Åpent tilgjengelig: https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/10

Ifølge utbredte samtidsdiagnoser lever vi i en post-industriell epoke der informasjonsteknologi, teoretisk kunnskap og høyt utdannede preger utviklingen. Kristoffer Chelsom Vogts «Open Access»-publiserte bok – en marginalt bearbeidet versjon av hans PhD-avhandling fra 2013 – undersøker hvordan livsløp og livsverden blant manuelle arbeidere tar form av denne historiske konteksten. Boka analyserer intervjuer med et utvalg menn med yrker som rørlegger, tømrer, mekaniker og annen fagutdanning innen håndverk og industri. Siktemålet, skriver Vogt, er å undersøke deres «approaches to work and education» og hvordan dette har endret seg over tid og gjennom livsløpet. Vogt vil også bidra til en kritikk av dagens kunnskapssamfunn. Det har neppe brakt med seg demokratisering og sosial utjevning, hevder Vogt. Heller ser vi en servil dyrking av boklig lærdom og formalkompetanse, parallelt med en nedlatende holdning til kunnskap ervervet gjennom praksis og erfaring. I kunnskapssamfunnet finner vi dessuten en sosialt ekskluderende ideologi der manuelt arbeid blir sett på som «lavstatus».

Konsekvenser av kunnskapssamfunnets framvekst for faglærte, mannlige arbeidere er altså en rød tråd. Inspirert av C. Wright Mills, som argumenterte for at sosiologen bør granske biografier i lys av sosial endring og historisk kontekst og spore sambandet mellom «personal troubles» og «public issues», har Vogt intervjuet to kohorter av menn (N=28). Den eldste kohorten mottok sitt fagbrev i årene 1968–1978, mens den yngste kohorten ble fagutdannet i 1998–1999. De 28 ble valgt ut blant 144 svarere på en postal spørreundersøkelse, sendt til alle som tok fagbrev i Bergen i de angjeldende årene. Da den eldste kohorten entret yrkeslivet, var industrisysselsettingen i Norge på sitt historisk høyeste nivå. Annerledes var det for den yngre kohorten. Nå var mye industri nedlagt, færre arbeidet i manuelle yrker, skoleplikten var forlenget, og flere tok høyere utdanning. De yngre var blant de første som gikk på de videregående skolenes yrkesfaglige linjer etter 1990-åras store skolereform – Reform 94. Hva slags konsekvenser hadde disse samfunnsendringene for liv og livsløp blant de intervjuede?

Vogt besvarer dette spørsmålet i fem empiriske kapitler som systematiserer og analyserer intervjumaterialet. At sønner ofte begir seg inn i yrkesløp som plasserer dem i klassehierarkiet på noenlunde samme vis som fedrene, er vel kjent. Vogt viser hvordan familiens rolle i denne sosiale reproduksjonen var viktig for begge kohorter, men utspilte seg på forskjellig vis. For de eldste var skolegangen gjerne slutt som 14–15-åringer, ikke nødvendigvis på grunn av dårlige karakterer, men fordi gymnaset var en ukjent arena, fordi gutten måtte jobbe for å bidra til familiens økonomi, eller fordi gutten ikke var interessert i boklige sysler. Typisk fikk faren loset sønnen inn i en eller annen læreguttjobb ved hjelp av personlige bekjentskaper. For den yngre kohorten var sønnens bidrag til familiens inntekter mindre påkrevet. Skoleplikten var forlenget og skoletrøtthet var mer utbredt, og overgangen fra skole til arbeid var blitt langt mer formalisert. Den unge ble sjeldnere hjulpet inn i arbeidslivet ved at far, slektning eller nabo la inn et godt ord. Nå var det søknader, attester og eksamensbevis som lå til grunn for opptak og prøveansettelser, og familiens rolle i klassereproduksjonen ble kamuflert som individuelle valg.

Det videre livsløpet tok ulike veier, avhengig av den enkeltes erfaring og motivasjon, men underlagt de begrensninger og muligheter som markedet ga. Vogt punkterer myten om at fravær av sosial mobilitet kjennetegner den faglærte arbeiderklassen. Noen fortsatte riktignok som vanlige ansatte, men for andre førte lysten på autonomi til at de ble selvstendige håndverkere eller entreprenører. Noen fikk også administrative lederstillinger. Å mangle høyere utdanning var ikke en stor ulempe for de eldre, siden arbeidslivet de sto overfor praktiserte «credential flexibility». Opprykk var vel så mye basert på praktisk erfaring som på skolegang og studier. For den yngre kohorten var derimot manglende eksamenspapirer en «credential barrier» som gjorde det vanskeligere å stige i gradene. Men også nedadgående mobilitet eksisterte. Den som ble fysisk utslitt i en steinhard håndverksbransje kunne «finne ly» i mindre belastende jobber, gjerne som vaktmester i en eller annen offentlig etat.

I kapittel 7, med den kronglete tittelen «In dialogue with objects over the life course and in everyday life», analyserer Vogt fagarbeiderens habitus. Å lage, reparere, fikse og finne praktiske løsninger, framstilles som en døgnet-rundt-livsstil som ytrer seg på jobb så vel som hjemme. Mannen med fagbrev, slik Vogt framstiller ham, er ikke bare kyndig i sitt eget fag, men en all-rounder som kan det meste, enten det dreier seg om å innrede et loft eller å få en vaskemaskin til å fungere. Denne innstillingen til de materielle objektene rundt oss gjør at Vogt trekker paralleller til Webers begrep om «the cultivated man» (sic). Utvilsomt hadde Weber den bredt akademisk skolerte i tankene, men flere i Vogts intervjuutvalg har på sitt vis en liknende breddekompetanse. De sier de har et allsidig praktisk håndlag med ting av mange slag – ikke lært fra bøker, men gjennom erfaring og «dialog» med verktøy, materialer og objekter helt fra barndommen av. Det avsluttende analysekapitlet diskuterer intervjupersonenes syn på tre hovedtyper arbeid – arbeid med ting, personer eller symboler (det Vogt kaller «object based», «relation based» og «analysis based work»). Ikke uventet harselerer de intervjuede med kontoryrker som «sit on their arses all day». Utsagnet indikerer imidlertid ikke en klassemotsetning, men en irritasjon over at de som driver med tilsynelatende uproduktiv og meningsløs virksomhet har fått så høy status. Mot dem bør alle som driver med «object based work», fra toppledelsen til gølvet, danne en allianse. At manuelt arbeid blir lavt verdsatt oppleves som urovekkende, og noen er oppgitt over at dagens skole ikke ser praktisk talent som en verdifull egenskap.

Det er mye å hente i boka. Historikeren vil finne stoff om liv og levevilkår i tiårene rundt årtusenskiftet for en særskilt del av arbeiderklassen. Flere bindestreks-sosiologer vil finne interessant empiri, ettersom både sosial endring, arbeid, klasse, sosial mobilitet og livsløp blir tatt opp. Kultur og ideologi kommer også til syne i hvordan de fagutdannede oppfatter seg selv og andre samfunnsgrupper. Bokas metodekapittel er verdt å lese. Intervjuutvalget med to kohorter med vel et kvart århundres tidsavstand imellom, er strategisk konstruert for å belyse hva endrede samfunnsforhold har medført. Intervjuguiden er gjennomarbeidet, og de empiriske kapitlene er grundige og analytiske. Begreper og typologier som Vogt vil framheve, blir festet til omfattende sitater fra intervjuene. Boka er dessuten spekket med referanser til arbeids-, livsløps- og klassesosiologer. Klassikere som Hughes, Elder, Lysgård og Willis er selvsagt med, men også mange andre, for eksempel de som har analysert taus, erfaringsbasert praktisk kunnskap, som Bourdieu og Sennet.

Verdien av verket ligger særlig i analysene av intervjuene og hvordan de relateres til norske og utenlandske studier om liknende emner. Innledningsvis (kapittel 2) antyder Vogt at avhandlingen vil ta et oppgjør både med ideen om at manuelt arbeid er i ferd med å bli avleggs, og med forestillingen om at teoretisk kunnskap og formell utdanning er den fremste kilden til samfunnsmessige framskritt («social progress»). At faglært manuelt arbeid ikke vil forsvinne, er neppe kontroversielt. Den materielle verden som omgir oss vil stadig kreve fagkyndighet av det slaget som analyseres i boka. Det samfunnskritiske temaet blir imidlertid en løs tråd. Et slikt spørsmål kan jo heller ikke analyseres bare via intervjuer med faglærte mannlige arbeidere. Argumentasjonen i boka synes å innebære et synspunkt om at det manuelle arbeidets fallende prestisje skyldes den herskende ideologiens verdsetting av teoretisk utdanning, men det er kanskje diskutabelt. Andre som har analysert temaet, legger mer vekt på hvordan den nyliberalistiske politikken har åpnet for en kapitalisme som søker profitt gjennom sosial dumping og fagforeningsknusing.

Boka er ikke alltid lettlest, og en streng forlagsredaktør hadde nok reagert på en del unødig kompliserte ordkonstruksjoner à la kapitteloverskriften nevnt over.