Boka Barnevern i et minoritetsperspektiv retter seg mot ansatte i private og offentlige tjenester og tiltak som arbeider med barn, familier og barnevern. Boka tar for seg et viktig tema som, så vidt jeg vet, ikke er blitt behandlet i noen bredde i Norge, det er prisverdig. Den er organisert som tematiske diskusjoner med utgangspunkt i noen utvalgte saker fra praksis i arbeid med minoritetsfamilier. Boka er delt inn i ti kapitler som tar for seg forskjellige sider av arbeid med minoritetsfamilier, der alle kretser om spørsmålet om hvordan man som saksbehandler skal vurdere hvilke aspekter av en families bakgrunn og situasjon som har betydning for de valg man gjør. I de første kapitlene presenteres bakgrunn for boka og de tre hovedsakene som skal diskuteres. Kapittel tre handler om maktrelasjoner og kulturell kategorisering. Her presenteres hovedintensjonene med boka som jeg leser den: å utfordre og avkrefte myter og forestillinger om kultur som problem og som entydig årsaksforklaring på problemer i og med minoritetsfamilier. Dette er en gammel diskusjon i arbeid med minoriteter, der én posisjon er at kultur implisitt betraktes som et aspekt ved identiteten som for all del må respekteres og bevares, en forestilling som har utløst protester i form av slagordet «Kultur kan aldri unnskylde overgrep». Forfatternes posisjon, som diskuteres i kapittel 4 og 5, er at kulturforklaringer ofte bygger på en generalisert og statisk forståelse av kultur som lett forenkler kompliserte årsaksforhold og overskygger aspekter som klasse, kjønn og andre sosiale tilhørigheter og forhold. Slike kulturforklaringer kaller de kulturalisering, et begrep som diskuteres i kapittel 6. Forfatterne hevder at kulturalisering, altså et ensidig fokus på kulturelle forskjeller, ikke avdekker maktforhold mellom ansatte og klienter og står i veien for selvrefleksjon over egen praksis. Kapittel 7 handler om annengjøring og diskriminering som de hevder er en konsekvens av kulturalisering.

I kapittel 8 går forfatterne hardt ut mot det de definerer som kulturkompetanse og hevder at «… kulturkompetansediskursen i liten grad forholder seg til makt og til kritikk av undertrykkelse på bakgrunn av forhold som etnisitet, kjønn og klasse». De spør om det i det hele tatt «er mulig å tilegne seg kunnskap om de andre» (s. 81).

Opp mot det de betegner som kulturalisering: generaliserte og reduksjonistiske forståelser av de problemer sosialarbeidere møter i minoritetsfamilier, setter de kulturanalytisk tilnærming og kritisk refleksjon. Disse tilnærmingene diskuteres i bokas siste kapitler. En kulturanalytisk tilnærming betyr ifølge forfatterne å rette søkelyset mot barnevernets egne normative verdier og praksiser om barndom og foreldreskap, og kritisk refleksjon innebærer en bevisstgjøring av barnevernsarbeiderens egen bakgrunn, posisjon og de rammebetingelser hun arbeider under. Slik sett blir fokuset i denne boka vendt fra kravet om å forstå «den andre» for god yrkesutøvelse, til et krav om å forstå seg selv. Det står mye fornuftig i boka, men det er mye å gripe fatt i med hensyn til denne vendingen. Nettopp fordi det er mange motsetningsfylte og politiserte diskurser på feltet, er det viktig at diskusjoner om kulturforståelse i minoritetsarbeid er praksisnære, og det er viktig å ha gode begrepsdiskusjoner. Disse to aspektene syns jeg ikke er oppfylt i denne boka, og jeg skal i det følgende forklare hvorfor jeg mener det.

Forfatterne tar utgangspunkt i tre hovedkasus når de diskuterer kulturens plass i barnevernsarbeidet. Problemet med alle de tre sakene, slik jeg ser det, er at de er svært «tynne» på informasjon. Denne «tynnheten» på informasjon er en konsekvens av at fokus i sakene vendes mot saksbehandler og ikke mot sakens bakgrunn og kontekst. Sakene er tydeligvis skrevet av saksbehandlere, men leseren får ikke tilgang til sakenes kontekst, til klientenes ønsker, vurderinger, og heller ikke til utfallet av sakene. Det er med andre ord utdrag av saksbehandleres fortelling og refleksjoner om tre saker. Dermed blir det vanskelig for leseren å vurdere både saksbehandlers og forfatternes fortolkninger. Jeg skal se nærmere på to av kasusene.

Kasus 1 handler om Amal som bor på institusjon og vil spise svinekjøtt og snakke norsk, mens moren vil at hun skal bli somalisk; det vil si ikke spise svin og lære somalisk. Dette skaper dilemmaer hos saksbehandler, der hun særlig er opptatt av dette med svinekjøtt og hvorvidt hun skal støtte morens ønske om at datteren skal holde det muslimske forbudet mot svinekjøtt, eller datterens selvråderett. Vi får ikke vite utfallet av disse refleksjonene. Forfatterne karakteriserer imidlertid saksbehandlerens refleksjoner som kulturalisering fordi hun legger for stor vekt på svinekjøtt-tabuet og ikke på andre sider ved saken. Problemet er at vi lesere ikke får tilgang til andre sider av saken, og for denne leseren er det vanskelig å se at dette ikke handler om en konflikt der kulturelle normer mellom et muslimsk mat-tabu og en norsk idé om barns individuelle rett spiller en viktig rolle.

I kasus 2 er Gajrup, som har indisk bakgrunn, i et besøkshjem for å avlaste sin egen familie, men han mistrives der. Saksbehandleren beskriver guttens hjem og besøkshjemmet som svært forskjellige når det gjelder materielle forhold og kulturelle praksiser, noe som kan forstås som hennes forklaring på hvorfor Gajrup ikke føler seg vel i besøkshjemmet. Forfatterne tolker det som kulturalisering, og hevder at saksbehandleren idealiserer det norske besøkshjemmet som fremstilles som bedre enn det indiske hjemmet han har vokst opp i, og at andre aspekter enn de kulturelle skulle vært trukket frem. De viser blant annet til det at familien sitter på gulvet og spiser som et uttrykk for fattigdom fremfor kultur. Men er det en rimelig fortolkning? Norske fattige spiser vel ikke på gulvet? Også i denne saken trekkes det vidtrekkende analyser av kulturalisering som man ikke kan lese ut av teksten.

Kasus kan være gode pedagogiske redskap for åpne diskusjoner med leseren om rimelige fortolkninger av handlingsvalg, men det fordrer at de er informative nok og at diskusjonene muliggjør alternative fortolkninger. I dette tilfellet brukes kasusene til kategorisk å avvise kulturalisering som relevant og kan følgelig virke reduserende på forståelsen.

Jeg forstår denne kategoriske avvisningen av kulturfortolkninger i minoritetsfamilier som et uttrykk for hvordan forfatterne forstår begrepet kultur. Tidlig i boka defineres kultur som «et system av kunnskap, ideer, verdier, regler som ligger bak det vi gjør og som uttrykkes gjennom det vi gjør». Kultur er med andre ord en sentral mental/kognitiv dimensjon bak folks praksis generelt. Det innebærer at alle våre handlinger har et kulturelt aspekt og at alle sosiale grupper kan utvikle mer eller mindre felles kulturelle trekk, enten det er kastegrupper, klasser, kjønnsdefinerte grupper, etniske grupper, nasjoner osv. Kultur er, etter denne definisjonen, en mental/kognitiv egenskap ved individer og grupper, ikke grupper i seg selv. Men når forfatterne diskuterer relevansen av kultur for å forstå minoritetsfamiliene de omtaler, ser de bort fra denne kulturdefinisjonen. Når deres hovedanliggende er at klasse, kjønn og etnisitet (oftest?) er mer relevante aspekt ved en families situasjon enn kultur, sidestiller de sosiale/biologiske kategorier som klasse og kjønn med kultur. Men dette kan ikke være et enten eller. Kultur er ikke, ifølge definisjonen de selv viser til, en biologisk eller sosial kategori, det er en mental/kognitiv egenskap ved disse kategoriene. Klasser kan også ha egne kulturelle trekk, det er et empirisk spørsmål.

Jeg ser det slik at i hver sak som gjelder familier eller enkeltpersoner, enten de er norske eller tilhører en «minoritet», må saksbehandleren spørre seg: «Hva bunner denne familiens problemer i? Er det vår (saksbehandlers) fortolkning som gjør forhold i familien til et problem, er det noen trekk her som er knyttet til familiens klassetilhørighet? Har dette noe med deres etniske tilhørighet å gjøre? Kan vi finne noen spor i deres situasjon som handler om bakgrunnen som minoritet, innvandrer, flyktning; har dette noe med språkproblemer, fattigdom å gjøre? Kanskje handler situasjonen heller om individuelle problemer i denne familien; avvik, patologi etc.?» Å forstå mest mulig av bakgrunnen for klientenes handlinger og situasjon er jo avgjørende for å kunne sette inn relevante tiltak. De fleste av disse spørsmålene har å gjøre med idé-, norm- og regelverdenen: altså kulturelle aspekter.

Når forfatterne setter opp et skille mellom klassetilhørighet eller kultur, ser de bort fra at sosiale klasser som etniske grupper defineres både materielt og kulturelt og strukturelt; både gjennom hva de gjør, hvordan de tenker og vurderer og hvilken posisjon de har i forhold til andre grupper. Forfatterne faller, slik jeg ser det, i den grøfta de selv viser til når det gjelder kulturforståelse (s. 65). Ved langt på vei å avvise minoriteters kulturelle bakgrunn som relevant i saksbehandling, kan forfatterne komme til å betrakte det som er kulturelle (kollektive) særtrekk som individuelle og bidra til at familiene behandles deretter. De kaster barnet (kultur) ut med badevannet (kulturalisering).

Jeg vil likevel fremheve de siste kapitlene om selvrefleksjon som gode bidrag til en barnevernutdanning, og til alt arbeid med minoriteter generelt. Særlig synes jeg fokuset på maktrelasjoner er viktig. Forfatterne introduserer en modell som de selv bruker i barnevernutdanningen. Modellen går ut på å introdusere kritisk selvrefleksjon i praksis, å dekonstruere de fortolkninger og refleksjoner man har om en konkret sak, og på bakgrunn av dette og ut fra sakens ofte omfattende kontekst, finne alternative fortolkninger. De gir også eksempler på kritiske spørsmål som kan stilles i en slik selvrefleksiv prosess. Problemet jeg ser også her er at fokus nesten ensidig rettes mot saksbehandlerens egne kulturelle forutsetninger og i liten grad mot klientenes. Det er viktig å være selvrefleksiv, men barnevernarbeid skal praktiseres innenfor norsk lov og innenfor en norsk kulturell praksis og skal til syvende og siste føre frem til noen valg innenfor aksepterte lover, normer og regler.

For å sette det på spissen: Når kulturanalyse, slik den her defineres og anbefales som den «riktige» formen for kulturforståelse, først og fremst rettes mot en selv og ens yrkesutøvelse (for «den andre» kan man ikke forstå), er jeg redd den kan føre til en svært innadskuende sosial praksis som i verste fall kan bli handlingslammende.