Den amerikanske sosiologen Arlie Russell Hochschild har gjort et fem år langt feltarbeid blant konservative Trump-velgere i Louisiana. Hun har deltatt i deres hverdagsliv, organisasjonsliv og politiske kampanjer, og vært på hjemmebesøk og kirkekaffe sammen med Tea Party-bevegelsens kvinner og menn. I denne boken oppsummerer og analyserer hun de empiriske resultatene fra prosjektet.

Hensikten med å forlate hjemmet sitt på det liberale Berkeley til fordel for det erkekonservative Louisiana, preget av fattigdom, miljøproblemer, synkende levealder og redusert helse, var å undersøke hvordan det amerikanske sørstatssamfunnet ser ut fra et ‘bottom-up’-perspektiv. Hun ville utforske ‘det store paradokset’ som ligger i at borgere som selv erfarer og opplever farlig miljøforurensning, nedadgående sosial mobilitet, økt fattigdom og arbeidsløshet, likevel stemmer på politiske partier som fornekter global oppvarming og flytter arbeidsplasser til lavkostland. Man kunne forvente, skriver Hochschild, at velgere som ville hatt nytte av omskolering til nye jobber, bedre helsetjenester og en mer aktiv velferdsstat, ville ha stemt demokratisk. Når empiriske forhold viser at det motsatte er tilfellet, må man stille spørsmålet om det er andre interesser enn de rent økonomiske som styrer borgernes politiske valg.

Hochschild går grundig til verks. I flere år reiste hun med jevne mellomrom til småbyen Lake Charles i Louisiana – en by der halvparten av innbyggerne var hvite, halvparten fargete og/eller av cajunsk opprinnelse. Bare tre prosent av innbyggerne var født i utlandet.

Her vanket hun i miljøer dominert av oljearbeidere, trailersjåfører, husmødre, lagerarbeidere, rørleggere, fiskere og salgskonsulenter. Sammen med aktivister på høyresiden besøkte hun skoler og religiøse samfunn og deltok på lokale politiske møter. Via et vennskap med en tidligere Ph.D.-student hun hadde vært veileder for, fikk hun tilgang til det lokale ‘kjøkkenbord-samfunnet’, noe som gjorde det mulig for henne å sette sammen fire fokus-grupper der to grupper besto av liberale demokrater og de andre to besto av konservative Tea Party-aktivister. I etterkant av fokusgruppeintervjuene ble deltakerne intervjuet individuelt. Hochschild skriver at hun kaller det for ‘intervjuer’ fordi hun hun ba om informert samtykke før hun slo på båndspilleren. Men etter to og tre timers lange samtaler, takket ofte deltakerne for ‘besøket’. Derfor mener hun at datamaterialet hennes ble til både gjennom intervjuer og ‘besøk’ (s. 17).

Etter fem års feltarbeid og intervjuing satt Hochschild igjen med 4690 sider med transkriberte intervjuer. Som et analytisk grep utviklet hun begrepet ‘deep story’, definert som ‘the story feelings tell, in the language of symbols. It removes fact. It tells us how things feel. We all have a «deep story» through which we understand the world’ (s. 135). Hun merket seg at mellom linjene i intervjuene lå mange følelser av angst, skam, sorg, håp og sinne. Med utgangspunkt i det hun identifiserte som en rød tråd i informantens emosjonelle fortellinger, konstruerte hun en mer generell ‘deep story’ som hun i sluttfasen av prosjektet ba deltakerne om å kommentere. Hensikten var å finne fram til bilder og metaforer som evnet å fange opp de følelsene som motiverte folk til å stemme på Trump. Informantene sa at de kjente seg igjen i bildene den generelle ‘deep story’-konstruksjonen besto av, og mente hun hadde forstått dem rett.

Den generelle ‘deep story’ konstruksjonen kretser rundt ‘køen’ som metafor. ‘Kø-ståing’ og ‘kø-sniking’ er bilder som informantene kjente seg igjen i. Kjernen i historien er løftet som amerikanere ser på som sin samfunnskontrakt; nemlig om at ‘den amerikanske drømmen’ skal være innenfor rekkevidde for dem som jobber hardt og lever ‘anstendige’ liv. Nasjonen forventes også å sørge for at barnas liv vil bli bedre enn foreldrenes. I kø-metaforen ligger drømmen på toppen av bakken, og man venter tålmodig i køen for å komme opp dit. Køen består av hardtarbeidende hvite amerikanere. De klager ikke, men bretter opp ermene og jobber hardt. I sørstatene og i Louisiana er dette en forestilling som får foreldre til å holde ut lange arbeidsdager, arbeid som innebærer omgang med risikofylte kjemikalier, gasser og væsker og reduserte lønninger og pensjoner.

For dem består livet av arbeid, oppofrelser og gode, kristne verdier. Anstendige, livslange, monogame og heterofile ekteskap står høyt i kurs og gir sosial status og anerkjennelse. Hochschild viser til at venstresiden i USA ler av slike normer og verdier og ser på serie-monogami, ekteskap mellom mennesker av samme kjønn og mellom ulike raser/etniske grupper som verdifulle uttrykk for mangfold og frihet.

På høyresiden har folk ulike motiv for å stemme på Trump. Hochschild lager fire kategorier basert på hvordan de definerer ‘hva’ og ‘hvem’ som er ‘problemet’. Velgere i første kategori mente samfunnet hadde et problem med ‘kø-snikerne’, det vil si med fargete, kvinner, innvandrere, flyktninger og andre som nyter godt av offentlige velferdstjenester. ‘Anstendige mennesker’ får lite eller ingenting og blir skjøvet lenger bak i køen.

Velgere i kategori nummer to mente problemet var at det fantes ‘forrædere’ som hjelper disse ‘snikerne’ til å komme seg framover i køen, som f.eks. Obama og hans tilhengere. De mistenkes for å støtte svarte og muslimer, og for å gi dem statlige subsidier slik at de kan snike seg fram. Velgere i denne kategorien, skriver hun, føler seg kvalme av slike ‘svikere’. En respons på det er at de klikker seg sammen og politiserer en følelse av å være ‘fremmed i sitt eget land’.

‘Borgere-i-klemme’ er den tredje kategorien. Det er folk som ser seg selv som ‘hederlige mennesker’. Men utviklingen som skulle lede til ‘framskritt’ har stoppet opp, og de har måttet lære seg å leve med økonomisk utrygghet og reduserte pensjoner. Drømmen er ikke lenger innenfor rekkevidde. De føler seg lurt, og er engstelige i sitt strev med å holde masken når de mister jobben og sparepengene minsker fortere enn de hadde tenkt.

Den fjerde kategorien er ‘de krenkede’. Det er konservative og ofte kristne velgere som føler seg utsatt for sosial degradering og latterliggjøring. Venstresiden framstiller dem som ‘white trash’, som kunnskapsløse, overvektige og som firkantede bibelfortolkere. Hochschild viser også til at hvite arbeiderklassefolk i flere nye TV-serier framstilles som dumme og tilbakestående, mens fargete personer er velartikulerte, rike og ‘street smart’. Det bidrar til at folk i den hvite arbeiderklassen føler seg kulturelt og sosialt marginalisert og som ‘fremmed i eget land’.

I småbyen der Hochschild gjorde sin studie, var stemningen preget av at byen hadde opplevd flere store og alvorlige miljøkatastrofer. Befolkningen var delt i spørsmålet om man burde kreve at bedrifter fulgte føderale reguleringer som skulle forebygge nye miljø- og naturødeleggelser. På den ene siden ville man unngå flere helsefarlige bedrifter. På den andre siden hadde jobbene de hadde hatt på miljøfarlige arbeidsplasser gitt dem trygghet og stabilitet. Mange hadde kommet fram til at føderalstatlige reguleringer kunne skape motvilje mot å etablere nye bedrifter der, og tenkte at miljøødeleggelser var prisen man måtte betale for å ha jobb. Man måtte være ‘risikovillig’ om man skulle skape nye jobber.

I løpet av årene feltarbeidet pågikk, forandret mentaliteten i byen seg. Høyrepopulismen fikk stadig mer vind i seilene. Hochschild finner at det var økonomisk usikkerhet, kulturell marginalisering av den hvite arbeiderklassen og det faktum at hvite opplever å være i en svekket demografisk posisjon, som førte til at stadig flere fikk følelsen av å være ‘fremmed i eget land’. I denne konteksten blir følelsen av å være fremmed i sitt eget hjem assosiert med ‘nasjonen’, og utløser dermed en kollektiv hjemlengsel. ‘Make America Great Again’ ble blant folk i Lake Charles et slagord som inspirerte til politisk mobilisering for å verne om de sosiale fellesskap industribyen en gang hadde hatt og som mange fortsatt identifiserte seg med.

Arlie Russell Hochschild har en skrivestil som ligger i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sosiologi. Hun skriver godt, og utforskningen av høyresidens ‘deep story’, forestillingen om ‘køen’ som leder en hen til ‘den amerikanske drømmen’, visualiserer på en fin måte hvilke sosiale konstruksjoner av virkeligheten som driver konservative krefter framover. Svaret på hennes forskningsspørsmål er at kampen for sosial anerkjennelse av kristne verdier, monogame, heterofile ekteskap og god arbeidsmoral er den amerikanske høyresidens identitetspolitikk. Folk føler seg sveket, fortapt og glemt av føderale myndigheter, og i kampen for en bedre framtid allierer de seg heller med det de forestiller seg er jobbskapende kapitalkrefter enn med velferdsstaten.

Boken er delt i fire deler: ‘The Great Paradox’, ‘The Social Terrain’, ‘The Deep Story and the People in It’ og ‘Going National’. På slutten av boken er det tre appendikser som utdyper og forklarer prosjektets metoder, faktagrunnlag og hvilke sosiale myter informantene refererer til når de snakker om ulike fenomen i det amerikanske samfunnet. Her er også fyldige sluttnoter, bibliografi og en indeks. Boken er gitt ut på det ikke-kommersielle forlaget New Press.

Hochschilds analyse av sinne og sorg på den amerikanske høyresiden er et godt og viktig bidrag til sosiologiske utforskninger og diskusjon om sosial og politisk polarisering. På en overbevisende måte dokumenterer hun hvordan konservative velgeres angst og følelser av å ‘være fremmed i eget land’ styrer deres politiske preferanser og mobiliserer dem til å stå sammen i kampen mot krefter som ødelegger deres forestilte fellesskap.