Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikkel
Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 347-364)
av Kristin Buvik og Bergljot Baklien
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen gjør en gjenvisitt til Yngvar Løchens studie av idealer og realiteter på et psykiatrisk sykehus, og fokuserer på hva som skjer når hjelpernes idealer møter realiteten på Dikemark asylmottak. Studien bygger på feltarbeid på mottaket der frivillige psykologer arrangerer samtalegrupper med beboere for å bedre deres psykososiale helse. Dataene består av observasjon, feltsamtaler og kvalitative dybdeintervjuer. Hjelperne starter med et terapeutisk ideal og et godhetsideal. Mange utfordringer venter når hjelpere med to tomme hender møter mennesker som har mistet alt. Rammebetingelsene på asylmottaket snevrer inn hjelpernes handlingsrom, og det terapeutiske idealet må vike for godhetsidealet. I samhandlingen må både hjelpere og beboere justere sine roller og forventninger før de finner frem til en felles definisjon av samhandlingsrelasjonen.

The article makes a revisit to Yngvar Løchen’s classic study of ideals and realities in a psychiatric hospital. We focus on what happens when helpers’ ideals meet the reality of an asylum centre, located in the same buildings that housed Løchen’s hospital. The study is based on fieldwork at the asylum centre, where volunteer psychologists conducted conversational groups with the intention of improving the psychosocial health of the refugees. Data includes observation, field conversations and qualitative in-depth interviews. The helpers came with both therapeutic ideals and ideals of human compassion. These ideals were challenged when the helpers met the asylum centre and the people living there. The structural conditions at the centre constrained the helpers’ room for manoeuvre. The refugees needed help with practical and structural conditions. Several were sceptical to the psychologists’ talking cure. It seems that the ideal of human compassion trumped the therapeutic ideal. In the interaction, both helpers and residents had to adjust their roles and expectations in developing a common definition of the relationship and the interaction.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 365-379)
av Sverre Wide
SammendragEngelsk sammendrag

Denna artikel försöker visa att Hans Skjervheims välkända och inflytelserika distinktion mellan «deltakar og tilskodar» har en i stora delar direkt motsvarighet i Max Schelers arbeten från 1910-talet, och argumenterar vidare för att Skjervheim, som var välbekant med Schelers arbeten, faktiskt har hämtat de centrala tankegångarna i essän «Deltakar og tilskodar» från dessa. Denna tolkning kastar visst nytt ljus över Skjervheims arbete och kan i någon mån bidra till att försvara detta mot samtida kritik. På så vis avser denna artikel att dels utgöra ett litet bidrag till den norska positivismkritikens historia, dels bidra till tolkningen av ett av dess mest kända verk.

Hans Skjervheim was one of the most influential philosophers of social science in the Scandinavian countries during the twentieth century. This paper contributes to the understanding of one of his central meta-scientific distinctions – between the participant and the spectator – by relating him to surprisingly similar distinctions found in the works of Max Scheler. It is well-known that Skjervheim studied Scheler, but the latter’s direct (and partly unacknowledged) influence on Skjervheim’s central distinction has not been noticed. Through an examination of similarities between Skjervheim and Scheler, an interpretation of Skjervheim is reached, which renders, so the paper additionally argues, some contemporary criticism of his work less valid than might be thought.

Open access
Individualisert standardisering?
Hvordan god pasientbehandling blir til i politiske taler om innføring av pakkeforløp for kreft
Vitenskapelig publikasjon
(side 380-398)
av Erna Håland og Line Melby
SammendragEngelsk sammendrag

Dagens helsevesen er preget av stadig økende krav om standardisering av pasientbehandling på den ene siden og stadig økende krav om individualisering av pasientbehandling på den andre siden. Med utgangspunkt i en analyse av politisk diskurs, undersøker vi i denne artikkelen hvordan god pasientbehandling – uttrykt som individualisering og standardisering – blir til i politiske taler som omhandler innføring av pakkeforløp for kreft. Vi finner at det argumenteres for en form for individualisert standardisering hvor pasienten skal få det beste fra to verdener. Talene henter dermed argumenter fra begge diskurser for å kommunisere en mer overordnet helsepolitisk strategi hvor organisering og ikke mer penger lanseres som løsning på helsepolitiske utfordringer, eksemplifisert gjennom innføringen av pakkeforløp for kreft.

Today’s healthcare is characterised by increasing demands of standardisation of patient treatment on one hand and increasing demands of individualisation of patient treatment on the other. In this paper, using analysis of political discourse as a point of departure, we explore how good patient treatment – expressed as individualisation and standardisation – is constructed in political speeches concerning the introduction of cancer care pathways (CCPs). We find that a form of individualised standardisation is argued for, where the patient is supposed to get the best of two worlds. Thus, the speeches draw on both discourses to communicate a broader health policy strategy where organisation of care, instead of adding more resources, is presented as a solution to health policy challenges – with the introduction of CCPs serving as an example.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon