The question is not what you look at, but what you see.

– Henry David Thoreau

Hva slags blikk er det ulike profesjonsutøvere anlegger når de ser på verden? Hvordan formes og utvikles disse blikkene, og hvordan former disse blikkene deres profesjonsutøvelse? Artiklene i dette temanummeret tar utgangspunkt i ulike profesjonsutøvere som politi og lærere, og utforsker hvordan profesjonsutøvelse kan beskrives og forstås ved å ta utgangspunkt i aktørenes blikk, og hvordan disse blikkene både er formet av og former rammene aktørene virker innenfor, både de strukturelle, organisatoriske, kulturelle og sosiale.

Hva vi ser, er formet av hva vi vet og hva vi tror (Berger, 1972). Vårt blikk rettes mot noen objekter og utelater andre; vi fokuserer på noe og utelukker noe annet. Dette er allmennmenneskelig, men samtidig noe vi sjelden reflekterer over. Det å se er alltid en selektiv handling, der det som tillegges verdi og betydning av betrakteren kommer i fokus mens alt det andre forblir i bakgrunnen.

Det interessante med «blikk» som analytisk begrep for å forstå profesjonsutøvelse, er at det både er nokså åpent og samtidig spesifikt. Følgelig kan det forstås og anvendes for metodiske og analytiske formål på forskjellige måter. Blikk kan inspirere en til å tenke over det fellesmenneskelige grunnlaget for viten (Foucault, 2000), på samme måte som det kan inspirere en til å utforske forholdet mellom de blikkene vi deler, og det som er individuelle blikk (Kuhn, 1996). I profesjonssosiologi vil blikk følgelig kunne betegne det som binder en profesjon sammen gjennom utøvernes likeartede skjønnsutøvelse, men blikk kan samtidig sette fokus på utøvernes utøvelse av individuelt skjønn (Kjølsrød, 2005). I Norge var det Liv Finstad som for alvor satte det profesjonelle blikket på den analytiske dagsordenen. Finstad har levert viktige bidrag til både kvinne- og kjønnsforskning (Bakgater, 1986) og institusjonssosiologi (Den betalte familie, 1990), men i denne sammenheng er det hennes banebrytende politiforskning (Politiblikket, 2000) som har hatt størst betydning.

Den direkte bakgrunnen for at vi ønsket å lage et temanummer om profesjonsblikk, er vår felles bakgrunn fra fagmiljøet rundt Liv Finstad på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Vi har lenge hatt lyst til å hedre hennes innsats i norsk kriminologi og sosiologi. Derfor skal vi sette Finstads og våre egne bidrag om blikk i kontekst, før vi presenterer de tre artiklene i dette temanummeret som på ulike måter anvender blikk som analytisk inngang til å fortolke sitt materiale.

I 2000 utga Finstad boken Politiblikket. Boken ga et unikt innblikk i hva det norske politi gjør, med utgangspunkt i langvarig feltarbeid som bakseteforsker i Oslopolitiets ordenstjeneste. Begrepet «politiblikket» kom som resultat av en erkjennelse hos Finstad om at politiet omgivelsene annerledes enn hva hun gjorde, de observerte omgivelsene mye mer årvåkent og atskillig mer mistenksomt. I Finstads tilnærming representerer politiblikket en aktiv sammenheng mellom tolkningsskjema og handling. Hennes utgangspunkt er at hva politiet gjør, starter med hva politi ser: «Hva politiet gjør, forutsetter en systematisering av hva politiet ser. Det man ser, blir bedømt. Å bedømme forutsetter kategorisering og fortolkning. Politiskjønnet brukes ikke bare for å finne ut hvordan oppdrag skal håndteres, i første omgang opptrer skjønnet når politiet leser omgivelsene» (s. 66–67). Politiblikket ble på denne måten en inngang til å forstå politiets praksis, og da særlig den praksisen som er resultat av politiets egne initiativer, som i stor grad tilrettela for mistankebasert kontroll: stopp og sjekk på mistanke. Det er politiblikket som tilrettelegger for hvem som stoppes og sjekkes, med de omkostninger det har – enten blikket er treffsikkert eller ikke.

Det spesielle med Finstads forståelse av politiblikket var at det fungerte som et empirisk forankret analytisk (be)grep som syntetiserte det hun i sitt feltarbeid blant politibetjenter hadde sett politifolk gjøre. Finstad viste at politiets profesjonelle praksiser kunne spesifiseres gjennom deres likeartede blikk i utførelsen av hverdagslige arbeidsoppgaver, som stopp og sjekk-metoden, en praksis som var formet av politibetjentenes felles syn på hvilke grupper som skulle stoppes og sjekkes, og som følgelig bidro til å forsterke disse gruppenes opplevelse av, og erfaring med, marginalisering.

Finstads blikkbegrep hviler videre på en sosiologisk antakelse om at profesjonsblikket formes gjennom utdannelse og sosialisering til yrket, der den enkelte tilegner seg en felles kunnskapsbase. I tillegg til utdannelse og sosialisering, bidrar skiftende politiske styringsidealer og profesjonsidealer til å forme og forandre profesjonsblikket. Dimensjoner som makt og kunnskap, sosialisering og praksis, og ikke minst de ulike institusjonelle rammebetingelsene som profesjoner handler innenfor, blir dermed sentrale i analysene.

Finstads analyse av politiblikket og blikkmetaforen som teoretisk grep inspirerte flere av oss som var stipendiater og yngre forskere på den tiden hun utførte studien, til å studere ulike profesjoners blikk på de befolkningsgruppene arbeidet deres er rettet mot. Vi som kom etter Finstad studerte blant annet vektere (Snertingdal 2005), operatører på ulike overvåkingssentraler (Lomell 2007), ansatte på guttehjem i etterkrigstiden (Jon 2007) og helsesøstre (Neumann 2009), og vi var alle inspirert til å tenke over materialene vi samlet inn langs spor som på ulike måter innebar å anvende blikket som analytisk begrep. Finstads analyse av politiblikket virket både retningsgivende og skapende for vår forskning. Vi var opptatt av å undersøke og diskutere hva forskjellige profesjonsutøverne «ser» og hvordan det de «ser» former hva de gjør og ikke gjør.

Cecilie Basberg Neumann, som studerte helsesøstre, ble inspirert av Finstads studie til å spørre hvordan et bestemt profesjonelt blikk formes, hva det kan sies å bestå av, og hvilket arbeid dette blikket gjør når den som har internalisert det utøver sin praksis.

Én side ved helsesøsterblikket er for eksempel at det er et bekymret blikk som oppstår i konkrete situasjoner og som en reaksjon på enkelte barn og deres foreldre som bryter med kunnskapen og forventningene om hva som er «normale» barn med en «normal» utvikling. Barn som ikke svarer til det som forstås som normalt vekker bekymring, men blir ikke dermed forstått som avvikende på en slik måte at man bør gjøre noe med barnet (og eventuelt foreldrene). Derfor er det heller ikke slik at helsesøstrene handler på sin bekymring overfor et barn som framviser tegn på at noe er galt i en konsultasjon. Bekymringen kan isteden bli til en grensefigur som flyttes fram og tilbake mellom normalitets- og avvikskategorier. Dette bekymrete blikket, og vurderingene som gjøres, er igjen forbundet med bestemte institusjonelle handlingsbetingelser som at helsestasjonstilbudet er frivillig, og at helsesøstrene følgelig er opptatt av å ikke utsette foreldre og barn for noe de vil oppfatte som krenkende og/eller fornærmende, og som igjen kan føre til at de lar være å komme på helsestasjonen.

Utgangspunktet for Heidi Mork Lomells observasjonsstudie på ulike overvåkingssentraler var en interesse for å prøve å forstå hvilke konsekvenser det har når teknologi kommer mellom kontrollør og kontrollert, i dette tilfellet når videoovervåking etableres som et nytt verktøy for politiet. Sentralt i studien av videoovervåkingspraksis stod analysen av operatørblikket. I analysen ble operatørblikket sammenlignet med politiblikket. Utgangspunktet var at teknologien endrer hvordan kontrolløren ser eller sanser, og dermed hva han ser. Operatøren har fordelen av å kunne observere ubemerket, og overvåkingskameraets zoomfunksjon gir både et overblikk og et nærbilde av hendelsen. Som ubemerket observatør får han dessuten sett mye mer av hendelsesforløpet enn hva politiet vanligvis får se når de kommer til hendelsen i etterkant. Det uforstyrrede overblikket som overvåkingskameraene muliggjør, medfører bokstavelig talt et nytt syn på omgivelsene. Samtidig er operatøren fysisk atskilt fra både hendelsen og de kontrollerte, de er både døve og stumme, og kommunikasjonsmulighetene mellom kontrollør og kontrollert er tilnærmet ikke-eksisterende.

Lomells studie viste også hvilken betydning strukturelle, kulturelle og organisatoriske faktorer hadde for overvåkingsblikket, noe som ble særlig tydelig når politiets overvåkingspraksis ble sammenlignet med overvåkingspraksiser i regi av private vaktselskaper.

Artiklene i dette nummeret utdyper og utfordrer blikkmetaforen som inngang til å forstå profesjonspraksis.

Pål Winnæss har studert politistudenter, og gir i sin artikkel et unikt blikk inn i profesjonssosialiseringsprosessen. Artikkelen handler om hvordan politistudenter ser på seg selv, utdanningen, politiet og politiarbeid. Gjennom å studere hvordan førsteårsstudenter rangerer og vurderer politiutdanningens fag og sammenhengen mellom fag og fremtidig yrke, viser han hvilke «blikk» førsteårsstudentene har med seg til utdanningen, og hvilke blikk som formes i første studieår. Politistudentene er gjennomgående positive til de praktiske fagene, dvs. de fagene som ligger nærmest hva de forventer å møte som kunnskapskrav i den polisiære praksisen. Til sammenligning er de relativt negative til de mer akademiske fagene, der særlig samfunnsfagene anses å mangle relevans for politiyrket. Studien viser at selv om utdanning og sosialisering er viktige komponenter i utviklingen av profesjonsblikk, kommer studentene og de fremtidige profesjonsutøverne ikke med blanke ark – eller blikk – til studiene. Spenningen Winnæss dermed stiller til skue, er forholdet mellom profesjonsblikkenes primære (før studiene) og sekundære (under studiene) utforming.

Jens Erik Paulsen og Pål Frogner videreutvikler Finstads begrep politiblikket fra en epistemologisk vinkel. For Finstad var politiblikket i utgangspunktet tenkt som en slags «detektor» som ser etter visse tegn (avvik) ved personer, handlinger og situasjoner i forhold til gjengse oppfatninger i politietaten. Politiblikket blir på denne måten – i operativ forstand – drivkraften i en slags «normalvitenskapelig» virksomhet. Paulsen og Frogner viser at i praksis har politiblikket også en individuell komponent, noe som bidrar til at blikket blir bifokalt. Dette tvisynet gjør at anomalier kan utfordre «paradigmet», men blikket vil i praksis fortsatt ha en slagside basert på aktørens yrkesidentitet og krav til lojalitet. Et sant «reflektert» politiblikk krever imidlertid at de gjengse oppfatninger som eksisterer, vitenskapeliggjøres i større grad enn i dag.

Ingrid Smette skriver om lærerblikket. Den norske skolen preges av spenninger mellom utjevning og konkurranse, og mellom lærerroller som fagformidler og omsorgsutøver. I artikkelen bruker hun begrepet lærerblikk for å utforske hvordan læreres omsorgspraksiser formes med disse spenningene som bakteppe. Artikkelen er basert på en etnografisk studie av lærere og elever ved to forskjellige ungdomsskoler – den ene en flerkulturell skole med elever med både faglige og sosiale utfordringer, den andre en skole med høyt faglig nivå og en elevgruppe med forholdsvis få sosiale problemer. Analysen viser hvordan disse forskjellene formet lærernes blikk på elevene og deres forståelse av hvordan enhetsskolens ideal om like muligheter kan nås.

Takk til Liv Finstad for hennes bidrag til profesjonssosiologien, og god lesning!

Referanser

Berger, J. (1972). Ways of Seeing. London: Penguin Books.

Finstad, L. (1990). Den betalte familie: Nye livsformer for folk i krise. Oslo: Pax.

Finstad, L. (2000). Politiblikket. Oslo: Pax.

Foucault, M. (2000). Klinikkens fødsel. København: Hans Reitzel.

Høigård, C. & Finstad, L. (1986). Bakgater. Om prostitusjon, penger og kjærlighet. Oslo: Pax.

Jon, N. (2007). En skikkelig gutt. Arbeidet med å forme en passende maskulinitet på Foldin verneskole 1953–1970. Oslo: Unipub.

Kjølsrød, L. (2005). En tjenesteintens velferdsstat. I Ivar Frønes & Lise Kjølsrød (red.), Det norske samfunn (s. 184–209). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kuhn, T. S. (1996). Vitenskapelige revolusjoners struktur. Oslo: Spartacus.

Lomell, H. M. (2007). Selektive overblikk. En studie av videoovervåkingspraksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Neumann, C. E. B. (2009). Det bekymrede blikket: En studie av helsesøstres handlingsbetingelser. Oslo: Novus.

Snertingdal, M. I. (2005). Vekterens arbeidshverdag: Et spenningsfelt av kryssende forventninger. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi.