealer og realiteter har gitt oss et inntak til å forstå hvorfor samhandlingen mellom hjelpere og beboere på Dikemark asylmottak har vært krevende for begge parter. I Løchens analyse fungerer den diagnostiske kultur som en kommunikasjonsform som kamuflerer de uforenelige motsetningene mellom de høye terapeutiske idealene og hverdagens langt mer beskjedne realiteter (Midré, 1991: 12). Løchen (1965) beskriver hvordan denne kulturen får behandlerne til å betrakte problemene hos pasientene som individenes problemer.

Mens terapeutene i det psykiatriske sykehuset var ansatt der på heltid, er de frivillige hjelperne i vår studie bare på besøk en gang i uka. På den måten kan vi si at de ville tatt større del i realiteten hvis de tilbrakte mer tid på mottaket. De har ikke i samme grad en utviklet diagnostisk kultur som buffer mellom idealene og realitetene. Likevel kan vi finne trekk fra denne kulturen i det terapeutiske idealet hjelperne hadde med seg inn på asylmottaket. Men beboerne anerkjente ikke snakkekuren. De ville ut av mottaket. De ville bli bosatt, få jobb eller skoleplass, få norske venner, bli integrert. I vår studie ble det terapeutiske idealet en utfordring, ikke en løsning.

Det er flere implikasjoner av denne studien. Kultursensitivitet og kontekstuelle hensyn er viktige i denne formen for hjelpearbeid. Det er ikke lett å møte mennesker som har mistet alt. Det krever mot og styrke å stå i en rolle der du ikke kan hjelpe nok. Det handler om å gå inn en realitet og stå i det som er akkurat der. Dette får støtte i Sveaass og Johansen (2006) sin studie, der de argumenterer for at hjelperne bør være ydmyke i sin egen ekspertrolle og være genuint nysgjerrige i møter med flyktninger med ulik bakgrunn. I en (behandlings)situasjon som kan virke håpløs og uten utgang, har hjelperne i vår studie vist at det er de små grepene, de nesten umerkelige intervensjonene, som kan hjelpe.

Om artikkelen

Alle opplysninger om asylsøkere og flyktninger er oppdatert per juli 2016 da artikkelen ble sendt inn til tidsskriftet.

Referanser

Album, D. (1996) Nære fremmede: Pasientkulturen i sykehus. Oslo: Tano.

Album, D. (2002) Parsoniansk frigjørende sosiologi – Yngvar Løchens idealer og realiteter som eksempel på norsk funksjonalisme. Tidsskrift for samfunnsforskning, 43(4): 569–586.

Album, D. & Midré, G. (red.) (1991) Mellom idealer og realiteter. Studier i medisinsk sosiologi. Oslo: Ad Notam.

Andrews, T., Anvik, C. & Solstad, M. (2014) Mens de venter. Hverdagsliv i asylmottak. (NF-rapport). Bodø: Nordlandsforskning.

Bala, J., Mooren, T. & Kramer, S. (2014) Cultural competence in the treatment of political refugees based on system approaches. Clinical Neuropsychiatry, 11(1): 32–39.

Berg, B. (2010) Eksilets stoppesteder: Fra flukt og asyl til integrering og transnasjonale liv. Doktoravhandling. Trondheim: NTNU.

Berg, E. (2003) Samhandlingens monolog. En studie av interaksjonen mellom klienter med innvandrerbakgrunn og ansatte i tiltaksapparatet for rusmiddelbrukere. Oslo: Statens institutt for rusmiddelforskning.

Brekke, J.-P. (2004) While We Are Waiting: Uncertainty and Empowerment among Asylum-Seekers in Sweden. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Buchholz, M. B. (2013) The Handbook of Conversation Analysis & Emotion in Interaction. Language and Psychoanalysis, 2(1): 50–55.

Buvik, K. & Hansen, M. B. (2016) Profesjonelle og frivillige. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 53(10): 826–828.

Christiansen, B. & Bjørk, I. T. (2016) Godt – eller godt nok? Hvordan opplever sykepleiere idealer og realiteter i utøvelsen av yrket?. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 12(1): 64–76.

Dahl, S. (2006) Reaksjoner hos terapeuter som har traumatiserte flyktninger i behandling. I Dahl, S., Sveaass, N. & Varvin, S. (red.), Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder (s. 70–71). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Giddens, A. (1997) Modernitetens konskvenser. Oslo: Pax.

Goffman, E. (1967) Anstalt og menneske. København: Paludan.

Guregård, S. & Seikkula, J. (2014). Establishing therapeutic dialogue with refugee families. Contemporary Family Therapy, 36(1): 41–57.

Gulbrandsen, T. (2001) Makt og tillit. Sosiologisk tidsskrift, (9)4: 297–32.

Hjelde, K. H. (2004) Diversity, Liminality and Silence: Integrating Young Unaccompanied Refugees in Oslo. Oslo: Unipub.

Hynes, P. (2011) The Dispersal and Social Exclusion of Asylum Seekers: Between Liminality and Belonging. Bristol: Policy Press.

Jakobsen, M., Demott, M. A. & Heir, T. (2014) Prevalence of psychiatric disorders among unaccompanied asylum-seeking adolescents in Norway. Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health, 10(1): 53–58.

Jakobsen, M., Thoresen, S. & Johansen, L. E. E. (2011) The validity of screening for post-traumatic stress disorder and other mental health problems among asylum seekers from different countries. Journal of Refugee Studies, 24(1): 171–186.

Jareg, K. & Sveaass, N. (2006) Nyttige spørsmål i tidlige møter med flyktninger henvist til behandling i det psykiatriske hjelpeapparat. I Dahl, S., Sveaass, N. & Varvin, S. (red.), Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder (s. 23–29). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Jonzon, R., Lindkvist, P. & Johansson, E. (2015) A state of limbo – in transition between two contexts: Health assessments upon arrival in Sweden as perceived by former Eritrean asylum seekers. Scandinavian Journal of Public Health, 43(5): 548–558.

Karlsen, R. (2012) Idealer og realiteter i moderne psykisk helsearbeid. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 8(2): 3–15.

Killian, K. D. (2016) Time, trauma, and ambiguous loss: Working with families with missing members in postconflict Cyprus. I Charles, L. L. og Samarasinghe, G. (red.), Family Therapy in Global Humanitarian Contexts (s. 77–89). Switzerland: Springer International Publishing.

Kline, P. M. & Mone, E. (2003) Coping with war: Three strategies employed by adolescent citizens of Sierra Leone. Child and Adolescent Social Work Journal, 20(5): 321–333.

Løchen, Y. (1965). Idealer og realiteter i et psykiatrisk sykehus. En sosiologisk fortolkning. Oslo: Universitetsforlaget.

Majumder, P., O’Reilly, M., Karim, K. & Vostanis, P. (2015) ‘This doctor, I not trust him, I’m not safe’: The perceptions of mental health and services by unaccompanied refugee adolescents. International Journal of Social Psychiatry, 61(2): 129–136.

Mathisen, T. (2007) En verden i miniatyr – en mikrososiologisk studie av samhandling mellom beboere i asylmottak. Masteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

McGoldrick, M., Giordano, J. & Garcia-Preto, N. (2005) Overview: Ethnicity and family therapy. I McGoldrick, M., Giordano, J. & Garcia-Preto, N. (red.), Ethnicity and Family Therapy (s. 1–14). New York: Guilford Press.

Meyer, M. A. (2006) Gruppetilnærminger med traumatiserte flyktninger med fokus på kunst- og uttrykksterapi. I Dahl, S., Sveaass, N. & Varvin, S. (red.), Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder (s. 45–61). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Midré, G. (1991) Det sosiologiske dilemma. I Album, D. & Midré, G. (red.), Mellom idealer og realiteter. Studier i medisinsk sosiologi, (s. 9–25). Oslo: Ad Notam.

NRK (2017) Båtflyktninger i Middelhavet. NRK Hentet 30.05.2016 fra https://www.nrk.no/nyheter/batflyktninger-i-middelhavet-1.11321852

OECD (2015) Migration Policy Debates No. 7, September. http://www.oecd.org/migration/Is-this-refugee-crisis-different.pdf: OECD.

Oppedal, B., Jensen, L., Seglem, K. B. & Haukeland, Y. (2011). Etter bosettingen: Psykisk helse, mestring og sosial integrasjon blant ungdom som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Patton, M. Q. (1990) Qualitative Evaluation and Research Methods. Newbury Park: Sage.

Raghallaigh, M. N. (2013) The causes of mistrust amongst asylum seekers and refugees: Insights from research with unaccompanied asylum-seeking minors living in the Republic of Ireland. Journal of Refugee Studies, 27(1): 82–100.

Shannon, P. J. (2014) Refugees’ advice to physicians: How to ask about mental health. Family Practice, 31(4): 462–466.

Shannon, P. J., Vinson, G. A., Cook, T. L. & Lennon, E. (2016) Characteristics of successful and unsuccessful mental health referrals of refugees. Administration and Policy in Mental Health and Mental Health Services Research, 43(4): 555–568.

Skatvedt, A. (2006) Det vakre i det alminnelige. Sosiologi i dag, 36(1), 37–58.

Slettholmen, A. (2015, 2. september). Bildet av gutten (3) som ble skyllet i land i turistparadiset, ryster Europa. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/verden/i/wnKo/Bildet-av-gutten-3-som-ble-skyllet-i-land-i-turistparadiset_-ryster-Europa

Storholt, T. (2006) Kulturelle aspekter ved sykdom og behandling. I Dahl, S., Sveaass, N. & Varvin, S. (red.), Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder (s. 62–69). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Støren, T., Odland, S. & Christie, H. J. (2015) Manual for stabilisering og ferdighetstrening etter traumatiske hendelser. Oslo: Regionsenter for barn og unges psykiske helse/Modum Bad.

Sveaass, N. & Johansen, L. E. E. (2006) Drømmen bortenfor: Traumatiserte flyktningers møte med psykologisk behandling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 43(12): 1282–1291.

Søholt, S. & Holm, A. (2010) Desentralisert asylmottak og bosetting. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

UDI (2016) Statistikk og analyse. https://www.udi.no/statistikk-og-analyse/: Utlendingsdirektoratet (UDI).

van der Weele, J. & With, A. (2011) Sommerfuglkvinnen. Kurshefte for kvinner som lever vanskelige liv. Oslo: Sommerfuglkvinnenes forlag.

Varvin, S. (2006) Utredning og anamnesopptak. I Dahl, S., Sveaass, N. & Varvin, S. (red.), Psykiatrisk og psykososialt arbeid med flyktninger – veileder (s. 8–22). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Worabo, H. J., Hsueh, K. H., Yakimo, R., Worabo, E., Burgess, P. A. & Farberman, S. M. (2016) Understanding refugees’ perceptions of health care in the United States. Journal for Nurse Practitioners, 12(7): 487–494.

Øyen, M. H. & Åsheim, A. (2010) Terapi i åpent landskap: En kvalitativ studie av erfarne psykologers refleksjoner rundt psykologisk arbeid med flyktninger. Masteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Aambø, A. (2005) De små ting … Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42(8): 706–709.

1Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), Direktoratet for utviklingssamarbeid NORAD, Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) og Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP Oslo Nord).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon